Yngve Fritjof Kristiansen: Where A Thousand Rivers Meet

Hvis noen lurer på hva slags musikk Gubberock hører på, er det fristende å svare Yngve Fritjof Kristiansen. Hans debutalbum har nemlig veldig mange av de ingrediensene jeg setter ekstra pris på i melodier, tekster og musikk. Her er det flere enn Kristiansens elver som møttes!
Hvor trådene samles. Noen albumtitler er mer treffsikre enn andre. Tittelen på 56 år gamle Yngve Fritjof Kristiansens debutalbum Where A Thousand River Meet er definitivt av de vel gjennomtenkte som treffer godt. Kristiansens album samler tråder fra et langt og mangeslungent liv i og utenfor musikken. Kanskje gir ikke alt i livet mening der og da, men når man reflekterer i bakspeilet, skjønner man mer av hvem man har vært og hvem man har blitt.
Kristiansen fra Svelvik var allerede som 17-åring pub-trubadur og drev også med teater. Han er svært inspirert av folk som Cornelis Vreeswijk, Bob Dylan og Leonard Cohen, alle tre artister som gir en kraftig positiv klang i Gubberocks hus. Musikalsk spenner albumet enda videre. Jeg hører snev av Tom Lehrer og enda eldre cabaretmusikk – kall det gjerne teatralsk – i noen låter. På den utrolig fine «Eternal Light» tenker jeg på Sam Baker, kanskje ikke en referanse som sier noe hos mange, men sjekk ut en omtale her på bloggen fra tidligere i høst! Når jeg hører andre låter, er det faktisk på folk som David Olney og Terry Allen som kommer fram i pannebrasken. Da tenker du kanskje at dette er Americana, og det er ikke helt feil, eller helt riktig.
Mangeslungent. Tekstene, forteller Kristiansen, er abstrakte og forteller om hans eget liv opp til nå, på godt og vondt. Her er både om lys og mørke, skapelse, medgang og motgang. Og kjærlighet. Fram til nå har Kristiansen ofte framført andres sanger. Nå bør han finne fram sine egne, personlige låter når han spiller live.
Når man har såpass mangeslungne sanger som Kristiansen, og man vil ha hjelp til å ”samle elvene“, er det ikke unaturlig at man bruker en multimusiker og hans band. De spiller omtrent hva som helst uten at resultatet blir sprikende. Jeg snakker selvsagt om Freddy Holm som denne gangen har med seg Finn Tore Tokle på bass og Dan Linden på tangenter. Albumet er spilt inn hos perkusjonist Eivind Kløverød på Vestfossen, og Kristiansen har selv produsert albumet i samarbeid med Georg Storhaug.
Sangene er samlet og skrevet gjennomet et langt liv. Noen av strofene på «Blue Hour’s Moan» laget Kristiansen allerede som 15-åring. Albumet har tolv sanger som klokker inn på over 50 minutter. Etter min mening er ikke dette et minutt for mye. Variasjonen mellom låtene, ikke minst med hensyn til om det er steelgitarer, elektriske gitarer, fele eller piano i førersetet og måten Kristiansen synger på, gjør dette spennende hele veien. Noen ganger dramatisk som i den fiolindrevne «Between The Devil And The Sea» eller med mørke gitarer på «Swayed Only By You» andre ganger svingende med piano som i «I Remember You Well». I den vare pianoballaden «Happy Circumstances» synger Kristiansen duett med Maria Solheim. Nydelig!
Kan vi håpe på mer? Det eneste minuset jeg kommer på – ved siden av ørlite haltende tekster av og til – er at når Kristiansen nå har hatt muligheten til å skumme fløten av det han har laget fram til nå, kan det vel umulig bli like bra neste gang? Egentlig et nokså meningsløst spørsmål. Om det ikke skulle bli flere like gode album fra Yngve Fritjof Kristiansen, har han uansett nå et album i bagasjen det står stor respekt av og som han stolt kan henge på veggen. En soleklar femmer!
Og joda, jeg gleder meg allerede til neste album fra Kristiansen, tro ikke annet! Og kanskje får jeg oppleve ham og bandet live?

