”Yes I was raised between mountains, been cilmbing steep hills for a lifetime“
Leter du etter musikk som gir deg gåsehud? BIRRIs sang «Raised Between Mountains» gir meg gåsehud i hvert fall. Og det er flere sanger er som gir store musikalske opplevelser på hennes nye plate.
Sist, men ikke minst. BIRRI er Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, nå bosatt i Lofoten. For All Those In Mourning følger fem år etter BIRRIs forrige album, Ten Years. Som tittelen på albumet antyder, handler det om sorg, der hver av de ti låtene tar for seg ulike stadier i en sorgprosess. Den siste låten, «Time» skal være BIRRIs egen favoritt. Sorg, ja, både på det personlige plan og over verdenssituasjonen.
Dette er et svært variert album. Her er det gospel, soul, rock, og americana.
Resultatet er blitt ytterst sjelfullt, med en rekke flotte sanger. Ikke alle sitter umiddelbart, men etter noen runder tar den flotte produksjonen – rett og slett en fremragende samling musikere – BIRRIs insisterende vokal og sanger fatt i deg! Du tviler aldri på at hun mener og har levd disse sangene. Det er til tider rett og slett storslått med et orgel som dundrer av gårde, messingblåsere og strykere. Men aldri overlesset.
Plata og BIRRI har internasjonalt format.
Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!
Du kan stole på Steve Forbert. Han gir kanskje ikke ut album som når helt opp på toppen av årsbestelistene lenger. Man kan ikke forvente at han skal lage album som i storhetsperioden 1978–1995, men det han gir ut er fortsatt veldig trivelig. Årets plate, Daylight Savings Time, er intet unntak.
Har du ikke hørt album som Evergreen Boy (2000), Rocking Horse Head (1996), Mission Of The Crossroad Palms (1995) og The American In Me (1992), skal du selvfølgelig gjøre noe med det. Streets Of This Town (1998) er ei fantastisk rockplate om plagede år, mens bråmodne Alive on Arrival (1978) er av de store debutplatene; du kan lese om dem på Gubberock. Og det er mye mer å ta av!
For to år siden kom Moving Through America. Nå er det tid for Daylight Savings Time. Stemmen og fremføringen er omtrent som den alltid har vært. Du kjenner ham raskt igjen.
Fra den fine åpningslåten, «Clouds Roll Past The Sky», og helt frem til avslutningslåten «Guilt Tripper» får man en plate med sanger som har det de skal ha, fine vers, fine overganger og en Steve Forbert som skriver om det han har på hjertet, enten det er kjedelige biler som i den typiske Forbertrockeren «Purple Toyota», eller om å komme gjennom tunge tider, kanskje han har kreftsykdommen i tankene, på den spretne «The Blues» der Amy Winehouse og Janis Joplin trekkes fram. Ja, selv slike låter føles egentlig rolige, ikke egnet til å irritere noen. Man kan gjerne kalle Forbert en hverdagsfilosof med en poetisk åre i tekstene. Steve Forbert er en mester i å få tekstene og melodiene til å høre sammen. Det hele høres tilforlatelig ut, men krever nok sin sangskriver.
Det er et flott band Steve har med seg på denne velproduserte plata. Steve klarer seg godt på egenhånd med den akustiske gitaren og munnspillet. Men særlig trommene til Aaron Comess sørger for fin fremdrift på mange av låtene, mens orgelet ligger under og skaper variasjon. Den gamle sliteren Gurf Morlix bidrar med gitar. Mange av Gubberocks lesere vil ha hørt om ham.
Om jeg skal dra frem et par favoritter til, må det bli «Sound Existence» og «Tomorrow Song», begge veldig fine låter som handler om å leve et liv i harmoni med deg selv og omgivelsene.
Steve Forbert har med Daylight Savings Time laget et album med stort bruksområde, et album til å bli glad av og glad i. Dette kan du spille noen ganger etter hverandre, mens låtene langsomt griper tak. Kanskje er Daylight Savings Time hans hans jevneste album på lenge. Du får ikke de fantastiske høydepunktene, men du får heller ikke svake låter denne gangen, der selv en noe svakere sang som «Simon Says» redder seg i land. Jeg har sett Steve Forbert alene noen ganger, men aldri med band, det er vel for mye å be om?
Torgeir Waldemar med support Vilde Bye i Oslo Konserthus, 22. september 2024
(Fortalt slik jeg husker uten notater)
Magiske Vilde Bye. Det var perioder med magi da Vilde Bye innledet gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. Med seg hadde hun Jakob Struve på gitar og Frida Sørbøe. Begge bidro hver på sitt vis; Jakob med flott gitar, og Frida med en stemme som matcher Vildes perfekt. De skal ha sin del av æren for at settet hadde sine gåsehudøyeblikk. Vilde har nettopp gitt ut albumet Colder med god hjelp av Jakob og med Torgeir Waldemar. Det albumet fikk svært god kritikk her i Gubberock. Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg da. Nær sensasjonelt fine fremføringer, skriver jeg nå.
«Sutring» med Mercy. Nytt album har Torgeir Waldemar også i kofferten, og første sett var viet Mercy i sin helhet. Torgeir og Michael Barrett Donovan (banjo, fele) var alene på scenen – som på plata – i det nesten timelange settet. Konserthuset er godt egnet for akustisk folkmusikk, og med god hjelp fra lydmann Anders lød dette flott. Sangene på Mercy må være av de aller beste Torgeir har laget, og flere av låtene ble løftet noen hakk på konserten. Torgeir er åpen på at innspillingen av plata hadde gått raskt, slik at sangene ikke hadde rukket å sette seg for livefremføring enda. Det kan selvsagt være en ulempe, men bidrar jo også til at fremføringene ikke blir nøyaktig som på plate. Småpludringen mellom skaper god stemning, men det er likevel noe høytidelig og storslått – jeg har brukt ordet før om Torgeir Waldemar – denne første delen av konserten.
Høydepunktet i første sett var nok «Death Crept Upon Us». Den låten plasserer jeg raskt i hylla for årets beste låter.
Bråk! Om vi hadde vært i landskapet til folk som Townes Van Zandt og Guy Clark den første timen, blir det i andre sett halvannen time med musikk mer i landskapet til folk som Neil Young og Dream Syndicate. Fra sutring til bråk for å nestensitere Torgeir Waldemar. Hele det seks mann store bandet er nå på scenen og Torgeir selv hadde spent fast den elektriske gitaren. Det åpner med «Leaf In The Wind» og deretter og ut får vi drønnende versjoner av sanger som «Streets», «Summer In Toulouse» og ikke minst en fantastisk «Sylvia» i en femten minutter lang versjon sånn circa. En liten countrypause får vi når Vilde Bye blir med på en veldig fin versjon av «Souls On A String», men på den rocka siden av country, den også.
Herlig å se hvordan bandet jobber; fela til Donovan er fortsatt med oss. Karl- Joakim Wistløff er stødigheten selv. Markus Berntzen leker med gitaren. Så var det Christer Engen på ulike perkusjonsinstrumenter, og den gærne Anders Møller som drev det hele fram over sitt slagsverk.
Jeg har aldri hørt så mye monumental lyd i Oslo Konserthus før. Og kanskje ble det mer enn salen tålte. Som Torgeir Waldemar kunne sagt, men som jeg ikke kan skrive på denne bloggen: ”Det driter vi i!»
Slektninger. Torgeir Waldemar sier at om sangene hans ikke er like, er de slektninger av hverandre. En god måte å beskrive universet han opererer i der ord som «river», «redemption» og «pray» går igjen. «Remedy Part 2» avslutter den nye plata Mercy. Helt til slutt roer Torgeir ned med den nære slektningen «Remedy» fra debualbumet. Litt ør i hodet av musikk og inntrykk forlater vi åstedet.
Har noen sjekket om Oslo Konserthus fortsatt står?
Claudia Scott: The Belle Of Singapore (album 2024)
Foto: Anette Larsen. Gult er fargen på Claudia Scotts nye album: Modenhet og energi.
”Let me tell you about a lady Who has just turned ninety-four She has seen, the world is changing She survived many a war And her little house has brightened With the sea roads to the shore Lives a lady with her daughter She was the Belle of Singapore“
Åpnings- og tittellåten på Claudia Scotts nye album, The Belle Of Singapore, tar seg god tid. Stillheten i låten er nesten like fremtredende som Claudas inderlige stemme. Denne sangen betyr mye for Claudia, og etter at Claudia har fremført den, betyr den mye for lytteren også.
Bestemor. Claudia er født i England med britisk far. Hun flyttet senere til Bergen, og har også et opphold i Nashville bak seg. Farens familie levde i flere generasjoner i østen og mange år i Singapore. Sangen «The Belle Of Singapore» handler om bestemoren som ble kalt dette i sine yngre dager. Claudia fortalte til Poesiringen at bestemoren ble enke etter krigen og flyttet til England der hun bodde i London og Brighton. Claudias bestemor fikk høre sangen før hun døde 95 år gammel i 1994, og den ble første gang utgitt i 1996. For meg – som ikke har oversikt over Claudia Scotts utgivelser – er den uansett nesten helt ny. Jeg hørte den første gang i fjor, og den nye versjonen er også ganske så annerledes med et nytt refreng, mer country og kanskje enda mer nær enn den sonisk utforskende originalen. En fantastisk, nydelig hyllest til bestemoren uansett versjon! I tillegg til selve låten og den varsomme instrumenteringen er det noe med den inderligheten og varmen Claudia synger med.
Respekt! Claudia Scott har liksom alltid vært der. Med Ottar Big Hand Johansen og Casino Steel, med folk som Carlene Carter og som soloartist. Hun deltok også i bandet til faren Clive Scott da hun var svært ung. Claudia Scott er Norges countrydronning. Hun har gått en lang vei, og skal ha en stor del av æren for den amerikanabølgen som skyller over landet. Respekten har alltid vært der. Det var med stor glede jeg kunne lese på omslaget på én av favorittplatene mine med David Olney, Omar’s Blues (2000) at Claudia bidro med vokal. Og jeg tåler godt et gjenhør med hennes bidrag på Cohen på norsk-plata fra 1993 nå, mens jeg skriver denne omtalen på dagen 90 år etter at Cohen ble født. Det rocker godt av «Det er krig». Og det rocker da ganske godt av et par av låtene på hennes nye album også. Så er hun da også stor fan av blant annet Rolling Stones.
Foto: Tormod Reiersen
Stjernelag. På dette nye albumet har hun med seg et stjernelag av teknikere og musikere. Plata er spilt inn i Nidaros Studio og Urban Sound Studios med Bjørn Nessjø med flere som teknikere, og den er produsert av Claudia i samarbeid med hennes gamle samarbeidspartner Casino Steel. Blant musikerne finner vi Erland Dahlen på slaginstrumenter, Jørun Bøgeberg på bass, Olav Torgeir Kopsland på fremtredende steelgitar og gitar, Vegard Lien Bjerkan på tangenter og Casino Steel på vokal. Gubberock har omtalt flere av dem før. Sammen skaper de et variert lydbilde hvor countryen er i hjertet av det hele.
Ja, nettopp Casino Steel gjør en fremragende duett med Claudia på albumets siste sang «The Whole Life». Om du drar kjensel på melodien, er det ikke så rart. Dette er nemlig Claudias gjendiktning på engelsk av Terje Tyslands slager «Heile livet for dæ» som Terje sang sammen med henne. Sangen får en annen farge enn originalen, den er mer nedtonet og er såre vakker.
Jeg nevnte rock; i countryrockerne «Playing With Fire» – om den farlige kjærligheten – og «A Pitiful Man» – om menneskelig dårskap i arveoppgjør – skrus intensiteten opp et par hakk, og skaper dynamikk og liv. Musikalsk innholdsrike låter! Igjen merker vi oss sangeren Claudia. Hun er ikke redd for å holde igjen og gi uttrykksfulle nyanser og ulike betoninger til de rolige låtene, men hun er sannelig ikke redd for å gi gass når det trengs. Hun synger med stor selvtillit og autoritet. Det har hun selvfølgelig all grunn til.
Samboeren. Det er likevel de roligere låtene som dominerer og berører sterkest. Kris Kristofferson som nylig døde, skrev en låt som mange trakk fram i den forbindelse. Ord om dagen derpå, både om dagen etter en fest og om livet mer generelt. Poetisk, trist og formuleringer som også inneholder en dose humor. Claudia og den akustiske gitaren eier nærmest «Sunday Morning Coming Down».
Hun synger resignert til et lydbilde på bristepunktet om soldatene som går ut i Irak-krigen til en meningsløs død i «Wintertime In Nashville». Claudia forteller at flere av sangene på albumet er personlige og handler om tap og savn av døde. Det gjelder også «You & Me & Billie» som ikke minst i vokal og steelgitar er en inderlig hyllest til samboeren som døde i forkant av pandemien:
”So I close my eyes and drift away and sense you here beside me“
«Baby, Don’t Leave Me This Way» handler om siste natt med han. Sorgtungt. Men også en vakker avskjed, aner jeg. Mange vil kunne kjenne på følelsene som Claudia beskriver her.
«A Patch Of Blue Sky» har en lysere blåfarge. Den skrev Claudia for mange år siden i Nashville sammen med Kevin Welch. Kevin og Claudia har vunnet pris for den sangen. Også denne låten har god trøkk i fremføringen.
Countrydronningen. Ni gode låter, fremragende fremført av Claudia og bandet hennes. Noen rockere, men mange inderlige personlige, litt såre sanger. Slik kan country låte i 2024. Jeg har mine ord i behold. Norges countrydronning!
Gubberock 