Wilco på en formtopp

Wilco – Cousin (album 2023)

Det er bare godt vel ett år siden Wilco ga ut nytt album sist. Deres Cruel Country fra i fjor er rett og slett ett av deres aller beste album, et album innenfor et behagelig, men ikke ortodoks countrylandskap. Kanskje litt, men ikke veldig variabel kvalitet på låtene. De aller fleste Wilcoplatene har i større grad låter man både liker og ikke liker, om det enn kan variere hvilke som er i hvilken kategori fra gang til gang.

Tilbakeblikk. Jeg har feiret denne nye Wilco-utgivelsen med å høre gjennom alle deres album, noen flere ganger. Samarbeidsprosjektene med andre har jeg latt ligge. Det som slår meg er hvor lite lei jeg er av de fleste av disse albumene. Mange av dem, som Sky Blue Sky (2007) og Wilco (The Album) (2009) har til tross for uttalige gjennomlyttinger låter jeg ikke husker så godt. Og der ligger også noe av hemmeligheten. Noen av låtene er antydende, får ikke helt tak på dem, men jeg har likevel lyst til å høre dem igjen og igjen. Tekstene er også ofte vage, få klisjeer, men for det meste aner jeg ikke hva låtskriver Jeff Tweedy synger om.

Etter glimrende The Whole Love (2011) falt jeg litt av. Star Wars (2015) og Schmilco (2016) ble aldri favoritter. Og jeg trodde ikke Ode To Joy (2019) var noe særlig tess heller. Men der tok jeg nok feil, det er et album jeg spiller oftere og oftere.

Futuristisk lydbilde. Årets album, Cousin, ble påbegynt før Cruel Country. Jeff Tweedy forteller til musikkmagasinet Uncut at Wilco begynte arbeidet med albumet i 2019. Da de skulle fortsette amed albumet etter pandemien, bare kom de nye låtene på løpende bånd, og de bestemte seg for å parkere Cousin til fordel for Cruel Country. I fjor tok de opp arbeidet med Cousin igjen, for første gang siden 2007 med en produsent utenfra. Tweedy hadde vært imponert over den walisiske musikeren og produsenten Cate Le Bonss versjon av Wilcos «Company In My Back» og ville jobbe med en person som kunne se nye sider ved musikken deres. Cate Le Bon brakte inn saksofon, billige japanske gitarer og trommemaskin for å gi en følelse av et album som peker inn i framtiden.

Cousin er noe helt annet enn Cruel Country. Vi er nå tilbake til kunstrocken. Lydbildet er kaldere. Men samtidig får vi fortsatt den deilige tromma til Glenn Kotche og stemmen til Jeff Tweedy. Det er ingen tvil om hvem dette er! I tillegg får øvrige bandmedlemmer skinne mer enn sist. Bandet har tross alt én av verdens beste gitarister i Nels Cline, Mikal Jorgensen bak tangenter, multiinstrumentalisten John Stirrar pluss enda flere.

Jeff Tweedy ønsker at albumene skal låte forskjellig, ha sin egen identitet. Låter kan ligge lenge å godtgjøre seg før de finner sin naturlige plass på et album. Nydelige «Pittsburgh» skal være en slik. «Pittsburgh» lener seg nokså tungt på subtile trommelyder, og trommene tar også nesten sømløst over i omtrent like fine, men helt nye, «Soldier’s Child». Glimrende overgang, glimrende låter.

«”I’m cousin to the world,” frontman Jeff Tweedy confesses. “I don’t feel like I’m a blood relation, but maybe I’m a cousin by marriage.» – fra Wilcos hjemmeside

Albumets mest umiddelbare låt, «Evicted», ble gitt ut som singel 1. august i år samtidig som albumet ble annonsert. En klassisk deilig Wilco-låt! Jeg har inntrykk av at Tweedy kan lage så mange slike låter som helst, men han liker å utfordre seg selv og lytteren. Mer eksperimentell, litt støyende og sprakende i lydbildet er åpningslåten, «Infinite Surprise», én av disse Wilco-låtene jeg stadig griper etter, men som sklir litt ut av hånda, akkurat slik det skal være. En hovedlinje i teksten peker på paradoksene vi ofte omgir oss med:

”It’s good to be alive
It’s good to know we die“

Spenningsfelt. «Ten Dead» er omtrent like bra, handler den om skolemassakre, kanskje? Flere av låtene tar for seg situasjonen i forhold og i samfunnet, og jeg har inntrykk av at Tweedy er litt fremmedgjort, han liker ikke det han ser. På andre låter som avslutningslåten «Meant To Be» er han mer positiv. Tweedy skriver både om samholdet og avstanden mellom mennesker, og man aner et spenningsfelt mellom å holde sammen og falle fra hverandre, om å høre til og å ikke høre til; i musikk, men også i tekst:

”Holding our hearts closer together
Keeping to ourselves an empty sea
So we can believe
Our love is meant to be“

På en formtopp. Det er som seg hør og bør låter jeg jeg brukte litt tid på å like, og det er mye bra og slitesterk musikk her. Mange detaljer, mye å oppdage. Litt ujevn. Cousin er ikke samlet sett like sterk som Cruel Country, men albumet er sannelig ikke så mye svakere heller. Karakter: 5/6.