Neil Young som grungegudfaren

Neil Young Official Release Series Discs 22, 23+, 24 & 25. Freedom, Ragged Glory (inkl. bonus disc Smell The Horse), Weld og Arc. Alt fordelt på ni disker.

Da Neil Youngs tapte 1970-tallsalbum Chrome Dreams ble utgitt for kort tid siden, ble det uttalt i et plateforum at «Vi som har syttitallsplatene til Neil Young, trenger ikke denne». En helt grei uttalelse om han hadde byttet ut «Vi» med «Jeg». Alle låtene på Chrome Dreams hadde nemlig vært utgitt før, de fleste i samme versjoner. Neil Young har imidlertid en egen strømmetjeneste der man for en rimelig penge kan strømme alle arkivutgivelser og originale utgivelser i topp lydkvalitet, og i motsetning til det mange ser ut til å tro, er utgivelsene også tilgjengelig på mange andre strømmetjenester, selv om Spotify har falt i unåde.

Neil Youngs arkivutgivelser viser ofte den alternative historien. Hvordan hadde Neil Youngs imponerende syttitallskatalog vært om han hadde valgt annerledes da han satte sammen album fra alle låtene som ble spilt inn et voldsomt tempo? Chrome Dreams ville vært et mer konsistent album spekket med enda flere klassikere enn American Stars ‘n’ Bars som i stedet ble utgitt. Musikk er mer enn matematikk, ikke minst følelser; kjente låter i ny kontekst – og glimrende låtkvalitet – er derfor interessant for mange av oss. Og en udefinerbar lyst til å sitte med enda et fysisk produkt i hendene. Man får selv finne ut av nivået på interesse, og om man vil investere i de fysiske produktene. Dette handler ofte ikke om logiske og iskalde vurderinger!

I reutgivelsene av offisielle Neil Young-album er vi nå kommet til hans andre gullalder og albumene Freedom (1989), Ragged Glory (1990), Weld (1991) og Arc (1991). Dette er album jeg har på CD, men som jeg også har ønsket på LP, så jeg kjøpte boksen. Du trenger ikke å gjøre det. Nytt sammenliknet med tidligere utgivelser i denne serien med originale plater er en bonussplate, Smell The Horse, og før jeg henter fram litt nyredigerte omtaler av albumene i boksen, skal jeg si litt om akkurat den plata:

Smell the Horse. 2018 ble det lovet en nyutgivelse av Ragged Glory med ei helt helt ny plate Ragged Glory ll. Låtene skulle være like bra som på Ragged Glory. Jeg er usikker på om det er det vi har fått. Én innvending mot Neil Youngs arkivutgivelser er nemlig ikke det vi får, men det vi ikke får. I stedet for å gi oss hele historien, blir konsertene redigert og prat fjernet. For eksempel. Uansett Smell The Horse inneholder fire låter, låter mange av oss har hørt før, i hvert fall i andre versjoner. Høydepunktet for meg er den akustiske «Interstate», en låt og versjon som i sin tid var bonusspor på LP-utgaven av Broken Arrow (1996), der det burde hatt forrang foran den grusomme livecoveren «Baby What You Want Me To Do». Nydelig, litt i ånden til «Natural Beauty» på Harvest Moon, bare bedre. Vel, akkurat det er sikkert ikke alle enig i. Låten «Don’t Spook The Horse» var i sin tid B-side på singelen «Mansion On The Hill». Den hørte jeg – kjøpte den ikke – da den ble gitt ut og er ingen favoritt nå heller. Låten er et utrykk for Neils til tider litt sære humor. «Boxcar» ble gitt ut på Chrome Dreams II (2007). Versjonen på «Smell The Horse» er overlegen denne! Helt til slutt får vi en 12 minutter lang «Born To Run», på Archives Vol. 2 ble vi avspist med 3 minutter. En låt med gode partier og med Neil og bandet til tider i flytsonen. Men nei, den når ikke helt opp til de lange låtene på Ragged Glory.

Men da gyver vi løs på de originale albumene:

Freedom (1989)

Neil Youngs tilbakekomst? Vel, han hadde jo vært der hele tiden:

«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»

Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.

Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Ett poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».

Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene Old Ways (1985), Landing On Water (1986), Life (1987) og This Note’s For You (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.

I april 1989 var Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg. Minialbumet Eldorado ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? Eldorado er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på Freedom seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for Eldorado. Eldorado er ikke med på denne boksen. Der hadde den hørt hjemme. Den var i stedet med i forrige boks.

«A man of the people»

«Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive»

Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. Freedom kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My (Into The Black)» på albumet Rust Never Sleeps 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.

Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World» på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og er ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden. Og i 2023 er låten mer aktuell enn noen gang, dessverre, mindre feiring, mer alvor.

Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.

Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone», nå også utgitt i en kanskje enda finere versjon på Chrome Dreams. Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, Wrecking Ball.

Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke Freedom som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på Freedom. Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!

Ragged Glory – rufsete herlighet!

«You got love to burn
You better take your chance on love
You got to let your guard down
You better take a chance
A chance on love»

Da var det omsider klart for Crazy Horse igjen. Ikke at det var så lenge siden sist, men det hadde rent mye vann i bekken siden 1987. Verdens tredje beste garasjeband. Nå med Billy Talbot (bass), Ralph Molina (trommer) og Frank Sampedro (gitar) foruten Neil selv. Crazy Horse og produsent David Briggs var ikke overbegistret over at Neil ville spille inn plate i hans «Country Home», ranchen: «Da skal han leke med modelljernbanen sin hvert tiende minutt». Men resultatet: Pur Ragged Glory!

Innspillingene tok én uke. De trøblet litt med de lange låtene, ellers gikk det unna. Vi skjønner med én gang at guttene mener alvor. De to første låtene, «Country Home» og «White Line», skjener herlig avsted. To eldre låter som har fått ligge og godtgjort seg og nå springer ut i full blomst. En annen flott, kortere sak er «Days That Used To Be». Her har Neil rappet melodien fra Bob Dylans «My Back Pages», men det bidrar bare til å bygge opp under nostalgien i låtens tekst. Nostalgi får vi også servert i den fengede «Mansion On The Hill», nå er det hippietida som besynges.

Vi får svært aggressiv «Fuckin’ Up» med en herlig og rå avslutning. Dog er dette kanskje en låt som jeg har gått ørlite grann lei av. De svakeste sporene på plata er en cover av «Farmer John», en sang Neil spilte en del før han slo gjennom tidlig i 1960-årene samt avslutningen «Mother Earth». «Mother Earth»? Kanskje å banne litt i kjerka. Igjen har Neil rappet en melodi, denne gangen fra den tradisjonelle «The Water Is Wide», og gjort den til sin egen. Den er litt seig og har et overtydelig budskap slik vi også har sett på noen seinere plater.

Men så over til de tre låtene som virkelig definerer Ragged Glory, tre lange låter med minimalistiske tekster. Neil og hestene løper opp mot 30 minutter tilsammen på disse låtene som gav Neil og bandet stort rom til herlige improviserte og rufsete gitarpartier slik bare de kan. Følelsene ligger langt utenpå enten det er i «Love To Burn» (om «disorder at home»»), «Over and Over» eller «Love And Only Love».

Om Freedom (1989) igjen hadde etablert Neil blant de store rockartistene, var det Ragged Glory som skaffet Neil posisjonen som grungens gudfar. Låtene på Ragged Glory har vært med Neil Young siden, og om ikke i antall, så i hvert fall i minutter, har de utgjort en stor andel av Neils konserter, enten det er med Crazy Horse eller som i de senere år med The Promise of The Real. Ofte har herlige versjoner av «Love And Only Love» åpnet konsertene. Og i kjølvannet fulgte Weld og seinere, Way Down In The Rust Bucket. Enda råere og enda bedre, men det er nesten en annen historie.

1991: Neil Young & Crazy Horse — «Weld (Arc Weld)»

»It blew my head off during that tour,» Young said about the war in Iraq in Johnny Rogen’s Zero to Sixty: A Critical Biography. «When we were playing that stuff, it was intense. It was real. I could see people dying in my mind. I could see bombs falling, buildings collapsing on families.» – Ultimate classic rock

Dette gav utløp i musikken; rått, energisk og utrolig fengende.Plateomslaget holder det det lover. La oss ikke krangle, men i min bok er Weld tidenes beste livealbum. Da jeg satte den på første gang i 1991, ble jeg blåst over ende. Nesten bokstavelig talt. Da jeg hørte Weld ble —dere får ha meg tilgitt — Ragged Glory nesten litt nedgradert. «Weld» tok nemlig det beste fra «Ragged Glory» —og da mener jeg ikke bare de beste låtene — ett skritt lenger. Råskapen og gitarlydene fra «Ragged Glory» ble overført til flere av de beste eldre låtene. For meg finnes mange definitive versjoner på Weld.

Neils hørsel ble visst aldri den samme etter denne turneen og miksingen av livealbumet. Han la ned mye etterarbeid i Weld, og ifølge hans mangeårige medprodusent, David Briggs, ble lyden dårligere og dårligere jo lengre han holdt på. Den godeste Briggs var ikke alltid like glad i Neil på denne tiden. Han uttalte blant annet til Jimmy McDonaugh, forfatteren bak Neil Young-biografien «Shakey», noe i retning av: «Neil sær og innadvendt i syttiårene? Nei, det er nå han har blitt sær og innadvendt.»

Det endelige resultatet er imidlertid mer enn godt nok for meg.

Turneen pågikk under gulfkrigen. Neil ville gi en uttalelse. Gjennom musikken, og for å gjøre det hele litt tydeligere gjennom en elektrisk versjon av Dylans «Blowin’ In The Wind». «Hey Hey, My My» åpner det hele, og er tøffere enn noen gang: «Rock ‘n’ roll can never die», indeed. «Crime In The City» er ikke lenger den flotte, nedtonede sangen fra Freedom, men fremstår nå som en livsnødvendig og energisk rocker. Det er også nye og friske versjoner av syttitallslåter som «Powderfinger» og «Cortez The Killer».

Som kompanjong til Weld, ble det også ut en 35 minutter lang opera med støy. Arc er en samling åpninger og avslutninger av låter fra turneen, alt samlet til en helhet. Prosjektet var inspirert av forsøk Neil hadde gjort noen år tidligere, og Thurston Moore i Sonic Youth foreslo at dette nå måtte realiseres. Liker du mye gitarstøy og feedback er kanskje dette noe for deg, hvis ikke ville jeg startet med andre Neil Young-album! Jeg syntes det var gøy å få tak i den for vel 30 år siden, selv om jeg visste at den ikke ville få mange gjennomhøringer. Og nå? Jo, jeg synes lyden er bra, det er ikke så verst å høre feedback-avslutningen på låter som «Like A Hurricane», «Welfare Mothers», «Rockin’ In The Free World» og «Love and Only Love» – mest dem? – i en støyende kakafoni. I hvertfall én gang – sikkert 20 år siden sist. Gitarene er faktisk til tider nokså herlig eksperimenterende. Bedre enn jeg husket den. Så da er den unnagjort, for denne gang.

Det ble gitt ut en film fra turneen på omtrent den samme tida. Filmen Weld mangler én låt fra albumet. Den 14 minutter lange, himmelske «Like A Hurricane». For en versjon! Låten tar av flere ganger og når stadig nye topper. Neil uttalte at albumversjonen fikk tale for seg selv, en filmversjon var overflødig. Filmen er uansett fantastisk på egne premisser. Ikke bare den fantastiske musikken fra livealbumet, men i stor grad også samspillet mellom bandet og publikum. Se de to første låtene da vel, «Hey Hey, My My» og «Crime In The City». Dette betyr noe for publikum! De synger, «headbanger» og spiller luftgitar. Fokuset på publikum gjør denne filmen til en helt spesiell opplevelse.

Foto: Tormod Reiersen

Utgitt av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar