Neil Youngs arkiv flommer over

Neil Young: Archives Vol. 3 (17 CD-er, 5 Blu-Ray-plater, 1976–1987/2024) // Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969/2024)

Er det ikke fint å vite at «The Ways Of Love» fra Freedom (1989) har vært der ute mange år tidligere? Jeg har ikke sett omtaler på norsk av Neil Youngs nye boks, men Gubberock står selvsagt til tjeneste. Neil Youngs arkivprosjekt er galskap for Neil Young-nerder. Og aldri har galskapen vært mer overdådig enn på Archives Vol. 3. For mange av oss var ikke 17 CD-plater nok, å neida, vi måtte importere boksen fra USA for å få med de 5 Blu-raydiskene med filmer. Dobbelt så dyrt og fattig til jul, hvem bryr seg om slikt? Selv om hele herligheten kan strømmes fra neilyoungarchives.com. Vel, muligens er ikke alle filmene tilgjengelige der, men flere av dem har i hvert fall vært det, og de dukker nok opp igjen. Og som en liten bonus til slutt: en ny, frisk liveplate fra Crosby, Stills, Nash & Young innspilt i 1969.

Overdådig fra 1976 til 1987. Boksen dekker årene 1976 til 1987. Det betyr at vi får med siste del av den første storhetstida og store deler av de mer trøblete 1980–årene. Selv ble jeg fan i 1985 med Old Ways og Live Aid. Selve konseptet er enklere enn på Vol. 1 der en på blu-rayversjonen kunne navigere seg rundt, finne opplysninger om låtene, suvenirer og skjulte spor. Nå er mye av opplegget der overtatt av neilyoungarchives.com, og det hele er mer lineært. Vi hører spor for spor uten å å måtte drive med for mye utenomsportslige aktiviteter.

Ja, dette er overdådig. Etter to måneder med boksen har jeg ikke oversikt over den. Til dels skyldes det omfanget, men det skyldes også at flere av diskene ikke virker like nøye gjennomtenkt som på Vol. 2. På Vol. 2 ble mange av originalplatene komplettert eller satt inn i en ny sammenheng. Her halter det mer.

Samlivsbrudd, Pegi og Ben. Musikken til Neil i perioden 1976–1987 må forstås i lys av samlivsbrudd, forholdet til Nicolette Larson og deretter ekteskapet med Pegi Young. I 1978 ble deres multihandikapedde sønn, Ben, født, og plater som Reactor (1981) og Trans (1982) har fått sin oppreising i manges bevissthet når man forstår at de til dels er inspirert av Neils kamp for å kommunisere med sønnen.

Rotete? Som på tidligere arkivutgivelser fra Neil Young, er gode linernotes et savn. En tekst som setter musikken inn i karrieremessig og personlig kontekst. Her kunne Neil og folkene hans ha lært av Bob Dylans Bootleg-series. Isteden får vi en Neil av i dag som introduserer med litt prat på flere av diskene. Et merkelig valg. Boka som følger med har fine bilder, og er ellers på sedvanlig vis for Neil rotete. Dét er jo også en del av den mannen mange av oss liker. Take it – eller gjør som mange har gjort – leave it.

Ikke alt er nødvendig. Men jeg har lært meg å velge bort. Den ene sangen og versjonen på disken Sedan Delivery jeg ikke har fra før er «Bright Sunny Day». Resten av disken er sanger og versjoner vi kjenner fra Live Rust og Rust Never Sleeps. Litt unødvendig? Da strømmer jeg bare den ene sangen. Noen av de andre diskene fremstår heller ikke så relevante i form av kvalitet eller at innspillingene er gitt ut før, eller begge deler som noen av 80-tallslåtene. Filmen Rust Never Sleeps er legendarisk og finnes på Blu-rayene. For meg ikke så veldig viktig da jeg har den fra før. Men den hører med.

Når det er sagt, filmen Rust Never Sleeps og albumet Live Rust var en åpenbaring da jeg ble kjent med dem for snart 35 år siden. Hvordan kunne en mann levere så forsiktige og følsomme ballader det ene øyeblikket: ”When I get big I’m gonna buy an electric guitar. When I get real big”, først den akustiske «My My, Hey Hey», så bråkebøtta «Hey Hey My My» mange spor seinere?

Gode livedisker. På Archives Vol. 2 er de sterke tidligere uutgitte sporene det aller viktigste. På Vol. 3 er ikke de gode sangene som ikke fant et hjem på originale album like mange. Men her er de gode og interessante fremførelsene i sentrum. Hadde filmen eller CD-ene med Across The Water vært det første jeg hørte med Neil Young, hadde jeg vært frelst på øyeblikket. Det samme gjelder flere av konsertplatene i denne boksen.

Nicolette Larson-perioden. Ett av de store høydepunktene i denne boksen er disken Snapshots In Time (1977). Her blir vi med inn til kjøkkenbordet til Linda Ronstadt der Neil framfører sanger fra American Stars ‘N Bars (1977) og Comes A Time (1978) for og med Linda Ronstadt og Nicolette Larson. Og joda, tre fine sanger som ikke er gitt ut på studioalbum før; «Bad News Has Come To Town» lyder mer intimt enn på bluesversjonen med The Blue Notes vel 10 år seinere, og «Barefoot Floors» og «Sweet Lara Larue» bidrar begge til at dette er av de aller mest spilte diskene i denne boksen. Her finner du også en høyest tolerabel versjon av «Motorcycle Mama», den hysteriske uteliggeren på det snille folkalbumet Comes A Time. Med unntak av studioversjonen av «Hold Back The Tears» er dette ei intim og nydelig plate!

I omtrent samme klasse er Union Hall (1977) der også Nicolette Larson er en viktig person. Her er det bandversjoner av sanger som senere dukker opp på Comes A Time, samt eldre låter. Comes A Time– sangene er i det hele tatt godt dekket i denne boksen, og det er ikke meg i mot.

Av de mer interessante platene i boksen er Oceanside/Countryside (1977). Her får vi ei helt ny plate slik den kunne vært tilbake i 1977. Flere av sangene dukket senere opp på Comes A Time (1978), Rust Never Sleeps (1979) og Hawks & Doves (1980). Noe høres nokså likt ut, mindre dubbing kanskje.

Crazy Horse. I Neil ånd velger jeg å hoppe litt fram og tilbake. Jeg har ingen intensjoner om å gi deg oversikt over hele boksen. Selv tyr jeg rett som det er til Wikipedia. Boksen åpner med to disker – Across the Water– som dekker Neil Young & Crazy Horses turné i Japan og Europa i 1976. Selv om turneen delvis var dekket i forrige boks, så er helheten som presentere svært bra! Her får du både Neil solo og gnistrende versjoner av «Down By The River», «Like A Hurricane», «Drive Back» og Cortez The Killer» etter hverandre. Rock ‘n’ roll heaven! Som bonus er dette også gitt ut på Blu-rayene.

Shots! Før vi forlater 1970-årene må jeg jo nevne «Shots» på den fenomenale to-diskeren Boarding House med solo og akustisk Neil. Jeg leste for mange år siden ei bok av rockskribenten John Williams der han skrev om akustiske versjoner av «Shots» som skulle overgå den fantastiske elektriske versjonen på Reactor (1981). Her er den! En ekstra overgang med tekst sammenliknet med versjonen vi kjenner. Neil lever virkelig den sangen her. Stemme, blikk (filmversjonen), gitaren og munnspillet får sammen denne låten til å vokse inn i evigheten. Gjennomgående synes jeg Neil synger veldig bra og pent på disse opptakene fra sent 70-tall. Han var også relativt striglet til tider. Han kler ikke kort hår sa kona da vi så på en av filmene. Hun om det.

Nevnte jeg Windward Passage (1977)? Én disk er viet barbandet The Ducks der Neil var ett av flere medlemmer. Vel verdt å lytte på, flere av sangene og versjonene ble nylig utgitt på High Flyin’.

1980-årene. Jeg har hørt mindre på diskene som dekker de trøblete 1980-årene. Trans (1982) er ei plate jeg har stor sans for. «Sample And Hold» og «Transformer Man» er bra sanger, førstnevnte av de som oftest besøker pannebrasken: ”I need a unit to sample and hold, but not the lonely one, a new design, new design“. Her er vocoder-sangene fra Trans samlet, noe som bekrefter at Trans utelukkende burde bestått av slike låter. På 80-tallet var som kjent Neil i krig med sitt nye plateselskap Geffen, og han ble beskyldt for ikke å lage typiske Neil Young-plater. Ikke alt fikk han gitt ut heller. Her får vi låter fra et uutgitt album som går under navnet Johnny’s Island (1982), innspillinger fra Hawaii med de pene låtene fra Trans samt noen flere som det som senere skulle bli tittellåten på Silver & Gold (2000). Dette kunne blitt ei fin voksenpop-plate, sier naboen min. Jeg får stole på ham, men foreløpig er jeg litt avventende, merker jeg.

For noen år siden ga Neil ut A Treasure fra 1985-turneen. Her er en egen disk fra turneen med heidundrende country-rock. Musikerne er til dels de samme som på Union Hall (1977) men her låter det hele råere i ganske stor kontrast til den søte countryplata Old Ways (1985) som ble gitt ut på den tida. Du skal slite med å sitte stille under denne. Om du synes Neil sang pent mot slutten av 1970-årene, får du her stemmen hans på det mest styggvakre. Dette er knalltøft. En skatt, denne disken også.

Landing On Water (1986) fikk hard medfart av kritikerne. Jeg liker plata, synes den har gode sanger selv om det sterile lydbildet er sært. Man får høre tidlige utgaver av flere av sangene på albumet, og et høydepunkt er en elleve minutters liveversjon av «Touch The Night». Men mange av sangene og versjonene på nettopp denne liveplata er en påminnelse om at Neil en gang uttalte at arkivene skulle vise oss både det som var bra og det som var mindre bra. Men holder fortsatt døra på gløtt for denne disken, tross alt.

Om vi ser bort fra midtpartiet som har originale studioinnspillinger fra det lite spennende albumet Everybody’s Rockin’, er Evolution 1983–1984 også interessant. De alternative versjonene av noen av de beste sangene på countryplata Old Ways (1985), «California Sunset», «My Boy» og «Old Ways», er høyest alternative. Noen vil også etterlyse en sammensetning av en opprinnelig Old Ways, den utgitte plata var ikke slik den en gang var ment å være. Evolution inneholder også en outtake fra Old Ways, «Depression Blues», en gang et høydepunkt på den odde Geffen-samleplata, Lucky Thirteen. På den samleplata finner du også den langt svakere «Get Gone» som også er å finne på Evolution. Ellers har Evolution tidlige, og nokså tøffe versjoner av Landing On Water-sangene «I Got A Problem» og «Hard Luck Story». «Your Love» er egentlig nokså fæl, «If You Got Love» småpen, begge ikke gitt ut på originalalbum. Sistnevnte finnes også i en raskere versjon på disken Trans/Johnny’s Island. «Razor Love» får du her i trommeversjon, og man er glad for at sangen fikk hvile og bli en nydelig sang på albumet Silver & Gold (2000). Men avgjort interessant versjon som får frem sangens potensiale!

Disken Coastline har originalversjoner fra folk-/countryplata Hawks & Doves (1980) og det litt stivbeinte, men til dels humoristiske og solide rockalbumet Reactor (1981). Men vi blir kjent med den fine countrylåta «Winter Winds» en tidlig «Sunny Inside» – senere utgitt med blåsere på This Notes For You (1988). Liker dem! «Get Up»? Not so much.

Disken Road Of Plenty (1984–1986) har foruten noen unødvendige originalinnspillinger fra Landing On Water, tre høydepunkt. Tittellåten er en tidlig utgave av «Eldorado», og jeg husker den fra en bootleg jeg kjøpte for rundt 30 år siden. «We Never Danced» og «When Your Lonely Heart Breaks» er to høydepunkter på Life (1987), og kommer i nydelige versjoner.

Summer Songs. Det er ikke alltid – nei, nokså sjelden – jeg skjønner strategien til Neil og folkene hans. 1. juledag 2021 slapp Neil albumet Summer Songs. Nydelige akustiske versjoner fra 1987 av sanger som skulle dukke opp på blant annet American Dream (1988) med CSNY, Freedom (1989) og Harvest Moon (1992). I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Kanskje den aller viktigste disken, om det ikke var for at jeg har hørt albumet mange ganger før!

Blu-rayed. Jeg har vært innom noen av filmene. Across The Water (1976) og Boarding House (1978) er gode dokumentasjoner. Den første røffere både akustisk og med band. Om filmingen ikke er 100 prosent profesjonell – snarere 30 prosent – får filmen meg likevel til å tenke at om jeg måte velge mellom CD-ene og filmene, kunne jeg enkelte dager valgt filmene. Å se Neil og resten av Crazy Horse forsvinne inn i den da nokså ferske «Like A Hurricane» er en av de største gleder her på jord. Her får også sekvenser som ikke er å høre på CD-ene, som en Neil som sitter på fortauet og synger «Sugar Mountain». Men du får ikke alle godbitene fra CD-ene her, så du trenger begge deler. På Boarding House møter vi altså en annen Neil, en mer voksen og penere mann i stemme og fremtoning. Her kan vi se også, i tillegg til å høre som vi kan med CD-ene. Hvorfor låtrekkefølgen er forskjellig på de to utgavene av Boarding House, vet jeg ikke, men filmen skjemmes ikke av en Devo-versjon av «Hey Hey, My My» som er fantastisk tøff, men som bryter konsertstemningen.

Human Highway er en spillefilm med Neil og Dennis Hopper i hovedroller. Treindianeren Woody, som vi har sett på scenen med Neil utallige ganger, har en rolle i filmen. Jeg har sett filmen på VHS et par ganger tidligere, og den har ikke blitt noe bedre med årene. Dog flott versjon av låten «Hey Hey, My My» med Devo underveis, og en lang versjon med Devo finnes på én av CD-ene.

Rust Never Sleeps og Neil Young in Berlin er essensielle, men mange av oss har dem fra før. Det samme gjelder countryrockeren A Treasure. Solo Trans er bra, dokumentaren Muddy Track er ok å se én gang. Vi får liveversjoner fra Catalyst (også på CD), der den før nevnte «Touch The Night» er et klart høydepunkt.

For meg er kanskje den tre timer lange In A Rusted Out Garage aller viktigst blant filmene. Til dels gnistrende versjoner av klassikere og nyere sanger. Andre gangen du ser filmen, kan du skippe innslagene med en komiker. Underveis får du også servert videoer til Landing On Water-sanger, der Neil boltrer seg som skuespiller. Men du trenger heller ikke se dem mange ganger.

Trenger du boksen? Du bør være veldig fan før du gir deg i kast med den i hvert fall. Begynn heller med studioplatene om du er nokså ny til Neils univers! Men igjen; jeg har ikke en endelig oversikt over denne boksen! Det kan bli redigeringer av denne omtalen. Men det jeg vet, er at det er veldig mye jeg med glede spiller om og om igjen, noe som bare er interessant, og noe som i hvert fall for meg fremstår som unødvendig og skippes.

Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969). Jeg lovet litt om denne liveplata som nettopp er sluppet. Dette er tidlig Crosby, Stills, Nash & Young. De akustiske sangene låter særdeles friske og bra med fin lyd. Neil har noen låter her, og høydepunktet er en lang elektrisk versjon av «Down By The River» der Neil og Stephen Stills får boltre seg. De øvrige elektriske sangene, som Neils «Sea Of Madness», sitter ikke like godt.

Ny plate til våren og Europa-turné til sommeren? 79 år gamle Neil Young har mer enn antydet ny plate til våren og utendørsturné i Europa til sommeren med bandet Chrome Hearts. Vi krysser fingrene!

Ti historier og musikalsk nytelse servert av Kenneth Norum

Kenneth Norum: This Too Will Pass (album 2024)

Også dette går over. Kenneth Norum har valgt et gammelt litterært ordtak som skal ha sin opprinnelse i persiske sufipoeter som tittel på sitt nye album. Nei, jeg visste det ikke, men har alltid likt frasen. This Too Shall Pass. Ordtaket handler egentlig om at ingen tilstand er varig, hverken gode eller dårlige. Men i min verden er det først og fremst en overlevelsesstrategi; vi står han av. Og det er slik jeg tolker Kenneths nye album. Albumet består av ti sanger, ti historier om mennesker som famler etter sin plass i tilværelsen. Jeg skal ikke gjengi for mye av tekstene her, men jeg har stor glede av å lese dem. Folk som flykter fra hjembyen og fra seg selv, og leter etter identitet, kjærlighet og mening. Det ligger mye tungt alvor bak sangene, men i det lange løp flyter håpet opp til overflaten.

Snaxville Sessions. I skrivende stund hører jeg faktisk på Kenneths forrige album, Snaxville Sessions, ei plate som høres ut som den er spilt inn live i studio. Det er ei veldig fin plate med syv spor, hvorav en er coverversjon av Elton Johns «Rocket Man», fire sanger er nye og to er nyinnspillinger av de beste sangene på den lovende debutplata, Hearts On A Sleeve (2017). Når jeg hører Snaxville Sessions nå, synes jeg den låter veldig fint, gode musikere, gode sanger, godt produsert, men den falt nok mellom to stoler; ikke bare nye sanger, ikke et ordentlig livealbum.

Musikalsk nytelse. Kenneths nye album er spilt inn i hans hjemmestudio og produsert av ham selv. Det har vært et møysommelig arbeid der Kenneth stadig har plukket sangene fra hverandre for å sette dem sammen på nytt. Du hører at det ligger arbeid bak. Det låter så bra, med helt riktige instrumentalpartier, dynamikk og variasjon mellom vare og tøffere partier.

Selv synes jeg også det var en betydelig oppgradering å kunne strømme albumet fra Tidal framfor å lytte på Soundcloud som er mitt foretrukne medium for forhåndslytting. Det er et godt tegn. Lydbildet blir fyldigere, detaljene trer fram. Åpningslåten «Love Will Come Along» har Kenneth skrevet sammen med Gubberock-favoritt Gil Landry. Den fremstår nå som mektig, noe ikke minst orgelet og Johannes Gjendem bak trommene skal ha sin del av æren for, ikke bare på dette sporet, men på store deler av albumet. Jeg er glad i trommer, og han spiller helt etter min smak!

Og som Johannes og bandet løfter neste sang – som også albumtittelen er hentet fra – «Here Comes The Walls». At albumet er spilt inn i Kenneths hjemmestudio, betyr ikke at han spiller alle instrumentene, men han spiller på flere strenge- og tangentinstrumenter og skaper alene et rikt og variert lydbilde med krydder fra blant annet mandolin. Og det er vel Kenneths egen akustiske gitar som løfter flere av sangene, med sin noe spesielle klang? Well, nevermind. Med seg har han blant annet nevnte Johannes Gjendem på trommer. Kenneth Bringsdal spiller trommer på siste spor, bror Daniel på bass, Eirik Askerøi (professor i musikk) og Joachim Olsson på gitarer, Per-Tore Gresseth på steelgitar, Martine Haugen på vokal, Kim K. Nielsen og Odd Skåberg på orgel. Det er ikke viktig hvem som spiller hva – for lytteren i hvert fall – dette låter bare så bra alt i hop!

Den siste sommerdagen. Kenneth peker på Bob Dylan og Bruce Springsteen som to forbilder. Kanskje er det stemmen hans og tangentene, men jeg tenker også countrysoul, og på folk som Ray LaMontagne. Følg den gamle regelen; hør albumet minst tre ganger. Flere og flere sanger trer fram, og noen er allerede nevnt. Det er likevel noen låter jeg er blitt særlig glad de par ukene jeg har hørt på albumet. «Letter To An Old Friend» er en nydelig låt, med et fantastisk flott instrumentalparti leder av blant annet steelgitaren til Gresseth. Og om jeg må velge to sanger til, må det bli den fengende «Road Song» og den nydelige «August 25» som Kenneth har skrevet sammen med talentet Martine Haugen, for meg albumets beste sang. Hvordan gikk det egentlig, denne siste, vakre sommerdagen som ble til kveld. Var dette siste avskjed? Kenneth har valgt novelleformen på disse ti historiene, vi må dikte videre selv.

This Too Will Pass. Sangene er gjennomgående så gode, musikken så fin at det denne gangen er helt uproblematisk å skrive at This Too Will Pass er Kenneth Norums beste album til nå. Med så mye talent og iver, kan også det bli historie ved neste korsvei!

Foto: Maria Uldahl

Et kinderegg

Jeg hadde egentlig tenkt å omtale et veldig fint, nytt norsk album i dag. Da jeg kom over en omtale som var både lang, velskrevet og panegyrisk, tenkte jeg at jeg kan ikke matche den omtalen på noen av punktene, så det albumet skal få ligge litt. I stedet blir det nokså korte omtaler av tre album som har fått godgjøre seg en stund. God fornøyelse!

Karen Jonas: The Rise and Fall of American Kitsch (album 2024)

I fjor utga den tøffe amerikanske countryartisten Karen Jonas albumet The Restless. Jeg var svært begeistret og sammenliknet albumet med franske filmer, Ingmar Bergman og kammermusikk. Det albumet virket å være personlig, og mange av historiene foregikk da også på kammerset. Årets album, The Rise and Fall of American Kitsch, oppleves mindre personlig, mer humørfylt. Albumet åpner med en countrypoplåt, «Poor Man’s Valley», som skal være basert på historien om Carter-familien som bidro med countrymusikkens fødsel for rundt rundt 100 år siden.

Plata tar meg tilbake til 1950-tallet, et samfunn der man begynte å kjøpe ting man egentlig ikke trenger, der livet var bekymringsløst og litt overdådig. Kitsch. Slik er egentlig musikken her også. Et overskuddsprosjekt. Men joda, vi trenger den. Låttitler som «Four Cadillac», «Plastic Flamingos» og «American Kitsch» sier en hel del. Sistnevnte er en snakkelåt, som fungerer bra. Karen har vel ikke gjort noe slikt før? Dette er likevel ei plate for vår tid. Den føles ikke umoderne et øyeblikk. Ikke med negativt fortegn i hvert fall.

Ett av høydepunktene på albumet er «Online Shopping», slikt drev de ikke med i 1950-årene. Ikke på samme måten i hvert fall. «Call Dr. Nick» er et annet høydepunkt, legen som tilbyr litt av hvert av piller og kosmetisk pynt. Sangene holder gjennomgående høy kvalitet, gode historier, og musikken med piano gitarer og kontrabass i førersetet er morsom. Karen har en av de beste countrystemmene der ute. Så hva er det ikke å like her? Start dagen med denne plata det gjorde jeg!

Mt. Morning: Idle Aches (album 2024)

Én av de store musikalske heltene mine fra de siste tre årene er australske Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans. I 2021 var han mannen bak ikke mindre enn tre album som samlet gjorde ham til årets artist her i gården. Én herlig countryplate med Suicide Swans, og to personlige soloalbum, hvorav det ene var svært nakent produsert og det andre mer rocka, begge med inderlige sanger som har tålt tidens tann svært godt. Jeg sjekket ut resten av diskografien og fant veldig mye å glede meg over.

For er par år siden oppløste Kyle Jenkins Suicide Swans og restartet med Mt. Morning, et band som har mye av den samme besetningen. I fjor ga de ut albumet Restaurations som var en litt mørkere nyinnspilling av det siste albumet med Suicide Swans, Reservation. Den nyinnnspillingen opplevdes litt unødvendig for meg, men var trolig et nødvendig skritt for Kyle og bandet for å komme videre.

Årets album Idle Aches fikk hvile hos meg gjennom en sykdomsperiode. Det passer egentlig ikke så godt å lytte til fra sofakroken, men kom til sin rett da jeg kom i gang med trening igjen. Dette er rockmusikk av det tøffe slaget. Sammenliknet med Suicide Swans aller beste plater, synes jeg noen av låtene er vel bombastiske i utrykket, de mangler litt oppbygning eller kommer litt for raskt til klimaks. Jeg liker når Kyles glimrende og uttrykksfulle stemme gradvis får utfolde seg.

Men du verden, dette er et godt selskap å være i. Alle låtene er gode, noen innvendinger til tross. I utgangspunktet vil jeg trekke linjene tilbake til 70-tallsrock der ei fele bidrar til å jorde musikken. Albumet er aller best midtveis med «Eerie Places» som et soleklart høydepunkt. Dette er Kyle og folkene hans slik jeg liker dem best. En suggererende låt som gjerne kunne stått på repeat en stund om det ikke er for at de neste låtene «Casual Shoulder» med sine tøffe gitarer og den jagende «Drawers» også er svært bra! Hederlig omtale også til «Night Night» og avslutningslåten «Dull Fangs».

Og joda, det er mer fint her. Så er det også slik at jeg gjerne må bite i meg det jeg måtte ha av innvendinger mot Kyle Jenkins musikk på et seinere tidspunkt. Selv om dette foreløpig ikke oppleves å komme opp mot Kyle Jenkins og hans band på sitt aller beste – tror jeg – forsterker Idle Aches mitt ønske om å se Kyle Jenkins og band i levende live. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at musikken på denne plata vil fungere fra herfra til evigheten i en slik setting! Det er lovet soloalbum fra Kyle Jenkins i ikke altfor fjern framtid. Som jeg gleder meg! Det blir Idle Aches på ellipsemaskinen i dag!

Foto: Bandcamp

Charley Crockett: Visions Of Dallas (album 2024)

Noen er mer produktive enn andre. Charley Crockett er én av dem. Jeg hadde ikke før rukket å omtale det flotte albumet $10 Cowboy så kom han med et nytt ett, Visions Of Dallas. Visions Of Dallas er ikke så mye dårligere enn $10 Cowboy, men har kommet litt i skyggen av forgjengeren her på Gubberock.

Albumet har seks spor der Charley har bidratt i låtskrivingen og seks coverversjoner. Hans egne låter er nok noe svakere enn dem på $10 Cowboy jevnt over, men T-Bone Burnett og Charleys sterke «Killers Of The Flower Moon» – se også filmen av Martin Scorsese– gjør inntrykk. Blant coverversjonene merker vi oss at Charley gjør Townes Van Zandts «Loretta» og «Crystal Chandeliers And Burgundy» av Jack Routh. For eksempel.

Nok ei god plate fra Charley Crockett og hans eminente band!

Peter Perretts underverker

Peter Perrett: The Cleansing (album 2024)

Pressebilder via Playground Music Norway

Midtveis kommer «All That Time». Først Peter Perretts tøffe, tydelige og riktige britiske rockvokal og et piano. Så også med perkusjon og strykere. En nokså atypisk låt for Perretts nye dobbeltalbum The Cleansing. Likevel en nydelig oppsummering av det plata handller om, det livet hans har handlet om. En fantastisk og inderlig låt om å kaste bort tiden på det man tror er moro, men som viser seg å være fullstendig ødeleggende for kropp og psyke. Med enkle virkemidler forstår vi, tross alt, at ikke alt har gått til spille. Du får ikke mange låtene av dette kaliberet i 2024, et år som stadig fortsetter å imponere musikalsk.

Jeg satt på en balkong i Spania sommeren 2017. Jeg måtte sjekke årstall for både ferietur og plate for å få dette til å gå opp, slik er det av og til. Men jeg satt altså der på balkongen og hørte på Peter Perrett. Dette var mitt første møte med musikken hans. Albumet How The West Was Won var det største comebacket siden Lasarus ble det sagt. Ingen hadde forventet at han nå skulle gi ut sitt første soloalbum, flere tiår etter plater med bandene The Only One og The One. Da han i 2019 var tilbake med Humanworld, snakket man om et under omtrent på linje med at Jesus gikk på vannet, eller noe slikt. Når vi må fem år seinere, har et dobbeltalbum med mange sanger av aller høyeste kvalitet, tror jeg vi skal la de bibelske sammenlikningene nesten ligge. Men det ligger et behov for både renselse («cleansing»), forsoning og kanskje tilgivelse i disse sangene. Peter Perrett synger med en stemme som må være enhver rockvokalists drøm.

Årsaken til at dette ble et dobbeltalbum skal være at man underveis også begynte å videreutvikle eldre oversette låter. Perrett forteller at den eldre «Art Is A Disease» er hans favorittekst på plata, og at den handler om musikere som har en avhengighet til kunst, noe som også summerer opp ham selv.

På The Cleansing bidrar livebandet til Perrett, hans to sønner og en rekke gjesteartister som Bobby Gillespie og Douglas Hart (Jesus & Mary Chain), Alice Go (Dream Wife), Carlos O’Connell (Fontaines D.C.) og ikke minst Johnny Marr som var stor fan i The Only Ones storhetstid.

Jeg nevnte «All That Time» og at den er litt atypisk for plata. «Survival Mode» starter omtrent i samme stemningsleie før den girer opp. Også den tilhører etter mitt syn platas beste låter. Tittelen kan indikere at det er Perretts tilstand den handler om. Peter Perrett ødela store deler av hjernen på harde stoffer før han ble ren i 2011. Han finner ikke ordene når han prater, men han finner tydeligvis ordene når han skriver tekster. Han har en kronisk lungesykdom og under en liten pause fra isolasjonen under pandemien fikk han Covid, og deretter knakk han hofta. At han nå i en alder av 72 år er her med et sterkt dobbeltalbum med en vokal som er bedre enn noen gang, vitner om en mann som er i overlevelsesmodus. Her gjør han opp for mange av de tapte årene, i musikk-karrieren hans i hvert fall. Alt dette sagt, er utgangspunktet for teksten på «Survival Mode» noe annet, at man må håndtere sosiale mediers verste egenskaper. Ikke fore trollene. Oppføre seg. Det er mer enn heroin som ødelegger liv.

Og det er jo lett å falle for å sammenlikne liv og sang når vi nå rykker tilbake til albumets første låt. Så legger da Peter Perrrett heller ikke skjul på at han er helt ærlig og åpen på dette albumet. «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Jeg tenker på Perrett selv, jeg tenker på dette albumet. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.

”But I feel there is an uplifting atmosphere to the album, because I’m obviously enjoying recognising what is going on around me“

De neste to låtene «Disinfectant» og «Fountain Of You» er like sterke musikalsk som lyrisk. «Fountain Of You» er en kjærlighetserklæring til kona som han skal ha truffet og stukket av sammen med da han var bare 16 år. Utrolig sterk tekst. Vi tar essensen her:

”it’s what I live for, it’s what I live for
it’s what I live for“

Deretter er det den snodige favoritten «Secret Taliban Wife» som egentlig ikke handler om en talibansk kvinne, men en komiker fra Iran som Peter ble kjent med via Instagram. Et troll på Instagram kalte henne en «Taliban Barbie».

Ei samling av mange fantatiske låter. At ikke alt på albumet, særlig på albumets andre del, sitter like godt med en gang, er som det skal være. Dette er en stor dose. Fortsatt tror jeg et par låter med fordel kunne vært barbert bort. Jeg kom i skade for å antyde at man bare bør skrive om plater man under huden her om dagen. De beste platene har man ikke under huden med en gang. Kanskje får man det aldri. Nye sanger trer fram med gjentatte lyttinger – formuleringer, melodilinjer. Dette er et slikt album. Jeg er nemlig på albumets andre halvdel nå. Nevnte jeg «The Franco Spy» og «Set The House On Fire»? Morsomme «Feast For Sore Eyes». Originale og herlige poplåter. Noen ganger blir album enda bedre mens jeg skriver og lytter samtidig, er mer oppmerksom da.

The Cleansing er er album som uansett på et forunderlig vis oser av livsglede, kjærlighet til kunsten og menneskene. Mye tung livserfaring. Lite bitterhet. Alle lever ikke perfekte liv. Kunst som dette gjør livet litt lettere for oss som ikke har levd like hardt, for oss som ikke har gjort de samme dyrekjøptel erfaringene. ”Everybody suffers in the end“, som det heter i albumets nest siste låt, «Less Than Nothing». Ja, jeg er der nå – all tvil om de siste låtene er borte.

Et album med stor verdighet! Som avsluttes med stor verdighet:

”I want to make things crystal clear
If it ever comes to fruition
You got to own the choices you made“

Pressebilde via Playground Music Norway