Gubberock

Verdsmannen briljerer og engasjerer

Verdsmannen: Ver den som skin (album 2025)

Ketil røsker i oss, og vil ha oss til å våkne. Hør gitarene i for eksempel «Nedgangstid», en sang om bygder som avfolkes, nedgangstider som har vart i 50 år. Herlig instrumentalparti der Karl Seglem, Ketil og resten av bandet virkelig får vist hva som bor i dem.

Ver den som skin er altså oppfordringen fra Verdsmannen, denne gangen. Ved forrige korsvei kalte Ketil Thorbjørnsen fra Sogn prosjektet sitt Verdsmannen Thorbjørnsen, nå har han valgt en kortere form. Forrige album, Livsvitne (2022), var en oppvisning i råskap, variasjon og fengende melodier med overraskende vendinger.

Ver den som skin er ikke snauere. Albumet starter og slutter med vakre toner komponert av Terje Norevik spilt av Norevik selv på piano. Resten av albumet er mindre harmonisk, mer rastløs, utålmodig, selv der Ketil og bandet roer ned. Sangene er skrevet av Ketil selv, og han spiller på herlige og ofte skitne gitarer. Han får hjelp av nevnte Norevik på tangenter, Karl Seglem trår til på tenorsax og løfter flere sanger med sitt improviserte spill. Videre bidrar Øyvind Aga, Ørjan Lindeborg, Lars Isachsen Jemterud og Alf Magne Hillestad med bass, slaginstrumenter, kor med mer. Det låter fett!

Sist skrev jeg at det er både lysere og mørke tekster. Om vi ser bort fra Noreviks lette pianotoner i innledningen og avslutningen av albumet, er det denne gangen enda mer dystert. Det handler om tida vi lever i, hvordan vi har blitt, hvordan vi godtar forfallet i oss selv og andre. Jeg er usikker på hvor han har tatt navnet Verdsmannen fra. Et slags ironisk blikk på seg selv og sin bakgrunn, kanskje. Ikke desto mindre har han nådd ut over landets grenser med musikken. I tekstene går begrepet verdsmenn ofte igjen, ikke utelukkende positivt, snarere som begrep på verdens mektigste menn.

Verdsmannen har spart den flotte, dramatiske og sinte «Timeglasset» til slutt blant de ordinære låtene. Her får bandet ut sin vrede over Israels krigføring. Ketil og Karl Seglem duellerer med saksofon og elektrisk gitar, en litt uvanlig kombinasjon som fungerer som bare rakkeren. Jeg forsøker ikke å bli for politisk i disse bloggpostene. Men jeg har store problemer med å forstå at Israels voldsomme svar på Hamas grusomme ugjerninger 7. oktober 2023 kan forsvares. Ketil synger om mennesker som brenner, mødre og fedre som mister sine barn. Han går tett på de menneskelige lidelsene som følger av bomber og granater. Han går tett på menneskehetens svik. Vårt svik. Mitt og ditt. Selv er jeg ikke så opptatt av om Israels krigføring er folkemord eller ikke, det er grusomt uansett! Og der mistet jeg kanskje noen følgere. Når albumet avsluttes med Noreviks pianoinstrumental «Dødsvals», slutter albumet i moll.

Men omtalen slutter ikke helt i moll. ”Kor vart det tå hjarte“, synger Tove Bøygard i en av hennes flotte sanger. På sett og vis er det samme spørsmålet Ketil stiller oss i mange av sangene på sitt album. På sangen som bare heter «Hjerte» har han jagd alle verdsmennene– alle som forstyrrer harmonien på dør – og konsentrerer seg om den gode og kanskje etterhvert skrøpelige tomsomheten. Nydelig atmosfærisk sang, med klokkeklar gitar denne gangen. I sangen som avslutter side 1 får vi en oppfordring om å legge noe av det vanskelige i vår verden i «Posen i gangen der». Også den tøffe og rocka tittellåten har eim av positivitet over seg. Vi kan ikke grave oss ned – ”ver den som skin“!

Dette har blitt et engasjerende rockalbum. Tekster og gitarer som river og sliter i deg. Gode melodier. Passe doser råskap ispedd litt varere ettertenksomhet. Et viktig bidrag mot apati og handlingslammelse og utvilsomt ei av de beste norske albumene jeg har hørt i år.

Solide Rodney Crowell med det lille ekstra

Rodney Crowell: Airline Highway (album 2025)

Det er fint at noe fortsatt er som det skal være i en i overkant skakkjørt verden. Ei ny plate fra Rodney Crowell sånn circa annethvert år for eksempel. Årets album Airline Highway er også riktig bra, litt bedre og jevnere enn det forrige, Chicago Sessions, innspilt på The Loft hos Jeff Tweedy fra Wilco. Det nye albumet Airline Highway skal ha fått navnet sitt fra den sørligste delen av U.S. 61, Blues Highway, den sagnomsuste og nå noe lurvete veien som forbinder New Orleans og Baton Rouge.

Denne gangen har Rodney alliert seg med yngre krefter, som han musikalsk har forelsket seg i. Vi kommer tilbake til noen av dem om et øyeblikk. Airline Highway er spilt inn live i studio i Louisiana. Crowell har nettopp fylt 75 år, men dette lyder frisk. Vitalt. Albumet er lekkert produsert av Tyler Bryant. Tyler Bryant er en 34 år gammel gitarist og vokalist blant annet kjent fra Tyler Bryant & the Shakedown.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet mye om Rodneys karriere. Hans vennskap med Texas-heltene Guy Clark og Rodney Crowell, hans fantastiske The Houston Kid, samarbeidet med Emmylou Harris og en lang rekke med gode album i dette årtusenet. Men det får bli med denne kortformen denne gangen. Du finner mer om du roter i Gubberocks arkiver.

Willie Nelson ga i vår ut et nydelig album med noen av Rodneys beste sanger. Sønnen til Willie, Lukas Nelson, har skrevet og bidrar på fremføringen av åpningslåten på Airline Highway sammen med Rodney. «Rainy Days In California» er en fin sang som hyller en gammel flamme. Og slike hyllester er det flere av på dette albumet. Også «Sometime Thang» (“She’s a wildwood flower in a red Corvette//Tanya Tucker meets Cate Blanchett“) og «Somewhere Down The Road» er innom tidligere bekjentskaper. Så er da også Airline Highway Rodneys måte å hylle fortiden, men også å omfavne nåtiden og rekken av fremragende yngre musikere som han elsker å spille med på dette albumet.

“I don’t want to be young again, it goes by so fast / I live more in the moment now and less in the past.”

Jeg liker veldig godt når Crowell snakkesynger som på «Simple (Not So Simple)», der Crowell forteller at han vil leve i nåtiden, men det er ikke så enkelt når det kommer til stykket. Musikalsk går vi i godt kjente Crowell-spor. Noen rocka sanger, noen inderlige ballader og noen midt i mellom.

Men vi må tilbake til «Somewhere Down The Road», albumets sterkeste sang, ikke minst i teksten. En inderlig sang om det Crowell beskriver som en nesten-romanse, en dame han møtte mellom Rosanne Cash og hans nåværende kone, Claudia Church. Bekjentskapet begikk selvmord. Rodney Crowell nedstrippet med strykere og andre varsomme indtrumenter. Rodney Crowell slik jeg kanskje liker ham aller best.

Det er definitivt lettere sanger på dette albumet. «The Twenty-One Song Salute» hyller gamle musikalske helter. Også «Don’t Give Up On Me» er på den friske siden. «Some Kind Of Love» er mer bluesete med noen flotte gitarer. «Taking Flight» er en tradisjonell og flott Crowell-ballade skrevet og sunget sammen med Ashley McBride. På like fine «Louisiana Sunshine Feeling Okay» er Larkin Poe kreditert som medlåtskrivere. Rebecca og Megan Lovell fra Larkin Poe synger harmonisang og spiller slidegitar gjennom hele albumet. Gitaristen Charlie Starr fra Blackberry Smoke bidrar med vokal på «Heaven Can You Help», fin, men av de svakere sporene på et album der det er mye å like.

Alt i alt er Airline Highway blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.

”Og snart kommer morgendagen“

Haugland: Og snart kommer morgendagen (album 2025)

Foto og coverdesign: Westbye, Anne Noddeland og Kristian Lohne, KHM music

For to år siden utga Tor Johan Haugland sitt debutalbum som norskspråklig soloartist, På vei. Albumet ble omtalt av Gubberock – mye fint, der «Kaffen fra i går» framstår som det største høydepunktet. Når Haugland nå utgir sitt andre album, er det en glede å kunne skrive at dette er enda bedre.

Haugland har som sist reist til Halden og søkt hjelp hos magiker Freddy Holm som har produsert albumet. Haugland selv har skrevet alle sangene, og spiller akustisk gitar og munnspill. Jørun Bøgeberg spiller bass og Eivind Kløverød spiller på slaginstrumenter. Freddy Holm? Vel, han spiller resten av instrumentene; strengeinstrumenter, tangenter, strykere og mer til. Forrige album balanserte mellom å være visepop og amerikana, syntes jeg – hva det enn måtte bety – nå er poppreget tonet litt ned. Jeg helgarderer og plasserer dette i den romslige amerikanabåsen. Stemningene på albumet er ilke ulikt Terje Espenes sine norskspråklige album – liker du dem, liker du kanskje denne.

Uten denne gangen å støtte meg på et presseskriv som peker ut retningen for tanken bak prosjektet, skal jeg begi meg ut på åpent hav når jeg nå skal forsøke å beskrive det jeg hører, så får Haugland selv ro meg hjem, for å låne tittelen fra siste spor på albumet.

Første side oppfatter jeg som en helhet. Den stemningsfulle «Ventetid» handler om dagene som bare kommer og går, livet som forsvinner. Stillstand og uro. I neste sang skrus tempoet opp av ei livat tromme, vi må finne ro og så komme oss «Videre», eller kanskje i motsatt rekkefølge; først videre, så ro? Og snart kommer altså morgendagen. Flott melodi, refreng, bro og utvikling i låten. Mange fine detaljer i lydbildet. «Trumf» roer først litt ned for så å sette opp farten. Herlige gitarer jager rundt. Spenningen stiger. En dynamisk låt. Nå har albumet virkelig funnet formen. Og «Fineste kjolen» som avslutter første side, er like fin. Det er hennes tid. Hun kaster seg ut i livet, har nylakkede negler, og den fineste kjolen er på. Hun prøver i hvert fall, så får det gå som det går, i god kontrast til han som venter i åpningslåten.

Noen vil nok stusse på dialekten. Det er ikke mange som synger på tilnærmet Mandals-dialekt. Erlend Ropstad er med sin Vennesla-dialekt ikke så langt unna. På «Fønix» som åpner side to, blir dialekten fremtredende. Sangen er fin, den. Igjen handler det om å ligge nede, men ta tak i tilværelsen. Løfte seg opp med hjelp fra seg selv og andre. «Du og «mæ» har sympatiske trekk blant annet litt av melodien og en gitarsolo, men helheten skjemmes av et masete refreng og kor. Albumets svakeste spor. Heldigvis tar det seg opp igjen med den fengende og galgenhumoristiske «Brente jords taktikk» og den rolige oppsummerende «Ro mæ hjem» med banjo, en dyp bass som spiller en nydelig linje og melankolsk munnspill.

Jeg kan oppsummere litt jeg også. Det er bare å gratulere med et flott album, gode melodier, lekker produksjon og tankefulle tekster. Jeg skrev at side ém fremstår som en helhet, det gjelder i og for seg hele albumet med tekster om å ta tak i livet, motgang til tross. Så enkelt, så vanskelig. Nokså klisjéfritt. “E må si e lige de“!

Og snart kommer morgendagen.

Erik Lukashaugen – visesangeren

Erik Lukashaugen: Bumerke (album 2025)

Noe av det fineste man kan skrive om en norsk artist er at vedkommende er visesanger. Ordet rommer mye. Vi snakker musikk med norske røtter, gode tekster og melodien i sentrum. Ikke noe overdrevent fiksfakseri. Erik Lukashaugen er visesanger. Når du setter på hans nye album Bumerke, hører du med en gang at det er Erik. Sangen «Heme i Trysil» høres akkurat ut som Erik skal høres ut.

Han synger mye om skog, sa sønnen min som leste på tekstene. Ja, jeg er sikker på at Erik Lukashaugen er glad i skog. Skog og fjell. Sangen «Jeg vil til skogen» har en forteller som er akkurat slik jeg forestiller meg ar Erik kan være: Sittende alene å fiske ved et tjern, drikke kokekaffe rundt et bål. Erik har laget musikk til en skogens dikter før; to album med musikk til tekster av Hans Børli har det blitt. Men også veldig fine album med egne tekster. På Eriks syvende album som ble sluppet i går, har han laget musikk til Einar Skjæraasens tekster. I fjor høst fremførte Erik første gang et bestillingsverk med nye viser til tekster av Einar Skjæraasen i Trysil kulturhus. Nå foreligger albumet Bumerke. Bumerke er slik jeg forstår det et lite merke som står etter deg, som viser at du har levd.

Einar Skjæraasen levde fra 1900 til 1966 og kom nettopp fra Trysil. Hans yrke var bankmann, og han bodde mye av livet i Oslo. Også Erik jobbet i finansbransjen før han ble heltidsmusiker, så de har flere fellestrekk disse to. Skjæraasens dikt handler om skogen, kjærlighet og slit, joda, dette er temaer som også går igjen i Hans Børlis diktning. Og i Erik Lukashaugens musikk.

Albumet er delvis spilt inn av Erik selv med massevis av instrumenter i hans hjemmestudio. Andre deler er spilt inn i studio med musikere. Det blir for mye å nevne dem alle, men alle som har vært på konsert med Erik og band vet at hans faste våpendrager Tarjei Nysted spiller på alle tenkelige og utenkelige instrumenter. Ellers spiller fetteren Børge Verbaan på tangenter av forskjellig slag, Ellen Brekken spiller på ulike typer bass, og albumet var også innslag av trommer ved Bjarne Ryen Berg, blåsere og mer til. Det er et særdeles rikt produsert album Erik har laget.

Albumet har tolv sanger, to av dem med tekster som er godt kjent for meg: «Danse mi vise» og «Du skal itte trø i graset». Sanger om den enkelte skapnings beskjedne men viktige plass i universet. Vi må respektere og ta vare på hverandre. Diktene har fått flotte melodier, og enda flere vil bli glad i dem nå som Erik gir dem så god drahjelp. «Danse mi vise» åpner nydelig med Verbaan bak flygel og Eriks stemme, før lydbildet brettes ut med strykere fra Nysted og diskret klarinett fra Dagfinn Sund. Lytt! Nydelig, aldri overlesset. På «Du skal itte trø i graset» er Eriks akustiske gitar mer fremtredende, joda, men det blir straks fyldigere med trommer, synth og mer til.

Men det er også fint å oppdage tekster man ikke har hørt før. La «Han Bessfar» ta deg til en annen tid, følge albumets mest rocka sang og «Trysilvegen» helt til Soria Moria. «Fylle med sang» er en fin duett sunget av Erik sammen med Stine Bogsveen. På andre sanger er folkemusikken mer fremtredende. «Gniar og Gnurkar» er en spretten sang, der du kan se for deg folkedans på tunet. «Mazurka» er skåret over samme lest, men er mer ettertenksom, jeg ser for meg at dansen foregår seinere på kvelden. Store deler av albumets side to er for øvrig preget av høst og kveld med sanger som «Høstvise», «Oktober» og den strålende avslutningen «Go natt da». På «Go natt da» har Erik selv satt seg bak pianoet, og selv om flere instrumenter kommer til har den på er forunderlig vis likevel en «less is more»-tilnærming.

Og akkurat det gjør albumet til en nytelse å lytte til en lørdags morgen. Også en lørdags morgen. Det høres enkelt ut, men detaljrikdommen gjør dette til et album man kan og bør lytte til igjen og igjen. Dette er et bumerke. Se Erik Lukashaugen om han kommer til et sted nær deg i høst. Visesangeren.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: