Felice County Fair: A Celebration Of The Felice Brothers (2026)
The song was weird, but still they cheered
It’s scrambled eggs and solitaire
Himmelsendt skrangleband. The Felice Brothers er mine favoritter blant skranglete rootsbaserte americanaband. Når jeg de siste årene tenker på The Felice Brothers, er det sangen «Flowers By The Roadside» som kommer fremst i pannenrasken. Ifølge sangen sitter de og betrakter en verden som går forbi. De, og særlig låtskriver Ian Felice, har ofte et skråblikk på verden, på politikk og på folk som havner nede i grøfta. Noen kommer seg opp igjen, andre blir værende. Ian Felice har en litt rufsete framtoning, men du verden så mye som må foregå i hodet hans, og du verden som han får det ut! Broren James er ikke helt borte han heller, og på konserter er han mer av en showmann enn Ian, der han herjer bak keyboard og trekkspill.
Brandy Schultz og Conor Oberst. Da bransjeprofil og kone til vokalisten i The Lumineers, Brandy Schultz, tok initiativet til en hyllest til The Felice Brothers, hadde hun neppe sett for seg et album med hele 26 forsjellige spor og artister og enda flere som ønsket å delta. Men det er jo ikke særlig rart om en tenker bittegrann etter. Det er jo som kameraten og den evige framsnakker av bandet Conor Oberst sier. Med dette bandet kan du krysse av for alle punkter som gjør musikk perfekt: poesien, sjelen, sangen og det genuine. Man kan krysse av for de samme punktene når det gjelder Conor også, og det er på alle måter riktig at bandet hans, Bright Eyes, starter ut med en munnspilldrevet og fin versjon av «Wonderful Life». Det snakkes om ønskelister til neste års Kaktus-festival i Halden. På min står det The Felice Brothers og Bright Eyes. Kjenner jeg festivalssjef Jonas Wille rett, er det ikke umulig at de står på hans også.
The Felice Brothers platedebuterte for 20 år siden, og har siden den gangen gitt oss mer enn en håndfull album som ligger høyt på mange kredible (huff!) lister over de beste som er gitt ut siden. De første årene var de tre brødre i bandet, men Simone forvant ut etter en stund, slik at hovedvokalist- og låtskriver Ian og James forsvarer familien ære i et band som også teller Jesske Hume og Will Lawrence.
Kvinner i førersetet. De som endte opp på denne feiringen, er stort sett gode venner og beundrere av The Felice Brothers, og fra Conor Oberst er veien kort til Phoebe Bridgers. Hun har laget det mange mener er av årets aller beste album. Jeg elsker Phoebes stemme, men får ikke helt tak på soloplatene hennes. Det spiller ingen rolle her, og hennes skjøre versjon av «Life In The Dark» er av høydepunktene på dette albumet. Ja, i det hele tatt tar særlig kvinnene sangene et annet sted enn originalene, uten å ta fra dem sjelen. «Flowers By The Roadside» får en ypperlig versjon med Lily Fritts i spissen, Mikaela David gjør en framifrå versjon av «Holy Weight Champ» og Jade Birds versjon av den skremmende «Blow Him Apart” er beint fram nydelig. Tro ikke at jeg kjenner til alle disse artistene. Noe av det fine med dette albumet er alle de for meg ukjente, nye stemmene vi blir kjent med.
Mennene er ikke helt borte de heller. Versjonen til Brandon Flowers av «The Days Of The Years» er fantastisk, og det svinger som bare rakkeren av den Van Morrisson-aktige båserpregete «Special Announcement», mens Willie Watson roer helt ned med «St. Stephen’s End». His Golden Messenger gjør en glimrende gitarbasert «Helen Fry». Slik kan jeg fortsette, men du forstår tegningen forlengst.
Halvparten av sangene er fra to album. Ellers så merker jeg meg at halvparten av sangene er plukket fra det selvtitulerte albumet fra 2008 og Undress fra 2019. Fantastiske album, men Yonder Is The Clock, From Dreams To Dusk, Asylum On The Hill og Valley Of Abandoned Songs hadde fortjent å bli dekket bedre. Og så må jeg innrømme at jeg ikke har full kontroll på resten av albumene, men utvalget derfra bekrefter at flere av disse ikke er blant de beste fra The Felice Brothers.
Årets beste samling av nyinnspilte låter? Uansett; for ei samling av sanger dette har blitt. Jeg lagde meg en spilleliste med originalene for å kunne sammenlikne litt. Den sammenlikningen er ikke så viktig, akkurat nå er det denne hyllesten som gjelder. Poenget er ikke om versjonene er bedre eller dårligere. Men mange kaster nytt lys over sangene og gir en alternativ energi til dem. Så er det noen svakere spor, men det er ikke i nærheten av å ødelegge for at dette kanskje er den beste samlingen med nyinnspilte låter du får høre i år. Jeg skulle bare høre gjennom én gang tenkte jeg. Så ble jeg fanget!
Strålende hyllest til «verdens» beste skrangleband!
