Warren Zevon – “Stand In The Fire” (1980/2021). Ny dobbeltutgave «Recorded Live At The Roxy Theatre in Los Angeles (1980)»
Da har jeg fått den i hus, den nye doble utgaven av Warren Zevons livealbum, «Stand In The Fire», spilt inn på legendariske i 1980. For meg er dette ei av de store liveplatene i rocksegmentet, helt der oppe med Dream Syndicates «Live At Raji’s» og «Weld» med Neil Young & Crazy Horse. Man kan alltid stille seg spørsmålet om slike deluxe-utgaver er nødvendige. Som Warren Zevon uttalte om de 10 sporene som nå er utgitt og som opprinnelig ikke var en del av denne liveskiva: «The dog ate the part we did not like». I 2007 kom det en CD-utgave med fire bonusspor, og nå har hunden kastet opp seks spor til. Men joda, jeg liker dem! Her får du en god del om denne liveplata, men også litt om annet Warren Zevon bedrev i sitt «Dirty Life And Times».
«I’m Gonna Drink ‘em Up»
Én fin ting med slike utgivelser, er at de gir en god unnskyldning til å høre gjennom artistens diskografi. Da «Stand In The Fire» ble utgitt første gang, forelå det allerede tre klassiske album fra Zevons kant, og da regner jeg ikke med «Dead Or Alive» fra 1969; ingen regner vel med den plata. På 70-tallet var Warren Zevon bandleder for Everly Brothers, og han utviklet et alkoholproblem. Og et vennskap med Jackson Browne. Browne skaffet ham platekontrakt, og i 1976 utga Zevon den selvtitulerte klassikeren. På én av hans aller beste låter, den til dels selvbiografiske «Desperados Under The Eaves» synger han åpenhjertig om sitt alkoholproblem:
«I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ’em up
And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill»
Kanskje dette er det mest siterte vers av Warren Zevon? For øvrig fra en låt som ikke finnes på «Stand In The Fire».
Eks-kona Crystal Zevon lurte lenge på hvorfor han oppriktig ba om unnskyldning for den ene gangen han slo henne, men aldri nevnte alle de andre gangene. Hun skjønte etter hvert at han ikke husket dem. Samtidig hadde Zevon en myk side. Han ville ha Crystal tilbake, og èn dag på midten av 80-tallet sang han nydelige «Reconsider Me» for henne. Han hadde henne nesten, men neste dag ødela en full Zevon en familiesammenkomst og alle muligheter for en ny start med Crystal. Les forresten Crystals bok «I’ll Sleep When I’M Dead: The Dirty Life Of Times of Warren Zevon». På Warrens oppfordring legger hun ikke fingrene mellom. Samtidig; hun brydde seg om ham.
Etter den selvtitulerte plata fulgte «Excitable Boy» (1978) og «Bad Luck Streak in Dancing School» (1980). I likhet med forgjengeren plasserte de ham trygt i rock noir-landskap, fint produsert og med dyktige vestkystmusikere fra The Eagles, Fleetwood Mac med flere. Låtene var befolket av drapsmenn, psykopater, politikere, gjenferd og Warren selv. Tekstene var ikke ulike Randy Newmans, men Newman var nok hakket mer underfundig, Zevon råere og mer selvutleverende.
Pianofighteren brenner
Så da var det vel helt på sin plass at Zevon fikk utløp for råskapen også gjennom musikken? Og det gjorde han til gangs på «Stand In The Fire». Dette var en plate jeg lenge hadde hørt om, men aldri hørt. Jeg kjente til Zevon fra hans mer sofistikerte side, men da jeg kom over denne plata i en bruktbutikk på nittitallet, bare måtte jeg ha den. Og dette var saker! I påska så jeg også gjennom to konserter med Warren Zevon på youtube, én fra 1980 og én fra 1982 (se lenke nederst i artikkelen), begge har mye til felles med «Stand In The Fire», og begge anbefales på det varmeste. Dette er den Zevon jeg liker aller best. Ren og skjær svingende rock ‘n’ roll!
Han hyret inn et band som var eksperter på å spille Zevon-covere, The Boulder, i tillegg til kameraten David Landau på gitar. Zevon selv spilte som en villmann på piano, og gitaristen er ikke helt borte han heller. Etter at Jackson Browne nylig hadde fått ham på avrusning for alkohol, var han midlertidig fri fra dét stoffet. Imidlertid gjorde steroider og smertestillende sitt til å gi ham en ekstra dose galskap likevel. Som om han trengte det. Det åpner fint, men litt avventende med den nye låta «Stand In The Fire». Det tar seg deretter opp med en flott «Jeannie Needs A Shooter», en låt som er skrevet i samarbeid med Bruce Springsteen, men det er sagt at Springsteen ikke skal ha bidratt med så mye mer enn tittelen. Du kan høre Springsteens «Janey Needs A Shooter» på hans album «Letter To You» fra i fjor; en helt annen låt spør du meg.
Men nå følger perlene på en spor. «Excitable Boy» kommer i en ultimat versjon. Energinivået er skyhøyt. Spurt av David Letterman om denne låten om en psykopatisk voldtektsmann og morder hadde selvbiografiske trekk, kunne Zevon fortelle at, vel, følgende hadde han også gjort: «And he rubbed the pot roast all over his chest». Resten ville han heldigvis ikke vedkjenne seg.
«Mohammed’s Radio», den peneste låten på samlealbumet broren min spilte ustoppelig en periode på åttitallet, får vi i en herlig, og selvfølgelig råere versjon der Warren Zevon nikker mot president Jimmy Carter og hans strev med å få frigitt Irak-gislene. Hiten «Werevolves Of London» er vassere og enda morsommere enn originalversjonen. Her blir «tailor» erstattet av «James Taylor!» og et høydepunkt på låten er jo når Warren synger: «I saw Jackson Browne walking slow down the avenue, you know his heart is perfect!!». Hele tiden svinger det rundt, og på kryss og tvers bak det takfaste pianotemaet. På originalalbumet fikk vi også ultimate versjoner av «Lawyers, Guns And Money» – politisk satire på høyt nivå – samt «I’ll Sleep When I’M Dead» og «Poor Poor Pityful Me»:
“Well I lay my head on the railroad track
Waiting on the Double E
But the train don’t run by here no more
Poor poor pitiful me”
Av låtene jeg var mindre begeistret for var coveren «Bo Diddley’s A Gunslinger/Bo Diddley» og kanskje også den tidligere uutgitte «The Sin». Sistnevnte finnes på den nye dobbeltplata i en litt lengre, og kanskje bedre versjon. Jeg synes nå begge disse låtene har mye bra ved seg, også her er det mye moro!
I 2007 kom omsider CD-utgaven av plata med «Johnny Strikes Up The Band», «Frank And Jesse James», «Play It All Night Long» og «Hasten Down The Wind» som bonusspor, alle låter som hører hjemme blant Zevons aller beste. Kanskje er intensiteten ørlite lavere enn på låtene som originalt ble utgitt – det er i tilfelle bare en marginal innvending. «Play It All Night Long» er Zevon på det råeste, om en dysfunsksjonell og incestiøs familie, og hans henvisning til «The dead band’s song», «Sweet Home Alabama» er ganske drøy. Flesteparten i «Lynyrd Skynyrd» hadde nemlig omkommet i ei flyulykke noen år tidligere. «Hasten Down The Wind» er på den annen side ei av Warren Zevons aller fineste ballader, også spilt inn av Linda Ronstadt.
Som nye bonsusspor i denne 2021-utgaven får vi som før nevnt en ny versjon av «The Sin», den passelig vellykkede «Night Time In The Switching Yard» og fra albumet «Bad Luck Streak In Dancing School» tittelåten og de fine «Gorilla You’re A Desperado» og «A Certain Girl».
Høydepunktet blant de nye bonsussporene er nok likevel en liveversjon av «Roland The Headless Thompson Gunner», om krigeren, gjenferdet og nordmannen Roland og om en hel del annet. «Patty Hearst heard the burst of Roland’s Thompson gun and bought it». Hvem er Patty Hearst? Hun er en amerikansk filmskuespiller og barnebarn til den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst. Hun ble verdenskjent da hun ble kidnappet i 1974 og kort etter slo seg sammen med kidnapperne og ble selv en revolusjonær terrorist. Det skjer mye i Zevons låter.
På den fine liveplata «Learning To Flinch» finnes en soloversjon av «Roland» spilt inn i Oslo i 1992. Da var jeg til stede, men å høre Warren Zevon live i bandformat fikk jeg aldri oppleve. «Stand In The Fire» er således en flott erstatning. Noen ganger kan man tenke seg at bonusspor ødelegger rytmen og opplevelsen av ei plate. Her sier jeg bare «ja, takk» til alt. Selv om det kanskje var en liten grunn til at hunden spiste opp noen av sporene i første omgang; bonussporene var kanskje ikke like hemningsløse. Og det vi fikk originalt var jo så vilt bra. Men energien er – målt mot det meste annet – høy på alle de 20 sporene vi nå kan glede oss over!
Lyden på denne nye utgaven er så langt jeg kan høre helt topp! Det er knapt et spor her jeg ville byttet ut med studioversjonene, selv om også de er glimrende! På minussiden er et savn av nye liner notes. Her reproduseres David Frickes og Carl Hiaasens fra CD-utgaven fra 2007.
Enjoy Every Sandwich
Warren Zevon fortsatte å lage gode plater som f.eks. «The Envoy» (1982), «Sentimental Hygiene» (1987) og «Mr. Bad Example» (1991), men utover i nittiårene skrumpet innspillingsbudsjettet hans kraftig inn, og plater som «Mutineer» (1995) og «My Ride’s Here» (2002) har flere gode låter. Men lydbildet er til dels hermetisk og til dels lite engasjerende, og på «My Ride’s Here» er det et noe underlig innslag av irsk folkemusikk. Likevel klarer ikke dette å skjule kvaliteten til låter som «Indifference Of Heaven», «Piano Fighter», «Seminole Bingo» og «Genius». Warren Zevon hadde etter hvert opparbeidet seg et solid navn i litterære kretser. Han ble venner med flere forfattere, og på «My Ride’s Here skrev han sanger sammen med noen av dem, slik som Carl Hiaasen. Hans dødelighet var i høy grad til sted på «My Ride’s Here», selv om han enda ikke hadde fått diagnosen.
To år tidligere var han også opptatt av liv og død, på ei plate som virkelig fungerer, og kanskje er litt undervurdert, «Life’ll Kill Ya» fra 2000. Lydbildet er friskere, og standarden på låtene er gjennomgående solid. Ikke visste vel han at han bare ett par år seinere skulle bli diagnostisert med uhelbredelig lungekreft, låtene «Life’ll Kill Ya», «Don’t Let Us Get Sick», og «My Shit’s Fucked Up», kunne tyde på nettopp det. Det er skrevet mye om hvilken drittsekk Warren Zevon kunne være, men et forsonende trekk med ham var at han selvironisk var helt åpen om dette:
“I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do
I can make love disappear
For my next trick I’ll need a volunteer”
Warren Zevon holdt seg edru fra rundt 1985/86 fram til han fikk dødsdommen i 2002. Da brydde han seg ikke lenger. Han levde nesten ett år lenger enn legene forutså, og han rakk å bli bestefar til et tvillingpar.
I september 2003, ei uke etter at hans siste plate – med mange gjestemusikere – ble utgitt, døde han. Han fikk oppleve mange gode anmeldelser for albumet «The Wind» i løpet av den uka. Ei plate som på sedvanlig vis var åpenhjertig og ikke la skjul på at døden var nær. Så kan man kanskje si at dette var en heroisk måte å dø på? Vel, det siste året bød på mange utfordringer for Zevons nærmeste. Han forble både den gode vennen og den inderlige desperadoen.
Kan vi lære noe av Warren Zevon? På sitt siste av mange besøk hos David Letterman i 2002, spurte Letterman Zevon om det var noe han forsto nå når han måtte møte sin egen dødelighet som han ikke forstod før. Zevon svarte: «Just how much you’re supposed to enjoy every sandwich».
Oppdatert 8. juli 2021.
Gubberock 