Willi Carlisle, John Dee, Oslo. 16. mai 2026.
Når Facebook er borte, bloggen til Gubberock er borte, ja, hele Internett har gått i lufta. Da er han der fortsatt. Willi Carlisle. Han har alltid vært der, vil alltid være der. Om ikke akkurat Willi Carlisle, så folk som ham. Enda så original han er. Han vil sitte og synge sine sanger, spille på banjo, gitar, fele eller trekkspill – vel squeeze box heter det visst. Han vil synge og snakke om rusmidler, mat, politikk og musikk. Synge hjertet og sjela utover publikum. Kanskje punk-folk er det riktige begrepet? En blanding av Kinky Friedman og David Allan Coe?
Willi Carlisle er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hadde hørt hans siste album et par ganger på forhånd, og hadde fått med meg at han gjør «Beesving» av Richard Thompson. Den får vi i kveld, herlig! Willi Carlisle er 36 år gammel og bosatt i Arkansas. Han livnærte seg tidligere som lærer og musiker, men sluttet som lærer før han ville fått sparken. Før Europa-turnéen nå oppsøkte han lege for en ødelagt menisk. Han ble frarådet å reise, det rådet fulgte han jo ikke, men danse må han la være. Men når det er sagt, skaper han mye liv og røre i sittende posisjon også.
Han kommer inn på scenen, setter seg ned og begynner å rappe uten annet akkompagnement enn et håndholdt rytmeinstrument for så å fortsette med en akapella-låt. Utover i settet varierer han hvilket instrument han spiller på. Det ryker noen strenger, men hva gjør vel det? Han er ordrik i både sanger og mellom sangene. Han kommer til å prate masse tull, for å komme til poenget av og til, så det er ikke så farlig om vi ikke henger med på alt. «It takes a lot of nonsense, to make some sense». Noe slikt, sa han. Tror jeg. Han gjorde det helt klart at han er sosialist, og at det er fint å være i Norge, der han ikke trenger å være alene om det.
Jeg kjenner som du skjønner ikke katalogen hans, men vi fikk sanger som «»We Have Fed You all For 1000 Years», «Winged Victory», gospelen «Big Butt Billy», «The Arrangments», «Cheap Cocaine» til moren og den flotte «Higher Lonesome». Han spiller en intro på fela som får meg til å tenke på norsk folkemusikk, eller irsk for den saks skyld. Folkemusikken i disse landene er jo beslektet, og når sangen er ferdig snakker han om norsk hardingfele.
Publikum ønsker seg låter, men de ønskene kan han ikke innfri, trolig fordi sangene er såpass ordrike, at han måtte ha forberedt seg. Men vi får to fine allsanger til slutt: «I Won’t Be Afraid» og «Angels».
Artister som spiller alene holder ofte på rundt 5 kvarter. Willi holder på rundt én time og 45 minutter. Vi kjeder oss ikke. Han er både sit-down komiker og musiker i ett . Dette ble en flott 16. mai!
Gubberock 