Peter Perrett med band: konsert på John Dee i Oslo, 5. juli 2025. Support: Jamie Perrett
They prepared your body for the wake Well dressed and clean But, that ain’t the way you lived your life As a rogue machine
Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk.
Peter Perrett har med to sønner i bandet, og Jamie Perrett fikk æren av å åpne for faren, først alene med tre sanger så flere sanger som en trio. Jamie synger som sin far, han synger om mentale utfordringer, og det er i dette tilfellet helt klart at sønnen ikke har falt langt fra stammen. Med forbehold om at jeg kun har hørt Jamies sanger denne kvelden, mener jeg at han er et interessant bekjentskap både i fremtoning, tekster og musikk. Han er en glimrende gitarist.
Jamie hadde litt mer dynamikk i fremførelsen enn faren. For om jeg skal trekke for noe i en ellers svært god konsert var det at Peter og bandet kunne roet ned litt innimellom for eksempel med de glimrende «All That Time» og «Kill A Franco Spy» fra fjorårets album.
Jamie Perrett og et par ivrige konsertgjengere.
Men bevares; fra åpningslåten og ut er det et særdeles kompetent band vi får høre. Tre gitarer og bass kan bli i overkant, men her unngår de stort å gå i veien for hverandre. Tvert i mot skaper de et svært interessant lydbilde der gitarene snor seg rundt hverandre.
Åpningen «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Man tenker på Perrett selv. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.
Peter og bandet serverer oss seks sanger fra hans gamle band «The Only Ones». Som nokså ny til Peter Perretts musikk, jeg oppdaget ham først med How The West Was Won, er det først og fremst sangene fram comebacket i 2017 og fremover som treffer meg. Men joda, også sanger som «Another Girl Another Planet» sitter som ei kule, og det er tydelig at mange i publikum har en lengre og bredere historie med Peter Perrett enn meg.
Andre høydepunkter for meg var «My Taliban Wife» – ”Believe me, it’s a true story“ – og sangen som må være til kona «Fountains Of You», nydelige sanger fra hans siste album. «War Red Plan» fra Humanworld er glimrende, og «Take Me Home» fra How The West Was Won var nydelig. Den 80 minutter lange konserten ble avsluttet med en herlig «Disinfectant» – ”It’s giving me nightmares!”
Seks sanger, inkludert innledningen, fra det nye dobbeltalbumet. Jeg hadde tålt noen til, men jeg vil tro fansen fikk en god blanding av nyere og eldre stoff.
Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.
Som vanlig har det vært et innholdsrikt norsk musikkår, og jeg har ikke rukket over mer enn en liten brøkdel av all musikken som er gitt ut. Men noen har det da likevel blitt. I første halvår har Gubberock omtalt helt to norske instrumentalbum. Det er uvanlig, men så er det da også usedvanlig fine album. Som halvårets høydepunkt må jeg trekke fram en prat med selveste Trond Granlund.
For kort tid siden slapp det produktive talentet John Ross fra Fredrikstad-området sitt femte album, og det håper jeg å komme tilbake til.
Men her kommer de, ikke rangert, det tar vi i desember. Lenke til spilleliste med smakebiter fra albumene er nederst i saken.
Geir Sundstøl: Sakte film
Det er utfordrende å skrive om instrumental-musikk der jeg i liten grad kan gjemme meg bak ordene. Enda mer krevende må det være å skulle bevege og engasjere når eventuelle budskap og tanker bak musikken i liten grad tydeliggjøres gjennom tekster. Men det er også noe frigjørende over å bare bli med inn i lydlandskapene, la tankene fly til det stedet du tror Geir Sundstøl og musikerne hans har vært når de har laget denne musikken, eller mer sannsynlig til et helt annet sted. Dette er musikk som berører der ord ikke slipper til eller gir mening.
Eigil Berg: Bokhyllest – Prosa og sang i skjønn(litterær)forening
Eigil Berg fikk nylig vel fortjent overrakt Kongens fortjenstmedalje for sin betydningsfulle innsats for norsk kulturliv gjennom flere tiår. Gratulerer!
Eigil Berg hyller bøkene i årets album, Bokhyllest. Som sist har han med seg tekstforfatter Ingvar Hovland på laget. Det er et godt valg. Ingvar har også skrevet tekster for Trond Granlund, blant annet for hans album av året, det flotte Livet er så mye. Det er ikke mange som skriver norske tekster til musikk bedre enn Hovland. Med ett unntak har Ingvar skrevet alle tekstene på dette nye albumet til Eigil Berg. Det bidrar til en klar enhet og retning på albumet. For meg er skillelinjene mellom Eigils musikk og stemme, musikerne og Hovlands tekster ikke-eksisterende. Dette er ikke bare en skjønn(litterær) forening.
Lever Mickey Newbury? Det er et nærliggende spørsmål etter å ha hørt det nye livealbumet med Dag Vagle spilt inn i et utsolgt Verdensteateret i Tromsø i april i fjor. Som den mannen kan synge, og for noen sanger han synger, enten de er hans egne eller andres. Eneste innvending er at jeg kunne ønske meg mer enn seks sanger.
Den aller fineste låten på Østfold-bandet The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste! Men: Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger.
Vetle Nærø er 25 årig pianist og komponist fra Ålesund, Han fordypet seg i ung alder i verkene til Chopin og Rachmaninoff og deretter Philip Glass og Arvo Pärt, mens han også eksperimenterte med jazz. All Moments Must Pass er er en opplevelse av noe som forbinder mennesker sammen, noe større en oss selv. Beskrivelsene hans hjelper meg et stykke på vei. Musikken og egne forestillinger gjør resten. Kanskje er ikke veien så lang fra denne musikken til Gubberock-helt Nick Cave. På sitt beste er det nettopp det hans album og ikke minst konserter gjør med deg. Transformasjon, du går kanskje innover i deg selv, men opplever felleskap, kommunikasjon, noe spirituelt og udefinerbart.
Det er virkelig på plass å mine om Gone Norths nye album! Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig – det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol 2
Den nesten eneste innvendinga mot Olav Larsens nye album er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynner. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling! Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!
Henning Kvitnes ser tilbake i mange av sangene på Sanger i havn. Til sommeren i kadetten. Til den gangen de gode refrengene og tekstene kom lett til ham. Kanskje er han unødvendig beskjeden på vegne av den seks og seksti år gamle mannen han har blitt. Tekstene er gode, nære. Han lever saktere, kan betrakte ungdommens rastløshet med ro fra kjøkkenbenken.
Sangene på holder Oakland Rains første del av Twin Flames holder hele veien selv om ikke alle er like prangende, harmoniene sitter som en skyfri sommerdag, spenningen oppstår først når musikken møter skyene som sitter i tekstene. Twin Flames Part I: The Evergreen er inspirert av amerikansk folk- og country musikk. Senere kommer Twin Flames Part II: Heavenly Blue som er basert på alternativ, nordisk indie. Denne omtalen baserer seg på første del, hvordan Twin Flames fremstår som et helhetlig verk gjenstår å se. Den første delen lover godt.
Før Jørund Vålandsmyr ble norskspråklig artist med bandet Menigheten der han utforsker og utvider sine musikalske rammer med særdeles gode tekster om eget liv og nå sist beboerne i en bygård, var han countryartist med bandet Country Heroes. Det er gått flere år siden Country Heroes sist ga ut album. Nå er de tilbake med A Place To Part. Det er noe frisk over Country Heroes og deres tilnærming til tradisjonell countrymusikk. Åpningslåten «Edge Of The Sun» er av de aller friskeste, en duett mellom Jørund og Sophie O’Dell der noen herlige gitarer bidrar.Gode sanger, gode musikere og en praktfull stemme!
Først må jeg langt inn i kjøkkenskapet. Vi har fått flere nye, forskjellige kaffekopper. Jeg synes det er noe fint med kaffekopper. Du har kanskje ikke tenkt på det, men det visuelle uttrykket, materialet koppen er laget av, hvor slitt den er, alt dette setter sitt preg på kaffen. Jeg har de siste ukene opplevd kaffe litt forskjellig avhengig av hvilken kopp jeg drikker av. Én av koppene er faktisk identisk med de som er anskaffet på jobben. Den kan jeg jo ikke finne fram nå. Jeg skal jo ikke regne på kommuneøkonomi. Nei, jeg finner fram en eldre, en som har stått meg bi mang en helgemorgen når jeg skriver om musikk. Det er en blå kopp med en form som det er deilig å ta hendene rundt.
Hva har dette har med Siste sjanse å gjøre? Les her!
Trond Granlund: Livet er så mye
Dette albumet kunne knapt vært bedre, eller høres bedre ut. Det ville gått fem eller seks øyner på terningen om jeg fortsatt drev med slikt. Viktigere er det at jeg etter en snau uke begynner å bli veldig glad i disse sangene, også de sangene jeg ikke hadde hørt før.
Gubberock besøkte Trond Granlund i forbindelse med utgivelsen av hans nye album Livet er så mye. Les intervju og omtale her.
Haakon Ellingsen: Why Act As Love Doesn’t Exist
Kona er kjørt til jobb, kaffen er satt på, og jeg tror det er fyr på peisen, omtrent. Da er det tid for besøk til Haakon Ellingsens pop-verksted, et lunt og hyggelig sted jeg har besøkt noen ganger de siste årene. Her tryller veteranen Haakon fram den ene melodien finere enn andre med musikk inspirert av band og folk som Beach Boys, Ron Sexsmith, The Beatles og mange andre.«Guess I’m Happy Now» kan fort bli et nytt munnhell her i gården. Er du ikke i bedre humør når sistelåten «Lullaby For My Butterfly» toner ut, er det ikke Haakons skyld. Nydelig!
Sweetheart: Nothing Lasts Forever – Live From A Living Room
Etter besøket i Haakons popverksted blir jeg med hjem i stua til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart, «verdens tristeste rockband». Pop, rock eller Americana? Hvem bryr seg? Sammen med låtskriver og vokalist John Arne Gundersen har hun rigget seg til for å gjøre noen av gruppas beste sanger for rundt 20 personer. Lavmælt, vakre vokalharmonier. På det beste magisk.
Plata åpner med en nydelig «Whenever You’re In Doubt» Vi svever videre med like fine «For The Best». Mang en «A Gentle Word Softly Spoken» her, men sangen med akkurat den tittelen er blitt en liten favoritt her i gården. Melodi, vokal, gitarer. Trommer! Perfekt. Albumet holder nesten samme fine, positive nivå hele veien. Jeg ser for meg en biltur i en cabriolet, vind i året – nei, det kan umulig være meg – og det er fint å leve.
Har de ørken i Fredrikstad? Nja, musikken til El Cartel er først og fremst en mental tilstand, og om du blir tatt med til Texas, Mexico, en spagettiwestern eller føler litt shadowband uten å måtte foreta den fysiske reisen selv, er vel det helt i orden. Nest siste sang ut på Fredrikstad-bandet El Cartels debutalbum, Frontera, er «Dead On Arrival», en dramatisk og suggererende sang som på mange måter står som en mørk kontrast til de mer livsbejaende låtene. Tangentene blir stadig sterkere og mer insisterende før også trompetene slipper til. ”Will they remember your name?“ – glimrende!
Neil Young and the Chrome Hearts: Konsert Waldbühne i Berlin, 3. juli 2025
Ja! Som ekstranummer kommer den. Vanligvis vil jeg tenke at jeg heller tar en annen låt enn «Rockin’ In The Free World» helt til slutt, men i Berlin er det kun en sang som må til. Dessuten har jeg med mine tre barn, én på snart 14 år to på 21 år som selvsagt har den som én av sine favoritter med Neil Young. Neil selv sier noen ord om at han vet hvor han er før han setter i gang. Tidligere på dagen hadde vi sett East Side Gallery på Berlinmuren. For meg er sangen og albumet «Freedom» en påminnelse av hvor viktige mange liberale verdier er samtidig som de tok tidsånden på kornet, med Berlin-murens fall bare noen måneder etter at sangen ble skrevet. Gyver løs gjør han og bandet med klare spark til Donald Trump, der ”Bring America back“ gjentas i tillegg til mesteparten av resten av teksten. Teksten har flere ørsmå justeringer for å understreke alvoret vi står i. Sangen fremstår som både en advarsel og en feiring. Det var ingen tvil om hvilken T-skjorte jeg måtte velge da vi måtte innom salgsboden etter konsertslutt. Den forplikter, og jeg vil nok møte meg selv i døra, men det får stå til. Friheten har vel aldri vært helt fri?
Er dette siste gangen? Neil Young med ulike konstellasjoner har jeg sett 17 ganger tidligere. Dette blir altså den attende totalt og den tredje på denne turnéen. Neil har antydet at han kommer til Sør-Europa neste sommer (Redigert: og Oslo!). Ett år er lenge, ikke minst for en mann som fyller 80 år om få måneder, og det skal jo litt til at jeg kommer meg dit i tilfellet, så la oss anta at dette er min siste Neil Young-konsert. Og da bør jeg vel mimre litt om den fantastiske konserten på Kalvøya i 1993, Hammersmith i 2008, med Crazy Horse I 2013, Dalhalla i 2016, og alle de andre opplevelsene denne mannen har gitt meg gjennom musikken sin. Jo, alt dette og mer til svirrer litt i bakhodet er med meg på en kveld som denne. Neil selv synger i en 25 år gammel sang med tyngde og litt resignasjon at “Looking forward is all that I can do“, så jeg får komme over dette, være til stede, få med meg denne kanskje siste konserten med helten.
Rapportene fra tidligere konserter på denne turnéen har vært blandede. Jeg har på begge mine fått særdeles fine opplevelser helt framme ved scenen. Andre har klaget over dårlig lyd og elendig sikt. Slikt får vi legge bort. Arenaen Waldbühne i Berlin bør legge til rette for en god opplevelse, et stort amfi med sitteplasser med god helling mellom seteradene. Vi har ståplasser langt framme. Likevel er lyden innledningsvis litt spinkel, men ble bedre og bedre utover for oss. Jeg håper alle hørte godt, slike opplevelser må nå fram til flest mulig!
Historietime
For å øke sentimentalitetsfaktoren har jeg invitert med meg de tre barna mine. De to eldste har sett Neil før, til dels sittende på skulderen til en hyggelig italiener i Lucca i 2013. Den yngste og jeg har snakket om at hun burde se Neil Young hun også. Det er jo hun som ba om «Out On The Weekend» som godnattsang fra hun var to til fire år, og som flere ganger i yngre år spurte hvorfor jeg ikke spilte mer Neil Young. Men rett skal være rett: Det betyr nok mer for meg å få henne med på Neil Young-konsert enn for henne. Kanskje. Denne gangen håper jeg faktisk ikke Neil skal gjøre for mye om på setlista. Får «barna» –de er to ganger 21 og 13 år – «Rockin’ In The Free World», «Hey Hey, My My» og «Like A Hurricane» i akseptable versjoner er både kvelden og turen reddet, tenker jeg. Og det ble den til gangs. De fikk disse sangene, og reagerte spontant da «fuglen» ble senket. Da vet noen av oss at «Like A Hurricane» kommer. Den kom i en 11 minutters versjon som var enda bedre enn på de to foregående konsertene jeg har fått med meg på turnéen.
Neils gitarsoloer var flotte så det holdt i Dalhalla og Bergen, men nå er de enda grommere. Når han spenner på seg den elektriske gitaren, krummer ryggen og går til kamp mot ondskap, grådighet, korrupsjon og klimaødeleggelser, men for kjærlighet og forbrødring mellom mennesker, mener han alvor. Klassekampen hadde en velskrevet artikkel om konserten i Dalhalla i Sverige som fant sted for to uker siden. Den inneholdt dog noen feil. Den ene var at settlista virker tilfeldig. Nei, den er ikke det, den besto og består av sanger som fortsatt er aktuelle, ja mer enn det, treffer tidsånden. Den andre var –slik jeg husker det – at sangene «Name Of Love» og «Looking Forward» ikke fungerte. Jo, de er to av høydepunktene. På «Name Of Love» spiller Neil en nydelig og sår versjon fra pumpeorgelet som endelig er i bruk. I Sverige og Norge var det henholdsvis gitar og piano som gjaldt.
Litt endret settliste. Neil har kjørt omtrent samme settliste hittil på turnéen med variasjon i åpningssang og ekstranummer. Denne gangen er det større endringer. Som på foregående konsert åpner han med en bandversjon av det nokså dype kuttet «Ambulance Blues» fra On The Beach (1974), gitt om jeg var glad da! Neil spytter nærmest ut ordene:
I never knew a man could tell so many lies He had a different story for every set of eyes How can he remember who he’s talking to? ‘Cause I know it ain’t me, and hope it isn’t you
Allerede som låt nummer to, kommer «Hey Hey, My My», og det blir liv i publikum. Behovet for å skrike ut sammen med Neil er større her enn i Norge og Sverige, og publikum der framme ved scenen er i fyr og flammer. Som oftest sang publikum langt raskere enn en Neil som aldri lot seg friste til å bli med på tempoet, snarere var han sta og sang seinere jo raskere publikum sang. Bandet består av den eldre Spooner Oldham på orgel og ungguttene Micah Nelson på gitar og tangenter med mer, Corey McCormick på bass og Anthony LoGerfo på trommer. Jeg hører jeg ikke så mye av hva legenden Spooner eksakt spiller – han brer trolig ut lydbildet – unggutta driver Neil framover. Den litt seige «Sun Green» har vokst seg fram til et konserthøydepunkt, godt hjulpet av Micahs herjinger med lyd der ute på venstre flanke.
Like A Hurricane!
På vei til arenaen fem timer tidligere eller så, hører vi lydsjekk med «Southern Man». Jammen får den turnépremiere. «Love To Burn» erstatter «Love & Only Love». Under «Old Man» kikker jeg bort på den yngste dattera som har manøvrert seg en meter bort fra meg til en plass hun kan se hva som skjer på scenen. Joda: «Old Man take a look at my life, I’m a lot like you where». Kanskje legger hun en litt annen mening i sangen hun synger enn sin gamle far, men vi eier den begge der og da.
Det er ikke over før det er over. Var det verdt å vente fire og en halv time på stående på betongen på arenaen for å få gode plasser, spør jeg. Beina mine verker når jeg legger meg. ”Da Neil begynte å spille, glemte jeg beina mine svarte eldstedattera“, som nok er den av oss som kjenner færrest av låtene. Svaret gjør godt, og sier det meste. Én av de aller beste dagene, mor som jobber der hjemme skulle dog delt dette med oss! Blir dette siste gangen med Neil, er det helt greit. Men det er ikke over før det er over.
”Our days arе numbered Hear thе countdown 5, 4, 3, 2, 1 more round Shots ring out and we all fall down“
Joda, vi teller ned for livene våre og jorda slik verden har utviklet seg, men i mellomtiden kan vi takke vår skaper for det til tider trøblete – om en skal tro YouTube – men utvilsomme geniet, Conor Oberst, med de nesten like geniale musikerne i Bright Eyes. Og overskriften på artikkelen? Kan jo tilføye at dette nå – i ekstatisk etterrus – fremstår som den beste Oslo-konserten så langt i år, for meg.
Om noen spør meg om hvem som er den beste plateartisten de siste ti årene, vil Conor Oberst raskt dukke opp i pannebrasken. Som konsertartist har han vært god, men ikke like fantastisk. Sist gang jeg så Conor Oberst og bandet Bright Eyes var på Øyafestivalen i 2022. Jeg skrev at det var bra, men at jeg neste gang håpet det skulle bli innendørs på en mindre scene. Nå får jeg ønsket oppfylt, og den fjerde konserten jeg ser med Conor med eller uten Bright Eyes, er også den klart beste!
Det hadde vært en perfekt opptakt til sommerferien med en løpetur der jeg slo dattera mi i spurten om vi alderskorrigerer. Deretter en høneblund, og jeg var klar. På vei ut sa sønnen min at Bright Eyes, de er jo bra. Og han visste hva han snakket om. Mens jeg på Neil Young-konsertene de siste ukene har vært blant de yngste i publikum, var jeg nå faktisk blant de eldste. Gøy å stå og digge den samme musikken som 25-åringene (vel, kanskje var de litt eldre) foran meg!
Før konserten snakker jeg litt med Øyvind Rønning som kan fortelle meg at Conor har de «riktige» meningene. Og Conor gir flere ganger uttrykk for at utviklingen i verden er skremmende. I en fokusert liten tale før siste ekstranummer – den pessimistiske konstateringen av at det er egoismen som rår i «One for You, One For Me» – ber han oss huske at alle mennesker har verdi uavhengig av om de bor i USA, Norge, Gaza, Tel Aviv osv. Og «Old Soul Song (for the New World Order)» er en av flere sanger som blir plassert i dagens virkelighet før bandet starter å spille den. Rolig byggger det seg opp til klimaks:
Yeah, they go wild Yeah, they go wild Yeah, they go wild Yeah, they go wild
Men før det leverer en svært engasjert Conor Oberst en glimrende og fokusert konsert med fantastiske dansetrinn og kroppsspråk. Jeg skriver fokusert, fordi Conor kan fremstå nonchalant, og det gjør han for såvidt fortsatt: Fokusert nonchalant, prøver jeg meg med. Bandet er utrolig, og medlemmene går fra tangenter og løfter låtene med noen storartede blåsere. Som på «El Capitan» og den glimrende «Bas Jan Ader», en erketypisk Conor Oberst-låt som slentrer avsted med et piano framme i lydbildet pluss en rekke andre instrumenter. En sang man man bare må elske. Dynamikken er upåklagelig, der det går fra det vare til det heidundrende bråkete.
Ett høydepunkt er første låt på konserten og på deres siste plate, en overjordisk versjon av sangen «Bells & Whistle». I sangen synger han om å leve i spenningen mellom å ønske å være alene og å være avhengig av andre: ”I was cruel like a president“ og seinere: ”The label asked for a meet and greet// I agreed reluctantly, I couldn’t be alone“.
Allerede før låten er i gang, har vi skjønt at Bright Eyes var i det fokuserte hjørnet, gjennom en filmatisk intro, slik de har for vane på sine album. Heldigvis får vi mange sanger fra det siste albumet, det er fint å gå på konsert med et band der de to siste albumene er de jeg liker aller best.
Oberst synger gjennom marg og bein. Ordene hans går stort sett rett i kroppen, og ikke via hjernen. Man bare skjønner og føler at det er bra. De som skal levere bedre enn Bright Eyes skal stå tidlig opp om morgenen. Passende da at vi mot slutten får en rå og herlig versjon av tittellåten – den heter dog «Road To Joy» – på albumet jeg først ble kjent med, «I’m Wide Awake, It’s Morning». Selv skal jeg opp klokka 04:15 i morgen på vei mot nye opplevelser, «Road To Joy» med andre ord.
Well I could have been a famous singer If I had someone else’s voice But failure’s always sounded better Let’s f&#€ it up boys, make some noise
Og mellom første og siste låt får vi en Oberst og band som gir alt, Oberst er høyt og lavt, ikke minst i «Mariana Trench» naturlig nok – ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene – men også i andre nyere og eldre sanger. Noen i kjente arrangementer, noen mer omarbeidet. Hele tiden med et stort hjerte for sangene de spiller. Og hele tiden grom lyd, takk til dem/den som stelte med den.
Det blir fristende å omskrive tittelen på dere siste album til Five Dice, All Sixs.
Gubberock 