Se filmen om Velvet Underground!

The Velvet Underground – Dokumentar (2021), regissert av Todd Haynes.

Jeg har noen ganger startet et abonnement bare for å se én film, og denne gangen var det Apple TV+ som fikk meg på kroken. Så får jeg forsøke å huske å avslutte abonnementet når måneden har gått. Les litt om mine tanker knyttet til Velvet Underground og filmen om dem. Men først og fremst: se filmen!

Bilder: Apple TV+

«One chord is fine. Two chords are pushing it. Three chords and you’re into jazz.» –Lou Reed

I skrivende stund hører jeg Nick Cave & The Bad Seeds: «B-sides & Rarities. Part 2» (2021). Nick Cave oppgir Leonard Cohen som sin store inspirasjonskilde. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at slektskapet til Velvet Underground også er betydelig gjennom store deler av karrieren. Det være seg de monotone dronene til Warren Ellis, de skjøre og fine balladene som kan minne om Lou Reeds fantastiske ballader fra Velvet Underground-tiden, eller de voldsomme utbruddene Nick Cave særlig hadde på sine første album med The Bad Seeds, eller for den saks skyld med tidlige band, sideprosjekt og live den dag i dag.

«Vi hatet hippier!»

Ett av to gjenlevende originale Velvet Underground-medlemmer, Maureen Tucker, forteller i den nye filmen til regissør Todd Haynes, «The Velvet Underground», at de hatet hippier. «Alle vil ha en bedre verden, blomster i håret hjelper ikke mot noe som helst». Så da avslutter jeg min lille Nick Cave- sammenlikning med at det er slektskap også når det gjelder de brutale tekstene til Velvet Underground og Nick Caves tekstunivers. Og tilføyer at filmen om Velvet Underground kan fungere som en motvekt til serien og filmen om Laurel Canyon-miljøet i California mot slutten av 1960-årene. Samme tidsepoke, forskjellige uttrykk!

Lou Reeds vakre ballader og John Cales støy?

Det er sagt om Velvet Underground – noen vil kanskje si til det kjedsommelige – at ikke så mange kjøpte platene til Velvet Underground, men at de få som gjorde det, startet et band. Jeg startet aldri et band, men det å bli introdusert for bandet under førstegangstjenesten for over 30 år siden, er noe av det mest positive som kom ut av det året. Da jeg i går så Todd Haynes’ film, ble jeg minnet på hvorfor. Å høre Nico synge «I’ll Be Your Mirror», er nær rystende den dag i dag. Hun høres ikke ut som noen andre, og kan heller ikke ha vært som noen andre. Har det noen ganger vært skrevet en vakrere ballade enn Lou Reeds «Pale Blue Eyes»? Lou Reeds fremføringer av «I’m Waiting For The Man» og «Heroin» er banebrytende realisme, som borer seg ned i sjelen. Så har vi Cales mer eksperimentelle bidrag. Jeg vet den dag i dag ikke hva jeg mener om «Sister Ray», drøy på alle måter! Teksten til den 17 minutter lange låten er skrevet av Lou Reed og er beslektet med teksten til låter som nettopp «Waiting For My Man» og «Heroin» og miljøet rundt The Factory, men flere i bandet er oppført som komponister, og tar jeg ikke mye feil, skal Cale ha mye av æren/skylda for at den låter akkurat som den gjør!

Bilde: Apple Tv+

Konvensjonell dokumentar?

I sin film fra 2007 om Bob Dylan, «I’m Not There», brukte regissør Todd Haynes’ ukonvensjonelle fortellergrep med blant annet seks ulike skuespillere – hvorav én kvinne – til å tolke Bob Dylan. I filmen om The Velvet Underground brukes mer ordinære grep, og filmen er da også en dokumentar. Filmen gir et innblikk i det «frie»kunstnermiljøet rundt Andy Warhols Factory, og etterhvert Lou Reeds brudd med Warhol og John Cale, blant annet som følge av Reeds ønske om å fri seg fra waliseren John Cales avantagardeeksperimenter for å lage mer tradisjonelle poplåter. Haynes dveler ved den musikalsk skolerte Cales innflytelse på Velvet Undergrounds lydbilde og hans inspirasjon fra artister som blant annet de eksperimentelt og til dels minimalistisk-orienterte komponistene John Cage og Le Monte Young.

Vi får innsiktsfulle kommentarer fra artisten Jonathan Richman som som oppvarmingsartist fikk se konfliktene i bandet utspille seg på nært hold.

Foruten Richmans kommentarer er John Cales og Maureen Tuckers stemme viktige for filmen. Og man tar seg i å savne Lou Reeds kommentarer, en Lou Reed som døde for åtte år siden. Det sies underveis i filmen at Lou Reed alltid var en usikker person som avsluttet vennskap fordi han ville komme en avvisning i forkjøpet. Samtidig forelsket alle seg i ham; både kvinner og menn. Lou Reeds søster er til stede og kaster blant annet litt alternativt lys over Lou Reeds elektrosjokkterapi som, ifølge myten i i hver fall, skulle helbrede bifile tendenser.

Se filmen!

John Cale og Lou Reed ble gjenforent da de lagde «Songs For Drella» for Andy Warhol i 1990, og til tross for at friksjonen mellom de to sterke personlighetene også ble vekket til live da, fant det sted en serie konserter med Velvet Underground i 1993. Filmen gir oss lite om dette, men fokuserer på tiden fram til årene rundt 1970.

Jeg lar det være med det. Se filmen «The Velvet Underground» selv!

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: