Nostalgi, antinostalgi og midt i mellom

Kristian Kaupang – Sorry, Tom (album 2022)

Noen ganger kan det nesten kjennes litt unødvendig å skrive en plateomtale. Egentlig kunne jeg denne gangen bare lenket opp til linernotes fra Ole Johannes Åleskjær. Etter hvert har jeg kommet fram til at han egentlig skriver det som er å skrive om designer og musiker Kristian Kaupangs tredje album, «Sorry, Tom». Samtidig var det lenge jeg lurte på hva hans tekst egentlig sa om plata, utover å gi meg en følelse av hva plata dreier seg om, mer abstrakt enn konkret. Men egentlig er det hele rett fram:

Men jeg vet ikke, man burde egentlig vende skepsisen minst like mye andre veien: Å prøve å kaste seg på trenden som gjelder i denne uka er også det absolutt dårligste vernet mot å bli utdatert fort. Og jeg oppfatter Kaupangs prosjekt som noe bedre, nemlig å vise hvordan all den tida man kjenner, det som var og det som er, inngår i ett eneste stort nå.

Mange av låtene på albumet handler om det som var, og jeg henfaller til tanken om at dette er nostalgi. Jeg skrev nylig om den nye plata til Drive- By Truckers og at én av frontmennene der, Patterson Hood, betegnet mange av tekstene som antinostalgi – alt var ikke bedre før. Så da tenker jeg at jeg plasserer Kristian Kaupang et sted midt mellom nostalgien og antinostalgien et sted.

Når man leser eller hører tekstene på Kristians nye album – for det skal man gjøre – blir man nemlig sittende litt å lure. Savner han – eller protagonistene hans – fortida? Ja, noen ganger tror jeg det. Andre ganger tenker jeg at kanskje han – eller de – er glad for at noe har vært, men er over:

«V er slitt
du ser den gamle fargen bak
alt du følte så sterkt
er nå så svakt
som et ekko av no’
du ikke kan å tyde
men du kjenner alvoret i det
når du går igjennom rommet»

Men samtidig vet jeg ikke om jeg helt forstår alt, der jeg ligger hjernetrøtt på sofaen på terrasen en varm sommerkveld. Og det er kanskje like greit. På den måten lever ordene lenger. Får mer verdi. Som Kristian selv sier: Situasjonsbeskrivelser. Mellommenneskelige relasjoner. Noen ganger presist, andre ganger bruddstykker. Bruddstykker som bare kan fanges gjennom de følelsesladede instrumentalperlene, kan jeg tilføye. Og Kristian har definitivt krydret albumet sitt med små perler av noen onelinere: «du skreiv i dagboka da med vidåpent sinn og gjennomtrekk i hjertet».

Plata er hovedsaklig spilt inn i Bergen. Til forskjell fra de foregående albumene er de fleste av låtene på «Sorry, Tom» blitt til bak et piano. Og piano dominerer lydbildet på flere av låtene som den nydelige åpningsinstrumentalen. Innledningsvis tenker jeg at jeg hadde tålt å høre bare piano hele albumet gjennom. Nydelig, men med litt uro i bakgrunnen mot slutten.

Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted, i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «Festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».

Kristians vokal synes jeg fungerer aller best – for min personlige smak – når den er litt hviskende og lavmælt, og litt mindre når han går opp et par hakk. Flott vokalhjelp av Hedda Aronsen på flere av låtene!

Jeg plukker frem én låt til, selv om det er helheten som dominerer og gjør dette til den flotte plata den har blitt. Dette er av de platene jeg de siste ukene stadig har tatt frem, ikke fordi jeg skal skrive om den, snarere tvert imot. Bare høre, ikke skrive om denne. Nå ble det likevel noen ord. Så håper jeg at leserne gir plata flere lyttinger. Det er mye å oppdage, både i tekst og musikk.

Men det var den låten. Skrevet i kø i Holmestrand . Kristian passerte restauranten Golden Dragon. Fantasien begynte og en tragisk kjærlighetshistorie ble født. Blåsere og piano i sentrum:

«Jeg vil du skal vite
jeg kan fortsatt vente på deg
som en møll mot flammen
ender jeg alltid opp
på golden dragon
det står en ledig stol
ved mitt faste bord
helt til stengetid»