Bilder fra Nick Cave på Øya-festivalen i Oslo i august
Når musikken flyr fritt
Benedicte Brænden – Raging River (album 2022)
«Will it come out wrong
Or will you sing along
Will I write it wrong
Or will you come along
If I write you a love song»
-Benedicte Brænden
For noen år siden slet Signe Marie Rustad med skrivesperre. Hun kom seg gjennom og lagde albumet When Words Flew Freely, kanskje det fineste norske albumet fra 2019. Nå har Signe Marie Rustad backet Benedicte Brænden og bidratt til at Benedicte har kommet ut av sin kreative tørke. Det har allerede gått fem år siden Benedictes forrige album, flotte Blood On Your Hands, så nå er det godt å ha henne tilbake! Når jeg hører de beste av låtene på Benedicte Brændens nye album, tenker jeg også litt på tittelen på Signe Marie Rustads album. Låtene flyr så slentrende og uanstrengt avsted, gjør krumspring som man nesten ikke merker, men som gjør dem mer interessante. Jeg siterte «If I Write You A Love Song» innledningsvis, og den låten husker behagelig avsted godt hjulpet av Morten Bessesens piano og en sterk melodi.
Familie. De norske americana-/nordicana-artistene deltar på hverandres utgivelser og er nesten som en familie å regne. I koret på Raging River kan vi høre nevnte Signe Marie Rustad, men også Malin Pettersen og Live Miranda Solberg (Louien). Albumet er spilt inn i Studio Paradiso i Oslo, med Christian Engfelt som produsent og Stian Jørgen Sveen på gitar, Yngve Jordalen på bass, Martin Windstad på trommer og David Wallumrød på tangenter og med flere gjesteartister.
Det er ei god helg for norsk americana. For et par dager skrev jeg om Unnveig Aas sterke albumutgivelse nummer tre, «Phases», Unnveigs klart beste album. I dag er turen kommet til Benedicte Brændens tredje album. Mens Unnveig beveger seg i kryssningen mellom country og pop, har Benedictes country store doser soul over seg. Begge har imidlertid en teft for gode melodier som tar tak i deg, og begge albumene har en andre halvdel som er enda bedre enn den første.
Rocka. Av stjernene som lyser på den norske americanahimnelen er Benedicte Brænden av de mest rocka. Albumet åpner med en litt skitten bluesrocker, «The Last Place Satan Slept», skrevet sammen med Martin Hagfors. Låten begynner herlig forstyrret og Knut Reiersruds munnspill og Sveens elektriske gitarer setter en tydelig signatur på låten. En litt utypisk låt for resten av albumet. Men tøff.
Neste låt er langt mer typisk. «Can’t Feel My Heart» er en av disse slentrende countrylåtene med flott melodi, kilende bass, steelgitar og andre nydelige gitarer. Det er instrumentalpartier på denne låten som er så vakre at det nesten gjør vondt. Benedictes søstre i musikken korer og sender meg og låten 60 år tilbake i tid. Benedicte forteller til Kulturplot at dette var låten som fikk låtskrivingen til å løsne og som pekte ut retningen for resten av albumet.
Inpirasjon fra Jamaica og Australia. «Heartbreak» handler om kjærlighetssorg, er mer rytmisk og energisk og skal være inspirert av australske Tash Sultana samt Bob Marley. Også her sløye gitarer og en bra låt, og jeg elsker jo de lekne trommene – både her og minst luke mye på mange andre av låtene. Men dette er ikke av de låtene på albumet som treffer meg hardest. Luke Elliott bidrar med vokal på «Till Death Do Us Part», og Bendik Brænnes blåsere kan også høres underveis. En sprek låt, som jeg liker særdeles godt.
«If I Write You A Love Song» har jeg allerede nevnt, én av de låtene der jeg synes Benedickte har litt av Randy Crawfords stemme, og der det lukter soul lang vei. Martin Windstads trommer skaper herlig liv. «Worth My While» er omtrent like fin der den hviler tungt på Sveens gitarer og ikke minst David Wallumrøds orgel.
Sterke tekster. Med «Crook Of The Year» snakker vi fort om et av albumets aller største høydepunkt. Inderlig vokal fra Benedicte er kanskje den aller viktigste ingrediensen på denne flotte soulinspirerte låten. Men du verden som orgelet og Knut Reiersruds gitar bidrar til stemningen! Tittelen på låten er en sterk beskjed, og Benedicte vet råd:
«I ain’t gonna break
I ain’t gonna bend
I’m just gonna let it rain on me for a while»
Ja, jeg skriver Benedicte, selv om det ikke er noen selvfølge at låten er selvbiografisk. Benedicte selv forteller at dette albumet er hennes mest personlige så langt. Men uansett; jeg mener det i stor grad må være opp til lytterne hvordan vi absorberer sangene. Benedicte har sendt dem ut, og har på den måten gitt fra seg mye av kontrollen, nå er det opp til oss å finne vår mening i låtene.
Jeg skal ikke plage dere med mange ord om den fengende og litt spretne tittellåten, «Raging River», en låt jeg tar meg selv i å synge med på, og ja, digge om en gubbe kan skrive slikt. En svært sterk tekst, så jeg må bruke noen av Benedictes egne ord:
Where were you when I was trembling
Shaking like a leaf
Right to the bone you turned to stone
Left me downstream alone»
Av årets fineste låter. Men flere egne ord må jeg bruke på «Someday Soon». Benedicte har nemlig plassert det som kan være albumets aller fineste låt helt til slutt, «Someday Soon». Låten begynner med noen sterke toner fra pianoet. Benedictes rolige, men samtidig insisterende vokal sammen med en gråtende steelgitar fra Tore Blestrud får frem gåsehuden om du er i den rette stemningen. Og om Benedicte sliter med selvtilliten, lover hun at hun skal reise seg.
«I don’t believe, I don’t believe in what I do
I don’t believe, I don’t believe in myself like I did before you
I used to think it was you who hung the moon
But I’m gonna break free someday soon
Someday soon»
Og som Benedicte har reist seg! Mange hører ikke på tekstene når de hører musikk. Om du ikke får med deg teksten på «Someday Soon», tror jeg likevel du får med deg det viktigste; følelsen og stemningen Benedicte formidler slik at budskapet går inn bakveien. Så integrert er teksten med det øvrige på denne låten.
Jevnt, og godt! Skal jeg oppsummere? Det er vel ganske unødvendig å skrive at dette er noe elskere av norsk americana må høre. Og synes du at norsk americana av og til kan ha litt for få skarpe kanter, kan du fort finne en favoritt i Benedictes album.
Da jeg var ferdig med å skrive, bare måtte jeg høre plata en gang til. Og enda én. Bill Callahans nye album må vente litt til. Godt utført Benedicte, takk for at du ikke ga opp, «Someday Soon» må være nå!
Unnveig Aas treffer planken på tredje forsøk
Unnveig Aas – Phases (album 2022)
På Facebook viste Unnveig Aas frem flere album hun hadde hørt på mens hun jobbet med sitt nye album, Phases. Blant dem var Bob Dylans, Oh Mercy (1989) og Courtney Marie Andrews’ Old Flowers (2020). Begge album er sterke, men Aas har nok mer til felles med Courtney Marie Andrews enn med Bob Dylan. Mens Andrews på sin plate behandler eget samlivsbrudd, forteller Unnveig at Phases handler om at både livet og kjærligheten er fullt av kontraster, og også om hennes foreldres skilsmisse, men ikke på en bitter måte. Sangene handler mer om å forsøke å sette seg inn i foreldrenes og andres situasjon. Om hun skulle ha opplevd det hun synger om, ville hun vært en skilt trebarnsmor, forteller Unnveig til Jarlsberg Avis. Og la det være klart med en gang: Jeg synes Aas lykkes så bra med dette albumet at jeg mener at dette hennes tredje album også er hennes beste, så langt.
Hagekonserter. Det har rent mye vann i elva siden jeg så Unnveig Aas (Unnveig Aaserud Stokke) i levende live på en legendarisk hagefestival på Skarnes i juni 2016. Allerede da hadde hun en liten EP i bagasjen, en flott stemme og et knippe fine sanger. Året etter så jeg henne igjen samme sted. Hun hadde fått utgitt det bra, men litt ujevne albumet Old Soul og hadde modnes betraktelig som artist. Hun var utvilsomt et stort talent innenfor americana- eller skal vi si nordicanasjangeren. På oppfølgeren til Old Soul, Young Heart (2019), hadde Unnveig beveget seg litt mer i popretning, men ikke mer enn at albumet ble Spellemann-nominert i countryklassen. Young Heart traff nok likevel ikke meg like hardt som de beste sangene på Old Soul.
Laget i Trondheim. Nå har det gått tre år siden forrige albubum. Forfatteren og musikeren fra Holmestrand, bosatt i Kongsvinger, er nå klar med sitt tredje album, Phases. Denne gangen har hun vendt seg mot Trondheimsmiljøet. Albumet er produsert av Pål Brekkås og Ida Jenshus. Brekkås bidrar med bass, piano og synther, Stian Lundberg spiller på slagverk, Roger Græsberg og Alexander Pettersen spiller på akustiske og elektriske gitarer, Krister Skadsdammen spiller steelgitar og Bendik Brænne blåser i horn. Ellers bidrar både Brekkås, Jenshus og Kenneth Norum med backingvokal. Regelmessige lesere av Gubberock vil kjenne igjen mange av disse navnene. Unnveig har selv skrevet og synger alle sangene. På noen av låtene spiller hun akustisk gitar. Sammen skaper de et lydbilde som i hvert fall er bedre tilpasset meg enn lydbildet på forrige album.
Fengende. Albumet åpner med den svært fengende «Brand New Start», en sang som handler om nettopp det, et par som går fra hverandre for å begynne på nytt. Usikkerheten, et snev av sjalusi – vil en ny kjæreste flytte inn? Låten starter forsiktig, Unnveigs krystallklare stemme kommer inn. Så halvannet minutt inn i låten øker intensiteten. En fin låt!
Neste låt følger opp. «How Can I Know». Nydelig steelgitar fra Krister Skadsdammen gir den gode countryfølelsen. Igjen en veldig fin sang – med et fengende refreng. Jeg-et i låten strever fortsatt med tankene. Var oppbruddet riktig? Jo, det vil gå bra med tiden:
«Don´t weep love, it will be alright Some hard days Some sleepless nights But don´t waste your tears on me»
Pop, rock og country. «Lost Fire» er mer pop og etterhvert mer rock. Mer trommer og synther, og akkurat på denne låten et slags refreng som etter min smak blir gjentatt i overkant mange ganger. Men så; mot slutten av låten kommer litt skitne og herlige gitarer og gir låten et ekstra løft og litt ekstra nerve. Jepp, den avslutningen på låten er topp! «Nothing Hurts More» er tilbake i countryland, og igjen er Kristers steelgitar sentral i lydbildet sammen med Pål Brekkås’ tangenter. Nydelig og dvelende låt, av platas aller fineste.
Tittellåten «Phases» er derimot ikke av mine favoritter på plata, den fremstår lenge litt kjedelig, men har en fin overgang og fint krydder gjennom Bendik Brænnes blåsere. Med «Falling From Grace» er vi tilbake på toppnivå. Teksten handler om å miste troen på seg selv fordi man ikke klarer å kvitte seg med tanker om at man ikke er bra nok, forteller Unnveig. En vakker og litt rolig melodi der Unnveigs stemme i perioder nær svever over det hele. Vakkert! «Mary Anne (If You Only Knew)» ser verden fra den nye dama til (eks?)mannen sitt perspektiv. Nok en låt der melodien og Unnveigs stemme tar tak i deg; variasjoner i melodi, instrumentbruk og intensitet gjør låten spennende.
Mørkere låter. «Go Easy On Me» er en musikalsk mørkere låt, der Unnveig delvis resiterer teksten, instrumenteringen er mer sparsommelig, men både Pål Brekkås’ gitar og ikke minst Stian Lundbergs spill på perkusjon bidrar til å sende denne låten ut litt på siden av de øvrige låtene på albumet, men ikke mer ut på siden enn at låten passer perfekt inn. «If The Creeks Don’t Rise» har en del til felles med «Go Easy On Me» når det gjelder instrumentering og Unnveigs herlige utfordring av stemmen. Låten avsluttes akapella med Ida Jenshus i koret.
Vi nærmer oss slutten av albumet. «A Man Of Few Words» er i perioder nedtonet visesang med akustisk gitar og i andre perioder mer svevende drømmeaktig pop. Delikat sang! Nå er det mannens perspektiv, han har vært utro, tror jeg:
«But I´m just a man
I’m just a man of few words
And when you’re cold
It hits me right where it hurts»
Jevnt, sterkt og tilstrekkelig variert album. Helt til slutt får vi et bonusspor, et spor som jeg tenker kunne vært utelatt, jeg liker det rett og slett ikke. Men det skygger ikke over at Unnveig har laget et jevnt og sterkt album. Stemmen hennes har særpreg, og hun bruker den kanskje enda bedre enn på tidligere album. Låtene og tematikken i tekstene gir albumet en helhet samtidig som låtene og produksjonen er tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten. Melodiene er gode; fine overganger og refrengene er fengende. Jeg tror det var et godt grep å dra til Trondheim for å få bistand av Pål Brekkås, Ida Jenshus med flere. Ja, Phases er imponerende, og må være Unnveig Aas’ klart beste album så langt! De flotte åpningslåtene til tross, dette er av de albumene der jeg liker siste halvdel aller best. Samtidig er det også et kvalitetstegn at jeg tror mange vil holde en knapp på første del.
Albumet utgis fredag 14. oktober 2022.
John Prine – Souvenirs
Min innfallsvinkel til John Prine har i liten grad vært de ordinære studioalbumene. Det er ikke til å komme unna at mange av dem er suverene. Finner du et album med flere klassikere enn den selvtitulerte plata fra 1971? Jeg begynte med «John Prine Live» (1988) og samleboksen «Great Days». Disse platene hadde en stund alt jeg trengte, suverene sanger og gode historier mellom låtene. Men da nyinnspillinger av eldre låter, «Souvenirs», ble utgitt i 2000, fikk jeg en ny favoritt.
Prine hadde vært gjennom en operasjon for strupekreft. Stemmen var ruere. Prine virket å ha tatt igjen mange av de bråmodne sangene fra syttiårene i alder og visdom. Samtidig møter vi fremtidige våpendrager Jason Wilber og et oppdatert lydbilde, et lydbilde som har mye til felles med det vi møtte i Oslo Konserthus i august 2018 og februar 2020.
Kanskje er det ikke relevant, men jeg kommer til å snakke om disse konsertene i Oslo til jeg dør, og sannsynligvis lenge etter det også. Konsertene viste en Prine som trolig var helt på toppen som sceneartist: Vi fikk det beste av alle verdener: Musikken, stemmen, historiene og under alt dette levd liv.
Han ga uttrykk for at han var fornøyd med livet på sine eldre dager og hederen som ble skjenket ham de siste årene. Han støttet nye artister, ikke ulikt måten Kris Kristofferson i sin tid hadde hjulpet ham selv da han trengte det. Og Jason Wilber? Han var Prines skytsengel i Oslo i februar 2020. Alltid på vakt, alltid i nærheten.
Men det var «Souvenirs» da. Kjenner du til John Prine, kjenner du sannsynligvis låtene om de to gamle, ensomme i «Hello In There» — «Probably the prettiest song I have ever written»— og «Sam Stone» om vietnamveteranen som ender sitt liv etter en overdose; tekstlinjer så sterke, direkte og usentimentale at det gjør godt og vondt på en gang, ja kanskje mest vondt: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose».
På «Souvenirs» får vi også låten «Angel Of Montgomery», udødeliggjort av Bonnie Riatt, og sitert i mange artikler de siste dagene: « My old man is another child that’s grown old», «But how the hell can a person go to work in the mornin’ And come home in the evenin’ And have nothin’ to say.»
Og vi får «Far From Me» en sang om et tidlig forhold som var i ferd med å gå over ende. Nydelig melodi, lakonisk avlevert. Prine beskriver dette med finslipte detaljer få andre kan matche:
«And I wished for once I weren’t right
Why we used to laugh together
And we’d dance to any old song
Well, ya know, she still laughs with me
But she waits just a second too long»
En annen låt jeg ble oppmerksom på gjennom dette albumet var «Six O’ Clock News». Melodisk ikke så ulik «Far From Me». Også her gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien —«The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.»
«Souvenirs» byr imidlertid også på noen doser humor. I «Donald and Lydia» er humoren dog ganske mørk —«Cause mostly they made love from ten miles away.» I andre låter er det herlig selvironi som i låten om organdonasjon, «Please Don’t Bury Me»: «And the deaf can have both of my ears if they don’t mind the size».
I det hele tatt er «Souvenirs» en suveren plate å starte med om du ikke allerede er inne i John Prines univers. Ei plate helt uten dødpunkter. Jeg har trukket frem noen låter. Andre låter kunne like gjerne vært trukket frem.
Gubberock 