Willie Nelson og Rodney Crowell gjør verden vakrere

Willie Nelson: Oh What A Wonderful World (album 2025)

Bilde til høyre: Pamela Springsteen via Sony Music

“It’s the time and the place
Every line on your face
It’s the truth and the lie
It’s to live and to die
Oh what a beautiful world“

På Willie Nelsons beste album i fjor, The Border, sang han to sanger av Rodney Crowell. Tittellåten derfra er en fantastisk sang som kanskje var litt bortgjemt på Rodneys album Texas fra 2019. Willie Nelson kunne ikke gi seg med det. Nå foreligger et nytt album med bare Crowell-sanger fra mannen som fyller 92 år 29. april. Tittelen på albumet er beskrivende nok Oh What A Beautiful World. En verden der Willie Nelson synger sangen med samme tittel godt hjulpet av Rodney blir et vakrere sted. Nydelig versjon med ditto gitarspill om livet som kommer og går:

”It’s the rise and the fall of the clocks on the wall//And it’s the first and the last of your days flying past“.

Rodney Crowell forteller på Facebook om hans møter med Willie Nelson i ung alder, om da han spilte ham noen av sine dårlige, nye sanger. Men ikke minst forteller han om da han noen år seinere ble kalt opp på scenen av Nelson for å synge backingvokal på Crowells store låt «‘Till I Gain Control Again». Akkurat den sangen finner du ikke på den tolv sanger store samlingen med Crowell-låter som spenner over en tidsperiode på 50 år. Albumet er produsert av Buddy Cannon, Cannon har samarbeidet mye med Willie tidligere og produserte også nevnte The Border. Med seg har de en rekke fremragende musikere.

Foto: Pamela Springsteen. Via Sony Music

Jeg har fulgt Rodney Crowell siden det fantastiske albumet The Houston Kid (2001). Fra og med dette albumet treffer Rodneys stemme og sanger meg med stor tyngde. Albumene før har jeg ikke viet på langt nær så mye tid. Det betyr at dette albumet også introduserer meg for sanger som jeg ikke har samme forhold til som de nyere sangene. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.

Rodney Crowell, nå 74 år gammel, er en stor låtskriver og artist som med dette får en fortjent hyllest av selveste Willie Nelson. Willie Nelson synger kanskje ikke like klokkerent som for kort tid siden – nå høres kanskje Willies sønn Lukas mer ut som Willie Nelson enn Willie selv – men vi hører fortsatt at det er Willie. Samtidig har han enda et lag med sjelfull elde over stemmen som gir flere av disse sangene til Rodney et alternativt liv. Det blir for fristende å trekke fram tittelen på siste sang på albumet, en sang Rodney skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works». Så sannelig. Samme dag som Willie slapp dette albumet, ble det gitt ut ei hyllestplata til Neil Young der blant annet Rodney Crowell bidrar. Her finner du noen fine, og to fantastiske, versjoner av Neils sanger med fremragende artister. Men Wilie Nelson hyllestalbum til Rodney er nok det jeg kommer til å vende oftest tilbake til, albumet jeg tar etter når jeg trenger det, for å fortsette å nestensitere Willie, Rodney & Guy. Joda, Neil og Willie er gode venner, og Neil kjørte rundt med en Willie-kopp i bussen på sin 2023-turné.

Det er noe eget med de gamle legendene som aldri gir seg. Wille Nelson er sjefen over dem alle. 77 solo studioalbum har det blitt så langt, og vi teller fortsatt. «The Day I Rest, Is the Day I Die“, som Willie synger et annet sted på albumet.

Foto: Pamela Springsteen via Sony Music

Storslått fra Olav Larsen!

Foto til høyre: Torje Fanebust Ås

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol. 2 (album 2025)

Da jeg hadde gleden av å omtale forrige album fra Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Stream Of Consciousness (2021), skrev jeg fort og gæli fra hofta. Slik er det nå også. Jeg må bare skrive ufiltrert og nesten uredigert det som kommer; det er det denne musikken gjør med meg. Forrige album var rett og slett en vakker og personlig duettplate. Nå fire år etter er Olav Larsen og bandet hans tilbake med ei ny plate som like godt har fått samme tittel med et Vol. 2 lagt til i tittelen. Det tolker jeg som at Olav fortsatt er personlig. Vakkert er det i hvert fall. Selv om dette ikke er ei duettplate, kjenner jeg igjen noen av de fine stemmene fra sist i kor og støtte for Olav underveis.

Olav er ikke redd for å vise oss hvem han er i tekster eller musikalsk. I sanger som «I Miss You» og «Finding Myself» dykker han ifølge presseskrivet ned i savn og selvransakelse, mens «Dreamer» tilbyr skal tilby et mer håpefullt blikk på utholdenhet og samhold. «That’s OK With Me» og «I Don’t Care» fremfører et budskap om aksept og frigjøring. Men tekstene hadde spilt mindre rolle om ikke melodiene og musikken er på plass.

Og det er de til gangs! Denne gangen er produksjonen større enn sist. Olavs store og sjelfulle stemme gjør det fristende å kalle dette countrysoul. Olav er ikke redd for å trå til, og bandet og Olav løfter flere av sangene over i det storslåtte, i en bejublende gospel som man blir glad av å høre. Kanskje ville jeg i et mer kritisk hjørne skrevet at det kan bli litt over toppen noen ganger både musikalsk og i tekstene, men det er jo akkurat det jeg liker best med denne plata. Låter der intensiteten skrus til et hakk, og så enda et hakk, låter det Olavs stemme og bandet kjører mot stupet, og der de og oss står litt slitne tilbake. Åpningslåten «When The Past Presents The Future» er nydelig og viser vei, og er nesten himmelsk mot slutten. Neste låt, «I Miss You», er himmelsk hele veien. Jeg har ikke lyst til å begynne å droppe navn på musikerne. Men den fela til til Lilian Kristin Hodne gjør mye. Det er det sannelig mye annet som gjør også. Fri og bevare meg vel. Vi må videre.

Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!

Helt til slutt får vi et skråblikk på bransjen gjennom «Protest Singers». Hvor har de blitt av? Morsomt og tankevekkende nok, men ikke av mine favoritter på albumet. Jeg nevner derfor raskt et par favoritter til: «I Don’t Care» og «That’s Ok». Det er ikke nødvendig å gå gjennom alle sangene, du bør ha tatt tegninga. Den nesten eneste innvendinga er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynte. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling!

Foto: Torje Fanebust Ås

Britiske Brown Horse med suggererende amerikansk rock

Brown Horse: All The Right Weaknesses (album 2025)

Foto: Fra Bandcamp

I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten. Dermed er referansene til band fortsatt på det amerikanske kontinentet for dette britiske bandet.

Det nye albumet All The Right Weaknesses har brukt litt tid på å åpenbare seg. Melodiene er av typen som gradvis trer fram. Det største ankepunktet mitt mot albumet tar vi med en gang. Tekstene er vanskelig å oppfatte. Jeg er veldig glad i vokalist Patrick Turners stemme, men jeg må lese tekstene for å oppfatte hva det synges om. Jeg tror melodiene også ville falt lettere på plass med tydeligere vokal.

Musikken er laget av bandmedlemmene i felleskap, og de enkelte bandmedlemmer har skrevet et par av tekstene hver for seg. Tekstene er gode – til dels meget gode – og selv om tekstene er fordelt mellom bandmedlemmene, er tematikken nokså ensartet. Det er synd og skam å begrave dem, de må fram i lyset.

Et av albumets fineste spor, «Verna Bloom», starter ut. Med utgangspunkt i den døde skuespilleren blir vi dradd inn en i verden som ikke kommer tilbake: ”The sand beneath my feet felt just like the sand/On the beach where I had held your ashes in my hand”. Melodien sniker seg under huden etter hvert som den åpenbarer seg under støyrocken. Litt tålmodighet, og du skjønner at dette er en særdeles fengende låt med et nokså allsangvennlig refreng: ”Press your face to the screen…“ Gitarene skriker. Her er det bare å la seg forføre, og vi aner en konsertfavoritt der bandet kan få enda mer utløp for sine følelser enn på et album.

Høydepunktene sitter så tett at det blir vanskelig å peke på enkeltlåter. Neste låt «Wisteria Vine» er en barndomsskildring, likevel nokså fri for klisjeer. Igjen fengende som bare tusan med Phoebe Troups vokal kledelig sterkere til stede i lydbildet. På neste låt «Corduroy Couch» synger hun refrenget.

«Dog Rose» er suggererende låt og et enkelt og virkningsfullt refreng: ”Eyes//Eyes“. Igjen en god tekst der metaforene er mange, men aldri overdådige, lytteren blir utfordret og tatt med på en reise; i tid, rom og sjelsliv, kanskje.

Når jeg hørte på debutplata Reservoir, satt jeg med en følelse av at andre halvdel av albumet er litt svakere enn første. Når det gjelder All The Right Weaknesses, har jeg skrevet om min omtale mange ganger. I skrivende stund tror jeg de to halvdelene er omtrent jevngode. Det fenger hele veien, denne gangen. Siste del er mer country, litt mindre øsende rock. Hør det jeg tror er steelgitar på fine «Curse». Du får fortsatt sanger som ser tilbake på barndommen, sanger om ensomhet og desperasjon, sanger om å finne sin egen identitet. Men for all del, alt er ikke trist og vanskelig. «Radio Free Bolinas» sender tankene mine i retning av «Radio Free Europe» med R.E.M. nostalgisk kanskje, men lenge den gode nostalgien før du begynner å se at bildene som males fram, kommer i ulike farger. «Tombland» gir med sine tekstlinjer om ”Ring of fire“ og ”Desire“ assosiasjoner til June Carter og Johnny Cash, og den nest siste låten – joda, igjen en balladeaktig låt – «Wipers», starter ut med å navngi Bill Callahan. Det er sikkert flere referanser for den som leter.

Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.

John Dee i Oslo, februar 2024. Foto: Tormod Reiersen

En nydelig film om Neil Youngs soloturné i 2023

Neil Young – Coastal. En film av Daryl Hannah (2025)

Det er en tydelig nervøs Neil Young man møter foran hans første konsert på fire år. Som han selv sa; han spilte mye feil, men det gikk bra. Som ikke musikk-kyndig har jeg aldri vært ute etter perfeksjonisme, har aldri forstått perfeksjonisme. Det betyr ikke at artistene ikke bør stille godt forberedt. Man skaper ikke magi av ingenting. Soloformatet stiller store krav til artist og tilhører.

Filmen. Sal 1 på Ringen kino i Oslo var knapt halvfull da det skjærtorsdag var visning av Daryl Hannahs film om ektemannen Neil Youngs solokonserter på USAs vestkyst våren 2023, filmet i svart og hvitt. Filmen ble vist kun denne kvelden over store deler av verden, men med noen ekstravisninger utvalgte steder. Jeg var heldig; dette blir sikkert en fin film å se hjemmefra etter hvert, men det er noe eget med det store lerretet og grom lyd.

Det er laget flere filmer med Neil Young i front. Denne er av de som lykkes best i å komme innpå en Neil i godlune. Filmen om hvordan albumet Colorado (2019) med Crazy Horse ble til var en intens affære, filmen om Barn (2021) med samme band er langt mer harmonisk. Men det er noe eget med Neil på tur alene. Nei, han er ikke alene. Klippene med Neil i bussen med sjåføren Jerry Don Borden der Borden ofte er den som fører ordet, viser en Neil som ikke alltid må ha hovedrollen. Jeg ser det nevnt at det ikke er Borden vi har kommet for å se. Joda, når hans tilstedeværelse får frem en for meg ny side ved den da 77-årige Young, er det helt på sin plass. Neil Young fikk i 1978 sin multihandikappede sønn Ben. Han er med på deler av turnéen. Ben kan ikke kommunisere med ord, og vi ser ham ikke ofte, men blikkene og ordene Neil sender i retning av Ben er beint fram rørende.og om vi ikke visste det fra før; Daryls stadige fokus på Willie-koppen, bekrefter at Willie Nelson står høyt i kurs hos «Youngerne». På scenene viste Neil fram en av sine hobbier, en modelljernbane! En kveld kom blomster i veien for den.

Men det er jo musikken som er det viktige. Turnéen besto av sanger han ikke så ofte har fremført live, sanger som publikum ikke vet at de har lyst til å høre. Men det hadde de, om de visste hva de hadde i vente. Neil har noen langlåter, også noen ordrike der de elektriske jammene ikke er i sentrum. Turnéen åpner med en – tror jeg – circa syv minutter lang «I’m The Ocean» fra Neil Young- og Pearl Jam-samarbeidet Mirror Ball (1995). Elsker den når Neil drar den alene. På filmen er han naturlig nok nervøs, og sangen blir nærmest ropt ut, men det gjør ikke så mye. Det roer seg etter hvert.

Også på scenen er det en Neil i godlune vi møter. Han har passe doser med selvironi, skryter av publikum. Han forteller at han han er glad for at han har vært på jorda før KI kom. Det gjelder nok flere av oss. Jeg er glad for å ha levd når Neil Young fortsatt lever og spiller sine sanger inn i evigheten. Neil spør publikum hva som er deres favorittplanet. Svaret er selvfølgelig jorda, «Earth». Ett ord til så kan dere være med på allsang, «Love Earth», sier Neil. Jeg har ikke vært noen fan av den superenkle og nær banale låten. Men som Neil sier etterpå: Å høre publikum sammen synge disse ordene gjentatte ganger, mens Neil fyller inn noen ord som sjef for denne allsangen, gjør noe med oss. Og med bussjåføren. Akkurat Neil som allsangleder har jeg ikke sett for meg, og han utstråler en varme som nesten er litt fremmed. Han sier da også selv til publikum et sted i filmen at han ikke kjenner seg selv helt igjen. Jeg tar gjerne en reprise av allsangen på konsertene i sommer. Men da har Neil med seg band – jeg tar meg selv i å ønske å få se Neil i dette soloformatet i stedet for. Men med denne filmen får vi jo på sett og vis i pose og sekk.

Ei av mine definitive favorittplater med Neil er utvilsomt Sleeps With Angels (1994). Neil forteller at det er noen av sangene på turneen han først nå begynner å forstå. Kanskje gjelder det de skakke sangene han fremfører fra dette albumet: «Prime Of Life», «A Dream That Can Last» og «My Heart» (ikke fremført i filmen?). Jeg elsker disse sangene, også med den gamle Neil. Pianospillingen på «A Dream That Can Last» er så forunderlig den kan bli, bokstavelig talt himmelsk! Filmingen til Daryl lar oss komme helt innpå Neil og de fantastiske spillestedene han besøker. Man kan si mye om alle utgivelsene Neil gir oss på sine gamle dager, og mye er da også sagt. Men denne filmen, til tross for lunkne og til dels negative omtaler i The Guardian og The Telegraph – gubbetidskriftene Uncut og Mojo er som alltid positive – er obligatorisk for fansen. Jeg utelukker heller ikke at den mer ordinære Neil Young- lytter – nei, jeg er nesten helt sikker – kan finne glede i filmen.

Til slutt får vi en veldig fin fremføring av Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s All Right». Flott bonus!

Soundtracket. Soundtracket til filmen kunne strømmes fra i går. Det er i skrivende stund nede fra strømmetjenestene, men jeg antar at det er oppe igjen når de får orden på strømmetjenesten på neilyoungarchives.com. Soundtracket finnes også på vinyl. Tidligere er også albumet Before + After (2023) med låter fra samme turné utgitt, og fire låter overlapper. Samlet er turnéen godt dokumentert på album, og musikken er nydelig! Men jeg hadde nok sett at utgivelsene med musikk fra turnéen var bedre koordinert, man trenger ikke gjenta suksessen med Rust Never Sleeps/ Live Rust fra slutten av 1970-årene. Og hvorfor ikke «Don’t Think Twice, It’s All Right»? Uansett, jeg liker disse utgivelsene, men akkurat nå kommer de i skyggen av filmen!