To herlige plater fra 2020

Jeg tar i dag frem to plater fra 2020, to plater som har fulgt med på trening på tredemølla de siste ukene og som derfor så langt har tålt tidens tann utmerket! Omtalene ble skrevet omtrent samtidig tidlig høst 2020.

Plateanmeldelse: Old 97’s – «Twelfth» (album 2020)

Det har allerede rukket å gå tre år siden Old 97’s forrige album, «Graveyard Whistling». Og selv om bandet har holdt det gående i over 25 år nå og kjent for å gi ut gode plater hele veien, må jeg noe beskjemmet innrømme at «Graveyard Whistling» var mitt første møte med bandet. Plata ble spilt mye, og var perfekt som følge på løpeturer. Og nå har jeg gjennom bandet tolvte album, «Twelfth» fått en ny treningskamerat.

«Twelfth» består av 12 låter og samlet spilletid er 43 minutter. Allerede fra første låt «The Dropouts», får jeg en sang som passer perfekt til å få hjernen programmert til å flytte den ene foten foran den andre. Noen vil sikkert kalle dette for americana eller alt. country, men for meg er dette pur rock’n roll. Bass, herlig tromme og flotte rufsete gitarer. Så får heller sjangerpolitiet arrestere meg.

Old 97’s er noes så sjeldent som et firemannsband som har samme besetning i dag som da de startet for over 25 år siden: Rhett Miller er låtskriveren, vokalist og gitarist. Philip Peeples spiller trommer, og Murry Hammond spiller bass, begge som om det gjaldt livet. Ken Betheas gitarer løfter lydbildet og er selve prikken over i’en.

For en herlig, samspilt gjeng!

Om første låt er perfekt bruksmusikk, er nok «This House Got Ghosts» enda et hakk mer spennende med sine temposkifter og små krumspring. Og det fortsetter, det svinger, det tar tak. Faller jeg litt ned i tempo på løpeturen, er Old 97’s raskt på pletten med en herlig gitarsolo eller piskende trommer som løfter meg frem igjen: «Turn Off The TV», eller på det som er min foreløpige favorittlåt på plata, «Happy Hour».

«Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av. Når det er sagt, det er også plass til et par pustepauser. Men de er like flotte. Litt ettertenksomme. På herlige «I Like You Better» dras tempoet ørlite ned, og på vakre «Belmont Hotel» stopper jeg nesten opp. Det handler om at gresset ikke er grønnere på andre siden, om å ta vare på det man har, kan det sies finere?

“Oh, but if you try
If you don’t let a living thing die
It might wind up
Better than brand new”

Men så skrus tempoet opp flere hakk med punklåta «Confessional Boxing», og jeg er i ferd med å bli stinn av melkesyre. Men jeg kan ikke gi meg nå, det venter fortsatt flere flotte låter. Helt til slutt får vi balladen «Why Don’t We Ever Say We’re Sorry». Nok en påminnelse om at Old 97’s har mer å by på enn pur rock ‘n’ roll. Hjerteskjærende vakkert. Og en perfekt avslutning på det som for en stor del er en fest å høre på, men som altså også er mer enn akkurat det.

Jeg har ikke grunnlag for å påstå at dette er Old 97’s sitt beste album. Men jeg liker det enda bedre enn forgjengeren, og om du har hørt den, bør akkurat det.

Plateanmeldelse: Chuck Prophet: «The Land That Time Forgot» (album, 2020)

Det er lenge siden Chuck Prophet var «han som spilte i Green On Red», et band som i likhet med Dream Syndicate, The Bangles og The Long Ryders ble betegnet som Paisley Underground på åttitallet. Nå er Green On Red minst like mye «det bandet Chuck Prophet spilte i før han ble soloartist». Naturlig nok var Dan Stuart vokalist i Green On Red, fantastisk stemme på den mannen. Men Chuck Prophets tenor gjør jobben mer enn godt nok. Den har særpreg, vi kjenner ham igjen. Den vitner om at det ikke er noe ekstraordinært ved ham, nei snarere er han en av oss, «the boy next door».

Eller, kanskje ikke helt. Det er nemlig ikke hvem som helst som kan vise til en så sterk platekarriere som Chuck Prophet. Allerede før jeg så Green On Red i begynnelsen av 1990-årene, hadde han rukket å gi ut «Brother Aldo» (1990). Om jeg har telt riktig, er «The Land That Time Forgot» hans femtende. For min del har det særlig vært de siste albumene «Temple Beautiful» (2012), «Night Surfer» (2014) og «Bobby Fuller Died For Our Sins» (2017» som har fått mye spilletid, uten at det trenger å si så mye om de tidligere albumene hans.

«The Land That Time Forgot» ble utgitt på samme dag som en biografi om han også så dagens lys, så Prophet-fansen har gode dager. Her får vi 12 flotte låter, 43 minutter! Låtene er skrevet i samarbeid med Kurt Lipschutz (Klipschutz).

Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata. Musikken kan sikkert betegnes som americana; litt folk, litt rock og litt country. På spenstige «Womankind», der Chuck synger om at kvinner har egenskaper menn ikke kan konkurrere med, får vi et snev av sekstitallspop. Og på duetten med kona, rockeren «Marathon» – en sang om å danse hele natta – er det også innslag av elektronika.

Plata begynner fint med rockeren «Best Shirt On». Tittelen henspeiler på faren som stilte i dress ved frokostbordet selv da han var uten jobb. Prophet uttaler i et intervju med prosound at tittelen også har fått en ny mening de siste månedene; man kan ikke være i pyjamas hele dagen selv om det er lockdown.

Ett høydepunkt på albumet er den nostalgiske balladen som er opphav til albumets tittel, «High As Johnny Thunders», der Chuck med sitt skråblikk på tilværelsen ser for seg en alternativ virkelighet: «If Bukowski was good looking / and Napoleon was tall / If Joan of Arc just took her med’s she’d be a movie star». Hm. Og hva om New York Dolls fortsatt lagde musikk? Blåsere krydrer denne flotte låten!

Ett annet høydepunkt er en annen nostalgisk ballade, «Paying My Respects To The Train». En herlig melodi og en steelgitar og tangentspill av en annen verden! Enda mer om gamledager får vi i en annen flott låt, «Nixon-land», om oppveksten i Richard Nixons hjemdistrikt. Originale gitarlyder mot slutten løfter låta det siste hakket.

Om Chuck Prophet kommenterer dagens politiske situasjon i USA? Joda, uten å nevne «T-ordet» er beskjeden klar på albumets siste låt, «Get Off The Stage»: «You, you’ve got an ugly mouth / you got no heart at all except for your Russian pal / You’re an obstruction in Democracy’s bowel / and the patient is dying».

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: