«The world is turning, I hope it don’t turn away»
Neil Young – «On The Beach» (1974)
«On The Beach» (1974) står plassert blant én av de aller beste Neil Young-platene utgitt i hans beste periode. Ikke alle låtene har fremtredende melodier, likevel er låtene fantastiske, eller kanskje er det nettopp derfor? Blant musikerne på plata finner vi Ben Keith på diverse instrumenter, Ralph Molina (trommer), Billy Talbot og Tim Drummond på bass samt Rusty Kershaw på fele. Det hele lyder akkurat som det skal, langt ute i en egen verden, bare en Neil Young på høyden kunne skapt. Innspillingen skal ha funnet sted i en trivelig stue med stimuli fra et rus- og nytelsesmiddel kalt honeyslides. Akkurat det ligger uten for mitt interesseområde, selv om jeg er klar over at de trolig hatt betydning for sluttresultatet.
Som Neil Young-fan fra rundt 1985 oppdaget jeg raskt at det var enkelte Neil Young-plater det var vanskelig å få tak i. «On The Beach» var en slik. Rundt 1993 fant jeg imidlertid ett eksemplar brukt og kjøpte det, og da jeg litt seinere fant ett til, kjøpte jeg det også!
Trygt plassert – nei, plata truer stadig med å bryte ut – sammen med «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night» i den såkalte «The Ditch Trilogi», er dette plata der Neil dveler mer med hva berømnelse og ønske om berømmelse gjør med ham enn på noen annen plate, og han viser også indignasjon overfor kritikere og publikum som ikke følger ham på hans ferd ut i grøftekanten. Allerede på den spretne åpningslåten, countryrockeren «Walk On», herjer han med omgivelsene:
«I hear some people been talkin’ me down
Bring up my name, pass it ’round
They don’t mention happy times
They do their thing, I’ll do mine»
Og sitatet «So all you critics sit alone
You’re no better than me for what you’ve shown» trekker Neil Young-fans frem, nær til det kjedsommelige, når ikke alle gir Neil topp score hele tiden. Men i samme låt, «Ambulance Blues» – med en melodi stjålet av Neils helt Bert Jansch – viser han selv også litt tvil om egne evner, samtidig som han peker på at han kan ikke lage «Harvest» om og om igjen:
«I guess I’ll call it sickness gone
It’s hard to say the meaning of this song
An ambulance can only go so fast
It’s easy to get buried in the past
When you try to make a good thing last»
Den råeste låten på albumet er «Revolution Blues», en låt om drapene begått av Charles Manson- klanen. David Crosby likte ikke at man sang om slikt, til å begynne med i hvert fall. Man kommer uansett ikke unna at låten står langt oppe på lista over Neils røffeste og beste låter. The Bands Levon Helm på trommer og Rick Danko på bass hjelper godt til med herlig komp. Hør som Neil bjeffer og uler på låten!
De pene låtene på albumet er «For The Turnstiles» og ikke minst den vakre pianoballaden, «See The Sky About To Rain». Den særeste låten er miljølåten, «Vampire Blues».
De to platesidene er likhetene i tematikken til tross noe forskjellige, og det er side 2 mange peker på som Neils aller beste plateside. Her er låtene lange, Neil famler og pratesynger, og likevel blir det helt perfekt. Det er her du finner nevnte «Ambulance Blues» og «Motion Pictures». Fine «Motion Pictures» omhandler blant annet forholdet mellom Neil og skuespilleren Carrie Snodgress. Men favoritten min fra denne siden, og denne plata for den saks skyld, er for tiden uansett tittellåten «On The Beach». Her graver Neil enda dypere. Han trenger et stort publikum, men han orker dem ikke hver dag. Man kan bare ane hvordan radiointervjuet der han blir alene sammen med mikrofonen går. På plata bidrar Ben Keith, Ralph Molina, Graham Nash og Tim Drummond til atmosfæren på låta. Men jeg synes nok live-versjonen med CSNY som finnes på Archives vol 2 er enda enda heftigere, både vokalen som er langt ute å kjøre og gitarsamspillet med Stephen Stills.
Archives har lært oss at flotte låter som «Winterlong», «Traces», «Borrowed Tune» og «Bad Fog Of Lonelines» kunne vært med på albumet. Skal vi likevel være glad for at «On The Beach» ble akkurat den plata den ble?
”I need a crowd of people, I just can’t face them day to day“. En nøkkelsetning på albumet mange av oss introverte kan relatere til. Albumcoveret, hva viser det? Blåser svaret i vinden?
Redigert 21. juni 2024.
Gubberock 