Nei, Henning Kvitnes er ikke kun en passasjer

Henning Kvitnes: Sanger i havn (album 2025)

Pressebilde

”Jeg va ́kke født til det her
Jeg skulle bli noe smått
Noe under radar ́n
Noe enkelt og rått
En liten tass i mengden
Helt uten stilling eller rang
Men noen gav meg noen verktøy
Og en benk i smia til en sang“

Slik begynner Sanger fra havn, det nye albumet til Henning Kvitnes. Henning Kvitnes har liksom alltid vært der. Og skal alltid være der. Kanskje uten de store overraskelsene, men som noe trygt og bestandig. Men så er det nettopp det han gjør på albumets første sang, «Smia til en sang». Overrasker. Med funk, men han drar sangen elegant inn i Henning Kvitnes-land etter hvert som den får utfolde seg. Han ser på musikklivet slik det har blitt, mye er forandret, ikke alt til det bedre, snarere tvert i mot. Hvor ble det av det gode håndverket som i sine beste stunder blir kunst?

Han peker på Neil Young og Bob Dylan i «Smia til en sang», Bruce Springsteen er sentral i en seinere låt. Han ser ingen grunn til å skjule inspirasjonskildene. Så er dette stort sett jordnær rock slik en haldenser som har hørt mye på amerikansk rock og kanskje Åge Aleksandersen og Ulf Lundell gjør som best, der han nå synger fra andre siden av drømmene i albumets mest rocka låt «Jeg er gla».

Han gir seg nå sier han, mens han enda er seks og seksti. Han har i skrivende stund bare to måneder igjen. Sanger i havn skal være Henning Kvitnes’ siste studioalbum under eget navn, og turnéen han er ute på i disse dager hans siste. Men han lover ikke å holde seg helt borte fra musikken, heldigvis. Selve pianoballaden «Mens jeg ennå er 66» er av albumets aller fineste. Vi møter ikke en mann som har gjort sitt. Han har bare friheten til å gjøre det på nye måter, og han gleder seg over det han har fått til. Fargene blir sterkere når man blir eldre.

Henning Kvitnes ser tilbake i mange av sangene. Til sommeren i kadetten. Til den gangen de gode refrengene og tekstene kom lett til ham. Kanskje er han unødvendig beskjeden på vegne av den seks og seksti år gamle mannen han har blitt. Tekstene er gode, nære. Han lever saktere, kan betrakte ungdommens rastløshet med ro fra kjøkkenbenken. En favoritt i så måte er «Ingen er bare det du ser». Tittelen sier mye, resten av teksten enda mer. Nydelig sang! En annen er «Kun en passasjer» om å følge familien fra passasjersetet, om å betrakte livet som går videre uten selv å være i sentrum. Henning Kvitnes er ofte ikke en mann av de store ordene, de største går til det jeg antar er livsledsagersken: ”Da jeg fant deg, fant jeg sjælve livet“. Et pust i sivet og kjærlighet for evigheten.

Musikerne på dette albumet er mange. For mange til å nevnes. De bidrar alle til et fint og variert lydbilde rundt Henning Kvitnes’ værbitte stemme. Helt til slutt får vi besøk av Eva Weel Skram på den eneste sangen på albumet som Henning ikke har skrevet alene. Jonas Fjeld står nemlig bak melodien på «Støvets år». En veldig, veldig fin og varm duett som avslutter albumet på aller best mulig måte.

Vel blåst! Og velkommen tilbake?

”Har slutta fred med alt som rår. Jeg blir i salen selv om rulleteksten går.“

Vi trenger Eigil Bergs litterære viser

Eigil Berg: Bokhyllest – Prosa og sang i skjønn(litterær)forening (album 2025)

Foto: Helge Jørgensen

”Vi synger og danser i glede//Og for å fordrive vår redsel for kveld//Der et menneskebarn er til stede//Vil det synges. For sang er en del av oss selv“

Eigil Berg trenger ikke noen introduksjon. Én av de virkelig Grand Old Men i norsk musikkliv, godt kjent som soloartist og fra New Jordal Swingers. Her i Gubberock var vi svært begeistret for hans forrige album, Skygge og Sol (2022). Eigil Berg hyller bøkene i årets album, Bokhyllest. Som sist har han med seg tekstforfatter Ingvar Hovland på laget. Det er et godt valg. Ingvar har også skrevet tekster for Trond Granlund, blant annet for hans album av året, det flotte Livet er så mye. Det er ikke mange som skriver norske tekster til musikk bedre enn Hovland. Med ett unntak har Ingvar skrevet alle tekstene på dette nye albumet til Eigil Berg. Det bidrar til en klar enhet og retning på albumet. For meg er skillelinjene mellom Eigils musikk og stemme, musikerne og Hovlands tekster ikke-eksisterende. Dette er ikke bare en skjønn(litterær) forening. Dette er en forening på mange nivåer.

Blant musikerne finner vi Terje Gewelt, Jørun Bøgeberg og Ole Marius Melhuus på bass og Rune Arnesen på trommer. Eigil selv spiller piano. Ellers drysser ikke minst Stian Carstensens trekkespill magi over et par av låtene, men man finner også fine bidrag fra folk som Lasse Hafreager, Bendik Hofset og Geir Sundstøl og enda flere til. Den musikalske stilen plasserer jeg lett i viser.

Og når Eigil og Ingvar midtveis spør «Hvorfor synges det viser», har de svaret på spørsmålet i dette albumet. Tekster på norsk i tilsynelatende tradisjonell musikalsk innpakning, om det kun er Eigil bak pianoet, eller om hele bandet slipper til. Jeg skriver «tilsynelatende», da musikerne byr på lekre og små originale påfunn underveis, uten å overskygge ordene. For ordene er viktige. Men de må understrekes av meldodiene. Musikken. Det er forskjell på den drivende åpningslåten «Sønn av Pan» og de tyngre «Hosiannasangen» og «Elven med det store hjertet» for å plukke fram noen høydepunkter med en gang.

På denne bokhyllesten har Eigil og Ingvar Hovland tatt for seg bøker som betyr noe for Eigil og laget dikt og musikk av dem. Unntaket er «Regnbuen» skrevet av André Bjerke. Da Eigil leste diktet, kom musikken umiddelbart til ham. André Bjerkes datter Tone ønsket ham hjertelig velkommen til å tonesette diktet.

Den litterært bevandrede vil fra titlene på sporene ellers kunne plassere mange av de litterære inspirasjonskildene til dette albumet. Den gamle mannen og havet, Sneen på Kilimanjaro og Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway, Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle og Knut Hamsuns litterære skikkelser fra Markens grøde, Pan og Sult hviler over et par av dem. Ellers er også tre av sangene inspirert av Arthur Rimbaud. Det går en tematisk tråd gjennom flere av tekstene. Om kjærlighet og drifter i Den gamle mannen og havet, og i tekstene inspirert av Hamsuns og Agnar Mykles verker – ”Han må alltid danse til Pan sin melodi“. Om krig og fellesskap i én av de aller fineste sporene på albumet, «Hosiannasangen», basert på Rimbaud med helt passende trist korsang.

“…men våkner brått av gråt fra mange kvinner i frykt og bønn, og kledd i fattigfolkets pynt, på vei til offerskålen med sin siste mynt“.

Fantastisk formulert om krigers grufullhet. Sørgelig aktuell. Da er det helt på sin plass at den påfølgende «Klokkene ringer for deg» slår fast at ”Ingenting lever alene// Alle er lenket til samme galei“. Her er de musikalske bidragene til Geir Sundstøl på gitarer, banjo og munnspill spesielt verd å merke seg.

Det følger med en innholdsrik booklet med fysiske eksemplarer av albumet. Her kan du lese mer om prosjektet og de enkelte sangene, og heldigvis er tekstene også trykket, slik at man kan fordype seg i stoffet. Albumet fortjener det.

Plata avsluttes med den på alle måter nydelige «Elven med det store hjertet» med cello med Marit Klovning arrangert av den gamle ringreven Kristian Lindeman. En håpefull avslutning på et innholdsrikt album:

«Det er tid for å forsone alt uforsonet liv“

Ned den store, lange gata med Thåstrøm

Thåstöm i Oslo Spektrum 14. mars 2025

“Sandra sjöng Maria Magdalena
Det passar alltid så perfekt här»

Dette er min tredje konsert med Thåström. Min første var for mindre enn bare tre år siden. Samme sted. Oslo Spektrum. Fantastisk. Så dette måtte jeg bare få med meg. Siden sist hadde Thåström gitt ut det mer enn solide Somliga av oss (2024) og som ventet ble det fem sterke låter derfra. Joda, jeg skulle gjerne hatt enda et par stykker. Jeg går ikke på Thåström-konsert for utelukkende å få gamle sanger. Mange av høydepunktene er nemlig fra senere års album. Selv sanger som man ikke likte så godt da de ble gitt ut rister Thåström stjernestøv over. I går eksemplifisert med en fin «Papperstunna väggor» og en enda bedre «Sødra korset». I natt har sanger kvernet i hodet mitt. Bruker tid til å fordøye kvelden. Thåström og det seks manns store bandet leverte fantastisk igjen:

Det hadde bygd seg opp. Magisk oändligt. En glimrende «Körkarlen» som jeg ikke trodde jeg likte. Før i går. Vi hadde bevæpnet oss med vinger. Med vingar. Med vingar. Jeg elsker den sangen. Egentlig ville jeg bare lukke øynene og fly over taket. La musikken gjøre jobben. Dundre gjennom kropp og sjel. Men da kunne jeg gå glipp av mye. Lys. Bevegelser. «Sandra sjöng Maria Magdalena». Thåström hadde startet til introen. Med sin fremtoning tatt ut av en Astrid Lindgren- bok, alv, hadde han tatt først tatt sangen inn under huden. Du ser hvordan han konsentrerer seg. Rører på seg. Så skal sangen ut igjen. Han tar oss med ned Den Stora Långa Gatan. Den er som en film. En film av Fellini. Eller noen andre. Bergman. Filmer jeg så da jeg trodde jeg skulle være intellektuell. Filmer av den typen jeg aldri forsto noe av, selvsagt, men som likevel sendte meg inn til et forunderlig sted der det var godt å være. Bare at i denne filmen jeg er i nå flimrer lysene i flere farger, trommene jager, gitarene og fela snerrer. Magnifikt. Och Sandra Sjöng Maria Magdalena. Vi pratade om städerna vi bott i/Om städerna vi inte bott i… Eller är det dom onda presidenterna han förbannar.

”I hans trädgård faller äpplen idag// I hans trädgård rasar rosenblad av”: Og litt seinere kan Thåström fortelle at det er ingen som synger blues som Jeffrey Lee Pearce. For en versjon! Vi får gode versjoner på rekke og rad. Om noen begynner litt rolig, bygger de seg noen ganger så sakte opp at du nesten ikke merker det, før du står og dirrer i et herlig inferno av lyd og lys – Alltid va på väg! l siste ekstranummer har publikum tatt Thåströms rolle. Før «Alla vill till himlen» står de der og danser sangen inn under huden før den skal synges og danses ut igjen.

Joda, det ble mye. To timer og et kvarter. En halvtime mer enn forventet. Rått, stygt og godt med «Centralmassivet» og «Old Point Bar». Nærmere allsang på «Sönder Boulevard» og «Kort biografi med litet testamente».

”Jag såg The Clash på stora hotellet i Örebro//Sen blev det aldrig bättre än så“. Joda. Nordens rockekonge i går. Thåström altså!

Och Sandra sjöng Maria Magdalena…

Tre nye, norske pop-perler

Gubberock har vandret i popens verden denne lørdags morgenen. Først en tur til popverkstedet til Haakon Ellingsen, så en tur innom leiligheten til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart og til slutt inn i Johnny Hides verden.

Haakon Ellingsen: Why Act As Love Doesn’t Exist (album 2025)

Kona er kjørt til jobb, kaffen er satt på, og jeg tror det er fyr på peisen, omtrent. Da er det tid for besøk til Haakon Ellingsens pop-verksted, et lunt og hyggelig sted jeg har besøkt noen ganger de siste årene. Her tryller veteranen Haakon fram den ene melodien finere enn andre med musikk inspirert av band og folk som Beach Boys, Ron Sexsmith, The Beatles og mange andre.

Foto: Henriette Nilsson

Haakon har denne gangen en egen sang som er tilegnet de musikalske forbildene i «The Everlasting Everly». Veldig fin. Veldig fin er også åpningslåten «Jump For Joy (Eldorado)» der John og Paul gjør en gjestevisitt. Teksten tar trolig utgangspunkt i Haakons egen barndom og hans eget barn. Ser du mer glede enn hos et barn som hopper i sofaen? Selv er du litt redd for at sofaen ikke skal tåle dette, men du har ikke hjertet til å stoppe leken. «Why Act As Love Doesn’t Excist?» som også er tittelen på det nye albumet som sangen er hentet fra. Til slutt i sangen er lite utdrag fra Edgar Allan Poes dikt «Elsorado».

Noen som oppfører seg som om kjærlighet ikke eksisterer er Putin og Trump. De får passet sitt påskrevet i «Letter To The Tsar». Flere av sangene er påvirket av verdenssituasjonen på den ene eller andre måten. Musikalsk er dette ei herlig gryte med fine melodier, Haakons instrumenter som irsk bouzouki, oud, chilensk charango, ukulele, indisk harmonium, fado-gitar, banjo og kalimba. Ikke spør meg hva alt er for noe. Men det låter spennende. Som vanlig med album fra Haakon Ellingsen har Kyrre Fritzner produsert, og Lars Lundvall fra deLillos bidrar også.

Et litt dystert bakteppe, men musikalsk og i flere av tekstene er det gjemt små og store gleder. Se etter blomstene. «Guess I’m Happy Now» kan fort bli et nytt munnhell her i gården. Er du ikke i bedre humør når sistelåten «Lullaby For My Butterfly» toner ut, er det ikke Haakons skyld. Nydelig!

Sweetheart: Nothing Lasts Forever – Live From A Living Room (album 2025)

Etter besøket i Haakons popverksted blir jeg med hjem i stua til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart, «verdens tristeste rockband». Pop, rock eller Americana? Hvem bryr seg? Sammen med låtskriver og vokalist John Arne Gundersen har hun rigget seg til for å gjøre noen av gruppas beste sanger for rundt 20 personer. Lavmælt, vakre vokalharmonier. På det beste magisk.

Foto: Nikolai Grasaasen

På duoens siste plate bidrar trompetisten Nils Petter Molvær på flere av låtene, og jammen får jeg øye på ham borte ved kjøkkenbenken. Håpet stiger, og til tross for at de ikke har øvd sammen, bidrar Molvær på de fire første sangene som presenteres for publikum. Og om sanger som «In The Falling Rain» og «Like A Shadows In The Night» ikke var fine nok fra før, drysser Molvær mer stjernestøv over dem. For meg er de fire sporene med Molværs bidrag aller mest nødvendig, men du gjør lurt i å sitte konserten ut, for også de fem siste sporene til slutt er, ja, magiske. Film på YouTube!

Og deretter kan du dra hjem og høre de to albumene og EP-en om igjen. Strålende musikk!

Johnny Hide: People Are Beautiful (album 2025)

Johnny Hide var aktiv med musikk i mange år, men forteller at den siste lufta gikk ut av ham med det tredje albumet med gruppa Number Seven Deli i 2012. Samtidig sluttet han som bartender på det nå nedlagte, men akk så legendariske konsertstedet Mono i Oslo. I 2019 førte triste omstendigheter til at han igjen vendte seg mot musikken.

Pressebilde

Nå foreligger det nye albumet People Are Beautiful. Med seg har han musikerne fra Number Seven Deli, og Rune Berg er medprodusent. Melodisk og stemningsmessig synes jeg det er likhetspunkter med Haakon Ellingsen. På samme måte som hos Ellingsen er dette musikk som skal spre glede og håp i en ellers til tider mistrøstig verden der mange av oss er smånervøse hver morgen når vi slår på nyhetene.

Plata åpner med en nydelig «Whenever You’re In Doubt» Vi svever videre med like fine «For The Best». Mang en «A Gentle Word Softly Spoken» her, men sangen med akkurat den tittelen er blitt en liten favoritt her i gården. Melodi, vokal, gitarer. Trommer! Perfekt. Albumet holder nesten samme fine, positive nivå hele veien. Jeg ser for meg en biltur i en cabriolet, vind i året – nei, det kan umulig være meg – og det er fint å leve.

I dag lar jeg det være med et «dette er fint!»