Guy Clark – My Favourite Picture Of You (album 2013)
Et av nyttårsforsettene mine er å bruke færre tekstsitat i omtalene mine. Da gjør jeg det vanskelig for meg selv når jeg nå gir meg i kast med Guy Clarks siste album, det nesten 10 (!) år gamle albumet My Favourite Picture Of You. Jeg leser teksten på «Rain In Durango» – skrevet sammen med Shawn Camp og Ray Stephenson – og får lyst til å kopiere og lime inn alt sammen. Og det gjelder også de fleste andre tekstene på albumet.
Som på flere av de siste albumene har Guy Clark samarbeidet med andre låtskrivere om selve sangene, og på My Favourite Picture Of You er det medskribenter på samtlige låter. Både Lyle Lovett og Rodney Crowell er bidragsytere på hver sin fine låt, selv om ingen av låtene er blant de absolutte høydepunktene på dette usedvanlig sterke albumet av én av de store artistene innen outlaw-country og folk.
Guy Clark lagde plater for evigheten. Jeg har de siste dagene spilt gjennom nesten alle studioalbumene, og det som slår meg hver gang jeg hører dem, er at de er jo bare enda bedre enn sist jeg hørte dem. Og My Favourite Picture Of You er intet unntak. Albumet ville jeg kanskje gitt en god firer for 10 år siden, nå må jeg opp med topp-karakteren. Noel McKay forteller om hvordan Guy Clark over flere år presset ham til å yte sitt ypperste med låten «El Coyote». Noel tenkte flere ganger at nå må vel Guy være fornøyd, men neida: – Du kan være ferdig med låten, men jeg spiller den ikke, sa Guy. Men en dag spilte han gjennom sangen uten å si et ord. Da skjønte Noel at låten var i boks.
Guy Clark døde i 2016, men var allerede svært helsemessig svekket under innspillingen av My Favourite Picture Of You. Det var ikke noe tvil om at dette ville bli hans siste album. Av musikere har han med trofaste venner som Verlon Thompson (satt også hos Guy da han døde) på gitar og Shawn Camp på gitar og fiolin. Andre viktige bidragsytere er Bryn Davis på bass og cello og Morgane Stapleton på vokal. Selv synger Guy med en hesere og mer værbitt stemme enn tidligere, naturlig nok. Disse og flere til bidrar til at albumet stadig høres finere ut. Ikke for mye instrumenter, ikke for lite. Passe utsøkt!
Omslagbildet til albumet er ikonisk. I seg selv sier bildet mer enn mange ord, og når man kjenner historien til Guy og kona, Susanna Clark, blir ord nesten overflødig. Selve bildet skal være tatt av John Lomax III i 1974, en morgen etter at Guy og hans låtskrivervenner hadde utvekslet låter hele natta. Siden hadde Guy og Susanna både sine oppturer og nedturer. Etter 1997 da vennen Townes Van Zandt døde og fram til sin egen død i 2012 isolerte Susanna seg mer og mer hjemme, som oftest i pysj og ofte i senga. Men til det siste fremholdt Guy at det var ingen han elsket som Susanna. Hun fikk høre låten før hun døde. Den ble første gang utgitt med én av Guys beste venner Jerry Jeff Walker på den fantastiske tributeplata This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark. På det dobbeltalbumet gir mange i Guys krets respektfulle versjoner av Guy beste sanger. Jerry Jeff skulle gjort «Water Under The Bridge», men fikk den ikke helt til. Da skjenket Guy ham denne låten. Å overlate en slik låt til Jerry Jeff før han hadde spilt den inn selv, er en tillitserklæring av dimensjoner.
Favorittlåter? Slikt er jo egentlig unødvendig å komme trekkende med på ei plate som dette. Jeg nevner ikke tittellåten nå, den er jo så mye mer enn en låt. Men kanskje setter jeg én av flere låter som Guy har laget om Sis Draper, denne gangen «The Death Of Sis Draper» og låten om veteraner fra Irak-krigen, «Heroes», aller høyest. Avslutningsvis lar jeg nyttårsforsett være nyttårsforsett og gjengir noen linjer fra en annen flott låt, «High Price Of Inspiration», en låt om gleden ved å lykkes med en låt. Og det er godt å vite at det må Guy ha opplevd med mange av låtene på hans siste album:
«Inspiration with some wings
Is what I'm looking for.
Inspiration with no strings
I'd like that even more»
Noen anbefalinger. Ny til Guy Clark og vet ikke hvor du skal begynne, eller riktigere, fortsette? Du kan nesten ikke gjøre feil. Liveplata Keepers (1997) er en ypperlig introduksjon og debuten Old No. 1 er legendarisk. Selv er jeg litt ekstra svak for albumene Cold Dog Soup (1999) og The Dark (2002). Andre vil nevne Boats To Build (1992) og Dublin Blues (1995). Så var det den nevnte tributeplata, da. Her er det bare å ta for seg!
Gubberock 