De virkelig gode sangene

Josh Gray – Walk Alone (album 2023)

”If you don’t have a pretty voice, you better be able to write a good song.“

Josh Gray

Joda, stemmen til Josh Gray er sterk der den ligger i grenselandet mellom folk som Sam Baker, James McMurtry og Robert Earl Keen med store doser av eget særpreg, røffhet – og autoritet. Men han har rett når det gjelder sangene. Noen ganger tøffe rockelåter, andre ganger folk og country, alltid med høy kvalitet. De siste årene har jeg oppdaget minst én ny artist jeg må grave meg litt ned i forhistorien til. I 2021 var det Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans, i fjor var det Terry Klein samt Benjamin Tod med og uten Lost Dog Street Band. Og i 2023 er det Josh Gray.

Det er litt stas at en artist av dette kaliberet sender meg en epost hele veien fra Nashville og lurer på om jeg ikke vil høre på musikken hans. Jeg hadde aldri hørt om Josh Gray før, men det var noe med eposten som fanget oppmerksomheten min. Og, årets album fra Josh Gray, Walk Alone, er av de aller beste jeg har hørt i år. Punktum.

Ikke gi opp! Svaret på hvorfor jeg fikk den eposten kommer allerede i platas første låt, den svært fengende og rocka «Radio Stations». De tøffe gitarene og den like tøffe stemmen til Josh avslører raskt at dette er en mann som mener alvor. Josh forteller at radiostasjoner ofte bare støtter etablerte artister, ikke de som er minst like bra og virkelig trenger støtte. Du kan gi ut flott musikk i årevis og bli ignorert til en kjendis eller en stor publikasjon sier at du er kul. Josh vet at han er bra, derfor henvender han seg til slike som meg: ”Bloggers, and critics//you give a damn about music//And you like what you hear//Then play this loud// Share it around//Lend me your ear“. Og tematikken er ikke ulik på låt nummer to, tittellåten Walk Alone. Det hamres taktfast på ulike perkusjonsinstrumenter. Stilig. Teksten oppmuntrer ham selv, ja oss alle, til å gjøre det vi tror på, ikke gi opp!

Platedebut i 2015. Men la oss rykke litt tilbake i tid. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar å høre. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.

Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som ble gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Og en rekke gode låter. Jeg må nevne «Darkest Before Dawn» som er plassert midtveis og fungerer som en nøkkellåt. Om tittelen er mørk, gjelder dette også låten som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Men nei, dette er ikke en trist sang, synger, Josh. Det blir ikke mørkere enn nå, like før soloppgangen. Fire år seinere venter vi dessverre fortsatt på at sola skal stå opp. Om det er «Darkest Before Dawn» jeg først bet meg merke i, har likevel albumet en rekke flere gode låter som tittellåten, den glimrende «All Out War», «Midnight Rendevouz», «Ghosts», «Born In Tennessee», osv., osv. Her er det mye jeg gleder meg til å sette tennene mine i. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.

Walk Alone. I disse dager er altså Josh Gray tilbake med et nytt album. Grunnstammen blant musikerne er omtrent de samme som på Songs Of The Highway: Jason Munday på trommer, Julio Matos på bass, Kenzie Miracle på fele og Ian Miller på tangenter. Men det er enda flere som bidrar til at plata har så fyldig lydbilde som den har.

De to første låtene har vi vært innom. De er røffe. Så roes det ned med «Tiny Wooden Crosses». Små trekors langs veien for å markere dødsfall i trafikken. Josh forsøker å se på livene bak korsene; de døde og de som skal leve videre. Temaet behandles i en følsom og poetisk tekst. Melodien er betagende med flotte detaljer i lydbildet.

«Tiny Wooden Crosses» er en tidlig favorittlåt på albumet. «Travelin’ In My Mind» er ikke stort dårligere. Her avløser den ene kremlåten den forrige. For meg handler låten om å være gammel og svekket. Hovedpersonen kan ikke reise fysisk lenger, men han ser på gamle bilder og fortsetter å reise i hodet sitt, og snart skal han ut på den siste reisen, reisen til den andre siden.

Cheyenne stråler. Etter alle disse favorittlåtene kan jeg vel roe meg ned litt. Vel, nei. «Cheyenne» er én av disse historiene der Josh forteller mye, men ikke alt. Hvorfor sitter vår mann i fengsel? Hva har han gjort? Som i forrige låt må hovedpersonen legge ut på reise kun gjennom sin forestillingsevne. Han klarte i motsetning til Johnny Cash bare «walk the line» en kort tid. Det er en fryd å høre steelgitar, fele – hører ikke forskjell hele tiden – og av og til trommer som understreker teksten og små tempoforandringer. ”Everyone has a breakin’ point, I found mine in Cheyenne“.

Fra den forsiktige og fantastiske «Cheyenne» glir vi over i platas tøffeste låt, den sinte «Money or Blood». Skitne elektriske gitarer fra Sean Thompson. Selv om den musikalske innpakningen er en helt annen, er låten tematisk beslektet med «Darkest Before Dawn» på Songs Of The Highway: Innvandrerhat og terrorisme. Herlig avslutning av låten!

Bildet over er av Josh og dattera, Autumn. Jeg antar at sangen «She Thinks The World Of Me» er inspirert av henne. Ei lita jente som ser opp til faren sin – klarer han å leve opp til hennes tanker om ham? Jeg har nevnt James McMurtry. På denne låten er Josh veldig lik ham, uten at det gjør noe som helst. Micah Hulschers trekkspill gir låten et snev av tex-mex-følelse. Platas letteste låt!

”I put a lot of thought into the production of the songs on this album. There are some subtle things that may be more apparent when listening with headphones.“

Josh Gray

Det er selvfølgelig helt unødvendig å gå gjennom alle låtene på plata, du bør forlengst ha skjønt at dette er saker du ikke bør gå glipp av. Men siden vi er kommet så langt på vei: «Back East». Låten starter med en referanse til Jack Kerouac, og vi forstår at vi er på veien. Østover, kanskje på vei tilbake til stedet Josh vokste opp, kanskje beskriver låten turnélivet. Det er ikke en spesielt glamorøs reise. Men melodien er bunnsolid, og vokser på deg.

Vi går snart inn for landing med «Mystic Queen». Tempoet skrus opp, det er nesten umulig å sitte stille, vi må bare følge med. Om den forrige låten beskrev livet på veien, er dette melodien som tar oss dit. Teksten? Nei, hør selv!

Building Paradise. Vi har allerede nevnt to sanger om ikke å gi opp, følge drømmen. Walk Alone har flere av dem. Albumet avsluttes med en nydelig countryduett der Josh og Morgan Conners deler på vokalen. Sangen handler om, nettopp, «Building Paradise», murstein på murstein:

”Being rich might be nice
But for me it ain’t the dream
Spare me all the financial advice
I’m Building Paradise
Piece by piece“

Ti strålende sanger. Noen røffe, noen vare. Noen elektriske, noen akustiske. Lytteplikt! Og nå – Songs Of The Highway.