Fin debut-EP fra norske Gone North

Gone North – selvtitulert EP (2022)

Albumcover og pressebilde

Gone North kaller de seg. I 2018 møttes sju musikklærerstudenter på Hamar. Med en felles interesse for ekte countrymusikk, fant de ut at de ville danne et band, og de begynne å skrive countrylåter sammen. Nå er de klare med som debut-EP, fem låter over 20 minutter. Og resultatet har blitt riktig så fint.

Bandet henter inspirasjon fra bluegrass, rock, og både outlaw og tradisjonell country. Tekstene handler om alt fra kjærlighet til drap.

EP’en begynner med den bluegrassinsoirerte «The Wanderer» der Martine Haugen synger og spiller mandolin og gitar, og man legger raskt merke til Ingebjørg Hammerdalens fele. En fin og livat åpningslåt! Øvrige bandmedlemmer er Per Tore Gresseth på gitar, vokal og steelgitar, Magnus Nordengen på gitar, banjo og vokal, Jørgen Larheim på tangenter, Ole Sigvart Berget på bass og Tore Even Alhaug på trommer. Plata er produsert av Kenneth Norum.

På den rolige countryvalsen «Autumn Waltz, i likhet med to andre låter på EP’en skrevet av Per Tore Gresseth alene, synger Martine duett med Per Tore, og sistnevntes nydelige steelgitar setter et tydelig stempel på denne låten om et par som minnes at de ett år tidligere forsøkte å holde forholdet gående.

Fin og rolig er også «Adaline» der fele, gitarplukking og litt steelgitar er viktige musikalske ingredienser. Mannlig hovedvokal og fin harmonisang fra Martine. Martine Haugen har skrevet «Living With The Thrill», og hun har også hovedvokal på den låten. Jeg liker godt vekslingen mellom mannlige og kvinnelig vokalister gjennom EP’en, det skaper flott dynamikk. På «Living With The Thrill» er det også fin vekselbruk mellom instrumentene der tangentinstrumenter, strengeinsteumenter, tromme og fele bytter på å spille hovedrolle. Teksten skal i følge bandets facebookside handle om å være glad i noen som ikke er glad i seg selv, og utfordringene det skaper: «I can see, I can see that something’s messin’ with your mind. So let me in, and let me stay a little while». Fin melodi og nerve i låten.

Til slutt får vi moderballaden «Tay River», om en kvinne som tar livet av sin mann. Flott avslutning og det dystre temaet til tross, låten er morsom å høre på.

Alt i alt en fin og jevn EP fra Gone North som her viser et betydelig potensiale. Country med engelske tekster, men med norske undertoner! Kanskje får vi også låter med enda mer trøkk ved neste korsvei? Det blir spennende å følge Gone North videre!

Promobilde

Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie

Dropkick Murphys – This Machine Still Kills Fascists (album 2022)

Foto: Dave Stauble

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Hun mener nok at Woodys tekster fra et arbeiderklasseperspektiv er altfor aktuelle i dag, og trenger å bli skreket ut av et punkband. Murphys er på ingen måte noen novise i faget og har holdt det gående i mer enn 25 år.

På det nye albumet This Machine Still Kills Fascists sparker de godt fra allerede på den hardtslående «Two 6’s Upside Town». Strålende åpningslåt! Albumet er innspilt nær Woody Guthries fødested i Oklahoma og bærer selvsagt preg av bandet og Woody Guthries sympati med arbeideren, sliteren. Noen låter tar utgangspunkt i enkeltpersoner. Åpningslåten handler om utroskap og om å bli dømt til fengsel. På låten «Never Git Drunk No More» der Nikki Lane bidrar på vokal er handlingen også på det mer personlige plan, om at kjæresten mener vår mann heller vil elske med flaska senn kjæresten. På denne– og flere andre låter – er punken blandet ut med keltisk musikk, og vi får en herlig miks i tekst og musikk ikke så langt unna The Pogues på sitt beste. De som kjenner til bandet, vil merke seg at bandet har tilpasset seg Woody Guthries verden gjennom en akustisk tilnærming til låtene, så jeg slenger på bluegrass også, i beskrivelsen av musikken.

Andre låter er mer programerklæringer, ikke minst «All You Fonies». På den litt anmassende «Cadilac, Cadilac», handler det om at skal man ha en Cadilac, må den stjeles. På fine «Waters A’ Rising» er båten skutt i filler og mannskapet må rømme.

Låtene på This Machine Still Kills Facists er stort sett enkle, energiske og allsangvennlige. Albumtittelen er tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, der det er lagt til et «still». Låtene gjør seg trolig glimrende på konserter. Albumet tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men kan være en herlig vitamininsprøyting når du er klar for det.

Foto: Dave Stauble

En av Norges fineste stemmer med nytt album

Paal Flaata – New Green Grass Will Grow (album 2022)

De fleste som omtaler Paal Flaatas musikk, vil raskt fastslå at han har én av Norges fineste stemmer. Og det er jeg helt enig i. Og jeg vil heller ikke underslå at Skiens-mannen har vært vokalist i et av tidenes beste norske rockorkestre, Midnight Choir. Paal skriver i liten grad låter selv, og hvor vellykkete hans album, er handler derfor om hvilke låter han velger, om de passer sammen og om selve fremføringen.

Love And Rain. For meg var Paals forrige album, Love And Rain (2017), også hans beste. For mange som kjenner min musikksmak vil nok det være overraskende da Paal har laget tre album som hver i sin helhet er viet til to av mine desiderte favorittartister Townes Van Zandt og Mickey Newbury i tillegg til dyktige Chip Taylor. Love And Rain er et særdeles slitesterkt album, der han også gjør en glitrende versjon av enda en Mickey Newbury-låt, «Hand Me Another Of Those». Den eneste lille nedturen er «The Moon Is A Harsh Mistress», en sang de fleste andre enn meg liker.

På det nye albumet, New Green Gras Will Grow, har Paal igjen lykkes med å lage et vakkert melankolsk album sammen med sin medprodusent og trofaste medspiller Gøran Grini. Med seg har de multiinstrumentalisten Frdddy Holm og trommeslageren Glenn Vidar Solheim. Albumet er nokså trist – noe som kler Paals stemme – og Paal forteller i presseskrivet at albumet nok er preget av både koronatiden og hendelser i eget og Gørans liv. Paal sier videre at albumet denne gangen låter mer europeisk i motsetning til de mer americana-pregede albumene han har laget tidligere.

If You Go Away. Og det største høydepunktet på albumet er nettopp en europeisk låt, Jacques Brel-sangen «If You Go Away». En gåsehudversjon der Gøran Grinis pianospill, bratsjen til Freddy Holm og trommingen til Glenn Vidar Solheim, bidrar til å løfte låten til de store høyder.

Chris Isaak. Paal Flaata har denne gangen også funnet frem en låt av Chris Isaak, en vokalist som ikke er helt ulik Paal selv. Paal gjør en fin versjon av «Waiting For The Rain To Fall», og den passer godt inn på albumet, selv om det er andre Chris Isaak-låter jeg heller ville hørt Paal gjøre. Låten med albumtittelen i teksten, «Everything You Know Melts Away Like Snow», er skrevet av svenske Daniel Norgren. Sangen kommer i en versjon som sender tankene mot norsk folkemusikk. Jeg synes dog det er unødvendig med en ett minutts reprise av samme låt litt seinere. En kort «So Ro», kan kanskje også synes litt unødvendig, men er likevel et fint mellomspill, og jeg vil ikke utelukke at sangen har en betydning for Paal som stikker dypere enn som så.

Men tilbake til høydepunktene. Vi får igjen en Chip Taylor-låt; «It’s Hard To Sing This Song» er en nydelig sak. Jeg liker også godt versjonene av Allan Rich’ «You Never Really Wanted Me» og ikke minst «Suppose» av Sylvia Dee og George Goehring.

Jubilee. Paal er flink til å trekke fram artister jeg setter pris på. Mange har sunget Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today». Paal gjør en fin versjon. Enda bedre gjør han dog Gretchen Peters’ strålende «Jubilee» helt til slutt. Og om albumet er trist, så er kanskje denne låten om døden, den tristeste av dem alle, selv om den også har noe forsonende over seg. En perfekt avslutningslåt!

So I sing holy holy from this prison where i lie
My arms reaching up to touch the sky
I sing holy holy, hallelujah I am free
Come on down and join the jubilee

Med New Green Grass Will Grow har Paal Flaata laget nok ei vakker plate som mange av oss vil ha stor glede av i den mørke årstiden vi nå er inne i.

Dyktige Courtney Marie Andrews

Jeg ble først for alvor oppmerksom på amerikanske Courtney Marie Andrews i 2020, da hun gav ut albumet Old Flowers. På Old Flowers beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange vil kjenne seg igjen eller kunne relatere til. De femten minuttene hun satt bak pianoet og gråt sine følelser ut på John Dee i Oslo i fjor høst må være noe av det mest intense, hudløse, såre, og samtidig mest forsonende jeg noen gang er opplevd på en norsk scene. Avslutningen på «Carnival Dream» var av en annen verden. For en stemme! Få som var til stede vil noen gang glemme de femten minuttene. I juni var hun tilbake i Oslo med fullt band, og de smakebitene vi fikk fra det nye albumet lovet godt.

Courtney Marie Andrews synger med hjertet utenpå på John Dee i Oslo i november 2021. Foto: Tormod Reiersen

Tittelen på årets album, Loose Future, indikerer at Courtney nå ser mer framover enn bakover. En slags forsiktig omfavnelse av livet:

I spent so much of my career relating to the brokenhearted. There will always be that side of me. With this record, I hope you feel love on multiple levels.

Nå er da heller ikke Loose Future på langt nær like intens som Old Flowers. Borte er de følelsesladede pianoballadene, mens trommer og synther har en langt mer framtredende plass på flere av låtene. Her er det mer sløy popmusikk. Svært vellaget.

Jeg kjeder meg ikke da det er mye som foregår, men jeg blir heller ikke veldig grepet av de to første låtene, tittellåten og «Older Now». Da synes jeg den mer tradisjonelle og musikalsk varmere «On The Line» med sine strykere, gitarer og fine bassganger skinner sterkere og lar Courtneys flotte stemme komme mer til sin rett. «Satellite» er mye tilbake til de to åpningslåtene, en fin låt, med noe forstyrret lydbilde.

De to neste låtene, «Good Old Days» og «Thinkin’ On You» er begge fine og fengende, men jeg går litt lei av refrenget på friske «Thinkin’ On You» når tittelen gjentas litt for mange ganger. Herfra og ut fortsetter det med gode låter, fine «Let Her Go» og «Change My Mind» roer ned, og vi nærmer oss landskapet på Old Flowers. Det hele avsluttes med «Me & Jerry», en solid avslutningslåt der også piano er langt framme i lydbildet. Mot slutten av låten presser Courtney stemmen, noe som låter helt flott!

Samlet er Loose Future ei bra og vellaget plate fra Courtney Marie Andrews. Den treffer ikke meg like godt som Old Flowers, men det er intet å si på håndverket til denne talentfulle artisten. Uansett et fint tilskudd til Courtneys diskografi, og det er bare å glede seg til hun igjen besøker Oslo på nyåret.