Gubberock

Erik Lukashaugen – visesangeren

Erik Lukashaugen: Bumerke (album 2025)

Noe av det fineste man kan skrive om en norsk artist er at vedkommende er visesanger. Ordet rommer mye. Vi snakker musikk med norske røtter, gode tekster og melodien i sentrum. Ikke noe overdrevent fiksfakseri. Erik Lukashaugen er visesanger. Når du setter på hans nye album Bumerke, hører du med en gang at det er Erik. Sangen «Heme i Trysil» høres akkurat ut som Erik skal høres ut.

Han synger mye om skog, sa sønnen min som leste på tekstene. Ja, jeg er sikker på at Erik Lukashaugen er glad i skog. Skog og fjell. Sangen «Jeg vil til skogen» har en forteller som er akkurat slik jeg forestiller meg ar Erik kan være: Sittende alene å fiske ved et tjern, drikke kokekaffe rundt et bål. Erik har laget musikk til en skogens dikter før; to album med musikk til tekster av Hans Børli har det blitt. Men også veldig fine album med egne tekster. På Eriks syvende album som ble sluppet i går, har han laget musikk til Einar Skjæraasens tekster. I fjor høst fremførte Erik første gang et bestillingsverk med nye viser til tekster av Einar Skjæraasen i Trysil kulturhus. Nå foreligger albumet Bumerke. Bumerke er slik jeg forstår det et lite merke som står etter deg, som viser at du har levd.

Einar Skjæraasen levde fra 1900 til 1966 og kom nettopp fra Trysil. Hans yrke var bankmann, og han bodde mye av livet i Oslo. Også Erik jobbet i finansbransjen før han ble heltidsmusiker, så de har flere fellestrekk disse to. Skjæraasens dikt handler om skogen, kjærlighet og slit, joda, dette er temaer som også går igjen i Hans Børlis diktning. Og i Erik Lukashaugens musikk.

Albumet er delvis spilt inn av Erik selv med massevis av instrumenter i hans hjemmestudio. Andre deler er spilt inn i studio med musikere. Det blir for mye å nevne dem alle, men alle som har vært på konsert med Erik og band vet at hans faste våpendrager Tarjei Nysted spiller på alle tenkelige og utenkelige instrumenter. Ellers spiller fetteren Børge Verbaan på tangenter av forskjellig slag, Ellen Brekken spiller på ulike typer bass, og albumet var også innslag av trommer ved Bjarne Ryen Berg, blåsere og mer til. Det er et særdeles rikt produsert album Erik har laget.

Albumet har tolv sanger, to av dem med tekster som er godt kjent for meg: «Danse mi vise» og «Du skal itte trø i graset». Sanger om den enkelte skapnings beskjedne men viktige plass i universet. Vi må respektere og ta vare på hverandre. Diktene har fått flotte melodier, og enda flere vil bli glad i dem nå som Erik gir dem så god drahjelp. «Danse mi vise» åpner nydelig med Verbaan bak flygel og Eriks stemme, før lydbildet brettes ut med strykere fra Nysted og diskret klarinett fra Dagfinn Sund. Lytt! Nydelig, aldri overlesset. På «Du skal itte trø i graset» er Eriks akustiske gitar mer fremtredende, joda, men det blir straks fyldigere med trommer, synth og mer til.

Men det er også fint å oppdage tekster man ikke har hørt før. La «Han Bessfar» ta deg til en annen tid, følge albumets mest rocka sang og «Trysilvegen» helt til Soria Moria. «Fylle med sang» er en fin duett sunget av Erik sammen med Stine Bogsveen. På andre sanger er folkemusikken mer fremtredende. «Gniar og Gnurkar» er en spretten sang, der du kan se for deg folkedans på tunet. «Mazurka» er skåret over samme lest, men er mer ettertenksom, jeg ser for meg at dansen foregår seinere på kvelden. Store deler av albumets side to er for øvrig preget av høst og kveld med sanger som «Høstvise», «Oktober» og den strålende avslutningen «Go natt da». På «Go natt da» har Erik selv satt seg bak pianoet, og selv om flere instrumenter kommer til har den på er forunderlig vis likevel en «less is more»-tilnærming.

Og akkurat det gjør albumet til en nytelse å lytte til en lørdags morgen. Også en lørdags morgen. Det høres enkelt ut, men detaljrikdommen gjør dette til et album man kan og bør lytte til igjen og igjen. Dette er et bumerke. Se Erik Lukashaugen om han kommer til et sted nær deg i høst. Visesangeren.

”Go rest easy, Madeline“

Ian Noe & band på John Dee i Oslo, 27. august 2025. Support: Jobi Riccio.

Var det mulig å toppe tirsdagens fantastiske opplevelse med Charles Wesley Godwin og Ikke minst oppvarmer Nolan Taylor? Ikke helt, men det Ian Noe og Jobi Riccio leverte i går, er sannelig ikke så langt unna!

Åpningen på tirsdag med Nolan Taylor ble en rørende affære, og han var også tilstede i går. En fantastisk opplevelse, ga han igjen uttrykk for da jeg fikk noen ord med ham. Stemningen i salen er nok ikke like høy som på tirsdag, men det måtte du ha vært tilstede på tirsdagen for å skjønne – atmosfæren er helt upåklagelig. Den flinke oppvarmingsartisten Jobi Riccio fra Colorado kan fortelle at vi er et helt annet publikum enn hun møtte i Sverige; mye livligere og samtidig respektfulle. Hun har norske aner, men skjønner på responsen at det er litt rivalisering mellom nordmenn og svensker. På bunnen er de fleste av oss uansett svært glade for å ha nettopp Sverige som naboer. De fine sangene hennes er stort sett nokså stillferdige, men noen er også litt livligere country. Hun fremfører dem med kraft og har en fin stemme.

Ian Noe så jeg som oppvarmer for John Prine for fem år siden, og å oppleve ham live med band blir akkurat så stor opplevelse som jeg kunne håpe på. Mannen fra Kentucky skriver stort sett sanger om hjembyen, men noen ganger har han et annet navn på den, for å få teksten til å passe, sier han. Etter å ha plundret litt med gitarlyden serverer han oss først 20 minutter solo med stort sett sanger som ikke er å finne på hans til nå to utgitte album. Flere av dem er satiriske, og dermed ikke så ulike sanger til nettopp John Prine.

Deretter kommer hans relativt nye band på scenen, og det blir naturlig nok mer liv, selv om sangene og fremførelsen av dem ikke er like sprudlende som hos Godwin og band dagen før. Men Noe tar mye igjen gjennom sin stillferdige intensitet. Et høydepunkt i går er «Appalachia Haze» fra River Fools & Mountain Saints (2022). Det dirrer nydelig av steelgitaren og resten av bandet på den låten. Like bra omtrent er «The Ballad Of A Retired Man» som handler om en litt stusselig avslutning på livet for en krigsveteran som aldri kom seg videre i livet. Også en nydelig versjon av «One More Night» fra samme album må nevnes. For en nerve i stemmen til Ian Noe! Selv synes jeg også det er litt morsomt å synge med på Bonnie Taylors «It’s A Heartache» som melodien til «Road My Flood» delvis er bygget på. Det fungerer på sitt vis, men når sangen både i går og på plate glir over i Taylors sang, er det kanskje å trekke det hele litt langt?

Også albumet Between The Country (2019) er representert. Tidlig får vi tilløp til allsang på «Irene (Ravin’ Bomb)». Siste sang i det ordinære settet før resten av bandet setter kursen for Trondheim, er «Letter To Madeline», og da snakker vi virkelig. Sangen om bankrøveren som ser ut til å møte sin død, er av det siste tiårets beste sanger, i hvert fall når den kommer som kveldens mest hardtslående låt.

Ian Noe spilte også en rekke nye sanger, og må ha sanger nok til et nytt album. Jeg bet meg merke i «Jukebox Blues (For Blaze Foley» og «Kentucky Hurricane», men flere av de øvrige virker bra, selv om sanger man ikke har hørt før, ikke er de som løfter stemningen til de aller høyeste nivåer.

Uansett; en veldig fin kveld!

En kveld vi vil huske

Charles Wesley Godwin, konsert på John Dee i Oslo, tirsdag 26. august 2025. Support: Nolan Taylor

”Add another leaf on the family tree“, sang et fullstappet John Dee i Oslo sammen med Charles Wesley Godwin og bandet hans. Jeg tror det har større effekt på barnetallet enn å kaste enda 21 mrd. kroner etter barnefamiliene som vel var dagens valgflesk.

Nolan Taylor. Det var en litt merkelig kveld, og jeg stilte nok litt uforberedt. De på min alder var nok i Oslo Konserthus og så Lyle Lovett. Jeg hadde forvillet meg inn på John Dee sammen med ungdommer på 20–50 år. Jeg lurte på om jeg var kommet feil. Og da oppvarmingsartisten Nolan Taylor fikk enorm jubel, følte jeg at jeg var på en fest der jeg ikke skjønte kodene. Aldri har jeg hørt så mye jubel for en support, allerede før han begynte. Det kunne nesten smake av ironi, om det ikke var for at publikum var helt stille mellom de triste sangene. Nolan synger veldig bra, nesten som Jason Isbell. Han kunne fortelle at «Driving You Home» er med på soundtracket til Twisters. Ikke hadde han sett serien og ikke forstod han hva sangen hadde med serien å gjøre, men de likte den visst. «Darkness» var en sang han skrev i stedet for å begå selvmord, sa han alvorlig. Og barndommen hadde nok ikke vært enkel, skal en tro sangen han skrev til sin mor. Han hadde vært nervøs hele dagen sa han, men dette var det beste showet han hadde fått spille. Han understreker at det ikke var tull, og jeg tror ham. Det er en slik mottakelse som får en til å tro på menneskene.

Men tilbake til Charles Wesley Godwin. Jeg trodde altså at jeg skulle se en mann med kassegitar sammen med andre på 50 år og oppover. Istedet hadde Godwin fullt band. De åpnet steinrøft med «Cue Country Roads» fra det mektige dobbeltalbumet Family Tree fra 2023. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum.

Man hoppet, sang og klappet. Gøy! Til dels superfengende refrenger av typen man tåler å høre igjen og igjen, i hvert fall når de spilles av Godwin og bandet hans. De spilte sanger fra hele karrieren, og det er vanskelig å peke på høydepunkter. Jeg drar fram fantastiske «Minor Imperfections», «Willing And Able», «Jesse», «It’s The Little Things», «Seneca Creek», «Strawberry Queen» og «Temporary Town». Og en haug til: Om du var der, er det bare å hjelpe til!

«Take Me Home, Country Roads» av John Denver er en sang jeg har blandede følelse for. Da vi skulle høre irsk musikk live i Dublin, gikk vi da den ble spilt. Jammen spilte de den erkeamerikanske sangen også rett over gata. I helga på et litt langdrygt stevne, var til tider det eneste som skjedde at den sangen gikk over høyttalerne igjen og igjen. Men nå avsluttet den konserten på beste måte med rufsete spill og allsang. Sangen ble spilt i en kontekst den hører hjemme.

Godwin øste generøst fra sangskatten sin

Det ble litt ettertanke som i den nydelige sangen til dattera. 20-åringene kunne den også:

”If I go before my time
Know you hold this heart of mine
Bend but do not break
Don’t miss the habits that you shake
And dance in the rain“

En fantastisk kveld.

Gitaristen Al Torrence ned hos publikum.

John Fogertys Creedence-sanger lever fortsatt

John Fogerty – Legacy: The Creedence Years. Undertittel er «John’s version» som henspeiler på noe tilsvarende Taylor Swift gjorde.

”Spell no Creedence a“. Vokalisten i Creedence Clearwater Revival, John Fogerty, svarer på oppfordringen når han på sitt nye album igjen besøker de gamle sangene.

Rundt 1970 var Creedence Clearwater Revival et av verdens aller beste og mest produktive rock-band. Bandet ble ledet av låtskriveren med den tøffe stemmen leverte økonomiske rocksanger kuttet til beinet, sanger som man bare må like. Den som lette, kunne også finne samfunnskritiske og gode tekster som dessverre ikke har mistet sin relevans. For de fleste var nok ikke tekstene det viktigste. Sanger i Green On Red, Dan Stuart, fortalte i et intervju jeg leste for noen år siden at han alltid hadde trodd Fogerty sang ”There’s a bathroom on the right“, ikke ”There’s a bad moon on the rise“.

John Fogerty har nå skaffet seg full råderett over Creedence-sangene og feirer begivenheten med å utgi et album der den nå 80 år gamle mannen får vist at de over 50 år gamle sangene lever i beste velgående. Ikke bare lever sangene, Fogertys stemme har bevart mye av det rå særpreget det hadde den gang da. Allerede for rundt 20 år siden var jeg imponert over hvordan han fortsatt sang da jeg hørte ham i Oslo Spektrum, men 60 år og nå 80 år er jo ikke det det en gang var. Hør ham på «Travelin’ Band»! Bandet låter omtrent som Creedence, gitar- og basssoloene er omtrent som før, men noen nyanseforskjeller er det her og der. Lyden er bra, og bassen er særdeles fet på for eksempel «Have You Ever Seen The Rain» der også et orgel – i likhet med originalen viser det deg når jeg sammenlikner – trer fram i lydbildet mot slutten. Litt mindre nerve er det nok på noen av sangene, og man kan spørre seg hva som er vitsen når man har de nokså like originalinnspillingene, og når Fogerty også tidligere har besøkt de gamle sangene på en duettplate fra 2013 og en 50 årsfeiring av Cosmo’s Factory i 2020.

Men uansett et trivelig gjenhør med 20 av de beste sangene Fogerty skrev for Creedence. Albumet åpner med «Up Around The Bend», og deretter og ut er det egentlig bare å nyte sangene, kanskje endog beundre dem, enda en gang. Jeg har nevnt den akopalyptiske «Bad Moon Rising»:

Hope you got your things together
Hope you are quite prepared to die
Looks like we’re in for nasty weather
One eye is taken for an eye

Det er nok å nevne klimaendringer og Midtøsten, og de fleste skjønner at sangen er dagsaktuell. Det samme kan man si om «Who’ll Stop The Rain» og «Have You Ever Seen The Rain», der det nok er bomberegn det hele dreier seg om. «Fortunate Son» tar for seg hvem som slipper unna å gå i krigen og å betale sin skatt: De rike med de riktige bekjentskapene. Ellers kan du selvfølgelig kose deg med de morsomme «Down On The Corner» og «Looking Out My Back Door», høre den fantastiske rock-balladen «Lodi» enda en gang. «Lodi» handler om en avdanket musiker som sitter fast i Lodi, en by om lag 11 mil fra Fogertys hjemsted Berkeley på USAs vestkyst. Fogerty skal ikke ha vært i Lodi før han skrev sangen om jeg skal tro Wikipedia. ”Oh Lord, I’m stuck in Lodi again”, er nærmest blitt et ordtak for noen av oss.

Bill Morrissey sang ”I’gonna hire s band that won’t play Proud Mary no matter how late it gets“. Men jeg tenker det må passere når Fogerty selv er vokalist.

Dette er ikke et album jeg kommer til å spille mange ganger. Jeg skriver egentlig ikke omtaler etter å ha hørt et album bare én gang, pluss litt til. Men det var veldig hyggelig å tilbringe en time i lag med Fogerty og bandet hans på flyet hjem fra Bergen i går, så da ble det noen ord. Kanskje tar jeg en ny runde snart? Om du er ny til Creedence, er det i hvert fall ingen ting å lure på – la lørdagen farges av John Fogertys sanger!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: