I dag presenterer jeg tre band eller artister som alle har lang fartstid i norsk musikkliv. Gylder er for meg et kjent navn som jeg bare ikke har sjekkket ut musikken til, Tofte Family og Byting er helt nye bekjentskaper. Urbane Gylder og mer landlige Byting har langt flere musikalske fellesnevnere enn man først skulle tro, mens Tofte Family skiller seg mer ut med sin country soul. Alle har levert samlinger med låter som fortjener oppmerksomhet!
Tofte Family: The Road That Carries Me (EP 2026)
Vi begynner med en flott EP med fire sanger. Tofte Family er et norsk band som har røtter mange år tilbake. For noen år siden skiftet de navn fra Tofte til Tofte Family, og det er vel da ingen overrakelse at det er slektskap mellom medlemmene Olaf Tufte, Pernille Tofte og Torill Tofte. På EP-en bidrar i tillegg folk som Jørun Bøgeberg på bass, Håvard Gjestvang på bass, Vidar Løvstad på elektrisk gitar og Arne Martinussen på piano.
I september ga de ut EP-en «The Road That Carries Me». Tittellåten, «Don’t Tread On Me» og «Let Your Love Flow» er feiende flott countrysoul med trestemt sang, mens «Broken Heart» er en veldig fin ballade.
Unn deg et drøyt kvarter med denne EP-en. Tofte Family er et fint, nytt bekjentskap for meg!
Byting: Flammebjørka (album 2026)
Byting er et band med opphav i Bø i Telemark som har er tiår eller så bak seg og som på deres nye album spiller folkrock på norsk ikke så ulikt folk som Hellbillies og Odd Nordstoga.
Bandets frontfigur er låtskriver Thomas Hellekås. Bandet består ellers av Eirik Ask på tangenter, Sindre Bakkåker på trommer, Trygve Liahagen på fele, Jonas Valberg på gitar og Jørgen Haugland på bass.
Sigrid Aase har vokal på «Ønsket».
Deres nye album Flammebjørka er et konseptalbum om hendelser gjennom 1800- og 1900-tallet knyttet til et drap ved ei flammebjørk. Thomas Hellekås er interessert i lokalhistorie, eventyr og folketro, og hadde lenge kvernet på hvordan han kunne knytte sammen sine interesser for dette og musikk til en ssmmenhengende historie. Det har han nå lykkes godt med!
Albumet er spilt inn i Kvinesdal med Thomas Gallatin som produsent, noe som har bidratt til en god blanding av norsk- og amerikansk-inspirert musikk.
Resultatet er blitt et veldig fint folkalbum med flere gode melodier og til tider sprek og fengende musisering som på den herlige «Maria» og roligere saker som «Guten på cella». Et fint album som dessverre har kommet litt i bakgrunnen og ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener her på Gubberock. Albumet bør interessere mange! Jeg vil tro dette kan fungere særdeles bra på en scene med noen ord mellom låtene som binder historien sammen.
Gylder: Trampolinehjerter (Album 2026)
Åsmund Gylder er en artist som har gitt ut musikk i et par tiår. Musikken har røtter i en drabanby i Oslo Øst og har et urbant uttrykk i tekster og i musikken som gjerne kan beskrives som rock, viser og rockeviser. Så om du tror at fele og banjo kun hører det rurale til, tar du feil. Åsmund har en fin gjeng musikere med seg, musikere som bidrar til at dette låter så fett som det gjør:
Albumet åpner med tøffe og intense «Blyglass», en mørk, intens og organisk låt som jeg tror kan handle om både nærhet og den avstanden som kan oppstå mellom oss når vi ikke evner å forstå hverandre. Flere av sangene på albumet handler for meg om kommunikasjon og hvor vanskelig det kan være å forstå hverandre som i den fine litt Ulf Lundellske «Trampolinehjerter» og «Det som glapp». Mange av tekstene er poetiske, og det er mulig å legge egne tolknigner i dem, andre er mer rett fram.
«Blyglass» etterfølges av den inderlige «Balladen om Sylvia Borlin» – Sylvia Brolin er en fugl – der celloen til Siri Snortheim og pianoet til Anders Hundstad lenge gir låten vinger før flere instrumenter og en elektrisk gitar gir den et siste løft! Vakker, litt trist, men for meg mest håpefull låt. Albumets beste låt!
«1000 liter eplemost» er en beskrivelse av et prosjekt som betyr mye for Åsmund. Åsmund forklarer at sangen feirer mestringsfølelsen og fellesskapet som har vokst fram i Groruddalen, et felleskap mellom skoler, næringsliv og frivillige der treplanting og eplehøsting er sentrale elementer. Låta spilt inn i et
unikt samarbeid med artisten Rohat og Høybråten skolekor. Samarbeidet gjør låten til et variert og spennende innslag på dette albumet. Lif laga som prosjektet heter er 10 år i år er egentlig verd mange ord, og historien skal da nå også fortelles på kino.
Fellesskapet dyrkes også i andre låter som «Ut å løpe». Jeg har også blitt svært glad i folkballaden «Hjemmebane» om barndomsstedet Haugenstua som endrer seg, som vi alle gjør.
Et variert, meningsfylt og spennende album! Det lander med fine neddempede, ja nær sakrale «Ut å svømme»:
du fant en styrke i det som forsvant
en slags balanse i alt du så
selv om du mistet det du holdt i
fant du noe ingen andre kunne nå
