Storslått fra Olav Larsen!

Foto til høyre: Torje Fanebust Ås

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol. 2 (album 2025)

Da jeg hadde gleden av å omtale forrige album fra Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Stream Of Consciousness (2021), skrev jeg fort og gæli fra hofta. Slik er det nå også. Jeg må bare skrive ufiltrert og nesten uredigert det som kommer; det er det denne musikken gjør med meg. Forrige album var rett og slett en vakker og personlig duettplate. Nå fire år etter er Olav Larsen og bandet hans tilbake med ei ny plate som like godt har fått samme tittel med et Vol. 2 lagt til i tittelen. Det tolker jeg som at Olav fortsatt er personlig. Vakkert er det i hvert fall. Selv om dette ikke er ei duettplate, kjenner jeg igjen noen av de fine stemmene fra sist i kor og støtte for Olav underveis.

Olav er ikke redd for å vise oss hvem han er i tekster eller musikalsk. I sanger som «I Miss You» og «Finding Myself» dykker han ifølge presseskrivet ned i savn og selvransakelse, mens «Dreamer» tilbyr skal tilby et mer håpefullt blikk på utholdenhet og samhold. «That’s OK With Me» og «I Don’t Care» fremfører et budskap om aksept og frigjøring. Men tekstene hadde spilt mindre rolle om ikke melodiene og musikken er på plass.

Og det er de til gangs! Denne gangen er produksjonen større enn sist. Olavs store og sjelfulle stemme gjør det fristende å kalle dette countrysoul. Olav er ikke redd for å trå til, og bandet og Olav løfter flere av sangene over i det storslåtte, i en bejublende gospel som man blir glad av å høre. Kanskje ville jeg i et mer kritisk hjørne skrevet at det kan bli litt over toppen noen ganger både musikalsk og i tekstene, men det er jo akkurat det jeg liker best med denne plata. Låter der intensiteten skrus til et hakk, og så enda et hakk, låter det Olavs stemme og bandet kjører mot stupet, og der de og oss står litt slitne tilbake. Åpningslåten «When The Past Presents The Future» er nydelig og viser vei, og er nesten himmelsk mot slutten. Neste låt, «I Miss You», er himmelsk hele veien. Jeg har ikke lyst til å begynne å droppe navn på musikerne. Men den fela til til Lilian Kristin Hodne gjør mye. Det er det sannelig mye annet som gjør også. Fri og bevare meg vel. Vi må videre.

Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!

Helt til slutt får vi et skråblikk på bransjen gjennom «Protest Singers». Hvor har de blitt av? Morsomt og tankevekkende nok, men ikke av mine favoritter på albumet. Jeg nevner derfor raskt et par favoritter til: «I Don’t Care» og «That’s Ok». Det er ikke nødvendig å gå gjennom alle sangene, du bør ha tatt tegninga. Den nesten eneste innvendinga er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynte. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling!

Foto: Torje Fanebust Ås

Britiske Brown Horse med suggererende amerikansk rock

Brown Horse: All The Right Weaknesses (album 2025)

Foto: Fra Bandcamp

I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten. Dermed er referansene til band fortsatt på det amerikanske kontinentet for dette britiske bandet.

Det nye albumet All The Right Weaknesses har brukt litt tid på å åpenbare seg. Melodiene er av typen som gradvis trer fram. Det største ankepunktet mitt mot albumet tar vi med en gang. Tekstene er vanskelig å oppfatte. Jeg er veldig glad i vokalist Patrick Turners stemme, men jeg må lese tekstene for å oppfatte hva det synges om. Jeg tror melodiene også ville falt lettere på plass med tydeligere vokal.

Musikken er laget av bandmedlemmene i felleskap, og de enkelte bandmedlemmer har skrevet et par av tekstene hver for seg. Tekstene er gode – til dels meget gode – og selv om tekstene er fordelt mellom bandmedlemmene, er tematikken nokså ensartet. Det er synd og skam å begrave dem, de må fram i lyset.

Et av albumets fineste spor, «Verna Bloom», starter ut. Med utgangspunkt i den døde skuespilleren blir vi dradd inn en i verden som ikke kommer tilbake: ”The sand beneath my feet felt just like the sand/On the beach where I had held your ashes in my hand”. Melodien sniker seg under huden etter hvert som den åpenbarer seg under støyrocken. Litt tålmodighet, og du skjønner at dette er en særdeles fengende låt med et nokså allsangvennlig refreng: ”Press your face to the screen…“ Gitarene skriker. Her er det bare å la seg forføre, og vi aner en konsertfavoritt der bandet kan få enda mer utløp for sine følelser enn på et album.

Høydepunktene sitter så tett at det blir vanskelig å peke på enkeltlåter. Neste låt «Wisteria Vine» er en barndomsskildring, likevel nokså fri for klisjeer. Igjen fengende som bare tusan med Phoebe Troups vokal kledelig sterkere til stede i lydbildet. På neste låt «Corduroy Couch» synger hun refrenget.

«Dog Rose» er suggererende låt og et enkelt og virkningsfullt refreng: ”Eyes//Eyes“. Igjen en god tekst der metaforene er mange, men aldri overdådige, lytteren blir utfordret og tatt med på en reise; i tid, rom og sjelsliv, kanskje.

Når jeg hørte på debutplata Reservoir, satt jeg med en følelse av at andre halvdel av albumet er litt svakere enn første. Når det gjelder All The Right Weaknesses, har jeg skrevet om min omtale mange ganger. I skrivende stund tror jeg de to halvdelene er omtrent jevngode. Det fenger hele veien, denne gangen. Siste del er mer country, litt mindre øsende rock. Hør det jeg tror er steelgitar på fine «Curse». Du får fortsatt sanger som ser tilbake på barndommen, sanger om ensomhet og desperasjon, sanger om å finne sin egen identitet. Men for all del, alt er ikke trist og vanskelig. «Radio Free Bolinas» sender tankene mine i retning av «Radio Free Europe» med R.E.M. nostalgisk kanskje, men lenge den gode nostalgien før du begynner å se at bildene som males fram, kommer i ulike farger. «Tombland» gir med sine tekstlinjer om ”Ring of fire“ og ”Desire“ assosiasjoner til June Carter og Johnny Cash, og den nest siste låten – joda, igjen en balladeaktig låt – «Wipers», starter ut med å navngi Bill Callahan. Det er sikkert flere referanser for den som leter.

Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.

John Dee i Oslo, februar 2024. Foto: Tormod Reiersen

En nydelig film om Neil Youngs soloturné i 2023

Neil Young – Coastal. En film av Daryl Hannah (2025)

Det er en tydelig nervøs Neil Young man møter foran hans første konsert på fire år. Som han selv sa; han spilte mye feil, men det gikk bra. Som ikke musikk-kyndig har jeg aldri vært ute etter perfeksjonisme, har aldri forstått perfeksjonisme. Det betyr ikke at artistene ikke bør stille godt forberedt. Man skaper ikke magi av ingenting. Soloformatet stiller store krav til artist og tilhører.

Filmen. Sal 1 på Ringen kino i Oslo var knapt halvfull da det skjærtorsdag var visning av Daryl Hannahs film om ektemannen Neil Youngs solokonserter på USAs vestkyst våren 2023, filmet i svart og hvitt. Filmen ble vist kun denne kvelden over store deler av verden, men med noen ekstravisninger utvalgte steder. Jeg var heldig; dette blir sikkert en fin film å se hjemmefra etter hvert, men det er noe eget med det store lerretet og grom lyd.

Det er laget flere filmer med Neil Young i front. Denne er av de som lykkes best i å komme innpå en Neil i godlune. Filmen om hvordan albumet Colorado (2019) med Crazy Horse ble til var en intens affære, filmen om Barn (2021) med samme band er langt mer harmonisk. Men det er noe eget med Neil på tur alene. Nei, han er ikke alene. Klippene med Neil i bussen med sjåføren Jerry Don Borden der Borden ofte er den som fører ordet, viser en Neil som ikke alltid må ha hovedrollen. Jeg ser det nevnt at det ikke er Borden vi har kommet for å se. Joda, når hans tilstedeværelse får frem en for meg ny side ved den da 77-årige Young, er det helt på sin plass. Neil Young fikk i 1978 sin multihandikappede sønn Ben. Han er med på deler av turnéen. Ben kan ikke kommunisere med ord, og vi ser ham ikke ofte, men blikkene og ordene Neil sender i retning av Ben er beint fram rørende. Og om vi ikke visste det fra før; Daryls stadige fokus på Willie-koppen, bekrefter at Willie Nelson står høyt i kurs hos «Youngerne». På scenene viste Neil fram en av sine hobbier, en modelljernbane! En kveld kom blomster i veien for den.

Men det er jo musikken som er det viktige. Turnéen besto av sanger han ikke så ofte har fremført live, sanger som publikum ikke vet at de har lyst til å høre. Men det hadde de, om de visste hva de hadde i vente. Neil har noen langlåter, også noen ordrike der de elektriske jammene ikke er i sentrum. Turnéen åpner med en – tror jeg – circa syv minutter lang «I’m The Ocean» fra Neil Young- og Pearl Jam-samarbeidet Mirror Ball (1995). Elsker den når Neil drar den alene. På filmen er han naturlig nok nervøs, og sangen blir nærmest ropt ut, men det gjør ikke så mye. Det roer seg etter hvert.

Også på scenen er det en Neil i godlune vi møter. Han har passe doser med selvironi, skryter av publikum. Han forteller at han han er glad for at han har vært på jorda før KI kom. Det gjelder nok flere av oss. Jeg er glad for å ha levd når Neil Young fortsatt lever og spiller sine sanger inn i evigheten. Neil spør publikum hva som er deres favorittplanet. Svaret er selvfølgelig jorda, «Earth». Ett ord til så kan dere være med på allsang, «Love Earth», sier Neil. Jeg har ikke vært noen fan av den superenkle og nær banale låten. Men som Neil sier etterpå: Å høre publikum sammen synge disse ordene gjentatte ganger, mens Neil fyller inn noen ord som sjef for denne allsangen, gjør noe med oss. Og med bussjåføren. Akkurat Neil som allsangleder har jeg ikke sett for meg, og han utstråler en varme som nesten er litt fremmed. Han sier da også selv til publikum et sted i filmen at han ikke kjenner seg selv helt igjen. Jeg tar gjerne en reprise av allsangen på konsertene i sommer. Men da har Neil med seg band – jeg tar meg selv i å ønske å få se Neil i dette soloformatet i stedet for. Men med denne filmen får vi jo på sett og vis i pose og sekk.

Ei av mine definitive favorittplater med Neil er utvilsomt Sleeps With Angels (1994). Neil forteller at det er noen av sangene på turneen han først nå begynner å forstå. Kanskje gjelder det de skakke sangene han fremfører fra dette albumet: «Prime Of Life», «A Dream That Can Last» og «My Heart» (ikke fremført i filmen?). Jeg elsker disse sangene, også med den gamle Neil. Pianospillingen på «A Dream That Can Last» er så forunderlig den kan bli, bokstavelig talt himmelsk! Filmingen til Daryl lar oss komme helt innpå Neil og de fantastiske spillestedene han besøker. Man kan si mye om alle utgivelsene Neil gir oss på sine gamle dager, og mye er da også sagt. Men denne filmen, til tross for lunkne og til dels negative omtaler i The Guardian og The Telegraph – gubbetidskriftene Uncut og Mojo er som alltid positive – er obligatorisk for fansen. Jeg utelukker heller ikke at den mer ordinære Neil Young- lytter – nei, jeg er nesten helt sikker – kan finne glede i filmen.

Til slutt får vi en veldig fin fremføring av Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s All Right». Flott bonus!

Soundtracket. Soundtracket til filmen kunne strømmes fra i går. Det er i skrivende stund nede fra strømmetjenestene, men jeg antar at det er oppe igjen når de får orden på strømmetjenesten på neilyoungarchives.com. Soundtracket finnes også på vinyl. Tidligere er også albumet Before + After (2023) med låter fra samme turné utgitt, og fire låter overlapper. Samlet er turnéen godt dokumentert på album, og musikken er nydelig! Men jeg hadde nok sett at utgivelsene med musikk fra turnéen var bedre koordinert, man trenger ikke gjenta suksessen med Rust Never Sleeps/ Live Rust fra slutten av 1970-årene. Og hvorfor ikke «Don’t Think Twice, It’s All Right»? Uansett, jeg liker disse utgivelsene, men akkurat nå kommer de i skyggen av filmen!

Ditt fravær er mørke og Dødens spilleliste

Jón Kalman Stefánsson: Ditt fravær er mørke (roman 2021).

”Gudrídurs hjerte banker så hardt da Pétur kommer inn og sjarmerer alle med sin iver og sitt nærvær, at hun frykter at det kan høres over høye fjellvidder og hele veien hjem til Uppsalor, hjem til Gísli. Som det absolutt ikke må.“

En Facebook-venn proklamerte at han aldri leste bøker som ikke forteller historier fra virkeligheten. Det er kun som tidtrøyte å regne. Han kan lese denne boka. Den forteller kanskje ikke historier fra virkeligheten, men den forteller historier som er like sanne som virkeligheten. Bare på en annen måte. Andre vinkler. Viser oss at det vi ikke forstår, gjør verden større. Slik stor kunst kan.

Spillelisten. Den hadde ligget og godtgjort seg siden i fjor sommer, romanen Ditt fravær er mørke av Jón Kalman Stefánsson fra 2021. Da kjøpte jeg inn og leste flere bøker av den islandske forfatteren, der trilogien Gutten rager aller høyest til nå. Lasse Karlsen i det smått fantastiske Østfoldbandet Utan Dom. anbefalte. Nå faller flere brikker på plass. Utan Dom. spiller tristesser i dødens tempo, har Karlsen fortalt. Dødens spilleliste følger romanen Ditt fravær er mørke, se lenke nederst i denne artikkelen. Alle sangene i spillelisten har sin funksjon i romanen. Mange fantastiske sanger, flere jeg ikke har hørt. En imponerende spennvidde, kan min ganske så musikk-kyndige sønn fortelle meg. Jeg nevner for meg kjente artister som som Bob Dylan, Nick Cave, Tom Waits, Nina Simone, The Beatles, David Bowie, Edit Piaf, Eric Satie, Chet Baker, Bruce Springsteen og The Cure.

På vei hjem fra første del av påskeferien spiller vi den tre og en halvtimes lange spillelisten, sønnen min og jeg, og på den måten blir vi litt like to av hovedrolleinnehaverne i boka. Han kjenner alle sangene jeg kjenner til, men har kjennskap til flere. Jeg blir litt imponert, men han skynder seg å fortelle at han ikke kjenner til de norske amerikanagreiene mine. Duke Ellington & John Coltrane med «In A Sentimental Mood», jo den hører han på nesten hver dag når han studerer, en spesiell stemning. Men også han får noen nye oppdagelser, som islandsk rap. Det er i det hele tatt fint også for meg å få gamle klassikere spede ut med nye oppdagelser. Joda, jeg har en CD med Damien Rice, men må trekke fram hans «It Takes A Lot To Know A Man» spesielt. Storslagen! En fin biltur.

Sangene er aldri i veien for romanen. Nei, de forsterker romanen som romanen forsterker sangene. Viser hvor geniale de er, mye av det de forteller om selve livet. Non, je ne regrette rien, jeg angrer intet. ”Men vi legger ikke til noen låt av Bee Gees på Dødens spilleliste. Vi er da ingen kjeltringer.“ Jeg hører sjelden spillelister, nå gjør jeg et unntak. Hører «Broken Bicycles“ med Tom Waits:

”Somehow I forget every time;
These things you’ve given me
They always will stay
They’re broken… but I’ll never throw them away“

Selv om musikken ligger og dirrer over og under i denne roman som også huser musikere – en far og hans sønn kommuniserer nesten bare gjennom musikken – så er den så mye, mye mer. En stort anlagt slektskrønike over omtrent fire generasjoner. I begynnelsen virker romanen over 540 sider – slukt i løpet av to dager – å inneholde fascinerende, løsrevne historier. Vi hopper fram og tilbake i tid, tilbake til 1800-tallet og helt fram til koronaen. Etter hvert blir forbindelsen mellom generasjonene tydeligere. Mens boka springer fram og tilbake – det er som om tiden slutter å eksistere – blir vi gladere og gladere i karakterene. Vi heier på dem, vi heier på kjærligheten og lojaliteten. Vi dømmer ikke, vil bare at alle skal få det bra. Det får de selvfølgelig ikke når de svikter eller står sviktet igjen tilbake. Noen drukner i alkohol eller tar livet sitt. Også andre etterlater mørke. Romanen finner sted i et karrig landskap på Island. Menneskene, språket og romanens fortellerstil bærer preg av dette, ikke på den minimalistiske måten, snarere tvert i mot:

”Fire uker med heftige følelser, svik, ustyrlig lykke…Derfor flyktet hun“.

Eller som Billie Holiday synger:

”I’m a fool to hold you
Such a fool to hold you
To seek a kiss not mine alone
To share a kiss the Devil has known“

Kjærlighet og svik. Én av romanfigurene er ekspert på filosofen Søren Kierkegaard, og det er store spørsmål som bringes fram og diskuteres. Når livet gir deg to valg, kan begge valg være riktige og gale samtidig. Skal man velge sviket og den store kjærligheten, eller skal man svikte den store kjærligheten for dem man er glad i? Spørsmålet treffer de fire generasjonene hardt, og til tider damper Stefánnsons roman av uforløst og forløst kjærlighet og begjær der den ustyrlige kjønnsdriften fører karakterene til himmel og helvete, godt hjulpet av Gud og Djevelen, om ikke i samarbeid, men i noe som nesten likner på det. Kanskje en kamp mellom det gode og det onde, der det er umulig å velge det som bare er godt.

Ei fantastisk bok. Fortelleren lider av hukommelsestap og maner fram historiene godt hjulpet av en frafallen prest, nå bussjåfør. Er de levende eller døde? Er det selve Døden som forteller, siden vi får Dødens spilleliste? Ikke alle tråder blir nøstet opp. Igjen; Det vi ikke forstår, gjør verden større.

“Selvfølgelig er det mye som er uklart, mye som er ubesvart. Sånn må det bare være. Det vet du like godt som meg. Ellers har vi ingen grunn til å fortsette videre“

Sitater. Boka kryr av gode sitater, og om du mister tråden av og til, hjelpes du videre av et fremragende språk og, skal vi si, store og små ord for livet. Tone Myklebost må ha gjort en fremragende oversetterjobb; dette er en fryd å lese.

Til slutt får vi noe som nesten likner en lykkelig slutt. Så lykkelig som den kan bli, sånn omtrent. Ta sats, hopp inn i dette universet, du blir aldri helt den samme igjen etterpå:

”Dødens spilleliste er klar. Da er det ikke annet å gjøre enn å leve“.