Guy Clark – et liv, en film

Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield

Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel antyde at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll» er kort sagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til:

«An’ he told me the story that I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore
…So he died…
The welfare people provided the Priest
The couple from the mission down the street
Sang ‘Amazing grace’ and no one cried
Except some lady in black way off to the side»

Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready».

I’d play the Red River Valley…

Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975, består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger:

«I'd play the Red River Valley
And he'd sit in the kitchen and cry»
…And run his fingers through seventy years of livin’…
…And our life was like some old western movie»

Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Come on Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.

Filmen om Guy – Stuff That Holds Up

Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn, «Without Getting Killed Or Caught», også den laget av Tamara Saviano. Men det skulle gå fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se filmen for første gang. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!

Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.

Flere av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.

Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.

Susanna, Guy og Townes

Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.») og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.

Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre Jo, som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring.

Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.

Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works», helt til slutt. Filmen handler jo like my om Susanna som om Guy, så da passer det fint med noen ord fra Guy om Susanna:

«There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god
She’s got a playground sense of justice she don’t give odds
I’ve got a tattoo with her name right through my soul
I think everything she touches turns to gold»

Omarbeidet 17. mai 2022.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: