Norske countryhelter

Oakland Rain – Twin Flames Part I: The Evergreen (album 2025)
Country Heroes – A Place To Part (album 2025)

I dag presenterer jeg to plater med norske countryhelter. Om jeg bare skulle skrevet om Country Heroes’ ny plate, hadde tittelen på denne artikkelen gitt seg selv. Men det kan vel forsvares å ta med Oakland Rain under samme paraply?

Oakland Rain – Twin Flames Part I: The Evergreen

Det var særlig to sanger som fikk meg til å ta fram første del av Oakland Rains Twin Flames flere ganger: «I’m Scared Of Everything» og «Little Evergreen», to fengende låter som sitter umiddelbart. Jeg pleier ikke sjekke ut singler før albumene blir gitt ut, og jeg vet ikke hvilke låter man valgte som singler foran dette albumet, men disse sangene ville vært mitt valg. Nydelige sanger om indre konflikter, identitet, om tvil og tro på seg selv.

Oakland Rain er blitt kalt Norges First Aid Kit. Jeg synes også de kan minne om en litt snillere utgave av The Whitmore Sisters. Oakland Rain består av tvillingsøstrene Maren og Charlotte Wallevik Hansen. De har vært en musikalsk duo i ti år. Deres nye album har Freddy Holm og Anders Engen som produsenter og mer til. Det lover godt.

Twin Flames Part I: The Evergreen er deres første fullengder på engelsk. De har tidligere gitt ut flere album på norsk samt EP-er. De har jobbet med stoff av Ibsen og turnert i Europa og USA. I år skal de turnere med ingen ringere enn Judy Collins. Besteforeldrene bodde en periode i Colorado, og morfaren hadde plater med blant annet Judy Collins, så om ikke ringen er sluttet, er den på god vei til det. «If You Were A Song» er en hilsen til morfaren. Selv er de også preget av oppvekst på Sørlandet og ungdomsår i Nord-California.

Det er ikke bare morfar som har gått foran. «Sister Hymns» viser takknemlighet til alle mødre, bestemødre og søstre som har gått foran i kampen for likeverd mellom kjønn og legninger. Den fine «Snow Globe» er på sin side spesielt tilegnet de som var unge under pandemien.

Foto: Tobias Aasgaarden

«Twin Flames» skal symbolisere den indre dra-kampen mellom frykt og frihet, samt båndet mellom tvillingsøstrene og hvordan de kompletterer hverandre. Maren er den melodiøse og skriver med utgangspunkt i følelser, mens Charlotte har en lyrisk inngang og er ofte mer analytisk i sin tilnærming.

Ja, det brenner godt av tvillingsøstrenes musikk. Ikke i den forstand at dette er rått og godt, snarere harmonisk og vakkert, med eksistensielle og følelsesmessige utfordringer som skvulper under og på overflaten i tekstene.

”I found the features hidden below
Don’t touch our waters
They could make you drown
You’ll hear it in the sound“

Heldigvis har plata de to nevnte «Little Evergreen» og «I’m Scared Of Everything». Uten dem ville jeg neppe gitt mer skjulte perler som «Would You Love Me No More» og «If You Were A Song» oppmerksomhet. Joda, sangene holder hele veien selv om ikke alle er like prangende, harmoniene sitter som en skyfri sommerdag, spenningen oppstår først når musikken møter skyene som sitter i tekstene:

”Then I get anxious about living fears,
don’t want to miss out on my peers,
but I keep urging to write another page
Then I get anxious about being true,
being different, being new
I just want to be my truest self“

Søstrene vil noe mer med musikken enn kun å underholde. Veldig fint! Twin Flames Part I: The Evergreen er inspirert av amerikansk folk- og country musikk. Senere kommer Twin Flames Part II: Heavenly Blue som er basert på alternativ, nordisk indie. Denne omtalen baserer seg på første del, hvordan Twin Flames fremstår som et helhetlig verk gjenstår å se. Den første delen lover godt.

Country Heroes – A Place To Part

Før Jørund Vålandsmyr ble norskspråklig artist med bandet Menigheten der han utforsker og utvider sine musikalske rammer med særdeles gode tekster om eget liv og nå sist beboerne i en bygård, var han countryartist med bandet Country Heroes.

Det er gått flere år siden Country Heroes sist ga ut album. Nå er de tilbake med A Place To Part. Det er noe frisk over Country Heroes og deres tilnærming til tradisjonell countrymusikk. Åpningslåten «Edge Of The Sun» er av de aller friskeste, en duett mellom Jørund og Sophie O’Dell der noen herlige gitarer bidrar.

Foruten Jørund på gitar og vokal, består Country Heroes av velkjente navn som Tore Blestrud som spiller på den helt nødvendige og karakteristiske steelgitaren med mye mer, Ivar Brynildsen spiller bass, Bjørn Haglund trommer, og Daniel Vidarson Gullien står bak de allerede nevnte herlige gitarene. I tillegg er det prominente gjester som Stian Carstensen som røsker opp med trekkspill på den humørfylte «Pancakes». Flere ikke nevnt, men heller ikke glemt!

Ofte kan man merke at vokalister synger forskjellig avhengig av språk og musikksjanger. Jørund er én av Norges beste vokalister og kunne oftere vært nevnt i samme åndedrag som Paal Flaata og Sivert Høyem. Han synger i hyllestband for Roy Orbison, det sier en hel del. Og stemmeprakten hans kommer kanskje enda bedre fram i formatet til Country Heroes enn med Menigheten. Hør dramatiske «Endless Nights» og du forstår kanskje hva jeg mener. Tekstene på norsk til Jørund og partner in crime – vel, det var ikke særlig norsk – Bernhard Vigen har ofte gjort et dypdykk i Jørunds ikke alltid like lystelige sjelsliv, er det lov å skrive det?

Foto: Raymond Mosken

Også på denne plata er tekstene naturlig nok på den triste siden – dette er jo country – men det engelske språket gir litt mer distanse. Og litt humor ligger det vel i tristessen:

”I couldn’t make it past the chorus that I crashed//I stumbled on the verse//broke the bridge and worse“

Musikken er også gladere, det er mye å bli i humør av, som trekkspillet og til og med et innslag av trompet underveis her. Slikt krydder bidrar til å trekke albumet enda høyere opp enn kun å være ei fin og tradisjonell countryplate.

Gode sanger, gode musikere og en praktfull stemme. Det ble en fin søndags morgen, selv om dette er musikk for sene kvelder og «honky-tonks and bars»!

David Olneys sanger kom fra en dyp brønn

Can’t Steal My Fire: The Songs Of David Olney (album 2024)

Foto: Scott Housley

For fem år siden var David Olney på scenen, sa ”sorry“ og døde. En slik død legender er laget av. David Olney var imidlertid en legende før sin død. Og med sitt samarbeid med Anana Kaye på deres felles album Whispers & Sighs gitt ut ett år etter at han døde, fortsatte legenden å vokse. Whispers & Sighs er av Olney aller beste album, og fullførte en rekke av sterke album som aldri så ut til å ta slutt. En sangskrivernes sangskriver, David Olney.

Hyllesten til ham, Can’t Steal My Fire, dekker omtrent hele karrieren, og det føles helt riktig at nettopp Anana Kaye synger én av hans eldre sanger, «Running From Love», utgitt på David Olneys siste album mens hans levde. Anana Kaye har en helt fantastisk stemme, og kan løfte omtrent enhver sang til noe større og eget. Olney har fortalt at sangen tar utgangspunkt i spioner som lever i en skyggeverden der sannheter blir til løgn og du alltid frykter at du er i ferd med å bli tatt. Styrke, stolthet, frihet, eiendeler i den virkelige verden blir alle forpliktelser i denne skyggeverdenen. Anana Kaye får virkelig fram en stemning av en annen verden.

På denne samlingen har artistene egne musikere, men det er klare forbindelseslinjer mellom dem. Gitaristen i Anana Kaye, Irakli Gabriel, lager glimrende videoer for andre artister. Denne gangen har han laget en sterk video til Mary Gauthiers gåsehud-tåredryppende fremføring av «1917». «1917» er da også et høydepunkt på dette albumet – den er også av Olneys aller beste sanger:

”He puts two roses in a vase
Two roses sadly out of place
Like the gallant smile on his haggard face”

Sangen er sett fra perspektivet til en fransk prostituert som møter soldater før de skal ut i krigen til en nokså sikker død. Mer enn en moralisering over den prostituerte og kundene hennes, er dette en antikrigssang som fordømmer krigenes meningsløshet. Vi snakker om de sivile ofrene, ofte glemmer vi at soldatene også er ofre. Det er umulig ikke å bli berørt av denne sangen. Og når den blir fremført som her, blir i hvert fall jeg tatt med guarden nede.

Irakli Gabriel har også hatt en finger med i innspillingen av bidraget fra Olney selv, den resiterende «Sonnet #40». Sporet glir sømløst inn mellom Greg Browns versjon av «That’s My Story» og Afton Wolfes rå versjon av «Titanic», en trio av spor som løfter dette hyllestalbumet utover å være nettopp det, en hyllest. I «Titanic» er det isfjellet som er betrakteren.

Én annen av mine absolutte favorittsanger med David Olney er «Jerusalem Tomorrow», om mirakelmannen som møtte sin overmann i Jesus. Igjen et fantastisk perspektiv fra perspektivenes mester. Olney plasserer seg litt på siden, hos outsideren og betrakter verden derfra. Buddy Miller gjør en svært fin versjon av denne sangen. Ofte kan det ta litt tid å nullstille seg når man skal høre sanger i versjoner med andre artister enn de man har hørt originalt. Dette er en slik versjon, men når den først sitter, tåler denne store sangen enda mange runder etter nær å ha blitt ihjelspilt med originalartisten av denne lytteren.

Steve Earle var en nær venn av Olney og har fått æren av å skrive linernotes. Han forteller blant annet om at han allerede tidlig i 1970-årene var begeistret for Olney og fremsnakket ham og sang sangene hans. Midt på natten ble han vekket av Jerry Jeff Walker. Walker ville ha Earle til å synge «Sister Angelina» for Neil Young. Nei, ikke én av hans egne sanger. Så dette sporet måtte med på denne hyllesten. Det bør ikke ødelegge nevneverdig for lytteren at fredagens 70-årsjubilant sang med mer styrke og autoritet for 25 år siden. Med måtte også Townes Van Zandts fremføring av «Illegal Cargo». Så får det heller ikke hjelpe at Van Zandts livefremføring nokså objektivt sett bryter litt med stemningen ellers på plata. Som en nær femti år gammel tidligere uutgitt fremføring og med Van Zandts posisjon og vennskap med Olney, er den likevel av de viktigste, og plasseringen til slutt på albumet er helt riktig.

To nødvendige bidrag der og 15 sterke bidrag til. Lucinda Williams har vært i covermodus noen år og åpner plata med en bluesy og tøff «Deeper Well». Plata får fram både rockeren, folksangeren og det midt mellom hos Olney. Jimmy Dale Gilmore synger som alltid glimrende, og har fått æren av å synge den eviggrønne «If It Wasn’t For The Wind». The Steeldrivers synger en annen beslektet favoritt, «If My Eyes Were Blind». To sterke sanger med ettertenksomme tekster som fortjener å leses også uten musikk til. Så enkle sanger og tekster, men hentet fra en dyp, dyp brønn.

På det beste kaster slike hyllestplater også lys over sanger som ikke er like kjent for alle lyttere. For meg er Janis Ians fremføring av låten «She’s Alone Tonight» – en låt hun skrev sammen med Olney – en slik åpenbaring. Så er det også særdeles hyggelig at Willis Alan Ramsey fremfører «Women Across The River», Ramsey som utga ei glimrende plate tidlig i 1970-årene for så å bli borte. Nevnes må også The Mccrary Sisters gospelfremføring av «Voices On The Water». Enda flere; Jim Lauderdale og Dave Alvin gjør seg ikke bort de heller.

David Olney var opptatt av flyktningenes kår, og hans siste album mens han levde, This Side Or The Other (2018), hadde flere sanger om dette, som albumet antyder. Olney skrev også et essay i No Depression om problematikken. «Always The Stranger» forteller om flyktninger på leting etter et nytt sted de kan kalle et hjem. R.B. Morris er en artist jeg ikke hadde et forhold til fra før, men når jeg leser om ham, virker han å være en poet og musiker verdt å sjekke ut nærmere. Versjonen hans av Olneys sang er i hvert fall veldig fin.

Jepp, denne hyllesten må du høre. Jeg lot den ligge litt da den kom i høst, det var så mye som rant inn av ny musikk. Men nå er tiden virkelig inne. Fjorårets beste samling av sanger, sånn omtrent. Og alle artistene legger virkelig sjela si i sangene de synger. Det finnes unødvendige hyllestplater og det finnes nødvendige. Dette er av den sistnevnte typen.

Trivelig slippfest med Even Martinsen

Even Martinsen & The Sly Spring Band på Belleville i Oslo, 18. januar 2025

Endelig holdt Even Martinsen slippfest i Oslo. Debutalbumet med den talende tittelen Poetically True ble utgitt i oktober og er mye spilt her i Gubberocks lokaler. Musikerne var omtrent de samme som på albumet, noe som lovet godt. To av Evens store helter er Warren Zevon og Townes Van Zandt, men det er fristende å skrive at første del av konserten bar mer preg av The Eagles enn av disse. Stødig og fengende. Under de første låtene var lyden på vokalen lav, men etter oppfordring fra publikum ble det stort sett ordnet.

Jeg har ikke helt kontroll på hvilke sanger som ble spilt, men vi fikk naturlig nok mange fra det nye albumet. Konsertens åpningslåt med en lang intro fra bandet før Even kom på scenen fungerte utmerket! For meg kom ett eller skal vi si to av kveldens høydepunkter da Even stod omtrent alene på scenen, til dels hjulpet av den dyktige steelgitaristen Stian Jørgen Sveen som spiller med flere norske countryartister. Vi gikk i Townes-modus med et par mørke, depressive låter som kler Even godt. «Stories Untold» var aldeles nydelig.


Svein Åge Lade Lillehamre på trommer, Even og steelgitarist Stian Jørgen Sveen

Etter hvert ble bandet mer løssluppent, og gitarist Daniel Vidarson Gullien fikk slå seg mer løs. Mot slutten ble det flere coverlåter blant annet en sang av Delbert McClinton som de lærte av Jan Dahlen, som for øvrig var til stede på konserten, Gram Parsons «Hickory Wind» og Little Feats «Willin’». Johnny Cash-låten «Folsom Prison Blues» ble servert i en steintøff versjon. Helt til slutt og flere sanger etter at Even egentlig hadde satt punktum ble det plass til en soloversjon av Warren Zevons «Mohammeds Radio».

Dette var og skulle være en countrykonsert, regner jeg med. Veldig bra! Om Even vil variere, kan han neste gang være litt røffere i kantene der ytterpunkter som rufsete rock og depressive folkesanger blir dyrket enda mer. Jeg tror han har det i seg. Uansett; det ble en veldig fin kveld, gode låter og et kompetent band!

Gitarist Daniel Vidarson Gullien og bassist Miles Anderson

To helt forskjellige musikkdokumentarer

Creedence i Royal Albert Hall 1970 (dokumentar 2022)
Brev til Håkon Banken. Regi og manus: Sven Arild Storberget, Martin Walther (dokumentar 2024)

I jula så jeg to musikk-dokumentarer på nrk.no. Helt forskjellige, like ekte.

I 1970 var Creedence Clearwater Revival helt på toppen av sin karriere. I løpet av perioden 1968–1970 ga de ut hele seks til dels glimrende album og en haug med singler på toppen listene, noe få om noe band kan matche. Sangene rant ut av John Fogerty, og hans stemme og gitar er av rockens aller tøffeste. Ja, John sammen med broren Tom på rytmegitar, Stu Cook på bass og Doug Clifford på trommer utgjorde et band som kunne blitt det helt store, helt der oppe sammen med The Beatles og The Rolling Stones. Og det helt store ble de for så vidt også. Dokumentaren Creedence i Royal Albert Hall gir et innblikk i bandets historie og medlemmer og har konsertopptak som viser bandets storhet. Dette er musikk det er lett å like, som går rett i kroppen og får opp humøret, til tross for John Fogertys ofte alvorlige og samfunnskritiske tekster.

Musikken til Håkon Banken var på mange måter noe helt annet. Han døde for få år siden etter et liv fylt med musikk, men også med depresjoner, angst og sceneskrekk. Hans musikk treffer ikke meg helt hjemme, selv om mye av det jeg hører på står i gjeld til skillingsviser og sanger som også Håkon Banken er påvirket av, og ja, har kanskje påvirket selv også. Men det dokumentaren får fram er hva musikk kan gjøre med folk, hva musikk kan gjøre for folk. Og da er det ikke så viktig om vi liker musikken til Håkon Banken, Creedence, Paul Simon eller Townes Van Zandt eller dem alle sammen. Og det er ikke så viktig å definere hva som er godt og dårlig. Musikk kan gi glede, og den kan trøste, og den kan forsterke og lindre i omtrent hele følelsespekteret mennesker er i besittelse av.

Musikk kan også redde liv. Fan av Håkon Bankens musikk eller ei, dokumentaren Brev til Håkon Banken er en rørende historie om en artist som blottla følelsene sine, sine egne skyggesider gjennom musikken og tekstene og på den måten ga trøst, felleskap og håp til mange av sine lyttere, lyttere som ofte selv ikke hadde det så lett. Håkon møtte dem, forstod dem, tok dem på alvor. Han fikk brev fra dem, og følte med og som dem. Arne Bendiksen oppdaget ham og satset på en artist som ble banebrytende gjennom å rive ned tabuer knyttet til psykiske plager. På plate hadde Håkon Banken sin storhetstid fra slutten av 1970-årene og gjennom 1980-årene.

Sven Arild Storberget og Martin Walther tegner et portrett av en spesiell skikkelse i norsk musikk. De forteller gjennom arkivopptak, rekonstruksjoner og intervjuer med personer han har hjulpet eller på annen måte gjort inntrykk på. En sterk og viktig historie!