Om Rebekka Lundstrøms platedebut og om John Prine

Foto: Niklas Mørkvand og Vibeke Sjøvold

«CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown»

«Hvis jeg skal velge én låt av John Prine, så tror jeg det må bli «Speed Of The Sound Of Loneliness. Av alle de vakre låtene han har gitt meg, er det denne som har fulgt meg lengst.»

–Rebekka Lundstrøm

I påskeuka i fjor ble jeg vekket av kona som skulle på jobb. John Prine var død. Jeg gikk ned i stua og skrev en omtale av Rebekka Lundstrøms flotte debutalbum «Carousel». Hva skulle jeg ellers gjøre? Jeg hadde to måneder i forveien vært på min annen John Prine konsert på under to år. En Prine med skrantende helse ga en fantastisk forestilling. Ikke mange uker seinere kunne vi høre at han var hardt angrepet av Covid-19, og vi fryktet det verste. Jeg tenker det er helt i John Prines ånd å skrive om ham og Rebekka Lundstrøm i samme artikkel. Han var nemlig kjent for å løfte nye stemmer frem: Iris DeMent, Brandi Carlisle, Jason Isbell med mange flere!

Vi var mange som delte tanker knyttet til John Prines død i påskeuka i fjor, og kanskje ble følelsene forsterket av pandemien som herjet, ja, fortsatt herjer. Selv valgte jeg å reposte min omtale av min siste John Prine-konsert, den nest siste han noen gang holdt. Den summerte også opp mitt forhold til John Prine, syntes jeg. Helt til slutt i denne artikkelen kan du lese den omtalen.

For meg vil derfor Rebekka Lundstrøms Carousel for alltid ha en eim av John Prine over seg. Noe som også gjør at jeg etter at jeg anmeldte den ikke setter den på i tide og utide. Jeg vil ikke ødelegge akkurat den følelsen.

I min anmeldelse av «Carousel» skrev jeg blant annet at i løpet av få dager hadde jeg sikkert spilt den mer enn 10 ganger. For noen sanger, for en produksjon! Dagen før jeg skrev anmeldelsen hadde jeg jeg tenkt på hvor sterke superlativer jeg skulle ta sjansen på å bruke uten å møte meg selv i døra et halvt år seinere. Så havnet jeg mentalt et annet sted. John Prine er død. Superlativene fikk bli som de ble. Jeg skrev om at livet går videre. Opp- og nedturer, som en karusell. Nettopp det mange av tekstene på «Carousel» handler om. Sanger det måtte ha kostet mye å lage. Men desto morsomere for alle involverte at resultatet ble så vellykket. Jo, jeg hørte den igjen i går. Like bra!

Jeg spurte Rebekka om hvordan dette siste året har vært og om hennes forhold til John Prine. Svaret hun ga, kan nok mange artister som har gitt ut plate det siste året kjenne seg igjen i. Mange andre også forresten.

Rebekka forteller om utgivelsen og mottakelsen av «Carousel»
Planen var egentlig at mitt debutalbum «Carousel» skulle slippes før jul i 2019. Ting tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg, og derfor ble datoen satt til 27. mars for å være helt sikker på at jeg rakk å få CD-er levert før slippkonserten. CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown. Jeg var så nær! Men konserten måtte jo selvfølgelig utsettes på ubestemt tid. Jeg vurderte å holde igjen albumet også, men det ble tungvint og føltes feil.

På tross av alt det negative som skjedde på den tida, så var det en utrolig herlig følelse å dele musikken min med verden. Og selv om jeg ikke fikk gjort så mye mer enn å spre det digitalt selv, så kom albumet seg rundt, og fikk endel oppmerksomhet! Jeg ble spilt på radio i Australia, intervjuet av et musikkmagasin i Malaysia og omtalt i Amerika. I tillegg fikk albumet veldig gode omtaler her hjemme, og flere av låtene ble spilt på forskjellige radiokanaler.

Foto: Birgit Fostervold

Mot slutten av året ble albumet også skjenket plass på flere lister over beste utgivelser i 2020. Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde sett for meg at det skulle gå så bra som det gjorde – med eller uten pandemikjepper i hjula!

Jeg gjorde litt onlinekonserter på våren, solgte ut første opplaget av CD-ene og holdt meg travel med å lage hjemmelaget merch. Så jeg klarte å holde hodet over vannet. Da sommeren kom, ble det en del spilling lokalt, og juni og juli ble bra! Utenbyskonsertene derimot, var enten vriene å få booket eller umulig å få gjennomført. I skrivende stund har jeg flere konserter på vent som skal gjennomføres når verden er trygg igjen.

I juni fikk jeg endelig holdt det som skulle vært releasekonserten min i Bakgården i Arendal. Jeg spilte med fullt band for utsolgt hus. Det var en veldig etterlengta og stor opplevelse.

Rebekka om John Prine
På vårparten i fjor opplevde vi noe som for min del understrekte veldig alvoret i situasjonen vi var i, da beskjeden kom om at John Prine kjempet for livet på sykehuset etter å ha blitt smitta av Covid-19. En kamp han dessverre tapte. Og selv om Prine ikke var hverken bekjent eller nær, så opplevde jeg det hele som veldig nært og inderlig. Et personlig tap som føltes så bortkasta og unødvendig.

Vi spilte hans «Angel From Montgomery» som ekstranummer på konserten som hyllest til alt han har betydd for oss som både musikere og mennesker.

På min artistside på Facebook ligger det også ute video av denne, og «Speed Of The Sound Of Loneliness», til ære for Prine. Hvis jeg skal velge én låt av John Prine så tror jeg det må bli denne. Av alle de vakre låtene han har gitt meg er det denne som har fulgt meg lengst.

Da jeg først oppdaga denne låta i min ungdom, visste jeg ikke hvem artisten bak låta var. Det skulle ta ganske mange år før jeg oppdaga Prine og hans musikk på ordentlig. Først i forbindelse med hans samarbeid med Iris DeMent og deretter, åpenbarte det seg en hel verden som man rett og slett ikke kan la være å elske. Fra latterfremkallende morsomheter til hjerteskjærende tragedier. Jeg tror jeg liker de sørgelige sangene best. Jeg er en sucker for en god tragedie, og selv om jeg liker de muntre låtene hans også, så er det nok disse som ligger mitt hjerte nærmest.

Men helt til slutt så vil jeg likevel trekke frem en av de andre låtene; Fish and Whistle. Dette er en sånn låt som jeg blir glad og lett til sinns av å høre. Jeg tror det har med plystring å gjøre. Han synger om å plystre, og fløytespillet høres ut som plystring. Jeg syns det er så gjildt å høre folk som plystrer!

Artikkelforfatterens omtale av John Prines konsert I Oslo i februar 2020 – En ny kveld for historiebøkene

Konsertanmeldelse: Ian Noe/ John Prine med band
Oslo Konserthus 9. Februar 2020
Tekst tidligere publisert på Popklikk.no.

En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen.

Foto; Vibeke Sjøvold

Bonnie Raitt på Grammy-utdelingen for et par uker siden: «My friend and hero John Prine, who is sitting right over there, wrote ‘Angel From Montgomery’ and so many other songs that changed my life». Slik er det mange som har det! John Prine ble oppdaget av Kris Kristofferson da Prine var postmann. Mange store artister har mye å takke Kris for, Kristofferson må man bare sette pris på. 

Ian Noe – fjorårets platedebutant i mine ører – var oppvarmingsartist, alene med gitar. I går presenterte han flere av de flotte låtene om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. På åpningslåten «Letter To Madeleine» var tempoet skrudd ned er par hakk fra plata. Gåsehud! Deretter fulgte flere låter fra siste plate samt en helt ny. Knappenålstille i Oslo Konserthus! Noe kommer tilbake til Oslo i juni med band, uten at vi savnet bandet i går.

John Prine opplevde jeg første gang i en konsert mot landminer samme sted i 2002 der han med sin lune tilstedeværelse nesten stjal showet fra folk som Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle. En legendarisk konsert av typen som flere og flere sier de har vært på etter hvert som årene går. Da jeg endelig fikk oppleve John Prine som hovedattraksjon i konserthuset i august 2018, ble de skyhøye forventningene mine mer enn innfridd. En kveld for historiebøkene! Flere runder med alvorlig sykdom hadde ikke ødelagt for hans unike formidlingsevne.

Et skadet kne («nothing serious»), gjorde at Prine ble sittende under gårsdagens konsert. Han serverte låter fra den nyeste og etterlengtede plata, «Tree Of Forgivness», som allerede har rukket å bli nesten to år, samt en rekke klassikere. Alt krydret med Prines nydelige og underfundige historier mellom låtene. «I thought I would be able to slow down after that record, but the damn record started to sell!»

Prine balanserer alvor, understatement, ironi og humor på en helt unik måte. I låter som den tragiske «Six O’Clock News» gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien («The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.) Bandet fargelegger nydelig, og alle i bandet bidrar til å løfte låtene det lille ekstra, enten det er bass, gitar, fiolin, steelgitar eller forsiktig på slaginstrument.

Og ja, «Sam Stone», historien om vietnamveteranen som ikke fikset livet som fulgte etter slagmarken. «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose», er en setning som har brent seg fast hos meg og mange andre. Prines stemme er ikke den samme som da låten ble laget for 50 år siden, men låten blir bare bedre og bedre.

I andre låter er det mer rom for tolkninger. Som nydelige og vemodige «Summer’s End» fra hans nyeste plate– «I wrote this together with Pat McLaughlin, we never discuss the meaning of the songs». En sang som ikke nødvendigvis bare handler om at sommeren eller livet for den saks skyld går fortere enn vi klarer å ta inn over oss. Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som besøker en grav.

Og vi fikk fantastiske «Lake Marie», en sang inspirert av at navnene på to hvite, forlatte babyer som ga navnet til innsjøene Lake Marie og Lake Elizabeth. Sangen er innholdsmettet, der kjærlighetshistorien i et vers glir over mord i neste vers. Hva Prine forteller har vært diskutert. Kanskje ville innsjøene fortsatt vært «Peaceful Waters» om ikke den hvite mann hadde tilranet seg dem fra de innfødte? Kveldens mest krevende låt imponerende avlevert av John Prine og bandet! Prine storkoste seg! «You know what blood looks like in a black and white video? SHADOWS».

Og, ja, «Hello In There»: «Probably the prettiest song I have written». Andre høydepunkter var soloversjoner av «All The Best» og «It’s A Big Old Goofy World». To låter der Prines herlige ironi får boltre seg! Å høre Prine og Ian Noe sammen på «Mexican Home» og «Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard» var en flott bonus!

På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene.

«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

-«Summer’s End», John Prine

Foto: Vibeke Sjøvold

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: