Steve Forbert innfrir alltid

Steve Forbert – Moving Through America (album 2022)

Foto: Marcus Maddox

Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, «Moving Through America», og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan! Dessverre er den over før to minutter er gått, men hvorfor tvære ut denne fine låten? Og på neste låt, «Fried Oyster», kommer fullt band inn på nok en sterk låt. Lekkert! Jo, dette liker jeg.

Lang rekke gode album i kofferten

Steve Forbert platedebuterte med med er brak som 24-åring tilbake i 1978, ei av tidenes beste debut-album spør du meg. Sterke låter, raspete stemme og ditto gitar og munnspill er det vanskelig å argumentere mot. Han så ut som en 18-åring på albumomslaget, men når han i tillegg hadde tekster med en livsvisdom man skulle trodd tilbørte dagens 67-åring, lot mange seg overbevise om hans store talent. «Alive On Arrival», indeed. Han ble aldri den store popstjernen mange spådde og forsøkte å gjøre ham til, men deretter fulgte likevel ei sterk rekke med album, og det hele toppet seg med et av mine desiderte favorittalbum, «Streets Of This Town» i 1988, eller «The American In Me» (1991) som mange synes å foretrekke. Når det er sagt, er Steve Forbert artisten vi liker å si at ikke lager dårlige plater.

Så da jeg fredag morgen satte på hans nye album «Moving Through America», visste jeg at dette var et godt album, spørsmålet var bare hvor godt. Det får du snart vite, men før jeg gyver løs, vil jeg understreke at Forberts album er laget for å vare, iherdig lytting over to-tre dager kan ikke avsløre albumets slitestyrke. Jeg var i flytsonen, så da ble det til at jeg skrev en omtale allerede nå.

Sist vi hørte fra Steve Forbert på platefronten var for to år siden da han ga ut den fine coverplata «Early Morning Rain» der han gjorde versjoner av låter med artister som Elton John, Leonard Cohen og Bob Dylan. Han har med samme band som den gangen, et tett og godt folk-rock-komp med gitarer, trommer og bass som de viktigste ingrediensene, men også tangenter og flygelhorn. Albumet har ikke heidundrende elektriske gitarer som på nevnte «Streets Of This Town», selv om det er innslag av mer lekre elektriske gitarer også på dette albumet. Blant gjestemusikerne merker vi oss Gary Tallent fra Bruce Springsteens E Street Band. Jeg har sett Steve Forbert live fire ganger. Alle gangene var han solo. Første gangen var en nokså utrivelig affære på Alaska i Oslo for rundt 30 år siden, der han med altfor lav lydstyrke gjentatte ganger måtte hysje på publikum da han forsøkte å varme opp for Cowboy Junkies. De tre andre gangene var fine opplevelser. Men jeg skulle gjerne sett ham med fullt band!

Mer folk en rock?

Forbert sier på hjemmesiden sin at han ikke forsøker å redefinere seg selv. Han ønsker bare å lage gode sanger. I er intervju med The Aquarian forteller han videre at han ikke lager mange politiske låter, men låter det et gøy å spille. Ikke at politikk ikke er viktig, men han synes ofte det er for komplekst å synge om. Dessuten kan folk se nyhetene selv. Likevel er det flere låter som i det minste sneier innom politikk som «Buffalo Nickel» («I’m thinking ’bout a Buffalo nickel, The kind I’m inclined to save») og «Please Don’t Eat the Daises» («Though the sun came out today, No one felt that much at ease, Polar ice caps melt away and Still, we chop down trees»).

Låtene hans handler i større grad enn da han var ung om andre enn ham selv. Det er begrenset hvor mange nye og interessante ting man opplever som 67-åring som egner seg for nye sanger, sier han. Steve Forbert har nylig hatt en kreftdiagnose og det er derfor likevel nærliggende å tenke seg at at følgende setning på ei av platas beste låter, «It’s too bad (Your Superfreak)» er inspirert av dette:

«I’m standing outside of the hospital
Stomping out a cigarette
I've gotta quit again, I know, but when?»
Foto: Marcus Maddox

Forrige album Steve Forbert ga ut med egne sanger var «The Magic Tree» i 2018, et slags soundtrackalbum til Steves memoarer som ble gitt ut på omtrent samme tida. Tittellåten «Moving Through America» finnes også på «The Magic Tree», men da i en mer spartansk utgave, nå har den fått en aldri så liten overhaling. Men om jeg ellers skal sammenlikne de to albumene, fremstår kanskje «The Magic Tree» som litt mer variert; den har også noen flotte ballader som countrylåten «Lookin’ At The River In The Rain» og den til dels pianobaserte «Tryna Let It Go». På «Moving Through America» er det lite piano, men mer gitar og flere midt-tempo-låter. Men den som vil høre rockeren i Steve virkelig utfolde seg,bør sjekke ut det glimrende livealbumet «King Biscuit Flower Hour: Steve Forbert», spilt inn i 1982.

Likevel er det kanskje en låt som beveger seg i en litt annen retning enn de øvrige, jeg liker minst på dette albumet, selv om albumet ikke har direkte svake låter. Den tidligere nevnte «Funkytonk-låten» «Please Don’t Eat the Daises» har partier jeg ikke helt klarer å like. Den er nok mer eksperimenterende enn de øvrige låtene og har også noen herlige tangenter. «Palo Alto» skrur ned tempoet. Den er i ferd med å vokse på meg selv om også den har partier jeg ikke blir helt venner med. Men det er fint at Steve utfordrer meg litt, det gir også mer nerve til et ellers særdeles trivelig album.

På den bluesete «Living The Dream» – om skyggesider av den amerikanske drømmen – får vi litt av Steves herlige munnspill og mye flott musisering, uten at låten er av de aller beste på albumet. Jeg er heller ikke overbegeistret for avslutningelåten «What’s A Dog Think». Den likner litt på den svakeste låten på mesterverket «The American In Me», «Rock While I Can Rock», og er nok av de låtene Steve synes er gøy å synge og som kan fungere bedre på konserter. Men har man på albumet på repeat er man raskt over på «Buffalo Nickel» og man kan sitte der med et bredt glis igjen.

Tom Petty-hyllest best på trivelig og fint album

«Say Hello To Gainesville» er kanskje albumets beste låt. Låten er en feiende flott hylles til Tom Petty som ble født i byen. Den kunne glidd fint inn på et par av Steve Forberts beste plater, «The American In Me» (1991) eller «Mission Of The Crossroad Palms» (1995) og da er den trygt plassert i elitedivisjonen.

Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder, mer enn mange jeg gir høyere karakter enn denne, nemlig 7,5/10.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Steve Forbert innfrir alltid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: