Gubberock

Jason Isbell reiser alene

Jason Isbell: Foxes In The Snow (album 2025)

”It’s time to be brave“, synger Jason Isbell på «Open And Close», det som kanskje er beste spor på Foxes In The Snow, hans nye album. Yes, indeed.

Han har gitt meg noen gåsehudøyeblikk på konsert, Jason Isbell. Både med band og helt alene med gitar og en hjerteskjærende sang og vokal. Forrige album med Jason Isbell, «Weathervanes» (2023), avsluttet med to lange sanger der han og bandet Unit 400 malte med bred pensel med gitarer, orgel og trommer. Nå går Jason Isbell til den motsatte ytterligheten. For første gang helt alene med sin glitrende Martin akustiske gitar på et helt album. Nydelig, nært.

Helt nye sanger. Isbell samler ikke opp låter over tid slik eksempelvis kompisen Patterson Hood gjorde for sitt nye soloalbum. Albumene skal uttrykke hvor han er i livet. Ikke slik å forstå at alle er 100 prosent selvbiografiske, men likevel, som så ofte før, inspirert av hendelser i eget liv.

–Jeg synger de gamle kjærlighetssangene om ekskona Amanda Shires, sa Isbell før konsertene i Oslo i fjor høst. Kanskje betyr de ikke det samme for ham lenger, men sangene skal leve etter at han er død, forteller Isbell i et nytt intervju med det britiske musikkmagasinet Uncut. Så synger han da også ”I’m sorry the love songs all mean different things today“ i sangen «Gravelweed» på hans nye album, Foxes In The Snow. Også andre sanger som sangen med de nydelige overgangene – og i en tidlig utgave av denne omtalen nevnt blant albumets svakeste sanger – «Good While It Lasted», er det naturlig å tolke i lys av hendelser i Isbells liv. Ifølge Isbell er «Eileen» en oppbruddsang, med navnet til en han møtte og et refreng han hadde hatt i hodet en stund, uten at den spesifikt handler om noen eller noe om man skal tro låtskriveren selv. Sangen med den flotte tittelen «Wind Behind The Rain» avslutter plata og er laget på bestilling fra forloveren til Jasons lillebror for bryllupet. Joda, sangene kommer fra ulike steder. Jason skriver sanger om sitt liv, om våre liv.

Stemmen og gitaren. Jeg liker Jason Isbell når han sparker fra med gitaren og bandet sitt, gjerne med en hudløs låt alene med gitaren innimellom som kontrast. Men ei hel plate solo kan være et krevende format for både lytteren og artisten. Første sang begynner til og med helt a capella. Jason har stemmen. Han er selvlært på gitar, nær undervurdert som elektrisk gitarist. Han har studert storheter som Nick Drake, Joni Mitchell og Paul Simon når det gjelder akustisk gitarspill. Gitarlyden hans er fyldig, og han kan virkelig spille. Stilen er aldri så lite saktegående bluegrass. Dette låter nydelig, og tekstene holder som vanlig toppklasse. Holder melodiene, holder sangene?

Toppkarakterer hos andre. Fin som bakgrunnsmusikk, fortalte niesa da hun spilte kort sammen med dattera mi. 5/5 i Mojo og 9/10 i Uncut og best siden det store kunstneriske gjennombruddet Southeastern (2014)? Vel, jeg har hatt veldig stor glede av de påfølgende albumene med eller uten 400 Unit i navnet.

Også Gubberock nærmer seg toppkarakteren. Jeg har spilt dette albumet mye siden jeg fikk ei lenke til det for et par uker siden. Låtene vokser, men jeg vil nok foreløpig gå ned et lite hakk på karakterskalaen sammenliknet med Uncut og Mojo. Sangene jobber seg fortsatt innover i sjelen min, så betrakt dette som en løypemelding. Jeg hadde gledet meg til å sitte med LP-en og med tekstene foran meg, nyte gitarspillet og Jasons stemme, mens han gradvis rydder all tvil av veie og lar meg innse at Mojo og Uncut har helt rett. Og etter første analoge gjennomspilling, er det ikke tvil om at plata kommer nærmere, er varmere, klarere. Det er vanskelig å argumentere mot sanger som «Eileen», «Gravelweed» og nydelige «Open And Close». Den lystelige tittellåten kan være om alt han elsker ved dattera med en klassisk Isbellsk vending som ”Where she’s heard me sing the words that can’t be said“. Midtpartiet av plata er best, mente jeg lenge. Kanskje, sier jeg nå, for «True Believer» er nest siste låt, og av de jeg begynner å virkelig få ørene opp for. Jason Isbell reiser seg gang på gang. Både med låter du trodde ikke var noe tess, og i livet. Også den andre låten «Ride To Robert’s» – trolig om starten på et forhold – er en typisk vokser. Første sangen «Bury Me» tok et langt steg oppover da LP-en krøp ut av høyttalerne.

Denne plata skiller seg uansett såpass mye fra forgjengeren at det er enkelt å si at vi trenger den. Jeg vil også tro den er viktig for den kunstneriske utviklingen til en av de virkelig store artistene i Gubberocks verden.

Dette er intimt og nært. Lite overflødig. Det er få som behersker dette formatet så godt som Jason Isbell. Det er egentlig et godt tegn at jeg holder igjen toppkarakteren samtidig som plata vokser. På scenen presenteres disse sangene med historier mellom sangene. Det håper jeg vi får se i Norge også. Kanskje nye gåsehudøyeblikk?

En sterk femmer.

(Redigert)

”How does it feel?“

A Complete Unknown, en film om Bob Dylan, Regissør James Mangold. Timothée Chalamet spiller og synger som Bob Dylan, Edward Norton er Pete Seeger, Elle Fanning er Sylvie Russo, Monica Barbaro er Joan Baez, Boyd Holbrook er Johnny Cash og Scoot McNairy er Woody Guthrie.

Dylan og Joan Baez. Foto: Searchlight Pictures.

Og med denne oppramsingen av karakterer får du også et innblikk i hvem som er sentrale i den nye og allerede bredt omtalte filmen som følger Bob Dylan fra begynnelsen av 1960-årene og fram til hans berømte/beryktede konsert på Newport Folk Festival i 1965 der han tente på alle de elektriske pluggene. Resten er historie som det heter. Den betydningsfulle visesangeren ble rockestjerne.

Nei, jeg skal egentlig ikke dvele så mye ved handlingen. Sannheten er at jeg satt som fjetret de mer enn to timene filmen varte. Ofte med en tåre i øyekroken, en tåre jeg ikke helt kan forklare. ”How does it feel?“. Jeg vet virkelig ikke. Skuespillerne kom så nær oss. Nei, karakterene de spilte kom nær oss. Det gnistrer mellom dem. Musikken, bildene, lyssettingen. Lyden. Se den på kino. Nå har ikke jeg greie på film, men alt gikk rett hjem hos meg. Og så kommer jeg ikke unna sangene og artisten. Jeg blir aldri ferdig med Dylan. Jeg forstår ham aldri ferdig. Jeg spilte nylig 27 CD-er fra Bob Dylans 74-turné med The Band. Kanskje økte forståelsen min med én millimeter. Og kanskje ga filmen meg en millimeter til. Men forstå? «How does it feel?».

Dylan og Suze. Foto: Searchlight Pictures.

Man kan alltid lure på hva som er sant og hva som er forstørret i en slik film. Jeg har lest en del om Dylan, men glemmer fort. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen er at Pete Seeger spilte en større rolle i Dylans tidlige karriere enn hva jeg var klar over. At Woody Guthries inspirerte Dylan er godt kjent, og filmen dveler en del ved Dylans sykehusbesøk. Jeg synes også forholdet mellom Dylan, Joan Baez og Dylans kjæreste Suze Rotolo kommer sterkt fram, og aldri sterkere enn når Dylan og Baez synger «It Ain’t Me Babe» på Newport Folk Festival mens Suzie ser på. Noen har sagt at filmen fremstiller drittsekken Bob Dylan. Mulig det, men mindre enn forventet. Dylan kjæreste Suze Rotolo heter av en eller annen grunn Sylvie Rosso i filmen, det skal muligens gi et inntrykk av at alt ikke er fakta, men at sannheten heller kommer frem gjennom helheten.

Synes det var interessant å se filmen omtrent samtidig med serien om Harald og Sonja. Begge gir et godt tidsbilde fra omtrent samme tida, er flott filmet. To helt ulike miljøer, eller var det egentlig det? Litt paradoksalt at filmen har 9-årsgrense mens serien om Sonja og Harald har 13-årsgrense. Kanskje ble det røykt enda mer i serien, og kanskje var Kong Olavs bannskap verre enn bannskapen til Dylan og hans venner? Men selv om det ble røykt en del i Dylan-filmen og en del nok skulle være steine, var det få tegn til illegale rusmidler i filmen. Slik blir den mer familievennlig. Uansett, like greit, nei, bedre.

Nei, jeg savnet ingen ting. Kanskje er ikke lenger Dylan a complete unknown. Mytene om ham er kanskje litt overdrevne. Men alt er ikke myter. For en skapertrang. Natt og dag. Hvor tok han alt fra, ja, hvor tar han fortsatt alt fra? Musikken. Tekstene. ”How does it feel?“!

Redigert.

Andi Almqvist og H. Self med to «svensktoppar» fra 2024

H. Self: Skälva (album 2024)
Andi Almqvist: Not Too Far From Happy (album 2024)

I dag blir det to små omtaler av strålende album fra artister fra Sverige fra i fjor. H. Self skulle vært én av hovedattraksjonene på Interstate-festivalen som gikk av stabelen i Oslo for to uker siden. Han måtte avlyse på grunn av sykdom. Andi Almqvist var gjesteartist og imponerte stort!

Andi Almqvist med The Salmon Smokers på Interstate i Oslo. Foto: Tormod Reiersen

Andi Almqvist hadde jeg knapt hørt om før. Han var én av flere artister som gjestet da The Salmon Smokers fra Halden stod på scenen. Almqvist hadde tatt hele veien fra Malmø. Og som de sammen imponerte. De gjorde blant annet tittellåten på Andi Almqvists album fra i fjor Not Too Far From Happy samt en helt utrolig bra og rå versjon av «Earth Died Screaming» av Tom Waits. Sangen finner du på Toms Bone Machine (1992) og kan betraktes som en sang fra midtperioden til Tom Waits.

Og nettopp Tom Waits’ ånd hviler over sangene på Not Too Far From Happy. Her er det ikke gjort noe for å skjule inspirasjonen, og når Tom selv ikke gir ut ny musikk, er dette trolig det nærmeste man kommer. Stemmen er lik den til Tom Waits, men stemningen og sangene er enda likere. I motsetning til sangen Andi fremførte på Interstate, er de fleste sangene på albumet fra i fjor nokså konvensjonelle Tom Waits-ballader, noen høres ut som tidlig Tom Waits, andre eldre. Piano og strykere er ofte langt framme i lydbildet. Én sang heter til og med «Marta», som mange vil huske er «Martha» tittelen på en av sangene på debutplata til Tom Waits. Men en sang som den fantastiske «Sicily» trekker veksler også på Tom Waits’ mer originale side.

Siden Andi, som tidligere har gitt ut album på blant annet svensk, er helt åpen på at dette er ei Tom Waits-plate er det liten grunn til å la seg irritere over den sterke likheten, om noen skulle falle for den fristelsen, men heller nyte den velproduserte og herlige samlingen med særdeles gode sanger. Høydepunktene står i kø. Flere av sangene dirrer av spenning. Ja, en nær oppsiktsvekkende god Tom Waits-plate dette.

Andi Almqvists album er gitt ut på Ella Ruth Institutet, samme selskap om Eric Palmqwist gir ut sine plater på. Og som H. Self gir ut sine plater på. Jeg hadde hørt mange lovord om H. Selfs album Skälva, men tok meg ikke helt tid til å la meg imponere. Jeg hadde hørt nok til å glede meg til hans konsert på Interstate, og når det ikke ble noe av, lot jeg meg ikke stoppe. De siste to ukene har det blitt mye H. Self. H. Self er artistnavnet til den svenske sanger-låtskriveren Henric Hammarbäck fra Västmanland. I følge en omtale i Klassekampen har Hammarbäck i valget av artistnavn latt seg inspirere av rockabilly-sangeren Ronnie Self som skrev Brenda Lees 1960-hit «I’m Sorry». Hammarbäck har blant annet skrevet sanger sammen med kameraten David Ritschard, og har også engelskspråklige countryalbum i bagasjen.

Men det er som svenskspråklig trubadur, H. Self virkelig skinner. Om Andi Almqvist hadde store doser Tom Waits i kofferten, har H. Selfs Cornelis Vreeswijk-inpirasjon fått plass i toalettveska. Men den er der. Fra nettstedet Rootsymusic.se:

– Cornelis Vreeswijk sa att han ville ge knarkaren ett ansikte. Det vill jag också. Ge en värdighet till de här människorna. Dem det sällan eller aldrig skrivs om. All den otroliga talang som går till spillo i utanförskapet…

Stort sosialt engasjement, glimrende fremføringer og melodier i toppklasse. H. Self gjør en versjon av Yasin Mahamouds «Rap er ingen konst», en sang som der høres ut som om han har skrevet selv. Resten av sangene har Hammarbäck skrevet alene eller sammen med Jonas Ahlgren eller Viktor Littmark.

Blant perlene her må jeg jo nevne «Hade Jag Bara Sluppit Skador» med den herlig arrogante tekstlinja, ”Jag är ett geni och det är inte ni“. Og med låter som «Gemenskap» (”Även missbrukare lämnar i skolan“), «Jessica», «Skit i det», «Ta min Mats ur skolen» er det fristende å gi ham rett. «Maggie Brown» ble kåret til den beste sangen i 2024 borte i Sverige, og skal være til ekskona til Hammarbäck. De hørte mye på Maggie Brown sammen.

To svensktoppar fra i fjor jeg nær hadde gått glipp av. Det hadde vært svært synd.

Fortettede noveller fra The Delines

The Delines: Mr. Luck & Ms. Doom (album 2025)

Pressebilde av Willy Vlautin til venstre

”There’s nothing down the highway But the darkness of the road“

Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin.

Før og litt inn i tiden med The Delines frontet Willy Vlautin bandet Richmond Fontaine. Deres svanesang Don’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (2016) anbefales på det aller varmeste. Jeg minnes med stor glede Richmond Fontaine fremføre sangene herfra i trioformat på nå nedlagte Buckleys i Oslo der Willy fortalte historier mellom sangene.

Dette er sånn circa det fjerde albumet – avhengig av hvordan du teller – fra The Delines siden debuten for vel 10 år siden. Sangene til The Delines er spesielt skrevet med Amy Boones stemme for øret. Stemmen og musikken er neddempet etter midnatt-musikk. Siden jeg som regel sover da, er dette musikk jeg gjerne spiller om morgenen. Foruten Amy Boones stemme står blåserne fra blant annet Cory Gray i sentrum. Men det er også forsiktige slaginstrumenter og tangenter i lydbildet, og Willy selv spiller gitar. Dette er musikk å eie. Etter bare såvidt ha hørt på albumet, dro jeg på Big Dipper og kjøpte det. Gleden av å høre albumet og lese tekstene er ekstra stor med The Delines.

Det kan innvendes at formatet til The Delines er begrenset. Den musikalske utviklingen har vært beskjeden og historiene, ja, de er seg som hør og bør fortsatt om outsiderne. Willy tar oss som alltid raskt inn i historiene. Ofte er første ord i sangene et navn eller en henvisning til en «ham» eller «henne». Willy Vlautin, Amy Boone og musikken maler effektivt fram omgivelsene og handlingene med cinematisk presisjon. Fortid og nåtid. Jeg kaller dette soul noir. Mindre monoton og bedre enn forgjengeren, The Sea Drift (2022), men mindre variert enn første halvdel av Colfax (2014). Du må bli med inn i denne verdenen med hud og hår.

Men ja, noe har skjedd siden sist:

Listen man, you have to write me a straight up love song where no one dies and nothing goes wrong or I’m going to lose my mind

Amy Boone ba altså om å få en litt mer oppløftende tekst å synge. Det fikk hun med åpnings- og tittellåten «Mr. Luck & Ms. Doom». Det er historien om to frynsete personer. Den ene en mislykket kriminell og den andre en depressiv husvasker der begge får jackpot i møte med hverandre. Scenen for resten av albumet er satt: Par med outsidere på rømmen.

“Maureen’s gone missing, yeah it’s true//If it don’t break down she’ll be// Out of state by noon“.

Mishandlede, stoffmisbrukere, drapsmenn, andre kriminelle. Alltid med et stort hjerte for dem.

Etter en ukes lytting drister jeg meg til å skrive at Mr. Luck & Ms. Doom er et jevnere album enn flere av forgjengerne. Amy Boone får med sin fantastiske og uttrykksfulle stemme synge mange gode tekster med flere gode melodier. Hun lever disse sangene. Kanskje, og bare kanskje, får du ikke høydepunkter på linje med «Little Earl», «The Oil Rigs At Night» og «Holly The Hustle» for å nevne noen få, men «Maureen’s Gone Missing» og tittellåten er ikke så langt unna heller. Og «Her Ponyboy», for en historie! Fantastisk avslutning på side 1 med dystre «There’s Nothing Down The Highway». Side 2 starter med «Don’t Miss Your Bus Lorraine» og avsluttes med «Don’t Go Into That House», også den om Lorraine, bare en tekstlinje som gjentas; ikke alle tekstene er oppe i dagen, noen lar deg dikte videre selv. Så var det «Nancy & The Pensacola Pimp». Hør hvordan Amy synger «Nancy».

Joda, dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå. Fin og stemningsfull start på dagen. Tar en ny runde, nå med kaffe til.

”She fell for a man who had a sadness he couldn’t beat, but …“

The Delines spiller i Sverige og Danmark i mai.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: