Beste Wilco-album på over ti år!

Wilco – Cruel Country (album 2022)

Verdens beste band? Gjerne det på en dag som denne! Jeg er virkelig glad for at Jeff Tweedy har laget dobbeltalbumet «Cruel Country», ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Her får du mitt inntrykk etter noen dagers lytting. Litt reservert første gang jeg hørte det, men dette må da være et av årets aller beste album, og Wilcos beste på minst ti år?

Store konsertopplevelser

En av mine aller største konseropplevelser var med Wilco på Sentrum Scene i februar 2012. Konserten var utsolgt, men jeg dro til sentrum av Oslo og fikk heldigvis kjøpt meg en billett. Wilco hadde akkurat gitt ut ett av sine aller beste album, «The Whole Love» (2011), og åpningen av konserten «Art of Almost» er noe av det villeste og flotteste jeg har hørt fra en scene. Resten av konserten var også en fest med rolige melodiøse partier og halsebrekkende utblåsninger.

Det hadde skjedd noe med bandet – dvs. det var vel bare to gjenværende medlemmer – siden jeg så dem på den fine country-rock-konserten i 1997, like etter at de hadde gitt ut et annet favorittalbum, kanskje deres aller beste, «Being There». I årene som fulgte etter «Being There» ble Wilco et av de bandene jeg fulgte med på hver utgivelse til. Takket være Deichman kunne jeg låne album med Jeff Tweedys tidligere band, Uncle Tupelo, som også hadde mye fint og Wilcos debutalbum, «A.M.». Deretter skaffet jeg meg albumene som ble gitt ut fortløpende. Billy Bragg-samarbeidet om tonesetting av Woody Guthrie-tekster er fortsatt av det fineste som ble gitt ut i 1990-årene. Wilcos egne album hadde alltid flotte ting helt frem til 2012, både av eksperimentering, bråk og pene poplåter. Kanskje var de mest av alt et kunstrock-band uten særlige begrensninger? Skal du høre kun ei plate med bandet, kan du like gjerne velge deg livealbumet «Kicking Television», spilt inn i gruppas hjemby, Chicago. Albumet har det meste av det beste av det Wilco har å by på.

Etter konserten i Oslo i 2012 mistet jeg nok taket på Wilco. I forbindelse med denne nye utgivelsen har jeg hørt på albumene «Star Wars» (2015), «Schmilco» (2016) og «Ode To Joy» (2019). Tweedys soloprosjekter har fått ligge i fred i denne omgang. Felles for albumene er at de har flere gode låter, men ikke tilstrekkelig mange og gode til å fange og holde på interessen min. Når det er sagt, er nok «Ode To Joy» noen hakk vassere enn de øvrige, og det har også fått flere runder mens jeg forsøker å sette meg inn i deres nye album, «Cruel Country». Ikke minst er «Hold Me Anyway» og «We Were Lucky» strålende der den fantastiske gitaristen Nels Cline får spillerom til å utfolde seg. Men hele albumet skal få flere sjanser! Litt bortglemt, det albumet!

Sær opplevelse. 2019 bød også på et herlig gjensyn med Wilco live i Oslo. Om jeg stiller spørsmål ved de seinere års album, er det umulig å stille spørsmål ved livebandet Wilco. Igjen fantastisk! Så kommer jeg ikke unna å nevne en av de særeste konsertopplevelsene jeg har hatt. I 2018 så jeg nemlig Wilcos låtskriver og frontmann, Jeff Tweedy, solo. Ti minutter av konserten gikk med til en diskusjon mellom Tweedy og en publikummer på galleriet på Sentrum Scene i Oslo. En absurd opplevelse som også gjorde inntrykk på Tweedy. På Wilco-konserten året etter kom han stadig tilbake til opptrinnet.

Wilco goes country – musikk, landliv og hjemland

Kanskje var Wilco en gang et alt. country- eller alt. rock-band, eller kanskje ikke:

«But to be honest, we’ve never been particularly comfortable with accepting that definition of the music we make. With this album though, I’ll tell you what, Wilco is digging in and calling it Country. Our Country. Cruel Country. Country music that sounds like us to our ears.»

-Jeff Tweedy

Dette er bare et lite utdrag av alt Jeff Tweedy skriver om bandets nye album, «Cruel Country». Wilco satte seg ned for å spille, for å overraske seg selv. Det de kom opp med var folk og country. Så da ble det slik denne gangen. Ja, det ble så mange sanger at Wilco lagde et dobbeltalbum med 21 låter som varer over 80 minutter.

Wilco forteller videre at de har laget et album om Amerika, med en mer eller mindre rød tråd og en kronologisk rekkefølge som starter med bilder av migrasjon i tidlige sanger som «I Am My Mother», «Hints» og «Empty Condor». Seinere på albumet blir fokuset mer komplisert, og jeg forenkler nok Tweedy når jeg skriver at låtene etterhvert i sterkere grad peker på hvor Amerika er nå, hva gikk galt, hva må akspeteres og hva kan repareres.

Ja, ofte tar det litt tid å få fatt i hvor Tweedy vil med tekstene. Og om plata som helhet handler om Amerika, tar flere av låtene utgangspunkt i det personlige og gjerne med litt finurlige formuleringer som «I’m tired of taking it out on you, Freeze my warmth away» og «Why don’t you get in line, Behind the tears I’m crying, …Now don’t lose your mind, While I’m looking for mine». Og det trenger absolutt ikke være noen motsetning mellom hvordan man var det og hva som foregår i samfunnet. I «Ambulance» stirrer hovedpersonen døden i øynene.

Så kan man tenke seg at tittelen «Cruel Country», spiller på mye av det som har gått galt med Tweedys hjemland – «I love my country, stupid and cruel, red white blue». Eller om hvordan landlivet nå arter seg:

«I found
A
Song
Upside-down
A country song
Like a trout
Dying sky and water
Rainbow
Flickering out»

Samtidig er tittelen kanskje et lite hint om at plata ikke er reinspikka countrymusikk, men med en Wilco-tvist. Skal vi kalle det art-country? Selv syntes jeg innledningsvis at bandet ikke har beveget seg så veldig langt fra lydbildet på de to foregående albumene. Men også det blir litt for enkelt, skal det vise seg. Countryfølelsen er utvilsomt mer til stede, noe særlig gitarene bidrar til.

Storslagent, fortryllende og jordnært

Men viktigere enn sjanger, er plata bra?

Det begynner storslagent med en glimrende Tweedy-vokal på «I Am My Mother» og fortsetter fint med «Cruel Country», en låt som virkelig inviterer lytteren med seg. Tredje låt gir oss én av albumets mest iørefallende låter, «Hints», en typisk Jeff Tweedy-låt når han er på sitt beste, kanskje. Ekte hat-trick, dette lover bra!

De allerede siterte «Tired Of Taking Out Of You» og «Falling Apart (Right Now)» er to andre låter der Tweedys meloditeft er høyst tilstedeværende. Fine er også «Story To Tell», «All Across The World» – en tekst om det gode og onde i hele verden og at vi seiler i samme båt – og «A Lifetime To Find», og flere og flere låter trer frem. De fleste av fleste låtene er mellom tre og fire minutter lange, men jeg setter stor pris på de litt lengre låtene «Birds Without A Tail – Base Of My Skull» og «Many Worlds» der det gis plass til glimrende instrumentale partier, nesten i gammel Wilco-ånd. «Tonight’s The Day» har noen fortryllende pianopartier. «Darkness Is Cheap» har også på beste Wilco-vis et litt originalt lydbilde, fin låt om enn noe sær.

Dette er ellers ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Da vokser også de for meg foreløpig litt mer anonyme låtene. Og det hele blir enda litt mindre tradisjonell country og mer Wilco. Glem ikke at dette er «verdens beste band». Det er en klar styrke ved albumet at det har både umiddelbare låter, og låter som bærer preg av å være utholdende slitere!

Det er mye å gape over, og de første gjennomhøringene føltes det hele litt monotont og langt. Inntrykket nå, fortsatt etter kun noen dager, er at dette albumet gir mer og mer for hver lytting, og enda har jeg ikke gravd meg ordentlig ned i tekstuniverset. Trolig, nei sikkert, ender dette som et av årets aller beste album i mi bok. Kanskje har jeg vært for utålmodig med de foregående albumene, men jeg mener bestemt at dette minst må være det beste Wilco-albumet, eller for den saks skyld Jeff Tweedy-albumet, siden «The Whole Love» i 2011. Om du liker energi og dynamikk, blir det kanskje mer av slikt ved neste korsvei, i hvert fall om du skal på konserten i Oslo i juni!

Med risiko for redigering seinere: 9/10! Vi snakkes i desember.

Redigert 27. mai 2022.