James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy (Album 2025)
På sitt nye album, The Black Dog and The Wandering Boy, skriver James McMurtry med utgangspunkt i hendelser i eget og forfedres liv. Albumcoveret er en tegning av James som barn, en tegning de fant da de gikk gjennom farens saker i forbindelse med at han, forfatteren Larry McMurtry, døde i 2021. Tegningen viste seg å være laget av en venn av Larry. Tittelsangen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.
Sanger med litterære tekster er avhengig av at både musikken og tekstene er gode for at det skal fungere. James McMurtry har begge deler. Han minner meg i så måte om Warren Zevon på sitt beste. I tillegg synger de med en autoritet som gjør at du bare må lytte. Det er rundt 35 år siden James McMurtry platedebuterte med klassikeren Too Long In The Wasteland, og McMurtry har rukket å bli 63 år. Jeg liker å minne om konsertene på nå nedlagte Buckleys i 2017. Den kvelden jeg var der, var det minst fire forfattere i rommet, noe som forteller at McMurtry appellerer til de litterære blant oss.
Det har allerede gått fire år siden den fantastiske The Horses and the Hounds. McMurtry forteller i presseskrivet at det nå var på tide å gi ut et nytt album slik at han blir aktuell; slik at tidsskrifter skriver om ham og folk fortsetter å komme på konsertene hans. Hans største inspirasjon for å skrive er frykt, sier han, frykt for ikke å være relevant. Men det ordner seg:
You follow the words where they lead. If you can get a character, maybe you can get a story. If you can set it to a verse-chorus structure, maybe you can get a song.
Albumet er produsert av Don Dixon i samarbeid med James selv. For de siste albumene har James brakt inn forskjellige medprodusenter slik at han ikke skal kjøre seg fast i vante mønstre. Bandet hans består Cornbread på bass, Tim Holt på guitar, Daren Hess på trommer og BettySoo på backingvokal. I tillegg bidrar gjestemusikere til et rikt lydbilde, ikke minst Diana Burgess på cello på flere låter, men også Sarah Jarosz og Curtis McMurtry på banjo.
Pressebilde
Coverlåter. McMurtry er stor som låtskriver. Første og siste låt på The Black Dog and The Wandering Boy er likevel versjoner av andres låter. Jon Dee Grahams «Laredo» åpner albumet. Det er et vitnesbyrd fra en deltidsnarkoman som mister en helg på grunn av dop. James og bandet spilte på et veldedighetsarrangementer for Jon Dee Graham. De øvde inn sangen i studio, og den hørtes bra ut, så da var veien til albumet kort. Tøff låt, kanskje bør jeg sjekke ut musikken til Jon Dee Graham. Siste låt er «Broken Freedom Song» av Kris Kristofferson. Sangen ble spilt inn kort tid etter at Kris døde. James forteller at Kris var en stor inspirasjon for ham, og at han så en konsert med ham allerede som niåring. Da fikk han en følelse av hva han ville gjøre med livet sitt.
Men la oss gå tilbake til låtskriveren James McMurtry: McMurtry forteller at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:
I used to be young I used to understand I used to be strong as any man I used to be bold Nobody bothered me And I can’t stand getting old, it don’t fit me It don’t fit me
Samfunnskommentarer. Tre andre spor jeg vil nevne spesielt, er «Pinocchio In Vegas», «Sons Of The Second Son» og sangen som ser tilbake på hendelsene rundt 11. september 2001, «Annie». I «Annie» McMurtry eller hans forteller gitt uttrykk for at han ikke er spesielt begeistret for den daværende presidenten George Bush j.r. Det er mange av oss som husker presidenten som satt i barnehagen da han fikk beskjed om hva som hadde hendt. Også «Pinocchio In Vegas» og «Sons Of The Second Son» er samfunnskritiske og stiller spørsmål om hva vi – menneskene – mister av mål, mening og retning i livene våre.
Bør treffe mange. Som på tidligere album tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game (2015) og The Horses and the Hounds (2021), men kanskje holder det et enda jevnere, høyt nivå. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året.
«When I Return» heter den fine åpningslåten på det nye albumet til John Ross, «Album 5.» som skal være hans fjerde album. Han har strengt tatt ikke vært lenge borte. Gubberock hadde i januar en omtale av John Ross sitt flotte album Set Me Free, ett av flere album i fjor fra Tore Ragner Sollien fra Fredrikstad som kaller prosjektet sitt John Ross. Han ga ut album både med band og som eneste musiker.
Den svært produktive mannen på rundt 20 år gir denne gangen ut sanger i trioformat. Han har med seg Johannes Bjørneli på akustisk gitar og Leif Bråten på bass. Sollien har skrevet sangene og spiller gitar og munnspill. Leif Bråten i LB-lyd studio i Fredrikstad står også bak teknikk og miks.
Dette albumet heller mer mot folk enn det rocka Set Me Free. Siden omtalen i januar var såpass omfattende, og siden mye av det jeg skrev om John Ross da, gjelder fortsatt, skal jeg fatte meg i korthet. Denne gangen får vi ni sanger over vel en halvtime. Igjen sender John Ross tankene mine i retning av Gubberock-helter som Bob Dylan og Jerry Leger i sanger og stemme.
Sangene er til dels ordrike, og uten at jeg har satt meg inn i tekstene – tilgjengelig informasjon om prosjektet er begrenset – virker de å handle om mellommenneskelige forhold og den vanskelige kjærligheten. Rundt de ni sangene spinner Sollien og musikerne hans til dels fremragende spill fra strengene og munnspillet. Lytt på gitarene på de flotte «Emmylou» – albumets beste sang? – og «I’ll Get Through (I Guess)», for å ta to av mange eksempler. Jeg vil anta at det er Johannes Bjørneli som stadig vekk løfter og driver dette prosjektet framover med sine herlige lyder fra den akustiske gitaren.
Egentlig er det et veldig godt nivå på sangene hele veien. Gode og fengende melodier som tar tak i deg. Men må jeg trekke fram en sang til utover de jeg allerede har nevnt, blir det «The Edge Of The Night».
Tore Ragnar Sollien fortjener å nå ut til flere. Som en ung Bob Dylan har han mye på hjertet som bare må ut. Jeg nevnte det også sist: Om målet er å nå et stort publikum, trenges det kanskje litt mer spissing av materialet, tålmodighet og profesjonalisering i markedsføringen. Men for det jeg vet har ikke Sollien et slikt mål, eller har i hvert fall ikke hastverk med å nå det. Så kan vi lyttere bare føle oss velsignet med å få ta del i denne overfloden av sanger som Sollien for tiden er i stand til å gi oss.
Jeg har selvfølgelig ikke rukket over mer enn en liten brøkdel av all musikken som er gitt ut. Men noe har det da likevel blitt. Noen av albumene er kanskje tvilsomme for en årsbesteliste, men nå er jeg ikke så nøye. Her finnes både liveplater og album som har ligget i arkiver en stund.
Men her kommer de, ikke rangert, det tar vi i desember. Lenke til spilleliste med smakebiter fra albumene er nederst i saken.
Bruce Springsteen: Tracks II
Jeg begynner med den mest bemerkelsesverdige utgivelsen av dem alle. Hele syv tidligere uutgitte album fra Bruce Springsteen der i hver fall fem henger sammen, mens de to øvrige består mer av tiloversblevne saker. Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter, Tracks II inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! Trolig en av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.
Neil Young-utgivelser er en egen kategori her på bloggen. Høydepunkter for mitt vedkommende har dog vært de tre konsertene jeg har fått med meg med mannen.
Hans nye album av året, Talkin To The Trees, skjemmes noe av at enda flere melodier enn vanlig fra den kanten er stjålet av andre eller gjenbruk av egne. Dessuten er tekstene, noen ganger pinlige, særlig gjelder dette de to første sangene og «Let’s Roll Again». Det er dog også fine ting her, og Neil får jo alltid noen gratispoeng av meg, så om jeg hadde terningkast ville det blitt en svak firer eller sterk treer, så den hører ikke hjemme blant halvårets beste utgivelser når alt kommer til alt. Litt underlig – eller forståelig vil noen si – at ingen av sangene herfra har funnet veien til setlista på turnéen som pågår nå.
Det har også kommet ei coverplate med Neil Young-sanger, Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1. ”Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten. Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!“
Og til slutt: Det har kommer både film og soundtrack til filmen The Coastal om Neil Youngs soloturné våren 2023 på vestkysten av USA. Filmen er nydelig, og soundtracket var opprinnelig veldig flott. Litt svakere ble soundtracket etter at en feil ble rettet; det var lagt på vokal som ikke stammet fra turnéen på to-tre sanger. Da vokalen var renset bort, ble soundtracket svakere. Det får være grenser for purisme. Les den ikke-korrigere omtalen her.
Wilco: Live (Orange) og Live (Blue)
Mange holder Wilco som verdens beste liveband, ikke uten grunn. Nesten fire timer med liveopptak med Wilco er gitt ut denne våren og sommeren over to album. Du kan lese om det første av dem, Orange, her. Jeg har i skrivende stund ikke hørt hele Blue, men det skulle overraske meg mye om Blue ikke holder samme nivået som Orange. De to utgivelsene med 49 spor er spilt inn i en rekke forskjellige byer i USA, Australia, Mexico og Island i perioden 2012–2024. Bandleder Jeff Tweedy har annonsert et nytt album med 30 spor, fire av dem er allerede sluppet.
James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy
Som på tidligere album fra James McMurtry tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game(2015) og The Horses and the Hounds (2021), men sterkt uansett. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året.
Willie Nelson: Oh What A Wonderful World
Willie Nelson gjør sanger av Rodney Crowell på årets første album. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.
David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)
David Lowery hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!
Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee.
I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten.Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.
Suzanne Vegas nye album Flying With Angels, det første med nytt materiale på ti år, er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig!
Jeg ble oppmerksom på Esther Rose gjennom Popklikk, og har allerede rukket å omtale to av hennes tidligere album, How Many Times (2021) og Safe To Run (2023). To glimrende album med sanger som snor seg inn under huden på deg. Så når hennes nye album Want opp til dem? Det skal du få svar på om litt, men først litt trivialiteter: Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i trettiårene. Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer dette foreløpig litt bak de to fotgjengerne.
Charles Wesley Godwin: Lonely Mountain Town (EP/album 2025)
Noe musikk blir jeg aldri lei av, kan jeg alltid gå til, selv om appetitten eller kapasiteten til å sette meg inn i ny musikk ellers midlertidig skulle være begrenset. Den behagelige countrymusikken med substans, gode melodier og tekster. Artister som skriver ærlig fra eget liv, fra andres liv. Da er det ikke så viktig hvor mange countrysangere det skal til for å skifte en lyspære.«Dead To The Rights» er en praktfull sang som Godwin beskriver å være i nabolaget til Paul Simons «The Boxer». De øvrige sangene er like fine: Om sveiseren i «It’s Her Move» inspirert av en fisketur Godwin tok til Nord-New Mexico, den nydelige «Then I’m Gone» og «She Don’t Love Me anymore».
Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt.
Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy. Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.
I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør!Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Flott album!
Høydepunktene sitter tett, så tett at det blir vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!
Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin. Dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå.
Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams
Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet. Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier. Jeg drister meg til å si at det er blant årets beste så langt.
Han har gitt meg noen gåsehudøyeblikk på konsert, Jason Isbell. Både med band og helt alene med gitar og en hjerteskjærende sang og vokal. Forrige album med Jason Isbell, «Weathervanes» (2023), avsluttet med to lange sanger der han og bandet Unit 400 malte med bred pensel med gitarer, orgel og trommer. Nå går Jason Isbell til den motsatte ytterligheten. For første gang helt alene med sin glitrende Martin akustiske gitar på et helt album. Nydelig, nært. Men har det nok nerve til å få toppkarakteren?
Peter Perrett med band: konsert på John Dee i Oslo, 5. juli 2025. Support: Jamie Perrett
They prepared your body for the wake Well dressed and clean But, that ain’t the way you lived your life As a rogue machine
Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk.
Peter Perrett har med to sønner i bandet, og Jamie Perrett fikk æren av å åpne for faren, først alene med tre sanger så flere sanger som en trio. Jamie synger som sin far, han synger om mentale utfordringer, og det er i dette tilfellet helt klart at sønnen ikke har falt langt fra stammen. Med forbehold om at jeg kun har hørt Jamies sanger denne kvelden, mener jeg at han er et interessant bekjentskap både i fremtoning, tekster og musikk. Han er en glimrende gitarist.
Jamie hadde litt mer dynamikk i fremførelsen enn faren. For om jeg skal trekke for noe i en ellers svært god konsert var det at Peter og bandet kunne roet ned litt innimellom for eksempel med de glimrende «All That Time» og «Kill A Franco Spy» fra fjorårets album.
Jamie Perrett og et par ivrige konsertgjengere.
Men bevares; fra åpningslåten og ut er det et særdeles kompetent band vi får høre. Tre gitarer og bass kan bli i overkant, men her unngår de stort å gå i veien for hverandre. Tvert i mot skaper de et svært interessant lydbilde der gitarene snor seg rundt hverandre.
Åpningen «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Man tenker på Perrett selv. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.
Peter og bandet serverer oss seks sanger fra hans gamle band «The Only Ones». Som nokså ny til Peter Perretts musikk, jeg oppdaget ham først med How The West Was Won, er det først og fremst sangene fram comebacket i 2017 og fremover som treffer meg. Men joda, også sanger som «Another Girl Another Planet» sitter som ei kule, og det er tydelig at mange i publikum har en lengre og bredere historie med Peter Perrett enn meg.
Andre høydepunkter for meg var «My Taliban Wife» – ”Believe me, it’s a true story“ – og sangen som må være til kona «Fountains Of You», nydelige sanger fra hans siste album. «War Red Plan» fra Humanworld er glimrende, og «Take Me Home» fra How The West Was Won var nydelig. Den 80 minutter lange konserten ble avsluttet med en herlig «Disinfectant» – ”It’s giving me nightmares!”
Seks sanger, inkludert innledningen, fra det nye dobbeltalbumet. Jeg hadde tålt noen til, men jeg vil tro fansen fikk en god blanding av nyere og eldre stoff.
Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.
Gubberock 