David Olneys sanger kom fra en dyp brønn

Can’t Steal My Fire: The Songs Of David Olney (album 2024)

Foto: Scott Housley

For fem år siden var David Olney på scenen, sa ”sorry“ og døde. En slik død legender er laget av. David Olney var imidlertid en legende før sin død. Og med sitt samarbeid med Anana Kaye på deres felles album Whispers & Sighs gitt ut ett år etter at han døde, fortsatte legenden å vokse. Whispers & Sighs er av Olney aller beste album, og fullførte en rekke av sterke album som aldri så ut til å ta slutt. En sangskrivernes sangskriver, David Olney.

Hyllesten til ham, Can’t Steal My Fire, dekker omtrent hele karrieren, og det føles helt riktig at nettopp Anana Kaye synger én av hans eldre sanger, «Running From Love», utgitt på David Olneys siste album mens hans levde. Anana Kaye har en helt fantastisk stemme, og kan løfte omtrent enhver sang til noe større og eget. Olney har fortalt at sangen tar utgangspunkt i spioner som lever i en skyggeverden der sannheter blir til løgn og du alltid frykter at du er i ferd med å bli tatt. Styrke, stolthet, frihet, eiendeler i den virkelige verden blir alle forpliktelser i denne skyggeverdenen. Anana Kaye får virkelig fram en stemning av en annen verden.

På denne samlingen har artistene egne musikere, men det er klare forbindelseslinjer mellom dem. Gitaristen i Anana Kaye, Irakli Gabriel, lager glimrende videoer for andre artister. Denne gangen har han laget en sterk video til Mary Gauthiers gåsehud-tåredryppende fremføring av «1917». «1917» er da også et høydepunkt på dette albumet – den er også av Olneys aller beste sanger:

”He puts two roses in a vase
Two roses sadly out of place
Like the gallant smile on his haggard face”

Sangen er sett fra perspektivet til en fransk prostituert som møter soldater før de skal ut i krigen til en nokså sikker død. Mer enn en moralisering over den prostituerte og kundene hennes, er dette en antikrigssang som fordømmer krigenes meningsløshet. Vi snakker om de sivile ofrene, ofte glemmer vi at soldatene også er ofre. Det er umulig ikke å bli berørt av denne sangen. Og når den blir fremført som her, blir i hvert fall jeg tatt med guarden nede.

Irakli Gabriel har også hatt en finger med i innspillingen av bidraget fra Olney selv, den resiterende «Sonnet #40». Sporet glir sømløst inn mellom Greg Browns versjon av «That’s My Story» og Afton Wolfes rå versjon av «Titanic», en trio av spor som løfter dette hyllestalbumet utover å være nettopp det, en hyllest. I «Titanic» er det isfjellet som er betrakteren.

Én annen av mine absolutte favorittsanger med David Olney er «Jerusalem Tomorrow», om mirakelmannen som møtte sin overmann i Jesus. Igjen et fantastisk perspektiv fra perspektivenes mester. Olney plasserer seg litt på siden, hos outsideren og betrakter verden derfra. Buddy Miller gjør en svært fin versjon av denne sangen. Ofte kan det ta litt tid å nullstille seg når man skal høre sanger i versjoner med andre artister enn de man har hørt originalt. Dette er en slik versjon, men når den først sitter, tåler denne store sangen enda mange runder etter nær å ha blitt ihjelspilt med originalartisten av denne lytteren.

Steve Earle var en nær venn av Olney og har fått æren av å skrive linernotes. Han forteller blant annet om at han allerede tidlig i 1970-årene var begeistret for Olney og fremsnakket ham og sang sangene hans. Midt på natten ble han vekket av Jerry Jeff Walker. Walker ville ha Earle til å synge «Sister Angelina» for Neil Young. Nei, ikke én av hans egne sanger. Så dette sporet måtte med på denne hyllesten. Det bør ikke ødelegge nevneverdig for lytteren at fredagens 70-årsjubilant sang med mer styrke og autoritet for 25 år siden. Med måtte også Townes Van Zandts fremføring av «Illegal Cargo». Så får det heller ikke hjelpe at Van Zandts livefremføring nokså objektivt sett bryter litt med stemningen ellers på plata. Som en nær femti år gammel tidligere uutgitt fremføring og med Van Zandts posisjon og vennskap med Olney, er den likevel av de viktigste, og plasseringen til slutt på albumet er helt riktig.

To nødvendige bidrag der og 15 sterke bidrag til. Lucinda Williams har vært i covermodus noen år og åpner plata med en bluesy og tøff «Deeper Well». Plata får fram både rockeren, folksangeren og det midt mellom hos Olney. Jimmy Dale Gilmore synger som alltid glimrende, og har fått æren av å synge den eviggrønne «If It Wasn’t For The Wind». The Steeldrivers synger en annen beslektet favoritt, «If My Eyes Were Blind». To sterke sanger med ettertenksomme tekster som fortjener å leses også uten musikk til. Så enkle sanger og tekster, men hentet fra en dyp, dyp brønn.

På det beste kaster slike hyllestplater også lys over sanger som ikke er like kjent for alle lyttere. For meg er Janis Ians fremføring av låten «She’s Alone Tonight» – en låt hun skrev sammen med Olney – en slik åpenbaring. Så er det også særdeles hyggelig at Willis Alan Ramsey fremfører «Women Across The River», Ramsey som utga ei glimrende plate tidlig i 1970-årene for så å bli borte. Nevnes må også The Mccrary Sisters gospelfremføring av «Voices On The Water». Enda flere; Jim Lauderdale og Dave Alvin gjør seg ikke bort de heller.

David Olney var opptatt av flyktningenes kår, og hans siste album mens han levde, This Side Or The Other (2018), hadde flere sanger om dette, som albumet antyder. Olney skrev også et essay i No Depression om problematikken. «Always The Stranger» forteller om flyktninger på leting etter et nytt sted de kan kalle et hjem. R.B. Morris er en artist jeg ikke hadde et forhold til fra før, men når jeg leser om ham, virker han å være en poet og musiker verdt å sjekke ut nærmere. Versjonen hans av Olneys sang er i hvert fall veldig fin.

Jepp, denne hyllesten må du høre. Jeg lot den ligge litt da den kom i høst, det var så mye som rant inn av ny musikk. Men nå er tiden virkelig inne. Fjorårets beste samling av sanger, sånn omtrent. Og alle artistene legger virkelig sjela si i sangene de synger. Det finnes unødvendige hyllestplater og det finnes nødvendige. Dette er av den sistnevnte typen.

Trivelig slippfest med Even Martinsen

Even Martinsen & The Sly Spring Band på Belleville i Oslo, 18. januar 2025

Endelig holdt Even Martinsen slippfest i Oslo. Debutalbumet med den talende tittelen Poetically True ble utgitt i oktober og er mye spilt her i Gubberocks lokaler. Musikerne var omtrent de samme som på albumet, noe som lovet godt. To av Evens store helter er Warren Zevon og Townes Van Zandt, men det er fristende å skrive at første del av konserten bar mer preg av The Eagles enn av disse. Stødig og fengende. Under de første låtene var lyden på vokalen lav, men etter oppfordring fra publikum ble det stort sett ordnet.

Jeg har ikke helt kontroll på hvilke sanger som ble spilt, men vi fikk naturlig nok mange fra det nye albumet. Konsertens åpningslåt med en lang intro fra bandet før Even kom på scenen fungerte utmerket! For meg kom ett eller skal vi si to av kveldens høydepunkter da Even stod omtrent alene på scenen, til dels hjulpet av den dyktige steelgitaristen Stian Jørgen Sveen som spiller med flere norske countryartister. Vi gikk i Townes-modus med et par mørke, depressive låter som kler Even godt. «Stories Untold» var aldeles nydelig.


Svein Åge Lade Lillehamre på trommer, Even og steelgitarist Stian Jørgen Sveen

Etter hvert ble bandet mer løssluppent, og gitarist Daniel Vidarson Gullien fikk slå seg mer løs. Mot slutten ble det flere coverlåter blant annet en sang av Delbert McClinton som de lærte av Jan Dahlen, som for øvrig var til stede på konserten, Gram Parsons «Hickory Wind» og Little Feats «Willin’». Johnny Cash-låten «Folsom Prison Blues» ble servert i en steintøff versjon. Helt til slutt og flere sanger etter at Even egentlig hadde satt punktum ble det plass til en soloversjon av Warren Zevons «Mohammeds Radio».

Dette var og skulle være en countrykonsert, regner jeg med. Veldig bra! Om Even vil variere, kan han neste gang være litt røffere i kantene der ytterpunkter som rufsete rock og depressive folkesanger blir dyrket enda mer. Jeg tror han har det i seg. Uansett; det ble en veldig fin kveld, gode låter og et kompetent band!

Gitarist Daniel Vidarson Gullien og bassist Miles Anderson

To helt forskjellige musikkdokumentarer

Creedence i Royal Albert Hall 1970 (dokumentar 2022)
Brev til Håkon Banken. Regi og manus: Sven Arild Storberget, Martin Walther (dokumentar 2024)

I jula så jeg to musikk-dokumentarer på nrk.no. Helt forskjellige, like ekte.

I 1970 var Creedence Clearwater Revival helt på toppen av sin karriere. I løpet av perioden 1968–1970 ga de ut hele seks til dels glimrende album og en haug med singler på toppen listene, noe få om noe band kan matche. Sangene rant ut av John Fogerty, og hans stemme og gitar er av rockens aller tøffeste. Ja, John sammen med broren Tom på rytmegitar, Stu Cook på bass og Doug Clifford på trommer utgjorde et band som kunne blitt det helt store, helt der oppe sammen med The Beatles og The Rolling Stones. Og det helt store ble de for så vidt også. Dokumentaren Creedence i Royal Albert Hall gir et innblikk i bandets historie og medlemmer og har konsertopptak som viser bandets storhet. Dette er musikk det er lett å like, som går rett i kroppen og får opp humøret, til tross for John Fogertys ofte alvorlige og samfunnskritiske tekster.

Musikken til Håkon Banken var på mange måter noe helt annet. Han døde for få år siden etter et liv fylt med musikk, men også med depresjoner, angst og sceneskrekk. Hans musikk treffer ikke meg helt hjemme, selv om mye av det jeg hører på står i gjeld til skillingsviser og sanger som også Håkon Banken er påvirket av, og ja, har kanskje påvirket selv også. Men det dokumentaren får fram er hva musikk kan gjøre med folk, hva musikk kan gjøre for folk. Og da er det ikke så viktig om vi liker musikken til Håkon Banken, Creedence, Paul Simon eller Townes Van Zandt eller dem alle sammen. Og det er ikke så viktig å definere hva som er godt og dårlig. Musikk kan gi glede, og den kan trøste, og den kan forsterke og lindre i omtrent hele følelsespekteret mennesker er i besittelse av.

Musikk kan også redde liv. Fan av Håkon Bankens musikk eller ei, dokumentaren Brev til Håkon Banken er en rørende historie om en artist som blottla følelsene sine, sine egne skyggesider gjennom musikken og tekstene og på den måten ga trøst, felleskap og håp til mange av sine lyttere, lyttere som ofte selv ikke hadde det så lett. Håkon møtte dem, forstod dem, tok dem på alvor. Han fikk brev fra dem, og følte med og som dem. Arne Bendiksen oppdaget ham og satset på en artist som ble banebrytende gjennom å rive ned tabuer knyttet til psykiske plager. På plate hadde Håkon Banken sin storhetstid fra slutten av 1970-årene og gjennom 1980-årene.

Sven Arild Storberget og Martin Walther tegner et portrett av en spesiell skikkelse i norsk musikk. De forteller gjennom arkivopptak, rekonstruksjoner og intervjuer med personer han har hjulpet eller på annen måte gjort inntrykk på. En sterk og viktig historie!

En meditativ forestilling om ved

Heil ved på Det Norske Teatret 11. januar 2025. Basert på Lars Myttings saksprosa. Musikk av Stein Torleif Bjella. Regi ved Erik Ulfsby

”E treng å gjere livet mindre…e treng å kjenne at e trengs, e treng å gå utslitt til sengs“. Stykket Heil ved kan tolkes litt nostalgisk om det fysiske arbeidet som blir borte, og at personligheter som tidligere kunne blomstre, visner i kontorarbeid eller faller utenfor.

Ti kuldegrader ute denne søndags morgenen i januar. Men jeg får lett fyr på peisen. Det skulle da også bare mangle etter en meditativ opplevelse på Det Norske Teatret i går. Det handler naturlig nok om ved i forestillingen Heil ved som igjen kan oppleves på Det Norske Teatret. Heil ved er basert på Lars Myttings saksprosa. Musikken er av Stein Torleif Bjella.

Digresjon: Men det tok litt tid før vi var på plass. Vi kom nemlig 20 minutter for seint til forestillingen som varer i vel 80 minutter. Vi og noen andre forseintkommende ble profesjonelt vist plassene våre på et egnet tidspunkt av teatrets personale på en måte som gjorde at vi forstyrret minst mulig. Men det ble bakerste rad istedenfor første. Hvorfor vi kom for seint? Med all respekt for Ruter og Oslo Sporveier – jeg takker Vårherre daglig for at det er dem og ikke Bane Nor og Vy som skal frakte meg til jobb – makan til klønete buss for bane mellom Ryen og Bergkrystallen skal det letes lenge etter. Det endte med at vi måtte ringe sønnen vår for at vi i det hele tatt skulle komme oss til byen. Turen hjem gikk nesten like dårlig. Men «lete lenge etter»? Jeg har jo opplevd det noen ganger. Så fruen som ga teaterbilletter i bursdagspresang har jo rett i at det var min feil også. Jeg hadde nemlig vært utegubbe på ski og somlet for mye til at vi rakk avgangen før. Da ville det kanskje ordnet seg. Slik naiv lesning av Ruters app som tilsier at vår avgang får oss til Det Norske Teatret et kvarter før forestillingen begynner, må jeg slutte med. Sukk.

I-landsproblemer. I dag sorterer jeg problemene ut gjennom øksa og brenner dem opp i ovnen. Som i forestillingen, sånn omtrent. Men vi fikk uansett ikke fikk med oss hele forestillingen. Litt oppjaget bruker jeg også noe tid på å komme inn i forestillingens rytme. Stress er ikke akkurat fornavnet på Heil ved. Med etterhvert sitter det. Vi trer inn i en meditativ stemning. Følger en mann som driver med ved helt til han stuper. Lærer om å hogge ved, kviste den, kløyve ved og om hvorfor den må las ordentlig. Jeg tenker på min far som i store deler av livet har hatt ved som en viktig del av identiteten sin.

Og jeg digger musikken. Jeg digger den her jeg sitter og skriver dagen derpå. Forestillingen er basert på Myttings bok, ja. Men den kunne like gjerne vært basert på Bjellas musikk. Bjella gjør for tiden stor suksess i tårepersen Hver gang vi møtes. Her får vi oppleve ham i levende live med et band som spiller «wooden» musikk som Crosby, Stills & Nash betegnet deler av sin musikk. Som kjent kan for eksempel sag brukes både til å bearbeide tre og til å spille på. Flotte, typiske Bjella-sanger. Fine instrumentalpartier. De er både spennende og gode å høre på. Tankene får fly. De både er der og er borte. Og det er vel det som også skjer når man jobber med ved? Og Bjella selv går rundt blant all veden. Her er han hjemme. Her hører han til.

Dette ble – alle viderverdigheter til tross – en nydelig time. Så kan jeg jo sitte her og lure på hva som hender de første 20 minuttene av teaterstykket. Sannsynligvis hender det ikke så mye, men akkurat det er jo noe vi trenger i vår tid. At det ikke hender så mye. At vi går inn i et univers der det ikke brukes store ord. ”Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat“.

Gubberock har skrevet mer om bakgrunnen for forestillingen og musikken til Heil ved her.