84-åringen Ian Hunter høyner

Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction (album 2024)

Defiance Part 1 stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier!

Mer politisk. Da Ian Hunter for ett år siden ga ut albumet Defiance Part 1, skrev han at den første delen er en ganske morsom plate, og at denne andre delen er tyngre og mer politisk. Sangene på Defiance er skrevet under pandemien og er blitt til i samarbeid med hans gamle våpendrager gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Noen av artistene som Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er nå døde. I omtalen av Defiance Part 1 kan du lese mer om Ian Hunter og prosjektet som sådan.

Sterk åpningskvadruppel. «Fiction Man» roer litt ned etter åpningen «People», men Ian Hunter holder fortsatt koken og det politiske engasjementet oppe. Jeg elsker de fraseringene. Strykerne skaper variasjon og løfter låten nesten opp til nivået fra første låt. De to neste låtene, «The 3rd Rail» og «That Ain’t Rock And Roll» fullfører denne svært potente åpningskvadruppelen. Nydelig gitar fra Jeff Beck og muligens Johnny Depp på den flotte, balladeaktige «The 3rd Rail». Depp har forresten laget den flotte covertegningen. Kanskje synger Hunter om seg selv i «That Ain’t Rock And Roll» når han synger om at de ikke lager dem slik lengre og om sannheten som kommer ut av «The Horse’s Mouth» med referanse til navnet på eget nyhetsbrev.

Etter de fire første sangene holder nivået seg fortsatt høyt, men enkelte av låtene er litt svakere, mens andre som «Precious» har noen stakkato hvileskjær underveis. Ikke at jeg har mye å klage på, flotte overganger, og noen mener nettopp «Precious» er av albumets beste. «Weed» kan bli en ny allsangfavoritt om Ian Hunter kommer seg ut på veien igjen, men versene er bedre enn refrenget!

Lucinda Williams fikk hjelp av Bruce Springsteen på to låter på hennes album i fjor. De var av de svakeste på hennes album, Rock N Roll Heart. Slik sett har Ian Hunter vært mer generøs med Lucinda enn Lucinda var med Bruce. Balladen «What Would I Do Withou You» er en nydelig og løftes av at vi får høre stemmene til Lucinda og Ian sammen.

Kanskje savner jeg et par ballader til på nivået til «Guernica» og «Angel» fra Part 1, men samtidig synes jeg de svakeste låtene på Part 2 er bedre enn de svakeste på Part 1: «I Hate Hate» og «Kiss N’ Make Up». «Kettle Of Fish» på denne nye plata er egentlig ikke i samme kategori. Det er mer en illsint sang som tiltar i sinne og intensitet utover i låten. «Everybody’s Crazy But Me» er jeg litt litt mindre venn med, men den er ikke så verst, den heller. Fansen peker på likheter med «Once Bitten Twice Shy», ikke minst når Ian Hunters traller mørkt før han starter å synge teksten.

Part 3? Albumet toner ut med «Hope», en grei, avdempet avslutning på et album som ellers bekrefter at rocken kjenner ingen aldersgrenser. Defiance Part 2 er jevnere og kanskje enda bedre enn Part 1. Ian Hunter holder koken! Ryktene går om at Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!