«Always a sign of tings no ears have heard
Always a sign of things no eyes have seen
You do not know
What wars are going on down there
Where the spirit meets the bone»
-Miller og Lucinda Williams
Lucinda Williams – Down Where The Spirit Meets The Bone (album 2014)
Lucinda Williams – The Ghosts Of Highway 20 (album 2016)
I 2014 og 2016 satte Lucinda Williams fansen på prøve, og de delte seg. Dobbeltalbumene «Down Where The Spirit Meets The Bone» (2014) og «The Ghosts of Highway 20» ble en stor dose og svelge for mange, førstnevnte gikk endog over hele seks LP-sider. At platene ikke ble gitt ut på digitale plattformer før flere år etter utgivelse, gjorde nok også sitt til at mange fant det hensiktmessig å avfeie albumene, kanskje som følge av en liten dose latskap, hva vet jeg. Jeg ble såpass glad i platene at jeg måtte ha den både på CD og LP. Jeg vil påstå at den ene lyder best på LP, den andre låter best på CD!
Men det er selvfølgelig også lov å ikke like dem. Selv om de inneholder mer god musikk enn nesten noen andre album i tiåret 2011–2020, er de nemlig ikke perfekte. De har nok det til felles med en del andre Lucinda Williams-plater; kvaliteten eller i hvert fall min oppmerksomhet, daler litt mot slutten av platene.
«Down Where The Spirit Meets The Bone» åpner akustisk med Lucindas tonesetting av et dikt av faren, litteraturprofessoren. «Compassion» heter låten, og tittelen på selve albumet gjentas. Låten handler om at man ikke alltid vet hvorfor folk oppfører seg som de gjør, og at mange kjemper kamper med seg selv. Derfra og ut kjøres tempoet opp, og vi får høre en lang rekke gjestemusikere som Tony Joe White og Jonathan Wilson i tillegg til en fast stamme på flere av Lucindas album: Stuart Mathis og Greg Leisz på gitar. Her er veldig mye å glede seg over som rockerne «Protection» og «Burning Bridges» og countrylåtene «East Side Of The Town» og «This Old Heartache», og låter midt i mellom.
Hun synger om trippeldrap i «West Memphis», om det problematiske forholdet til broren i «Wrong Number», og generelt om menneskenes natur på godt, men kanskje mest på vondt, «When I Look At The World» er en favoritt i så henseende. Helt til slutt får vi en lang og vellydende versjon av J.J. Cales fantastiske låt «Magnolia», den mangler dog noe av magien som Cales egen versjon har.
Allerede to år etter kom det et nytt dobbeltalbum, «The Ghosts of Highway 20». Lydbildet er mer renskåret og kanskje enda flottere enn på forgjengeren. Som oftest Butch Norton på trommer og David Sutton på bass. Greg Leisz spiller countrygitar som ofte høres ut som steelgitar i venstre kanal, Bill Frisell mer jazzete gitar på høyreside. Jeg elsker dette lydbildet!
Plata er blant annet inspirert av farens og svigerfarens død, og igjen har Lucinda bearbeidet et dikt av faren i åpningslåten «Dust», en nokså dyster sak. I «House Of Earth» av platas aller beste låter, har hun tonesatt en noe utypisk Woody Guthrie-tekst, en låt sett fra en prostituerts perspektiv. Hele første plate er fullspekket med låter man kan høre betyr noe for Lucinda; «I Know about the pain and all that jazz». Og hva med «Louisiana Story», en lavmælt historie om moren og venninnens fundamentalistiske oppvekst.
Andre plate har også sine høydepunkter. Vi får den strålende tittellåten og ikke minst «If My Love Could Kill», om å miste faren til Alzheimer. Så er nok «Bitter Memory», coveren av Bruce Springsteens «Factory» og den lange avslutningslåten «Faith & Grace» mindre nødvendige.
Kanskje kunne det vært skåret litt i disse to lange albumene. Men man risikerer jo samtidig å pirke borti og ødelegge det som er to storartede dobbeltalbum!
Gubberock 