Gubberock

To menn, én gitar og ei fele

Torgeir Waldemar: Mercy (album 2024)

”I was a drifter in the dark…“ To menn, én gitar og ei fele. Og litt til. Torgeir Waldemar Engen omtaler sitt nye album, Mercy som søsteralbumet til Love (2020). En motpol. Som kjærlighet og hat, sol og måne. For eksempel. Der Love var en stor produksjon spekket med instrumenter er Mercy mer som et folkalbum, med kun to musikere, Torgeir Waldemar på gitar og banjo og Michael Barrett Donovan på fiolin eller fele og bakgrunnsvokal. Alene i et rom. Nakent, upolert.

Torgeir og Donovan har produsert albumet sammen med Torgeirs mangeårige samarbeidspartner Anders Møller.

Søker ikke perfeksjon. Brian Wilson ga for mange år siden ut en sang som het «Love & Mercy». Om Torgeir er inspirert av den låta, vet jeg ikke. Sangen handler om vold og elendighet i verden og at det vi trenger er kjærlighet og nåde, et tema som ikke virker å være fremmed for Waldemar heller. La oss ha mot til å møte ubehaget, kjempe for det gode mot det onde, synes å være hans budskap. Som best vi kan, det beste må aldri bli det godes fiende.

”So don’t wait for a bigger wave
Don’t wait for the easy way out of here
If it sounds too good to be true
Then it probably is, and you should know better
You should know what to do“

Akkurat som plata Mercy. Ikke perfekt. Den var aldri ment å være perfekt. Jeg liker Mercy flere hakk bedre enn Love. Love ble rett og slett litt for mye av det gode og en aldri så liten nedtur etter det selvtitulerte albumet (2014) og No Offending Fences (2017). Andre har kalt Love et mesterverk. Jeg liker likevel også den storslåtte Torgeir Waldemar, konserten i operaen og årets livealbum derfra er solide saker! Det må kanskje høre mer på Love, artisten gir i presseskrivet nesten inntrykk av at det albumet er en forutsetning for det imperfekte albumet Mercy. Denne skribenten er ingen perfekt lytter, så i så måte burde jeg passe inn i Torgeirs tankegang bak Mercy.

Ensom cowboy. Mercy åpner med sangen «Where To Throw My Shadow». Torgeir alene med en vakker gitar. En god melodi. Enkle virkemidler, desto mer virkningsfullt. En sang om å forsøke å lyse litt opp i mørket som omgir oss. En tidlig favorittlåt, dette. Så røskes det til med litt fuzz før banjo og gitar setter tonen for «Dover». Finnes det et mer ensomt instrument enn banjo i de rette hender? Og Torgeirs hender er rette. Sangen har noe bibelsk over seg. Søken etter frihet, og da går man selvsagt ned til elva.

Fele. Først på låt nummer tre kommer fela til Donovan inn. Den blir med oss videre, og det til gangs. På «Traces Of Dust» er den godt plassert i lydbildet og gir liv til denne dramatiske sangen. Synd, straff og forfølgelse? Og vi får mer fele på den like fine «No Reasons At All».

Neste låt ut er enda en stor sang, kanskje albumets aller beste. «Death Crept Upon Me» kryper bokstavelig talt under huden og blir der. Motsetningene mellom det uskyldsrene og levd liv. Mange sanger og artister nevnes av Torgeir i siste vers, her det opp til oss og se sammenhengen, få brikkene til å falle på plass. Fela gnikker seg mer og mer inn under huden.

Rundt leirbålet og fra en ås. Vi er enda ikke halvveis og har flere kremlåter igjen. Her er kvaliteten på låtene høy helt inn. Jeg får dårlig samvittighet overfor alle låtene som så langt ikke er nevnt i denne omtalen, så her har du resten: Nydelige «Road To Evermore», «Vibration Of Strings», «Cracking Laquer», «Bigger Wave», «The Way You Make Me Feel». Et par av dem er råere, og ikke like umiddelbare, men ikke dårligere av den grunn. Du ser kanskje for deg Torgeir Waldemar der han synger sitt hjerte, utover en åstopp nå, istedenfor rundt leirbålet som tidligere på plata.

«Remedy pt. II» avslutter albumet, nummer én fikk vi som avslutningslåt på det selvtitulerte albumet hans fra 2014. Den fela til Donovan her er så forsiktig, så nydelig. Perfekt avslutning. Unnskyld, dette albumet var aldri ment å skulle ha noe perfekt over seg.

Rootsmusikk! Torgeir Waldemar stod bak produksjonen på Vilde Byes debutalbum som ble utgitt for få uker siden. Jeg kalte artikkelen om det for «For sangens skyld», etter en sang av Townes Van Zandt. Og om noen ville foreslå en slik tittel på også denne artikkelen, kommer det ikke heftige protester herfra. Townes Van Zandt trivdes best på scenen, alene eller med én medmusiker der sangene fikk skinne. Torgeir Waldemar og Michael Barrett Donovan har laget et slikt album med hjelp av en inderlig og sterk stemme, banjo og gitar og ei uttrykksfull fele.

Torgeir Waldemar har med Mercy tatt opp konkurransen med Lost Dog Street Band om å lage årets beste roots-album. De kaller visst ikke musikk roots lenger, men, ja, røttene tilbake i tid sitter dypt for denne musikken som aldri går av moten.

“I’m still dancing around in the dark
Still hungry for whatever I can find
I’ll be the fire if there’s a spark
for whatever else laying around“

Redan september

Utan Dom.: Och man äter inte Nuggets vid en sjö (album 2024)

«Allan, du måste vakna», albumet är här.

Høsten kommer tidsnok. Du har sittet i fluktstol i Värmland hele sommeren, og så er det redan september. Vel strengt tatt er det ikke sommer i dette universet. Været er fortsatt fint; om du ikke drøyer for lenge utover ettermiddagen, er det fortsatt varmt nok til å bade. Men drøye for lenge gjør du, og plutselig er det november med is på vannet. Det er for sent. Men vi kan bade neste sommer, om vi rekker det da. Det er ingen ting som haster i musikken til Østfoldbaserte Utan Dom.

Man kan til og med holde sengen hele dagen som det heter i én av låtene. Jeg gjorde ikke det. Sterkt forkjølet gikk jeg isteden ned på kjøkkenet og satte på kaffen klokken halv sju en lørdags morgen. Kona dro på jobb, og jeg ble sittende der å høre på disse tristessene i dødens tempo. Litt morgentrøtt og litt forkjølelsesmatt. Egentlig en perfekt kombinasjon for å lytte til Utan Dom. Ingen rastløse tvangstanker om alle de andre platene jeg burde høre på.

Forrige album med Utan Dom. (navnet skrives med punktum) gikk helt til topps i kåringen av beste norske album her på Gubberock i fjor. Første gang jeg hørte det mest ambisiøse prosjekt til Utan Dom. til dags dato, det nye albumet Och man äter inte Nuggets vid en sjö, hadde jeg likevel en liten tvil om ideen bak Utan Dom. bærer så langt som ikke bare til et nytt album, men til et helt dobbeltalbum. Ja, den gjør det, viser det seg. Skjønt hva vet jeg om idéen bak. Tror ikke jeg egentlig hadde fattet så mye sist, og vet ikke om jeg har skjønt alt nå heller. Men vilken roll spelar det når det er vakkert, jeg liker det, og det ligger et lite mystisk slør over det hele?

Anita Raa har laget coverfoto og har tatt en rekke bilder av bandmedlemmene. Hun skal ha mye av skylden for at jeg ser mye vann og fluktstoler når jeg hører denne musikken.

Albumet tar for seg livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin gjennom et år av deres liv. Der to av månedene er vinter og resten er høst. Kanskje ligger det en spenning under som i Kerstin Ekmans roman Hendelser ved vann. Kanskje har hendelsene allerede funnet sted: «Nu er det dags att ta det lugnt». Mikaela og Calvin danser så sakte de kan. Sammen. Til det er ingenting igjen. Allan har satt seg på en kro ved havnen. Drikker lunken sprit. Han går hjem, er ensom, tenker på de døde, får ikke sove. Man reiser ikke langt av sted i disse sangene. Allan må ha drømt den lykkelige dagen i Tibet. Anders dro ikke til Patagonien eller til Kancjenjunga i hvert fall, han kjenner på savnet. Én av sangene heter «Låt dom rätta komme inn», inspirert av boka til John Ajvide Lindqvist og filmen til Tomas Alfredson med nesten samme tittel, kanskje. I sangen skriver Allan et brev til Agnes, som faktisk er en metafor for Döden:

”Så då skriver jag till Agnes. Jag skriver med mitt blod. Bara hon kan ge mig styrka. Bara hon kan ge mig mod. Tyst i nattens famn. Jag väntar på ett svar. Och försöker inte missa det lilla som finns kvar“

Men Agnes, ja hun er også den avdøde kona til Anders. Heng med, eller la være. Det er mange måter å nærme seg plata på. Min er å betrakte dette som et helt eget univers. Et univers av karakterer som har sin forhistorie. Dette er stoff for teater, i så måte ikke så ulikt glimrende Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet med Thomas & Tvilerne. Den følsomme godheten for karakterene. Vi ser dem ikke ovenfra, vi lever med dem.

Tekstene er på svensk. Det har vi for lengst sluttet å stille spørsmål ved. Selvfølgelig er de det. Musikken er så vakker, så sår at det nesten gjør vondt. Tekstforfatter Lasse Karlsen og Mathilda Juni Arntzen synger deg inn i landskapet, et landskap som gradvis skifter litt karakter gjennom instrumentale pianoinnslag fra bandets komponist Olav Mellum Arntzen når årstiden endres fra høst til vinter eller fra vinter til høst. Bandet fargelegger med litt ulike instrumenter fra låt til låt slik at det blir variasjoner over en grunnstemning.

Det er helheten er som er viktig her. Alt bygger opp om en stemning, ja, og nå er jeg tilbake til dette om et eget univers: Trekkspillet og gitarene til Frederik Bjørnstad, bassen til Torro Sollie, den elektriske gitaren til produsenten Lars-Jørgen Gabestad. Nevnte jeg trombonen til Arnt Martin Brynildsen? Når du tror det ikke kan bli blåere, så blir det selvfølgelig det.

Jo, september är redan här. September «hele jävla året».

Wild God, Wild Cave!

Nick Cave & The Bad Seeds: Wild God (album 2024)

”Oh, limitless space.
Oh, eternal mystery.
Oh, endless cycles of death and birth.
Oh, miracle of life.
Oh, the wondrous dance of it all.“ –

Fra Sometimes A Wild God av Tom Hirons

Tom Hirons stilte Nick Cave spørsmål om han hadde lest hans dikt «Sometimes A Wild God» før han laget sin sang «Wild God». ”Nei“, svarte Cave, ”men jeg googlet meg fram til det i forbindelse med at jeg skulle bestemme meg for tittelen på plata og er fascinert av opplevelsen av å høre min Wild God mens jeg leser ditt dikt”*

Og når man leser sitatet fra diktet over, kan man ikke annet enn å undres over hvor treffsikkert det er for Nick Cave, for denne nye plata.

Tilbakeblikk. Det er umulig å høre Nick Caves foregående album uten å sette dem i sammenheng med Caves liv og sønnen Arthurs død i 2015. Riktignok er den nakne sololiveplata Live At Alexandra Hall (2020) og Carnage (2021) med Warren Ellis laget minst like mye under innflytelse av pandemien. Men de to siste – i navnet i hvert fall, Ghosteen har ikke mye band – Nick Cave & The Bad Seeds-platene må tolkes i lys av denne tragiske hendelsen. Innspillingen av Skeleton Tree (2016) var helt i avsluningsfasen da Arthur døde, men det er umulig å høre plata uten å tenke på Arthurs død. Skeleton Tree er et skjørt mesterverk som man føler kan bryte sammen hvert øyeblikk. I 2019 ga Cave ut Ghosteen, ei vakker plate, der Cave lagde et rom der Nick og Nicks kone, Susie, kunne ta farvel med Arthur. Et sakralt album, et litt vanskelig album som jeg opplever best når jeg åpner sansene og stenger av intellektet. I 2022 mistet Nick Cave også en eldre sønn.

Wild God. Nick Cave forteller at han hadde tre alternativer til tittel på dette nye albumet, alle også titler på sanger på albumet. «Joy» vurderte han at kunne misforståes. Plata er livsbejaende og fylt av glede, men en glede med et mørkt bakteppe, er bakteppe han også synger eksplisitt om i sangen. Han mente at «Conversion» – omdannelse – kunne høres mer dramatisk ut enn det er grunnlag for. Og hører man plata, vil man ikke høre den som kontrast til Ghosteen, men heller som en fortsettelse. Hør for eksempel sanger som «Joy», Cinnamon Horses» og nettopp «Conversion». Vi er tilbake til sakrale – kall det gjerne høykirkelige – stemninger som på Ghosteen. «Conversion» endrer seg imidlertid underveis og blir en livlig lavkirkelig gospellåt. Nå er det vekkelsepredikanten Cave som priser gleden, og som på konserter vil synge denne sammen med publikum, dele musikken og gleden med oss.

Åndelig og reflektert. Og da vil man ikke helt vite om konserten handler om en åndelig, spirituell religiøs eller musikalsk opplevelse. Eller kanskje alt på en gang. Og det er jo slik Cave er. Han kaller seg riktignok ikke religiøs, men skaper selv et åndelig rom og tror på en Gud av et eller annet slag. Her har jeg aldri helt klart å fange verken Nick eller hans Gud, og for meg fremstår derfor tittelen på plata som perfekt, også i denne konteksten.

Men låten «Wild God», låten! Dette er Nick Cave på sitt aller beste. Husker du tittellåten på The Good Son (1990) En dramatisk sang der Cave og bandet eksploderer til et bakteppe av vakre strykere. «Wild God» likner, men her er det Caves stemme og gospelsangerne som smyger seg over, under og oppå hverandre. Cave synger helt fantastisk på denne låta. Andre favorittsanger er allerede nevnt. Forvandlingen og stigningen i «Conversion» gjør den til en stor låt: ”Touched by the spirit, touched by the flame”. «Cinnamon Horses» og «Joy» er inderlig flotte. I tillegg må jo «Final Rescue Attempt» og «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» nevnes. Sistnevnte er tilegnet den nå avdøde gamlekjæresten Anita Lane som også kan høres i en telefonsamtale på låten. Stemmen glir perfekt inn sammen med musikken.

Kunsten og kunstneren. Det taler til platas fordel at den låter nye bedre på runde ti enn på første runde. Nick Cave fortsetter å fascinere. Han er én av de aller mest reflekterte og interessante kunstnerne i vår tid. Paradoksalt nok har forvandlingen fra 2015, da han som en ren overlevelsesstrategi søkte til fansen framfor å være en opphøyet mytisk figur, bidratt til å forsterke dette inntrykket. I Nick Caves tilfelle kan man ikke skille kunstneren fra kunsten. Nå gjelder det å få billett til den utsolgte konserten i Oslo Spektrum i oktober. Nick Cave & The Bad Seeds må oppleves live!

”And my hand, searching for your hand, searching for my hand. Searching for your hand, searching for mine“

*Fritt etter Nick Cave i hans spørrespalte Red Hand Files

Rudolf Nilsens efterfølger

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: Bakgårdsgater (album 2024)

Foto: Raymond Mosken (cover) og Andre Clemetsen (bandbilde). Menigheten er: Trommer –Jacob Langmoen
Synth – Torstein Nystrøm
Gitar – Jørn Raknes
Bass, vokal – Jørund Vålandsmyr

Noen ganger oppleves musikk spesielt viktig.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten har med sine tre første album satt solide spor i norsk amerikana og rock med sanger om rødvinsrus, dagen derpå, kjærlighetssorg og psykiske utfordringer, men også om å finne kjærligheten. Sangene har jeg ofte oppfattet som forankret i hendelser i Jørunds liv. På det nye albumet går Jørund & Menigheten nye veier, ikke minst på tekstfronten. Nå har de til de grader lukket opp hjertedøra for andre.

Pris for tekstene! Som før er flere av tekstene skrevet i samarbeid med Bernhard Vigen. Jeg vet ikke om Spellemann har en pris for årets tekstforfatter, men kanskje kan Jørund og Bernhard nomineres til en pris for tekstene?

Denne gangen er det altså ikke Jørunds eget liv det skal graves i. Nå får vi innblikk i livene til de som bor i det som kan være en bygård i Oslo, eller egentlig hvor som helst. Stykkevis og delt, riktignok. Liv som flettes sammen, liv som må forholde seg til hverandre. Noen ganger bare som følge av at man bor i samme bygård, andre ganger utvikles bekjentskapene.

Ordsmed. Om du ikke har hørt ordet bakgårdsgate før, kan du vite at det er slikt Jørund liker å gjøre, sette sammen ord som vi kjenner på nye måter. Det er også et par eksempler til i titlene på sanger som «Hjemmesvekka» og «Villsprungen», ord som vi kanskje ikke har hørt før, men som sender tankene i riktig retning. På «Villsprungen» bidrar David William Øynes fra årets sjerneskudd bandet Villskudd på vokal. Øynes’ stemme kler den rufsete sangen. Likheten mellom navnet på bandet til Øynes og låten skal være helt tilfeldig. Tuva Syvertsen låner ellers vokal og fele til «Lengte langt av lei».

Rudolf Nilsen. Jeg har aldri vært i tvil om at dette tekstuniverset fenger. Jørund er her en moderne Rudolf Nilsen, med stor respekt for mange av dem som livet har fart røft med. Dette er ei knapp og presis novellesamling. Det er rett og slett gåsehudstoff i mange av disse tekstene. Som i åpningssangen «Ingen». «Ingen ser det lille du ser i det altfor store”. Hun sitter ensom i sin leilighet. Ingen kjenner henne. Oppgang og nummer, «2 D 0301» er hennes identitet.

Ha tålmodighet med musikken. Som på mange av sangene på dette albumet, kommer melodien på «Ingen» smygende etter noen runder. Du finner mye gull om du lar plata få litt tid. Særlig første del av albumet var litt krevende, men den løsner, den også. Jørunds stemme er som før, sterk og overbevisende. Han synger i et tributeband for Roy Orbison, det gir en indikasjon på hvor du har mannen. Musikalsk er vi i et litt annerledes landskap enn på tidligere album med Jørund og Menigheten. Kall det gjerne fortsatt amerikana med spor av rock, men dette er en lysere variant. Blåserne og fløytene løfter låtene –joda, noen ganger er blåserne nokså blå – framfor at de trekkes ned av mørke synther og industrirock ala Thåström. Midtveis har de plassert den vare «Fatte deg i korthet». Nydelig!

Vi får ellers historien om vaktmesteren og kona i «Arbeidskar». Vi møter mennesker som må ta farvel med sine kjære, mennesker som ble boende for lenge hjemme hos mor og far, ja «Hjemmesvekka». Det er til og med plass til en salme: «Salme – fra en frafallen kirkegjenger», omskriving av tekst og melodi på Velsignelsen som vi finner i den lutherske liturgien, tror jeg. Fantastisk sang, fantastisk piano.

I siste sang «Epilog til gjenboere og nyinnflytta» oppsummeres historiene, vi møter mange av personene igjen. Her pøses det på med blåsere, kor og trøkk, en verdig avslutning på plata!

Ny omdreining i historien om Jørund & Menigheten. Musikken til Jørund har tatt en ny omdreining. Her er det musikalske spennet vidt, men selvfølgelig innenfor rammen disse, hm, novellene krever. Aldri har der vært mer meningsfylt å lytte til Jørund Vålandsmyr og den utvidede menigheten! Platene deres krever ofte noen runder før de sitter, denne enda mer enn tidligere. Men tålmodighet gir stor avkastning.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: