Lucinda Williams Sings The Beatles From Abbey Road (album 2024)
Tittelen sier vel det meste. Lucinda Williams samlet bandet sitt og spilte inn tolv av sine Beatlesfavoritter i det legendariske studioet til nettopp The Beatles i løpet av to dager. Nå foreligger det syvende albumet i hennes serie med coveralbum, Lu’s Julebox, en serie som startet med livekonserter i studio for fire år siden under Covid og inkluderer album med sanger av Tom Petty, Bob Dylan, Rolling Stones samt tre temaalbum. Ikke alt oppleves like nødvendig, og siden det ikke er markedsføring av platene på hennes hjemmeside, må dette betraktes som et sideprosjekt. Nå er det nesten fire år siden sist, så Lucinda har kanskje tenkt at det er på tide igjen.
Bandet hennes, ja. Jeg finner lite opplysninger om musikerne, men lener meg på opplysningene om musikerne på «Something» fra Lucindas Facebook-side. Der pekes det på gitaristene Doug Pettibone og Marc Ford og at Siobhan Kennedy (kona til Tom Overbys co-producer Ray Kennedy) bidrar med backingvokal. Eller spiller blant annet Jonathan Butch Norton på trommer, David Sutton på bass og Richard Causon på orgel slik at Lucinda høres omtrent som hun har gjort de seinere årene. Tung rock med store doser blues. Selv synger hun bra, og 71-åringen virker å ha kommet seg etter hjerneslaget som rammet henne for rundt fire år siden.
Lucinda forteller at hun var stor fan av The Beatles, og at hun som ung jente var forelsket i først Paul McCartney så George Harrison. Låtene hun har valgt ut er en blanding av for meg kjente sanger samt noen dypere kutt, de fleste fra de seinere årene av The Beatles’ eksistens. Når Lucinda synger, setter hun automatisk sitt preg på låtene uansett, men arrangementene er ikke så veldig langt unna originalene slik at sangen er høyest gjenkjennelige. Det er låtene jeg er godt kjent med fra før, som gjør seg best på plata. Mulig det også sier noe om at mitt forhold til The Beatles ikke er så dyptpløyende som hos mange andre. Partiet med sangene der «Yer Blues», «I’ve Got A Feeling» og «I’m So Tired» kommer etter hverandre synes jeg minst om. Tung, og til tider tøff blues, men låtene oppfattes som svakere enn de øvrige. Resten av plata varierer mellom trivelig og riktig bra.
Jeg hørte plata store deler av dagen den kom ut, fridagen min, den er helt fersk, ble utgitt for bare to dager siden. Så langt er George Harrison-låten «While My Guitar Gently Weeps» et høydepunkt, med solid gitararbeid, naturlig nok. Jeg liker også godt «I’m Looking Through You» som Steve Earle gjorde en lettbeint versjon av for snart tretti år siden. Harrisons «Something» er rolig med vakre gitarer! Helt til slutt får vi en versjon av Lucindas største Beatles-favoritt, «The Long And Winding Road» der steelgitar og orgel har tatt plassen til strykerne. Jeg er litt overrasket over valget av allsangen «Let It Be», men den er her kledd av mye av den siden av låten.
Et fint sidespor, dette. Fortsatt er dog Tom Petty-plata vassest i Lu’s Jukebox-serien hennes. Det ryktes at det kommer nytt album med nye sanger fra Lucinda Williams i 2025. Vi gleder oss!
Levi Henriksen & Babylon Badlands: Aldri var november så lys (5 spors EP, 2024)
Pressebilde
Størst av alt er kjærligheten. Midt i mellom bibelhistoriens Babylon og Amerikas Badlands. Der liker jeg å plassere Levi Henriksen. Eller mer presist ett bein i pinsebevegelsen og ett bein i Amerika. Fascinasjon for Jesus, biler og amerikansk kultur, ispedd store doser Kongsvinger IL og Liverpool FC. Har vi ham nå? Kanskje ikke, men jeg har en følelse av at vi nærmer oss å ha skrapt litt i overflaten.
Livet, døden og kjærligheten. Ikke som tre atskilte deler, men som en nær hellig treenighet. Levis tekster handler gjerne om denne treenigheten enten vi går til bøkene hans eller til musikken. Og dette gjelder i høy grad på den nye storslagene og jordnære fem spors live EP-en Aldri var november så lys som ble utgitt denne uka.
Bøkene eller musikken. Mange forfattere lager musikk, mange musikere skriver bøker. Men det er færre som har to helt likestilte karrierer. I farten kommer jeg på Willy Vlautin kjent som låtskriver i Richmond Fontaine og The Delines og for å ha skrevet en rekke bøker som tar parti for mennesker som ikke er født med en sølvskje i munnen og som har kommet skjevt ut her i livet. I Norge har vi Levi Henriksen. For meg lenge mest kjent som forfatter av bøker som Snø skal falle over snø som har falt (2004) og Harpesang (2014). Men siden jeg fikk en kassett fra Ungdommens radioavis som premie for mange år siden, der bandet han deltok i i ungdommen, Aunt Mary, spilte «Albert Einstein Never Lived In My Hometown» (1988), var musikken strengt tatt først ute.
Levi Henriksen har hatt med seg ulike bandkonstellasjoner opp gjennom årene. Det siste tiåret har han hatt med seg Babylon Badlands. Og la oss ta dem med en gang. Vi må ikke glemme sjelen, hjertet og resten av kroppen i Levi Henriksens musikk. Jeg lar dem derfor få litt plass:
Levi Henriksen, sang og akustisk gitar.
Finn Lilleseth, trommer og sang.
Anders Bøhnsdalen, gitar og sang. Lo
Morten Andreassen, bass, akustisk gitar, Fender VI og sang.
Kenneth Bjørdal, keyboard og sang.
Lenge tenkte jeg at musikeren og forfatteren Levi Henriksen er to ulike personligheter og at karrierene er helt separate. Det er selvfølgelig en sannhet med så mange modifikasjoner at vi knapt snakker om en sannhet. Det er ikke bare i Harpesang (2014) musikkgleden skinner gjennom. I bøkene baker Levi ofte inn sitater og gullkorn fra musikere han setter pris på som for eksempel Guy Clark og Leonard Cohen. Tekstene er litterære, og bandet Babylon Badlands er oppkalt etter ei av Levis bøker. De senere årene har jeg satt særlig pris på novellesamlingene Jern og metall (2018) og Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor (2019), samlinger om de små menneskers store kamper i kjærligheten, livet og i livets sluttfase.
Røverstaden Oslo, januar 2020
Mens sangene ofte handler om Kongsvinger, er karakterene i bøkene hans ofte hentet fra den fiktive bygda Skogli. Kanskje er miljøet og menneskene forskjellig fra både der jeg har vokst opp og fra Oslo som jeg bor i, men Levi evner gjennom sine bøker og tekster å forene oss, si noe universelt om menneskene, forankret i eget hjemsted og opplevelser.
I 2017 gled musikeren og forfatteren Levi fullstendig over i hverandre. Han ga da ut boka Her hos de levende og kanskje hans beste plate til nå, Verden av i går. Fortid møter nåtid. Ser du på forsiden av albumet og deretter på boka, ser du at det er samme hus som er avbildet. Boka har en rekke selvbiografiske trekk, fortelleren er musiker og heter Henriksen, og i boka nøster Levi i historien om faren. Men nei, dette er ingen selvbiografi. Og han skriver så godt at ham vi kanskje først og fremst ser på som historieforteller, blir sammenliknet med selveste Per Petterson. På albumet finner vi sangen «Marianne i moll», skrevet etter at Levi hadde sett Marianne Faithfull på Sentrum Scene. i Oslo for noen år siden. Slik jeg forstår sangen – jeg googlet og fant ingen referanser til dette – handler den også om opplevelser som følge av at Levi falt hjemme og havnet på sykehuset. Dødsangst og kjærlighet. «Sister Morphine» som tar ham gjennom natta og lar Levi meditere over livet han har levd og hva som betyr noe.
«Marianne i moll» er én av fem sanger som nå er uutgitt på nytt. Og hør bratsjen i denne versjonen, eller hva det er som pusser og gnir på historien. I mai i år ble Levi 60 år. Det ble en storslagen feiring der Levi Henriksen & Babylon Badlands ble hjulpet av musikere fra Orkester Innlandet og Ringsaker Operaen, for anledning døpt De Babylonske Strykerne. Petter Winroht stod bak strykearrangementene til femten av Levis sanger som ble fremført den kvelden, og fem av dem kan nå høres på dette nye albumet. Spilt inn i Levis hjemby Kongsvinger, om ikke dette er Albert Einstein, er det i hvert fall Babylon Badlands!
Det er ikke alltid jeg er like begeistret når norske musikere slår seg sammen med for eksempel Kringkastingsorkesteret og gir kjente sanger ny innpakning. Men Petter Winrohts arrangementer bidrar til ikke bare å se sangene fra en ny vinkel, men også til å løfte flere av dem. Opp til toppen, men det er ikke over the top. Og om det så er, gjør det ingenting. Jeg elsker hvordan strykerne tar tak i deg på for eksempel «De utålmodige av hjertet». De gode melodiene trer enda klarere fram uten å drukne dem. Samtidig får Babylon Babylands også den plassen de bør ha. Det rocker og sparker. Det er vart og inderlig. Lyden er helt prima, her er det gjort en god jobb av folk som tekniker Pål-Terje Antonsen og mikser Lars-Erik Westby.
De fem sangene tilhører alle Levis beste og sammen gjør de hverandre enda bedre. De hører sammen. Det handler om liv og død, og også om å holde de døde levende. «De utålmodige av hjertet» er tittelsporet fra albumet som kom i 2019. Sangen er dedikert Denis Kamphaug som sang i før nevnte Heart of Mary der Anders Bøhnsdalen i Babylon Badlands og Levi spilte. Levi vender stadig tilbake til Denis. «Jeg lot det brenne» og «Alle mine døde» er hentet fra det hittil siste albumet til Levi & Badlands, 190 Desibel Kjærlighet. Også disse to handler om tidlig død. «Jeg lot det brenne» er skrevet til Ari Behn. Levi forteller at «Alle mine døde» begynte med at hans beste fotballkamerat døde brått, og endte opp som en takk til noen av de menneskene som har stått ham nær.
“Alt det jeg ønsket det kom nå i kveld/Da jeg fikk si velkommen og ikke farvel“. Tittelsangen «Aldri var november så lys» handler ikke om måneden vi nettopp har lagt bak oss, men er rett og slett en sang om sykdom som kunne endt med død, men der livet fikk overtaket. Vokalen til Ingeborg Onstad bekrefter hypotesen min om at det oppstår mye vakkert når en fin stemme får bryne seg på en rusten og skitten rockvokal. Mer av slikt, Levi! Jeg liker veldig godt valget av akkurat disse fem låtene, men jeg kan ikke befri meg fra at jeg gjerne skulle hørt alle femten som ble spilt i disse arrangementene den dagen i mai.
Aldri var november så lys er en passende tittel på ei plate som på sedvanlig vis fra Levi handler om liv og død, der disse to ikke er motsetninger, men forutsetninger for hverandre. Døden er ikke skremmende når man hører og leser Levi. Og størst av alt er kjærligheten.
Neil Young: Archives Vol. 3 (17 CD-er, 5 Blu-Ray-plater, 1976–1987/2024) // Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969/2024)
Er det ikke fint å vite at «The Ways Of Love» fra Freedom (1989) har vært der ute mange år tidligere? Jeg har ikke sett omtaler på norsk av Neil Youngs nye boks, men Gubberock står selvsagt til tjeneste. Neil Youngs arkivprosjekt er galskap for Neil Young-nerder. Og aldri har galskapen vært mer overdådig enn på Archives Vol. 3. For mange av oss var ikke 17 CD-plater nok, å neida, vi måtte importere boksen fra USA for å få med de 5 Blu-raydiskene med filmer. Dobbelt så dyrt og fattig til jul, hvem bryr seg om slikt? Selv om hele herligheten kan strømmes fra neilyoungarchives.com. Vel, muligens er ikke alle filmene tilgjengelige der, men flere av dem har i hvert fall vært det, og de dukker nok opp igjen. Og som en liten bonus til slutt: en ny, frisk liveplate fra Crosby, Stills, Nash & Young innspilt i 1969.
Overdådig fra 1976 til 1987.Boksen dekker årene 1976 til 1987. Det betyr at vi får med siste del av den første storhetstida og store deler av de mer trøblete 1980–årene. Selv ble jeg fan i 1985 med Old Ways og Live Aid. Selve konseptet er enklere enn på Vol. 1 der en på blu-rayversjonen kunne navigere seg rundt, finne opplysninger om låtene, suvenirer og skjulte spor. Nå er mye av opplegget der overtatt av neilyoungarchives.com, og det hele er mer lineært. Vi hører spor for spor uten å å måtte drive med for mye utenomsportslige aktiviteter.
Ja, dette er overdådig. Etter to måneder med boksen har jeg ikke oversikt over den. Til dels skyldes det omfanget, men det skyldes også at flere av diskene ikke virker like nøye gjennomtenkt som på Vol. 2. På Vol. 2 ble mange av originalplatene komplettert eller satt inn i en ny sammenheng. Her halter det mer.
Samlivsbrudd, Pegi og Ben. Musikken til Neil i perioden 1976–1987 må forstås i lys av samlivsbrudd, forholdet til Nicolette Larson og deretter ekteskapet med Pegi Young. I 1978 ble deres multihandikapedde sønn, Ben, født, og plater som Reactor (1981) og Trans (1982) har fått sin oppreising i manges bevissthet når man forstår at de til dels er inspirert av Neils kamp for å kommunisere med sønnen.
Rotete? Som på tidligere arkivutgivelser fra Neil Young, er gode linernotes et savn. En tekst som setter musikken inn i karrieremessig og personlig kontekst. Her kunne Neil og folkene hans ha lært av Bob Dylans Bootleg-series. Isteden får vi en Neil av i dag som introduserer med litt prat på flere av diskene. Et merkelig valg. Boka som følger med har fine bilder, og er ellers på sedvanlig vis for Neil rotete. Dét er jo også en del av den mannen mange av oss liker. Take it – eller gjør som mange har gjort – leave it.
Ikke alt er nødvendig. Men jeg har lært meg å velge bort. Den ene sangen og versjonen på disken Sedan Delivery jeg ikke har fra før er «Bright Sunny Day». Resten av disken er sanger og versjoner vi kjenner fra Live Rust og Rust Never Sleeps. Litt unødvendig? Da strømmer jeg bare den ene sangen. Noen av de andre diskene fremstår heller ikke så relevante i form av kvalitet eller at innspillingene er gitt ut før, eller begge deler som noen av 80-tallslåtene. Filmen Rust Never Sleeps er legendarisk og finnes på Blu-rayene. For meg ikke så veldig viktig da jeg har den fra før. Men den hører med.
Når det er sagt, filmen Rust Never Sleeps og albumet Live Rust var en åpenbaring da jeg ble kjent med dem for snart 35 år siden. Hvordan kunne en mann levere så forsiktige og følsomme ballader det ene øyeblikket: ”When I get big I’m gonna buy an electric guitar. When I get real big”, først den akustiske «My My, Hey Hey», så bråkebøtta «Hey Hey My My» mange spor seinere?
Gode livedisker. På Archives Vol. 2 er de sterke tidligere uutgitte sporene det aller viktigste. På Vol. 3 er ikke de gode sangene som ikke fant et hjem på originale album like mange. Men her er de gode og interessante fremførelsene i sentrum. Hadde filmen eller CD-ene med Across The Water vært det første jeg hørte med Neil Young, hadde jeg vært frelst på øyeblikket. Det samme gjelder flere av konsertplatene i denne boksen.
Nicolette Larson-perioden. Ett av de store høydepunktene i denne boksen er disken Snapshots In Time (1977). Her blir vi med inn til kjøkkenbordet til Linda Ronstadt der Neil framfører sanger fra American Stars ‘N Bars (1977) og Comes A Time (1978) for og med Linda Ronstadt og Nicolette Larson. Og joda, tre fine sanger som ikke er gitt ut på studioalbum før; «Bad News Has Come To Town» lyder mer intimt enn på bluesversjonen med The Blue Notes vel 10 år seinere, og «Barefoot Floors» og «Sweet Lara Larue» bidrar begge til at dette er av de aller mest spilte diskene i denne boksen. Her finner du også en høyest tolerabel versjon av «Motorcycle Mama», den hysteriske uteliggeren på det snille folkalbumet Comes A Time. Med unntak av studioversjonen av «Hold Back The Tears» er dette ei intim og nydelig plate!
I omtrent samme klasse er Union Hall (1977) der også Nicolette Larson er en viktig person. Her er det bandversjoner av sanger som senere dukker opp på Comes A Time, samt eldre låter. Comes A Time– sangene er i det hele tatt godt dekket i denne boksen, og det er ikke meg i mot.
Av de mer interessante platene i boksen er Oceanside/Countryside (1977). Her får vi ei helt ny plate slik den kunne vært tilbake i 1977. Flere av sangene dukket senere opp på Comes A Time (1978), Rust Never Sleeps (1979) og Hawks & Doves (1980). Noe høres nokså likt ut, mindre dubbing kanskje.
Crazy Horse. I Neil ånd velger jeg å hoppe litt fram og tilbake. Jeg har ingen intensjoner om å gi deg oversikt over hele boksen. Selv tyr jeg rett som det er til Wikipedia. Boksen åpner med to disker – Across the Water– som dekker Neil Young & Crazy Horses turné i Japan og Europa i 1976. Selv om turneen delvis var dekket i forrige boks, så er helheten som presentere svært bra! Her får du både Neil solo og gnistrende versjoner av «Down By The River», «Like A Hurricane», «Drive Back» og Cortez The Killer» etter hverandre. Rock ‘n’ roll heaven! Som bonus er dette også gitt ut på Blu-rayene.
Shots! Før vi forlater 1970-årene må jeg jo nevne «Shots» på den fenomenale to-diskeren Boarding House med solo og akustisk Neil. Jeg leste for mange år siden ei bok av rockskribenten John Williams der han skrev om akustiske versjoner av «Shots» som skulle overgå den fantastiske elektriske versjonen på Reactor (1981). Her er den! En ekstra overgang med tekst sammenliknet med versjonen vi kjenner. Neil lever virkelig den sangen her. Stemme, blikk (filmversjonen), gitaren og munnspillet får sammen denne låten til å vokse inn i evigheten. Gjennomgående synes jeg Neil synger veldig bra og pent på disse opptakene fra sent 70-tall. Han var også relativt striglet til tider. Han kler ikke kort hår sa kona da vi så på en av filmene. Hun om det.
Nevnte jeg Windward Passage (1977)? Én disk er viet barbandet The Ducks der Neil var ett av flere medlemmer. Vel verdt å lytte på, flere av sangene og versjonene ble nylig utgitt på High Flyin’.
1980-årene. Jeg har hørt mindre på diskene som dekker de trøblete 1980-årene. Trans (1982) er ei plate jeg har stor sans for. «Sample And Hold» og «Transformer Man» er bra sanger, førstnevnte av de som oftest besøker pannebrasken: ”I need a unit to sample and hold, but not the lonely one, a new design, new design“. Her er vocoder-sangene fra Trans samlet, noe som bekrefter at Trans utelukkende burde bestått av slike låter. På 80-tallet var som kjent Neil i krig med sitt nye plateselskap Geffen, og han ble beskyldt for ikke å lage typiske Neil Young-plater. Ikke alt fikk han gitt ut heller. Her får vi låter fra et uutgitt album som går under navnet Johnny’s Island (1982), innspillinger fra Hawaii med de pene låtene fra Trans samt noen flere som det som senere skulle bli tittellåten på Silver & Gold (2000). Dette kunne blitt ei fin voksenpop-plate, sier naboen min. Jeg får stole på ham, men foreløpig er jeg litt avventende, merker jeg.
For noen år siden ga Neil ut A Treasure fra 1985-turneen. Her er en egen disk fra turneen med heidundrende country-rock. Musikerne er til dels de samme som på Union Hall (1977) men her låter det hele råere i ganske stor kontrast til den søte countryplata Old Ways (1985) som ble gitt ut på den tida. Du skal slite med å sitte stille under denne. Om du synes Neil sang pent mot slutten av 1970-årene, får du her stemmen hans på det mest styggvakre. Dette er knalltøft. En skatt, denne disken også.
Landing On Water (1986) fikk hard medfart av kritikerne. Jeg liker plata, synes den har gode sanger selv om det sterile lydbildet er sært. Man får høre tidlige utgaver av flere av sangene på albumet, og et høydepunkt er en elleve minutters liveversjon av «Touch The Night». Men mange av sangene og versjonene på nettopp denne liveplata er en påminnelse om at Neil en gang uttalte at arkivene skulle vise oss både det som var bra og det som var mindre bra. Men holder fortsatt døra på gløtt for denne disken, tross alt.
Om vi ser bort fra midtpartiet som har originale studioinnspillinger fra det lite spennende albumet Everybody’s Rockin’, er Evolution 1983–1984 også interessant. De alternative versjonene av noen av de beste sangene på countryplata Old Ways (1985), «California Sunset», «My Boy» og «Old Ways», er høyest alternative. Noen vil også etterlyse en sammensetning av en opprinnelig Old Ways, den utgitte plata var ikke slik den en gang var ment å være. Evolution inneholder også en outtake fra Old Ways, «Depression Blues», en gang et høydepunkt på den odde Geffen-samleplata, Lucky Thirteen. På den samleplata finner du også den langt svakere «Get Gone» som også er å finne på Evolution. Ellers har Evolution tidlige, og nokså tøffe versjoner av Landing On Water-sangene «I Got A Problem» og «Hard Luck Story». «Your Love» er egentlig nokså fæl, «If You Got Love» småpen, begge ikke gitt ut på originalalbum. Sistnevnte finnes også i en raskere versjon på disken Trans/Johnny’s Island. «Razor Love» får du her i trommeversjon, og man er glad for at sangen fikk hvile og bli en nydelig sang på albumet Silver & Gold (2000). Men avgjort interessant versjon som får frem sangens potensiale!
Disken Coastline har originalversjoner fra folk-/countryplata Hawks & Doves (1980) og det litt stivbeinte, men til dels humoristiske og solide rockalbumet Reactor (1981). Men vi blir kjent med den fine countrylåta «Winter Winds» en tidlig «Sunny Inside» – senere utgitt med blåsere på This Notes For You (1988). Liker dem! «Get Up»? Not so much.
Disken Road Of Plenty (1984–1986) har foruten noen unødvendige originalinnspillinger fra Landing On Water, tre høydepunkt. Tittellåten er en tidlig utgave av «Eldorado», og jeg husker den fra en bootleg jeg kjøpte for rundt 30 år siden. «We Never Danced» og «When Your Lonely Heart Breaks» er to høydepunkter på Life (1987), og kommer i nydelige versjoner.
Summer Songs. Det er ikke alltid – nei, nokså sjelden – jeg skjønner strategien til Neil og folkene hans. 1. juledag 2021 slapp Neil albumet Summer Songs. Nydelige akustiske versjoner fra 1987 av sanger som skulle dukke opp på blant annet American Dream (1988) med CSNY, Freedom (1989) og Harvest Moon (1992). I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Kanskje den aller viktigste disken, om det ikke var for at jeg har hørt albumet mange ganger før!
Blu-rayed. Jeg har vært innom noen av filmene. Across The Water (1976) og Boarding House (1978) er gode dokumentasjoner. Den første røffere både akustisk og med band. Om filmingen ikke er 100 prosent profesjonell – snarere 30 prosent – får filmen meg likevel til å tenke at om jeg måte velge mellom CD-ene og filmene, kunne jeg enkelte dager valgt filmene. Å se Neil og resten av Crazy Horse forsvinne inn i den da nokså ferske «Like A Hurricane» er en av de største gleder her på jord. Her får også sekvenser som ikke er å høre på CD-ene, som en Neil som sitter på fortauet og synger «Sugar Mountain». Men du får ikke alle godbitene fra CD-ene her, så du trenger begge deler. På Boarding House møter vi altså en annen Neil, en mer voksen og penere mann i stemme og fremtoning. Her kan vi se også, i tillegg til å høre som vi kan med CD-ene. Hvorfor låtrekkefølgen er forskjellig på de to utgavene av Boarding House, vet jeg ikke, men filmen skjemmes ikke av en Devo-versjon av «Hey Hey, My My» som er fantastisk tøff, men som bryter konsertstemningen.
Human Highway er en spillefilm med Neil og Dennis Hopper i hovedroller. Treindianeren Woody, som vi har sett på scenen med Neil utallige ganger, har en rolle i filmen. Jeg har sett filmen på VHS et par ganger tidligere, og den har ikke blitt noe bedre med årene. Dog flott versjon av låten «Hey Hey, My My» med Devo underveis, og en lang versjon med Devo finnes på én av CD-ene.
Rust Never Sleeps og Neil Young in Berlin er essensielle, men mange av oss har dem fra før. Det samme gjelder countryrockeren A Treasure. Solo Trans er bra, dokumentaren Muddy Track er ok å se én gang. Vi får liveversjoner fra Catalyst (også på CD), der den før nevnte «Touch The Night» er et klart høydepunkt.
For meg er kanskje den tre timer lange In A Rusted Out Garage aller viktigst blant filmene. Til dels gnistrende versjoner av klassikere og nyere sanger. Andre gangen du ser filmen, kan du skippe innslagene med en komiker. Underveis får du også servert videoer til Landing On Water-sanger, der Neil boltrer seg som skuespiller. Men du trenger heller ikke se dem mange ganger.
Trenger du boksen? Du bør være veldig fan før du gir deg i kast med den i hvert fall. Begynn heller med studioplatene om du er nokså ny til Neils univers! Men igjen; jeg har ikke en endelig oversikt over denne boksen! Det kan bli redigeringer av denne omtalen. Men det jeg vet, er at det er veldig mye jeg med glede spiller om og om igjen, noe som bare er interessant, og noe som i hvert fall for meg fremstår som unødvendig og skippes.
Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969). Jeg lovet litt om denne liveplata som nettopp er sluppet. Dette er tidlig Crosby, Stills, Nash & Young. De akustiske sangene låter særdeles friske og bra med fin lyd. Neil har noen låter her, og høydepunktet er en lang elektrisk versjon av «Down By The River» der Neil og Stephen Stills får boltre seg. De øvrige elektriske sangene, som Neils «Sea Of Madness», sitter ikke like godt.
Ny plate til våren og Europa-turné til sommeren? 79 år gamle Neil Young har mer enn antydet ny plate til våren og utendørsturné i Europa til sommeren med bandet Chrome Hearts. Vi krysser fingrene!
Også dette går over. Kenneth Norum har valgt et gammelt litterært ordtak som skal ha sin opprinnelse i persiske sufipoeter som tittel på sitt nye album. Nei, jeg visste det ikke, men har alltid likt frasen. This Too Shall Pass. Ordtaket handler egentlig om at ingen tilstand er varig, hverken gode eller dårlige. Men i min verden er det først og fremst en overlevelsesstrategi; vi står han av. Og det er slik jeg tolker Kenneths nye album. Albumet består av ti sanger, ti historier om mennesker som famler etter sin plass i tilværelsen. Jeg skal ikke gjengi for mye av tekstene her, men jeg har stor glede av å lese dem. Folk som flykter fra hjembyen og fra seg selv, og leter etter identitet, kjærlighet og mening. Det ligger mye tungt alvor bak sangene, men i det lange løp flyter håpet opp til overflaten.
Snaxville Sessions. I skrivende stund hører jeg faktisk på Kenneths forrige album, Snaxville Sessions, ei plate som høres ut som den er spilt inn live i studio. Det er ei veldig fin plate med syv spor, hvorav en er coverversjon av Elton Johns «Rocket Man», fire sanger er nye og to er nyinnspillinger av de beste sangene på den lovende debutplata, Hearts On A Sleeve (2017). Når jeg hører Snaxville Sessions nå, synes jeg den låter veldig fint, gode musikere, gode sanger, godt produsert, men den falt nok mellom to stoler; ikke bare nye sanger, ikke et ordentlig livealbum.
Musikalsk nytelse. Kenneths nye album er spilt inn i hans hjemmestudio og produsert av ham selv. Det har vært et møysommelig arbeid der Kenneth stadig har plukket sangene fra hverandre for å sette dem sammen på nytt. Du hører at det ligger arbeid bak. Det låter så bra, med helt riktige instrumentalpartier, dynamikk og variasjon mellom vare og tøffere partier.
Selv synes jeg også det var en betydelig oppgradering å kunne strømme albumet fra Tidal framfor å lytte på Soundcloud som er mitt foretrukne medium for forhåndslytting. Det er et godt tegn. Lydbildet blir fyldigere, detaljene trer fram. Åpningslåten «Love Will Come Along» har Kenneth skrevet sammen med Gubberock-favoritt Gil Landry. Den fremstår nå som mektig, noe ikke minst orgelet og Johannes Gjendem bak trommene skal ha sin del av æren for, ikke bare på dette sporet, men på store deler av albumet. Jeg er glad i trommer, og han spiller helt etter min smak!
Og som Johannes og bandet løfter neste sang – som også albumtittelen er hentet fra – «Here Comes The Walls». At albumet er spilt inn i Kenneths hjemmestudio, betyr ikke at han spiller alle instrumentene, men han spiller på flere strenge- og tangentinstrumenter og skaper alene et rikt og variert lydbilde med krydder fra blant annet mandolin. Og det er vel Kenneths egen akustiske gitar som løfter flere av sangene, med sin noe spesielle klang? Well, nevermind. Med seg har han blant annet nevnte Johannes Gjendem på trommer. Kenneth Bringsdal spiller trommer på siste spor, bror Daniel på bass, Eirik Askerøi (professor i musikk) og Joachim Olsson på gitarer, Per-Tore Gresseth på steelgitar, Martine Haugen på vokal, Kim K. Nielsen og Odd Skåberg på orgel. Det er ikke viktig hvem som spiller hva – for lytteren i hvert fall – dette låter bare så bra alt i hop!
Den siste sommerdagen. Kenneth peker på Bob Dylan og Bruce Springsteen som to forbilder. Kanskje er det stemmen hans og tangentene, men jeg tenker også countrysoul, og på folk som Ray LaMontagne. Følg den gamle regelen; hør albumet minst tre ganger. Flere og flere sanger trer fram, og noen er allerede nevnt. Det er likevel noen låter jeg er blitt særlig glad de par ukene jeg har hørt på albumet. «Letter To An Old Friend» er en nydelig låt, med et fantastisk flott instrumentalparti leder av blant annet steelgitaren til Gresseth. Og om jeg må velge to sanger til, må det bli den fengende «Road Song» og den nydelige «August 25» som Kenneth har skrevet sammen med talentet Martine Haugen, for meg albumets beste sang. Hvordan gikk det egentlig, denne siste, vakre sommerdagen som ble til kveld. Var dette siste avskjed? Kenneth har valgt novelleformen på disse ti historiene, vi må dikte videre selv.
This Too Will Pass. Sangene er gjennomgående så gode, musikken så fin at det denne gangen er helt uproblematisk å skrive at This Too Will Pass er Kenneth Norums beste album til nå. Med så mye talent og iver, kan også det bli historie ved neste korsvei!
Gubberock 