Sweetheart – I Remember Us, My Dear (EP 2021)

«I remember standing outside your house waiting
In the rain, in the snow, in the hail, my hands shaking
Oh, I remember us, my dear»
Alt er ikke det samme, men likevel er det det. Pressebildet tyder ikke på at Sweetheart presenterer glad dansemusikk denne gangen, heller.
Noe av det første som slår meg når jeg hører åpningslåten og tittelsporet på den ferske EP’en fra Sweetheart, «I Remember Us, My Dear», er de deilige trommene. Ikke trommer som i tøff rock, men trommer som fargelegger den vakre og lavmælte melankolien som Sweetheart ble kjent for gjennom fjorårets album. En fin og kanskje nødvendig utvidelse av Sweethearts univers, et univers som altså ikke passer for alle anledninger. Og som i fjor får vi steelgitar – nydelig steelgitar fra Stian Jørgen Sveen, ikke Frode Bjørnstad, denne gangen. Og som i fjor lavmælt koring fra Anne-Mette Hårdnes til låtskriver John-Arne Ø. Gundersens nesten like lavmælte vokal.
Advarsel – sær digresjon
Tittelsporet er så fint at for meg er den største innvendingen mot denne EPen at det oppleves som unødvendig å ha det med én gang til helt til slutt i en mer nedstrippet utgave. Akkurat denne innvendingen henger nok igjen i min sære tilnærming til album. Jeg vil høre album akkurat slik de er ment å skulle være. Åge Aleksandersen har på sitt siste, fine album to bonusspor, utvidede og flotte versjoner som han nok mener ikke passer konseptet helt – for meg kunne han gjerne valgt disse som hovedspor. Når disse sangene kommer til slutt på nytt, ødelegger de litt av den gode albumfølelsen. «Less is More», altså. Nå er jeg sikkert nokså alene om å ha det slik, og skarpere kniver enn jeg vil kanskje se poenget med «I Remember Us, My Dear» to ganger på dette lille albumet.
Går fra trio til duo, men utvider komseptet
Sweetheart vant Spellemannpris i kategorien country for debutalbumet «Sweetheart», (Les om det her) som ble gitt ut for nøyaktig ett år siden i dag. Albumet oste av neddempete melankolske sanger fra gruppen som den gangen var en trio. Nå er Sweetheart en duo bestående av John-Arne Ø. Gundersen (vokal og gitar) og Mette Hårdnes (vokal og piano). De har også med seg Stian Jørgen Sveen på gitarer og Christer Engen (tidligere Bigbang og Turboneger) på trommer og perkusjon. EP-en er innspilt og mikset av Marcus Forsgren. Forsgren har også produsert EP-en i samarbeid med Sweetheart og spiller også bass.
Som en varm dusj
Jeg fikk EP’en tilsendt på lydfiler for ei stund tilbake. Jeg vil gjerne ha slike slike lydfiler, misforstå meg rett, men noen ganger fremstår det å høre på slike som å stå i en dusj med istapper sammenliknet med den gode varme dusjen – hold deg fast – som strømmetjenester kommer nærmere og nærmere å tilby. Og Sweethearts sparsommelige, men gjennomarbeidede lydbilde trives best når det blir gitt god behandling. I går skulle jeg også gjøre jobben min og høre fjorårets flotte selvtitulerte plate om igjen. Etter ei stund lot jeg jobb være jobb, hobbyen tok heldigvis over, og jeg fulgte lysten til å sette på den nye utgivelsen én gang til.
Blå anstrøk av optimisme?
I presseskrivet står det at Sweehearts univers er utvidet med et anstrøk av optimisme. Det er sikkert riktig det. For meg er uansett dette et blått og melankolsk lite album, og jeg tar gjerne fram klisjeen om at det passer godt å spille dette en mørk høstkveld, eller som jeg nå, en tidlig lørdagsmorgen. Albumet er ikke lenger enn at det egner seg fint å spille det et par–tre ganger når du først er i gang. Låtene er alle omtrent like fine og glir sømløst over i hverandre. Korte, presise tekster som tåler å leses uten musikk. Den nydelige låten, «The Color I’m Saving For You» er én av fire flotte låter som gir oss mer av det vi likte med Sweethearts forrige album og litt til:
«I'm going for lonesome
And a little bit blue
The color I'm saving for you»