To damer og sannheten!

Kaitlin Butts – What Else Can She Do (album 2022)
Amy Speace – Tucson (album 2022)

Jeg løfter i dag frem to album der historiene fortelles med kvinneperspektiv, nemlig de nye platene til to kvinner med tilknytning til Nashville, Amy Speace og Katlin Butts. Er man matematiker, vil man finne mange likhetstrekk mellom albumene. Begge albumene varer i rundt halvtimen, begge har syv sanger og begge avsluttes med en coverlåt som oppsummerer albumet!

Så kan man også karakterisere begge albumene som americana der steelgitaren på enkelte låter er en fellesnevner, men der Kaitlin Butts er tøff og rocka i uttrykket med til dels snerrende stemme og ditto elektriske gitarer, heller Amy Speace mer i retning av dempet folk, der piano og strykere skaper mye av den musikalske stemningen. Samtidig synger Kaitlin Butts andre kvinners historier, mens Amy Speace tar utgangspunkt i egne, til dels traumatiske, opplevelser.

Uansett begge platene anbefales! Les mer om dem under.

Kaitlin Butts – What Else Can She Do

Kaitlin Butts fra Nashville er i disse dager ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister!

La meg begynne med slutten. Som siste låt gjør nemlig Kaitlin en versjon av den gamle tradisjonelle låten, «In The Pines». Er det nødvendig, tenkte jeg. Jo, helt nødvendig skulle det vise seg. Låten har utviklet seg og finnes med litt forskjellige tekster som kan gi ganske forskjellige tolkning:

«My man, my man, don't lie to me
Tell me, where did you sleep last night?
In the pines, in the pines where the sun don't ever shine
I'd shiver the whole night through»

Det finnes én versjon der hovdpersonen har rømt fra slavedriveren sin og sover ute. I Kaitlin Butts versjon dreier det seg etter alle solemerker om utroskap og Kaitlins herlige snerring levner lite tvil om at hun ikke et øyeblikk tror på mannens svar. En strålende versjon!

Og da har vi allerede vært gjennom seks særdeles flotte låter som forteller ulike historier om kvinner:

«These songs are all stories of different women facing the question: what else can she do?»

-Kaitlin Butts

Det begynner røft med «It Won’t Always Be This Way». Allerede fra første setning, mener Kaitlin alvor, og det sparker godt fra i refrenget, og Kaitlin selv holder ikke tilbake mens gitarene til særlig Joshuha Grange og trommene til Fred Ethringham herjer.

«Speak of the devil in he walks
It's like his ears burn when I talk
Pushed in a gutter, stuck in a rut
Waitin' for the next turn of the knife in my gut»

Det kjøres i ganske bra tempo på neste låt med det finurlige ordspillet «Damned if I do, bored if I don’t». Så vil man på neste låt, tittellåten «What Else Can She Do», bite seg merke i bassen som åpner det hele – og forsåvidt også fortsetter – samtidig som resten av den flotte countrylåten og historien får utspille seg.

«I thought we’d be married in a fever
Thought we’d ride off like Johnny and June
But I don’t think we’ll make it to Jackson
No I don’t think we’ll make it that far»

Du husker June Carter og Johnny Cash’ sang «Jackson»? Kaitlin har sin egen låt med den tittelen. Låten har direkte referanse til Johnny & June, og ikke minst til teksten i deres låt. Kaitlin slår fast at forholdet hun beskriver går over styr lenge før de kommer til Jackson, så da klarte vel Johnny Cash og June Carter seg bedre? Flott og inspirert låt om du skulle lure.

Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet «What Else Can She Do» er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer. Karakter: 8,5/10.

Amy Speace – Tucson

«My father’s house shines hard and bright 
It stands like a beacon calling me in the night
Calling and calling so cold and alone
Shing cross this dark highway where our sins lie unatoned»
– Bruce Springsteen,
«My Father’s House»

Amy Speace forteller at hun alltid har likt «My Father’s House» av Bruce Springsteen. Etter farens død har den fått ny mening for henne, og det virker derfor helt riktig at hun avslutter sitt nye album med en versjon av nettopp denne låten. Hun gjør en naken og fin versjon der første vers er helt uten instrumenter.

For ett år siden skrev jeg om albumet «There Usted To Be Horses Here» av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. Amy hadde lenge et litt trøblete forhold til faren, en konservativ forretningsmann, som ikke var interessert i kunst eller i å dele følelser. Men da han begynte å se datteren sin som en hardtarbeidende, dedikert, småbedriftseier, endret hans oppfatning av hennes karrierevei.

På hennes nye album «Tucson» forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019 mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon. På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet.

Mye av plata tar utgangspunkt i at Amy ble voldtatt som 19-åring og hvordan dette kan ha bidratt til at hun senere levde et vilt liv og ble bulemiker og alkoholiker, for så å bli tørrlagt for snart 10 år siden. Faren hadde vanskelig for å godta hennes historie om voldtekt, og tidligere traumatiske hendelser kan ha kommet fram og fått behov for ny bearbeidelse i forbindelse med farens død. Én av låtene på albumet heter «Little Red» etter eventyret om rødhette og ulven, et eventyr mange mener kan handle om seksuelt misbruk. Heldigvis er tekstene poetiske, slik at de – foreløpig i hvert fall – ikke oppleves for private og for depressive. På «If You Fall» f.eks. handler det om å la maska falle og å støtte hverandre. Men uansett; Amy er i enda større grad enn på «The Used To Be Horses Here» åpen og modig på dette albumet.

Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro, men ikke uro som hos Katlin Butts, mer forsiktig tilbakeholdt uro som på albumets kanskje beste egenskrevne låt, «Blues For Joy». Der Kaitlin Butts har laget et energisk album som kan egne seg også når en er på farten, egner Amy Speace sitt album seg mer for meditasjon i sofaen. Karakter: 8/10.

Siden vi begynte med slutten, passer det vel fint å slutte med begynnelsen, «Cottonwood»:

«Cottonwood and the desert sun 
Too far away for me to run
Where would I go anyway 
Dragging this old weight
All the work I’ve done before 
Just opened up the basement door
Here I am face to the floor 
Again»