Til bluegrasshimmelen med Alison Krauss

Alison Krauss & Union Station: Arcadia (album 2025)

Før Alison Krauss og Robert Plant var det Alison Krauss & Union Station og Coen-filmen Oh Brother, Were Art Thou? Nydelig bluegrass. Men allerede da hun medvirket til det soundtracket, hadde hun et drøyt tiår bak seg som soloartist og med Union Station. Samarbeidet med Robert Plant og produsenten T Bone Burnette bringer fram en mer rocka nerve hos Alison enn den litt mer lekne musikalske siden hun fremviser med Union Station på deres første album på 14 år.

Men det er da også flere likhetstrekk. Alison synger vakkert på gode sanger, og som i samarbeidet med Robert Plant har hun ledende vokal på omtrent halvparten – dvs. seks av ti i dette tilfellet – av sangene. På de øvrige fire er det her Russell Moore som sørger for at det blir en nær nødvendig kontrast til Alisons stemme og får den til å skinne enda sterkere, og det mener jeg kun positivt. Foruten Krauss på vokal og fele og Moore på vokal, gitar og mandolin består Union Station nå av selveste Jerry Douglas på mandolin og lapsteel, Ron Block på banjo og Barry Bales på bass.

Tekstmessig er plata på mange måter en forlengelse av Broken Ballads med Sarpsborgbandet The Shallow Riverbanks, nylig omtalt her i Gubberock. Vi skal til statene og vi skal tilbake i tid, og tekstene handler om bødler og andre ikke alltid trivelige saker. Låtskriverne er imidlertid av nyere dato og Alison Krauss’ bror er én av flere samtidige låtskrivere bak sangene på albumet.

Skal vi tro The Guardian, er «Richmond on the James» de døende ordene til en borgerkrigssoldat sunget av en en usentimental Krauss, mens banjoen driver sangen framover. Moore synger den litt tunge «Granite Mills», om kvinner og barn som i 1874 dør innestengt i en brennende fabrikk. Flere enkeltskjebner beskrives idet de dør. Kunne de vært reddet om man bare hadde fortalt dem sannheten? «The Hangman» bygger på et eldre dikt, men er likevel en høyest aktuell sang om å være tilskuer til det onde – ”an innocent bystander“? Ja, generelt fremstår sangene er både gamle og friske på en gang. Friskest tekstmessig er kanskje åpningslåten «Looks Like The End Of The Road», en sang som talte direkte til Alison under pandemien, men som taler til altfor mange av oss alle nå.

Det er dermed mange skarpe kanter i tekstene og i de sterke sangene. Gode låtvalg! Høydepunktene sitter tett, så tett at det blir vanskelig å trekke fram høydepunkter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!

Foto: Randee St. Nicholas

Fremragende og variert fra Patterson Hood

Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams (album 2025)

Bilde til høyre: Pressebilde

Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet.

Skal man kjøpe fysiske produkter, er det litt ekstra stas om man får noe mer enn man får med strømming. Det får man om man kjøper Patterson Hoods nye album; flotte bilder, historiene bak sangene og tekstene. Hva mer kan man ønske seg? Jo, selvsagt god musikk. Uten det har det 12 siders store heftet begrenset verdi.

Og god musikk får man. Bandet hans Drive-By Truckers er på det beste både rått og bra. Men noen ganger kan det bli litt mye gitarer og litt lite dynamikk. Når nå Patterson Hood er ute med sitt første album under eget navn på 13 år, får vi stort sett en mer neddempet utgave av ham enn vi gjør med Drive-By Truckers. Albumet er produsert av Chris Funk som også spiller bass og tangenter på flere av låtene. Den eksperimenterende trommeslageren Dan Hunt må også nevnes. Selv setter Patterson Hood seg ofte ned bak pianoet, men selvsagt ligger han ikke helt unna gitarene. Ellers har han med seg en bredt sammensatt gjeng.

Mange av sangene til Patterson Hood har en politisk slagside når han spiller med Drive-By Truckers. På Exploding Trees & Airplane Screams tar han utgangspunkt i hendelser i eget liv. Den første tittellåten «Exploding Trees» finner sted da Patterson Hood var seks år. Trær som var gjennomvåte frøs og eksploderte bokstavelig talt og gjorde stor skade på omgivelsene. Sangen låter så dramatisk som den skal med Patterson bak piano og med litt trommer og synther som understeker dramaet.

12 siders hefte med tekster, historier og bilder

På to av albumets beste sanger har Patterson fått vokalhjelp av fremadstormende amerikana-artister. De kvinnelige vokalene skaper fin kontrast til Patterson Hoods særpregede, men noe begrensede stemme. Lydia Loveless låner stemme til «A Werewolf And A Girl», en sang skrevet 40 år etter at Patterson forelsket seg i en jente på videregående skole. Steve Berlin fra Los Lobos – et av Pattersons favorittband – bidrar med saksofon. Den godeste Steve Berlin setter sitt preg på flere av låtene med både saksofon og fløyte– hør «The Pool House» med Berlin på fløyte og med strykere. Så var det Katie Crutchfield fra Waxahatchee som løfter «The Forks Of Cypress» som er skrevet som en slags hyllest til Bobbie Gentry og hennes måte å skrive mystiske historier på. Kevin Morby gir en ekstra spiss til sangen med sin gitarsolo.

Joda, her har mange interessante historier og gode melodier. «Miss Coldiron’s Oldsmobile» om den triste nabodammen fascinerer. På «The Van Pelt Parties» er det fullt Drive-By Truckers-øs der MJ Lenderman blant andre fra Wednesday får slå seg løs. Patterson Hoods far er David Hood, en reisende musiker med base i Muscle Shoals som blant annet har vært i Norge med The Waterboys. Patterson forteller at hans barndom var lite konvensjonell. Moren hadde helseproblemer, og han tilbrakte mye tid hos besteforeldrene. «The Van Pelts Parties» handler om en årlig fest med foreldrene hos barnevakten og hennes foreldre. Skal vi tro sangteksten, var dette fester av det utagerende slaget.

Sangene finner sted fra Patterson var 6 til 29 år og er skrevet i et tidsrom på rundt 40 år. Eldst av dem er den andre tittellåten, «Airplane Screams», fra 1984. Patterson forteller at han tidlig var opptatt av Pinocchio. Sangen «Pinocchio» får avslutte albumet. Den skal være av Pattersons kones favorittlåter av ham. Den er da også av de aller beste på albumet.

Patterson Hoods album kom ut for flere uker siden, omtrent samtidig med det nye soloalbumet til tidligere bandkompis Jason Isbell. Mens Isbells har fått få runder etter at jeg skrev om det – kanskje trengte det bare en pause – har jeg stadig tatt fram Exploding Trees & Airplane Screams med Patterson Hood. Jeg har drøyet med å skrive om det, har følt på at dette albumet ville jeg lenge utforske selv uten å dele det med andre. Nå er tiden inne.

Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier. Jeg drister meg til å si at det er blant årets beste så langt.

Konsert med Drive-By Truckers på Rockefeller

Elliott Murphy for evigheten

Elliott Murphy: Infinity (album 2025)

Design: Chloé

Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.

Elliott Murphys rekke med album i første tiår av dette årtusenet står som ei påle i Gubberocks musikkhistorie. Men selvsagt; historien om Elliott Murphy går mye lenger tilbake enn som så, og med debutalbumet Aquashow i 1973 lå verden nesten og bare nesten for hans føtter, og han vanket i miljø med folk som Lou Reed og David Bowie. Han var skuespiller i Fellinis Roma allerede i 1971 og har også vært rockjournalist og skrevet bøker. Hans selvbiografi Just A Story From America (2019) er svært god lesning.

Elliott Murphy har vært bosatt i Europa i over 30 år og fra sin leilighet i Paris betrakter han nå verden når han ikke er på turné i land som Frankrike og Spania. To ganger har jeg opplevd ham i Norge; en fantastisk bandkonsert i Glenghuset i Sarpsborg for 10–11 år siden og på Grefsenkollen for åtte år siden med sin mangeårige våpendrager og én av verdens beste akustiske og for den saks skyld elektriske gitarister.

Det har gått over to år siden den nå 76 år gamle Elliott Murphy ga ut det særdeles vellykkede albumet Wonder, hans beste på over ti år. Når han nå gir ut Infinity, er det igjen i samarbeid med Olivier Durand, og sønnen Gaspard Murphy har igjen produsert. Alan Fatras bidrar på slaginstrumenter og Gaspard står bak tangenter, elektrisk bass og trommeprogrammering. Dette låter fett og luftig.

Albumet varer 30 minutter, ett kvarter kortere enn sist, og akkurat så langt som album pleide å være i gamle dager, har Elliott uttalt.

Elliott Murphy har fortsatt en av de beste og mest særpregende rockvaokalene der ute. Man hører umiddelbart at det er han som synger. Sangene er gode. Allerede i første låt, den Elliott-typiske «Granny Takes A Trip», hører man at Elliott mener alvor, om noen skulle være i tvil om det. Her ser Elliott tilbake på nær glemte stjerner fra barndommen. Teksten kommer som en fri og utemmet strøm. Neste sang tar utgangspunkt i utsikten fra leiligheten i Paris, «Red Moon Over Paris», der Elliott filosoferer over hva månen forteller om framtida – han vil uansett fortsatt være med. Igjen en interessant låt. I «Baby Boomers Lament» sparker han mot egen generasjon, en generasjon som ikke innfridde forventningene og som nå har ledere som er i ferd med å etterlate verden i kaos. Men kanskje kan den røde månen i forrige låt gi håp. Elliott er innom både James Bond, The Beatles og Rolling Stones i denne låten. Nydelig gitarsolo av Gaspard Elliott!

Albumet holder koken også gjennom låten for fotografen Peter Beard, «The Lion In Winter». Men det beste gjenstår. «Fetch Me Water» er inspirert av det kvinnelige rockabilly-bandet Devils Daughter og har en flott melodi og smakfulle bidrag fra Melissa Cox på fiolin og Gerard McFadden på ståbass. Albumets beste og lysteligste låt!

På rockeren «Make It Real» får Olivier Durand virkelig utfolde seg, og aller siste låt er et låtskriversamarbeid mellom Olivier og Elliott, «Count My Blessings» spilt inn på den primitive Nebraska-måten til Elliott-kompis Bruce Springsteen.

Har jeg begått den synden å nevne alle albumets låter nå? Ikke riktig enda. «Night Surfing» er nest siste låt, og albumets første singel. Elliott sier at han er så gammeldags at han mener singelen skal gi et bilde av hva du finner på resten av albumet, som om Van Gogh ga ut en solsikke av gangen.

”I’m a recording artist by occupation and
the album is my canvas with music and words my paint palette. In this day
and age that’s a slippery slope to climb as definitions are more mutable
than ever before and songwriting credits can be as numerous as a football
team. For the record, my 1967 Garden City High School yearbook did label
me the pioneer surfer of that town“

Så derav tittelen også på et tidligere album, Murph The Surf (1982).

Som du bør ha skjønt: Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy.

Foto: Laurent Bachet

Grunne elvebredder og gamle fortellinger fra Sarpsborg og statene

The Shallow Riverbanks: Broken Ballads (album 2025)

Pressebilde

”Don’t bother asking about Janine…“.

Den aller fineste låten på The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter, får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste!

“…She’s buried in a grave over yonder.“

Østfold er blant landets aller fremste rockefylker, og Sarpsborg-prosjektene Utan Dom. og The Miller Sessions bør være godt kjent for mange av Gubberocks lesere. Denne gangen byr Østfold og Sarpsborg på The Shallow Riverbanks. Bandnavnet kler til de grader musikken. I front står låtskriver, vokalist og gitarist Lars-Jørgen Karlsen, og med seg har han Romina Bluebell Reid på vokal, Kristoffer Riis Lunde på trommer/perkusjon, Bjørnar Olsen på tangenter, Christer Larsson på bass og Nicklas Wilhelmsen på gitar. Nick Simons (som ikke lenger er en del av bandet) har bidratt med blant annet bass, kor, pedal steel, Vienna horn (valthorn) og elektrisk gitar på innspillingen av albumet. Christer Krogh har produsert albumet. Sammen har de snekret musikk bestående av folk(eminner) og rock med mørke og litt tilbakeskuende undertoner. Trekantdramaer, kjærlighet som går skeis. Dramatiske oppgjør. Kall det gjerne amerikana noir.

Jeg føler meg hensatt til en litt svunnen tid når jeg hører albumet. Jeg får en følelse – og det er kun en følelse, jeg vet ikke hva som er intensjonen– av en verden uten elektrisitet, da spøkelser var en viktig del av tilværelsen. Kanskje er det den flotte og «Emilia Couldn’t Sleep» som trekker meg i den retningen og lar meg bli i en litt dunkel stemning plata ut. Sangen er rytmedrevet med en herlig bassgang. Du hører igjen at dette er et band som vet hva de gjør. Litt elektrisk gitar, orgel og igjen piano. Helhet, ja. Men rom for individuelle bidrag. Det uuttalte i tekstene er like viktig som det som faktisk blir fortalt og gir lytteren rom til å skape seg sine egne bilder.

Svunnen tid, ja, men vi drømmer vi oss mer til Amerika enn til landsbygda i Norge: ”I am going real soon// me find my way through the blur// There is no other place I’d rather be// Than back in Tennessee“

Albumet begynner med den særdeles fine «Louisiana Swamp». Bandet sender deg rett inn i en fortettet stemning, og pianoet griper innimellom oppmerksomheten med sin smakfulle, men aldri overdrevne briljans. Jeg har allerede nevnt «A Grave Over Yonder» og «Emilia Couldn’t Sleep», men jeg har også stor sans for den spretne «Iowa I Owe Ya», den søvnige «Birch Leaves» og den bare veldig fine «My Stalllion Will Carry Me Home».

Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger:

“Cause I’m not really a gambling man//Unless I am holding a solid hand…“