Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind (album 2024) og Brother (album 2020)
Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye albumet Struggle For Peace Of Mind, og det må omtales. Men dette blir også en omtale av Brother, om hennes bror, fra 2020. Jeg anbefaler lytteren å la dem være to ulike album, ikke spille dem etter hverandre. Oppleve dem på forskjellige premisser. Brother er rett og slett et av de albumene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg i år. The Struggle For Peace Of Mind vil nå høyt på lista over årets beste norske album.
Vi begynner med det nye albumet:
The Struggle For Peace Of Mind
Tilfeldigheter og fatale hendelser. Mange av oss har lest novellen Att döda ett barn av Stig Dagerman, og ingen som har lest novellen, glemmer den. Novellen forteller to historier der tilfeldigheter leder fram til en mann som har drept og ei jente som blir drept i trafikken. Åpningssangen «Incidents» – tilfeldigheter, hendelser – på The Struggle For Peace tyder på at Liv-Eli har lest den novellen:
”If she hadn´t crossed the street the second that she did
She’d still be here
If he hadn’t spilled that coffee on his shirt
He wouldn’t be too late for work
And he wouldn´t have to drive that fast“
Resten av teksten følger ikke opp novellen, men peker likevel på hvordan tilfeldighetene, og noen ganger egne valg, former oss. Den korte veien fra ro til uro understrekes også av musikken.
På leting etter ro. Platetittelen sier mye om hva tekstene denne gangen handler om, og Liv Eli utdyper i presseskrivet:
Slik jeg ser det, er det fred og harmoni vi alle jakter på gjennom livet. Det er det alt koker ned til, enten vi har store eller små utfordringer gjennom alle livets faser.
Liv Eli i presseskriv
Stemningen fra åpningslåten fortsetter i «Goodbye Innocence» om hvordan alt endres etter et fatalt valg og likevel er som før. Krefter river og sliter i deg. Musikken river og sliter i deg. Tar deg av sted. Til et nytt sted. Det samme stedet.
«17 million fucking flies». Du drar på ferie, du kan flykte, men du kan ikke gjemme deg. Du ligger på stranda, men fluene flyr rundt deg. Inni deg. «Still searching for peace of mind» som Neil Young sang. Og som Liv Eli synger om. «It’s all in your mind», som det heter i den stillferdige, men likefullt dirrende «Lost». Etter fire sanger er vi inne i en egen musikalsk verden. Liv Elis verden. Lost. Lost. Rannveig Ryeng spiller nydelig fiolin på denne og flere av låtene.
Spennende produksjon. Noen låter er bygget opp av piano og synther fra produsent Kristoffer Lo som også bidrar med blåsere og gitar på plata. På alle sanger utenom åpningen «Incidents» er det Thomas Järmyr som spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. På «Incidents» er det Torstein Lofthus som har hånd om trommene på beste vis. Liv Eli selv gir mye av seg selv i vokalen. Samlet blir dette stemningsfullt. Storslått og mektig, nesten sakralt, men også dvelende og neddempet i partier.
Too Blue» har kalde og interessante – om jeg kan bruke et slikt ord – tangentslag som gjentas og gjentas. De alene skaper mye av låten for meg. Liv Eli synger og lydene rundt vokser for så å tas helt ned. Hvordan realisere seg selv? Hva vil det si å realisere seg selv? Det er så mange sider ved oss vi aldri får brukt. Igjen tilfeldigheter? Håkon Soldal korer.
Dette er på én måte ikke ei plate med flere sanger. Det er ei stemning. Én sang. Nei, ikke helt det heller. Forskjellige spor, men en udiskutabel helhet. Mange variasjoner. Jeg liker de variasjonene «Fly Away» byr på. Igjen piano. Varmere nå. Gir deg tid til å puste, ber deg puste. Puste. Trekker oss opp når vi ligger nede. En annen gang kan det være meg. Deg. Sangen gir gåsehud.
Vi blir med videre. «I’m More», «Pale Moonlight». Hør plukkingen på gitaren, perkusjonen. Varierte, flotte! Vi er Liv Eli på farens dødsleie i «Never Gonna Die». Faren lever videre for Liv-Eli, gjennom Liv-Eli. En sang til trøst når kjære dør og må videre til den andre siden. Ida Kateraas spiller flott klarinett på denne låten. Høres ut som kammermusikk. Så får sangen nesten bokstavelig talt vinger. Én av flere låter på dette albumet som inneholder så mange musikalske elementer at de oppleves litt forskjellig om du tar på hodetelefoner og nilytter, eller skrur opp stereoen og lar musikken fylle rommet. Og til slutt «Gratitude»:
”This moment in time
That is all mine
Fills me with gratitude
For what I can do
Fills me with gratitude
For what I can do“
Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren.
Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.
Brother
”I’m locked in the deep
Let me sleep… In the deep“
Jeg hadde allerede bestemt meg for å omtale The Struggle For Peace Of Mind. Så begynte jeg å høre litt på hennes platedebut. Hørte litt på enkeltlåter bare for å kunne sette den nye plata i perspektiv. Musikken – da hadde jeg ikke kommet til tekstene – var så vakker, så gode melodier og arrangement at jeg tenkte at nå bare utsetter jeg Dagsrevyen, og hører hele plata i sammenheng. Så fikk Dagsrevyen være Dagsrevyen. Jeg spilte plata én gang til og fant fram tekster. Dette var sterk kost. En gammel Facebook-post fra Liv-Eli som bekreftet mitt inntrykk fra tekstene.
Depresjon og angst. Skulle jeg bare styre unna Brother? Dette er ikke et tema jeg er komfortabel å skrive om. Men jeg kan ikke tillate meg å legge plata og temaet til side. Albumet Brother handler nemlig om broren til Liv-Eli Engesnes. Jeg bruker i det følgende mange av Liv-Elis egne ord. Broren begikk selvmord fem år før albumutgivelsen. Det siste halvannnet året av sitt liv slet den vellykkede, fornuftige, kule og handlekraftige broren hennes tungt med angst og depresjon. Han delte mye av det han slet med med Liv-Eli. Men det gikk likevel helt galt, og familie, venner og kolleger satt sønderknust tilbake.
Liv-Eli bearbeidet sorgen gjennom å lage musikk og deretter tekster. Hun hadde i utgangspunktet ikke en plan om å gi ut noe som helst. Men etter hvert fikk hun et ønske om å arrangere sangene og gi dem ut. Uten for mye støy og promotering.
Hun skriver: ”Albumet er dedikert til min bror, alle de som har mistet noen i selvmord, og ikke minst de som sliter. Og til alle dere som sliter: Gi aldri opp, tapet er for stort“.
Med seg på laget har hun Håkon Soldal som arrangør og produsent, samt på tangenter, Torstein Lofthus (trommer), Magnus Forsberg (trommer), Jo Ranheim (gitar og bass), Pål Magne Solbakk (fiolin), Kjell Magne Robak (cello), Ørjan Kjos (bass).
Bra, sterkt og viktig. Ordene mine blir for flate. Da jeg første gang hørte litt sporadisk, var det tittellåten «Brother», den gåsehudfremkallende «You» og den vakre pianoinstrumentalen «Gunnar» som for alvor vekket interessen, men dette er ikke en plate for enkeltlåter. Her har du tekster sett fra brorens synsvinkel, tekster sett fra Liv-Elis synsvinkel. Det er også en sang om en lykkelig barndom.
Dette er blitt ei usedvanlig sterk plate på alle måter. Jeg vet ikke om jeg skal anbefale noen å gå inn i dette universet, men sangene sangene handler ikke bare om død, men også om å leve. Kanskje kan vi dytte samfunnet et lite stykke i riktig retning om vi går inn i disse følelsene, blir litt mer åpne med hverandre om det som er vanskelig.
De etterlatte må finne en vei videre. Kanskje kan plata også være til trøst for etterlatte. Dette er uansett vakker musikk som det også gjør godt å høre, alt det vonde til tross. Den siste sangen «Starfish» gir rom for tolkninger. Liv Eli lar følelsene komme opp og ut, og ser framover, håp?
”I’m lying like a starfish on the surface of the sea
Though I am not a swimmer, I’m not frightened by the deep”
Ikke redd for dypet i oss alle. Men ikke alltid dykke ned i det. Selv om albumet er fra 2020, er dette av dem som har gjort aller sterkest inntrykk i år.
(Ikke terningkast på denne, men blant de beste norske jeg har hørt fra 2020)
Gubberock 