Nærmere midnatt

Jack Stillwater – Dusk (album 2022)

«Oh, the days have grown darker
But I live for the night»
–fra «Closer To Midnight»

Jack Stillwaters nye album heter «Dusk» (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». «Closer To Midnight» skiller seg på mange måter ut fra de øvrige låtene på albumet. Låten tar seg god tid, og er med sine syv minutter omtrent dobbelt så langt som de øvrige. Samtidig føyer låten seg fint inn i den helheten «Dusk» er. Produsent Christer Knutsen – kjent fra blant annet sitt arbeid med Madrugada – får god tid til å boltre seg bak pianoet, og Nikolai Hænglse skaper litt ekstra magi med sine messingblåsere. Frontmann i Jack Stillwater, Terje Espenes, forteller at om en ser bort fra messingblåserne, er låten spilt inn live i Oslo Klang Studio. En solid kandidat til årets beste norske låt.

Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår i, løfter låten enda noen hakk. Jack Stillwater består foruten Terje Epsenes på vokal og akustiske gitarer av Morten Huseby på elektrisk gitar, Arne Harald Foss på trommer og perkusjon, Odd Inge Rand på bass og produsent Christer Knutsen på gitar og piano. Selv synes jeg at jeg hører orgel og trekkspill også, men det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.

På rastløs leting

«Dusk» er bandets femte album. Jeg stiftet først bekjentskap med dem på album nummer tre, «The Farmer Trilogy» (2016), et album som naturlig nok sendte tankene i retning åpne landskap og countrymusikk. Oppfølgeren «Norwegicana» brettet ut lerretet og er av mine absolutte norske favoritter fra forrige tiår. Nå har bandet tatt et skritt videre. Det er litt The Walkabouts og «americana noir» over dette. Åpningslåten «Somewhere Out There In The Night» setter stemningen perfekt. Hovedpersonen søker kontakt, kjærlighet. Hvor skal han lete? Lydbildet, stemningen, bassen! Låten har så mye å by på, og når den etter tre minutter er ferdig, føles det som et lite ran. Jeg vil ha mer! Men når de øvrige låtene holder nær samme nivå, skal jeg kanskje likevel ikke forlange mer. Og uten å kjenne tekstene i detalj, føler jeg at den tidligere nevnte «Closer To Midnight» gir oss en verdig og fullendt oppfølger!

Noen sammenlikner Jack Stillwater med Bruce Springsteen. Det er ikke så rart med tanke på at Bruce er av bandleder Terje Espenes’ aller største musikalske helter, han holder konserter med låtene til Bruce, og i fjor ga han ut et sterkt coveralbum som kastet nytt lys over flere av Springsteens låter. Jeg får dog i liten grad assosiasjoner til Bruce Springsteen når jeg hører «Dusk». Ikke minst har Terjes stemme en klar egenartet som nesten uansett bandets stilretning får det til til å lyde som Jack Stillwater. Låt nummer to, Highway Dust», har imidlertid et rocka driv, landskap, elektrisk gitar og kor der jeg opplever at slektskapet med Springsteen er stort. En herlig låt! Og seinere på albumet får vi «oppfølgeren», «Waiting On A Train», nei musikalsk likner den ikke så mye på Jimmie Rodgers’ klassiker med nesten samme navn, men bildene som skapes gjennom togmetaforen har likevel fellestrekk. Ensomhet og rastløshet.

Hovedpersoner som står fast i fortiden

Produsent Christer Knutsen skal sammen med bandet ha stor ære for lydbildet. Og da tenker jeg ikke bare på det solide rammeverket, men også på de fine detaljene som trer fram. Christers piano er nydelig tilstedeværende på flere av låtene, også «All That I Can Think About Is You». Låten handler om at noen ganger i livet blir vi stående fast i fortiden, forteller bandet. En nydelig nedtonet låt:

«I take her hand and put your arm around her waist
I look into her bright blue wyes, but there is still that bitter taste
I hell her pretty lies, but all the while there is one thing that is true
That all that I can think about is you»

«The Gunman» er kanskje albumets aller mørkeste låt. Kampen mot ondskapen illustreres gjennom en western-historie som også kan fungere som et bilde på utfordringene dagens samfunn – og vi alle – står overfor og det motet som kreves for å møte dem. En dramatisk låt drevet frem av trommer og perkusjon:

«And I know where he is hiding
And I know where he is bound
I am gonna stand that gunman down»

Hyllest til utelivsarbeidere

Begrepet «Closing Time» har fått en ny betydning de siste to årene. På denne låten har bandet forsøkt å gjenskape følelsen av å bli overlatt til seg selv. Bandet forteller at låten er en stor takk og hyllest til alle som har stått i kampen, ikke minst kultur- og restaurantarbeidere. Selv skulle jeg på Jack Stillwater-konsert i går. Slik ble det ikke, én i bander var smittet. Men nå har vi troen på lysere tider!

På «Norwegicana-nivå»?

Helt til slutt får vi fine «Sing Me To Sleep». Sangen lar oss igjen kjenne på rastløshet og anger. Valgene vi tar får konsekvenser. Hva hjelper det å reise over hele jorda når man aldri kommer frem, aldri klarer å slå seg til ro og få fred? Låten føles helt riktig som avslutning på «Dusk».

Jeg har hørt på albumet i er par uker nå. De første gangene hørte jeg det med lydfiler der sangene måtte høres enkeltvis. Det er ikke riktig måte å høre dette albumet. Albumet nytes best i sin helhet. Det vokser stadig på meg, og de gode melodiene og det musikalske krydderet trer stadig tydeligere fram. Jeg kan ende opp med å like dette albumet omtrent like godt som kruttsterke «Norwegicana», og da snakker vi fort et av årets aller beste norske album. Karakter: Jeg antyder 8/10.

La oss avslutte der vi startet. Kanskje ligger det her en liten oppfordring om igjen å slippe folk innpå oss?

«I can see that you
Are lonely
I am about to let my guard down
It’s getting closer to midnight
In this heartbreak town»