Creedence i Royal Albert Hall 1970 (dokumentar 2022) Brev til Håkon Banken. Regi og manus: Sven Arild Storberget, Martin Walther (dokumentar 2024)
I jula så jeg to musikk-dokumentarer på nrk.no. Helt forskjellige, like ekte.
I 1970 var Creedence Clearwater Revival helt på toppen av sin karriere. I løpet av perioden 1968–1970 ga de ut hele seks til dels glimrende album og en haug med singler på toppen listene, noe få om noe band kan matche. Sangene rant ut av John Fogerty, og hans stemme og gitar er av rockens aller tøffeste. Ja, John sammen med broren Tom på rytmegitar, Stu Cook på bass og Doug Clifford på trommer utgjorde et band som kunne blitt det helt store, helt der oppe sammen med The Beatles og The Rolling Stones. Og det helt store ble de for så vidt også. Dokumentaren Creedence i Royal Albert Hall gir et innblikk i bandets historie og medlemmer og har konsertopptak som viser bandets storhet. Dette er musikk det er lett å like, som går rett i kroppen og får opp humøret, til tross for John Fogertys ofte alvorlige og samfunnskritiske tekster.
Musikken til Håkon Banken var på mange måter noe helt annet. Han døde for få år siden etter et liv fylt med musikk, men også med depresjoner, angst og sceneskrekk. Hans musikk treffer ikke meg helt hjemme, selv om mye av det jeg hører på står i gjeld til skillingsviser og sanger som også Håkon Banken er påvirket av, og ja, har kanskje påvirket selv også. Men det dokumentaren får fram er hva musikk kan gjøre med folk, hva musikk kan gjøre for folk. Og da er det ikke så viktig om vi liker musikken til Håkon Banken, Creedence, Paul Simon eller Townes Van Zandt eller dem alle sammen. Og det er ikke så viktig å definere hva som er godt og dårlig. Musikk kan gi glede, og den kan trøste, og den kan forsterke og lindre i omtrent hele følelsespekteret mennesker er i besittelse av.
Musikk kan også redde liv. Fan av Håkon Bankens musikk eller ei, dokumentaren Brev til Håkon Banken er en rørende historie om en artist som blottla følelsene sine, sine egne skyggesider gjennom musikken og tekstene og på den måten ga trøst, felleskap og håp til mange av sine lyttere, lyttere som ofte selv ikke hadde det så lett. Håkon møtte dem, forstod dem, tok dem på alvor. Han fikk brev fra dem, og følte med og som dem. Arne Bendiksen oppdaget ham og satset på en artist som ble banebrytende gjennom å rive ned tabuer knyttet til psykiske plager. På plate hadde Håkon Banken sin storhetstid fra slutten av 1970-årene og gjennom 1980-årene.
Sven Arild Storberget og Martin Walther tegner et portrett av en spesiell skikkelse i norsk musikk. De forteller gjennom arkivopptak, rekonstruksjoner og intervjuer med personer han har hjulpet eller på annen måte gjort inntrykk på. En sterk og viktig historie!
Heil ved på Det Norske Teatret 11. januar 2025. Basert på Lars Myttings saksprosa. Musikk av Stein Torleif Bjella. Regi ved Erik Ulfsby
”E treng å gjere livet mindre…e treng å kjenne at e trengs, e treng å gå utslitt til sengs“. Stykket Heil ved kan tolkes litt nostalgisk om det fysiske arbeidet som blir borte, og at personligheter som tidligere kunne blomstre, visner i kontorarbeid eller faller utenfor.
Ti kuldegrader ute denne søndags morgenen i januar. Men jeg får lett fyr på peisen. Det skulle da også bare mangle etter en meditativ opplevelse på Det Norske Teatret i går. Det handler naturlig nok om ved i forestillingen Heil ved som igjen kan oppleves på Det Norske Teatret. Heil ved er basert på Lars Myttings saksprosa. Musikken er av Stein Torleif Bjella.
Digresjon: Men det tok litt tid før vi var på plass. Vi kom nemlig 20 minutter for seint til forestillingen som varer i vel 80 minutter. Vi og noen andre forseintkommende ble profesjonelt vist plassene våre på et egnet tidspunkt av teatrets personale på en måte som gjorde at vi forstyrret minst mulig. Men det ble bakerste rad istedenfor første. Hvorfor vi kom for seint? Med all respekt for Ruter og Oslo Sporveier – jeg takker Vårherre daglig for at det er dem og ikke Bane Nor og Vy som skal frakte meg til jobb – makan til klønete buss for bane mellom Ryen og Bergkrystallen skal det letes lenge etter. Det endte med at vi måtte ringe sønnen vår for at vi i det hele tatt skulle komme oss til byen. Turen hjem gikk nesten like dårlig. Men «lete lenge etter»? Jeg har jo opplevd det noen ganger. Så fruen som ga teaterbilletter i bursdagspresang har jo rett i at det var min feil også. Jeg hadde nemlig vært utegubbe på ski og somlet for mye til at vi rakk avgangen før. Da ville det kanskje ordnet seg. Slik naiv lesning av Ruters app som tilsier at vår avgang får oss til Det Norske Teatret et kvarter før forestillingen begynner, må jeg slutte med. Sukk.
I-landsproblemer. I dag sorterer jeg problemene ut gjennom øksa og brenner dem opp i ovnen. Som i forestillingen, sånn omtrent. Men vi fikk uansett ikke fikk med oss hele forestillingen. Litt oppjaget bruker jeg også noe tid på å komme inn i forestillingens rytme. Stress er ikke akkurat fornavnet på Heil ved. Med etterhvert sitter det. Vi trer inn i en meditativ stemning. Følger en mann som driver med ved helt til han stuper. Lærer om å hogge ved, kviste den, kløyve ved og om hvorfor den må las ordentlig. Jeg tenker på min far som i store deler av livet har hatt ved som en viktig del av identiteten sin.
Og jeg digger musikken. Jeg digger den her jeg sitter og skriver dagen derpå. Forestillingen er basert på Myttings bok, ja. Men den kunne like gjerne vært basert på Bjellas musikk. Bjella gjør for tiden stor suksess i tårepersen Hver gang vi møtes. Her får vi oppleve ham i levende live med et band som spiller «wooden» musikk som Crosby, Stills & Nash betegnet deler av sin musikk. Som kjent kan for eksempel sag brukes både til å bearbeide tre og til å spille på. Flotte, typiske Bjella-sanger. Fine instrumentalpartier. De er både spennende og gode å høre på. Tankene får fly. De både er der og er borte. Og det er vel det som også skjer når man jobber med ved? Og Bjella selv går rundt blant all veden. Her er han hjemme. Her hører han til.
Dette ble – alle viderverdigheter til tross – en nydelig time. Så kan jeg jo sitte her og lure på hva som hender de første 20 minuttene av teaterstykket. Sannsynligvis hender det ikke så mye, men akkurat det er jo noe vi trenger i vår tid. At det ikke hender så mye. At vi går inn i et univers der det ikke brukes store ord. ”Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat“.
Når jeg hører 19-åringen Tore Ragnar Sollien fra Fredrikstadområdet, tenker jeg at nå må jeg rope ulv: Dette kan være den neste store sanger/låtskriveren i Norge. Joda, slike ting er sikkert tilfeldigheter også. Og jeg har egentlig ikke lyst til å gi artisten forhåpninger som skulle vise seg ikke å kunne innfris. Men denne skarve skribenten liker det han hører ualminnelig godt. John Ross kaller han seg når han driver med musikk. Eller John Ross er fortelleren i sangene. Hele tre album ga John Ross ut i fjor, foruten en EP og singler. Sollien puster tekster og musikk.
Opptakten. Første album i fjor het bare John Ross. Det begynner med «Sweet Margaret», en fantastisk sang han skrev som 16–17-åring. Her har Sollien med seg band, og stemmen her og på flere andre sanger høres litt ut som Gubberock-favoritt Jerry Leger, og da snakker vi klasse. Om albumet bare hadde denne låta av klasse, ville det vært helt greit. «I’m Waiting Here For You» fortsetter imidlertid i samme fine spor. Jeg må også trekke fram «Soldier Come Home». Nydelig sang! Bob Dylan-inspirasjonen skinner tydelig gjennom på flere av låtene. Noen av dem har så tydelige Dylan-referanser at man nesten kan snakke om Dylan-parodier. Og helt til slutt får vi en coverversjon av Dylans «Spanish Boots Of Spanish Letter». Albumet som helhet høres veldig fin ut, men om jeg skal være litt kritisk, forsvinner Solliens egen stemme litt bak Dylan-inspirasjonen noen ganger. Men bevares!
Seinere i fjor kom albumet Spontaneous og EP-en Even More Spontaneous. Jeg antar tittelen sier det meste. Sangene renner ut av Sollien, han må bare få gitt dem ut. Sollien forteller til Fredrikstad Blad at han liker det urene og det røffe. Her er han helt alene, og det er ikke fritt for at munnspill og stemme sender tankene i retning av Dylan også her, men likevel i mindre grad enn på enkelte av sangene på fjorårets første album. Litt folk og litt punk-holdning. Etter tre-fire runder fremstår låtmaterialet som solid, kanskje særlig de første seks-syv sangene. Even More Spontaneous følger fint opp. Mange av sangene kunne trolig med hell vært videreutviklet med band.
Nevnes må også singler med sanger som «The Lonely Voice Of The Youth» og «St. Joseph’s Home». Glitrende låter vi får håpe kan passe inn på et seinere album. I likhet med Gubberock er Sollien veldig glad i albumformatet.
Begge de to første albumene til Ross ville trolig fått plass på en topp 30 blant norske album i fjor om de hadde nådd fram til meg tidsnok. De kan også bli stående som et manifest over en stor artist i støpeskjeen. Kanskje får vi noen av de beste sangene i nye versjoner seinere. Og må jeg tilføye; tiden jeg har hatt med dem er litt knapp til å yte dem rettferdighet.
Foto: Privat
Set Me Free. Men den aller beste plata fra John Ross kom i november 2024. På Set Me Free har Ross med fullt band, og det låter strålende helt fra åpningen «Advisors From The Road» og til avslutningen.
”Advisors from the road Burning every single path No matter where you go They put words on your mouth“
Ross har fjernet seg litt fra tidlig Dylan, og låter nå mer rocka som f.eks. Steve Wynn i The Dream Syndicate ispedd Dylans husband The Band. Igjen vil jeg nevne en annen som gjerne går i flere musikalske retninger, canadieren Jerry Leger.
”Albumet er alt fra Rocka Funk til mini romaner med melodi. Fra psykedelisk rock til rock før Dylan plugga inn elgitaren.”
-Tore Ragner Sollien på egen Facebook-side.
Mange av sangene til Ross har vært gode hele veien, men til tross for Wynn-og Leger-sammenlikningene er han nå for alvor i ferd med å finne sin egen stemme. Med stort hell trår han til og drar vokalen i flere retninger. Røffe «Sable Eyes» er et høydepunkt, sterk! Joda, litt Dylan her også, kun med positivt fortegn denne gangen. Albumet avsluttes nemlig med den åtte minutter lange «Destination Bay». En slags «Desolation Road» del 2. Strålende fra 19-åringen. Om det ikke helt er på Dylans nivå, er ambisjonene løfterike. Og det fungerer!
”Be says out loud to his quartermaster As a waiter gives him a plate That they should get a sentence That no man can escape“
Nevnes må også «The Night Writer», «What Do You Want From Me», «The Spanish Girl» den litt bluesaktige «Underground Boys»og helt sikkert en håndfull til. Egentlig meningsløst å nevne sanger. Har ikke fått øre for særlig svakheter på dette albumet, 12 sanger og 47 minutter til tross. Stort kred til bandet! Dette låter tøft med herlige og til dels psykedeliske gitarer og rytmekomp:
Bass: Alexander Frost Christiansen, Gitar: Johannes Bjørneli, Trommer: Leo Edmund Hole, Orgel: Jens Nyland. Leif Bråten har mikset og er tekniker i studio til LB lyd.
John Ross og band har altså så mange kvaliteter at han kan nå ut til et langt større publikum enn i dag. Litt profesjonalisering i markedsføring og retningsvalg for album vil kunne bidra. Det passer muligens ikke personligheten til Sollien helt, hva vet jeg. Kanskje skal Tore Ragnar Sollien få lov til å lytte til seg selv og utvikle seg i det tempo han selv har lyst til. Han har allerede kommet langt som det er. Jeg vil ikke være den som gir for mange råd på veien eller være en «advisor from the road».
Av fjorårets aller beste norske album, dette, slik Gubberock ser det. Men glem det. Glem alderen hans. Glem at han er norsk. Sett på Set Me Free. Kanskje liker du det du hører.
Bob Dylan And The Band: The 1974 Live Recordings (boks med 27 CD-er)
”You walk into the room with your pencil in your hand…“
Noen folk som vet jeg er glad i musikk, vil gjerne ha meg med på pop-quiz. Det går som regel svært dårlig. Noe av svaret ligger nok i at jeg er selektiv og også at jeg bruker mye tid på sanger jeg har hørt før. Mye av desember gikk for eksempel med til å høre på Bob Dylans nye boks, tid jeg kunne brukt på å pugge listetopper og annet som jeg har for lite forhold til. Jeg driver nå på med mitt.
Men hvordan hører man 27 disker, til sammen over 29 timer, med nokså like – eller ikke helt, men dog– med Bob Dylan-konserter fra 1974? Nei, jeg har ikke vært like konsentrert hele tiden. Men plutselig skvetter jeg til. Det kommer en versjon av en Bob Dylan-sang jeg har hørt mange ganger. En versjon som har det lille ekstra. Og akkurat det gjør det verdt å ha hørt alle diskene i denne boksen. «Ballad Of A Thin Man» utvikler seg gradvis fra å være en mystisk låt til en hektisk rocker. På hvor mange måter kan man synge ”But nobody has any respect, anyway they already expect you to all give a check To tax-deductible charity organizations“? Hør noen av de utallige versjonene av sangen som åpner og ofte også avslutter konsertene, «Most Likely You Go Your Way (and I’ll Go Mine»). Sjelden like, nye følelser, nye fraseringer.
Bob Dylan hadde vært på veien med The Band tidligere. Men mye hadde skjedd siden 1966 og Bobs omfavnelse av den elektriske musikken. The Band hadde blitt store. Bob selv hadde prioritert en litt roligere tilværelse, men klassiske album hadde fortsatt å trille ut av ham. I 1974 var det endelig tid for en ny turné, denne gangen på store arenaer. Siden har han stort sett levd livet sitt på veien for å overdrive en smule.
”There ought to be a law against you comin’ around“
1974-turnéen er tidligere dokumentert på dobbeltalbumet Before The Flood, min favoritt blant alle Bob Dylans liveplater. At det er min favoritt, kan selvsagt ha å gjøre med at det også var den første jeg kjøpte. Men det er noe med den nervøse energien som Bob Dylan og bandet utstråler. Og The Bands sanger låter storveis.
De seinere årene er vi blitt velsignet med mange liveutgivelser med Bob Dylan, og når alt kommer til alt, er det disse jeg foretrekker å lytte til når jeg skal høre på Bob Dylan. The Complete Budokan fra i fjor med 1978-utgaven av Bob låter nokså suverent. Sterke Rolling Thunder Revue løftes av låtene fra Desire, men jeg er i lengden ikke overbegeistret når Joan Baez og Bob synger sammen. Der har du meg. Live 1966 har noen glimrende akustiske versjoner, joda, også de elektriske er tøffe. Hard Rain fra andre del av Rolling Thunder-turneén har blant annet noen fantastiske, deseperate versjoner av sanger fra Blood On The Tracks. Men må jeg velge – det må jeg heldigvis ikke – blir det altså Before The Flood.
For noen år siden kom det en boks med 14 CD-er med liveinnspillinger og opptak fra øvinger fra Rolling Thunder Revue. I overkant mye, men de fem konsertene som ti av CD-ene dekker er gode!
”But something is happening here and you don’t know what it”
Men hva da med 27 CD-er fra 1974-turnéen? Jeg fikk lyttelenker og pressestoff fra Sony tidlig i fjor høst. Da jeg var klar for å studere dette, var lenkene for lengst deaktivert, og en sampler med 20 spor var tilgjengelig på Tidal. Turnéen varte fra begynnelsen av januar 1974 til midten av februar samme året. Sporene i sampleren er i hovedsak fra siste del av turnéen da opptakskvaliteten er best. Denne sampleren skal man ikke kimse av. Her får du 20 spor med en Bob Dylan og ett The Band i toppform. Glimrende versjoner. Fantastisk «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go mine)» og «It Ain’t Me Babe», f.eks. Den elektriske versjonen av «Mr. Tambourine Man» er etter mitt syn ikke så drøy – unnskyld – og tenderende mot kjedelig som de akustiske versjonene fra andre turnéer kan være. «All Along The Watchtower» og «Highway 61 Revisited» får deg opp fra stolen og ut på golvet om du vil eller ikke. Som det svinger av Bob og The Band. Glem tekstene – nei, ikke gjør det – men Bob Dylan og The Band handler om så mye mer enn det. Song and dance man, indeed. Om noen skulle mene sampleren er den beste liveplata som er gitt ut med Bob Dylan, skulle jeg ikke protestere. Men den har to svakheter: uteblivelsen av «Ballad Of A Thin Man» og at rytmen låtrekkefølgen skaper blir annerledes enn på de enkelte konsertene.
Men jeg kunne ikke stoppe med sampleren, så hele boksen med 27 CD-er ble kjøpt inn. Det man går glipp av med kun å høre sampleren er jo hvordan konsertene og låtlisten utvikler seg gjennom turnéen. Boksen er kompakt og har en fin artikkel med bakgrunnstoff fra Elizabeth Nelson. Her får du blant annet vite at Bob ikke var ubetinget begeistret for turnéen. Arenaene var for store.
”You try so hard but you don’t understand“
Som følgesvenn til alle diskene hadde jeg en flott oversiktsartikkel fra Ray Padgett. Han gir sine vurderinger av hver enkelt disk, og hvilke konserter som er spesielt bra. Man trenger ikke være enig i alt han skriver, men artikkelen er en veldig fin veiviser for å forstå hva som skjer. Her får du også vite hvilke konserter som ikke er med, utelatte sanger og annen fakta det er verdt å ha med seg.
Så er det selvsagt anvendt tid å lese tankene Dylanekspert- og nerd Johnny Borgan gjør seg om boksen. Fra meg blir det bare noen tanker om boksen samlet, og ikke inngående analyser av de enkelte konsertene.
”You’ve been through all of F. Scott Fitzgerald’s books//You’re very well-read, it’s well-known”
Selv om det er siste del av boksen som har best lydkvalitet – det er de aller siste konsertene opptakene fra Before The Flood er hentet fra – lyder stort sett alle diskene forbausende bra. På alle konsertene er det et akustisk parti, men heller ikke her høres sangene like ut fra kveld til kveld. Noen ganger tar Bob det med ro, andre ganger spiller og synger han som om han skal sette rekord i rask fremførelse. Selv i solopartiene høres Bob nesten ut som han har et band i ryggen. Energien synes ubegrenset. Normalt ville jeg foretrekke en mer intim setting. Utover i boksen får vi mange eksempler på at Bob snarere roper enn synger. Han er mer avslappet innledningsvis. For meg gjør det boksen mer attraktiv, ikke mindre.
And you say, «Oh my God, am I here all alone?»
Boksens fokus er Dylans sanger, men som andre har innvendt, kanskje kunne én disk vært reservert for The Bands låter? Det blir kanskje en egen utgivelse.
Bob Dylan & The Band ga ut studioalbumet Planet Waves litt etter at turnéen startet. Planet Waves er ei av mine favorittplater med Bob, og om jeg skal innvende noe mot noe som fant sted for mer enn 50 år siden, er det at det ikke er flere sanger herfra. Men heldigvis er «Forever Young» med på mange av diskene, og vi får også høre «Wedding Song». Aller best er noen gnistrende versjoner av «Something There Is About You». Mot slutten av turnéen var alle disse tre ute av setlista.
Jeg tror denne boksen har de versjonene jeg liker best av mange av Bobs låter som nevnte «Ballad Of A Thin Man», «Highway 61 Revisited», «Like A Rolling Stone» og mange andre. Men det kan være litt jobb å finne fram til hvilken du synes er aller best.The Band er et perfekt band for Bobs musikk. Noen ganger oppdager du en gitarsolo fra Robbie Robertson eller at tangentene til Garth Hudson er mikset lenger frem i lydbildet. Disk 23 skiller seg eksempelvis ut, og er av de diskene som må høres selv om Padgett ikke har markert den som det.
Jeg hører nok ikke alle CD-ene igjen med det første. Det har vært litt utmattende. Men å høre disse sangene framført på ulike måter med ulik energi, med variasjon fra følsom sang til roping og skriking har egentlig først og fremst vært en fornøyelse. Og enkeltCD-er og sampleren vil fortsatt få sine runder.
”And you know something is happening but you don’t know what it is, Do you, Mr. Jones?“
Gubberock 