Tilbake til nåtiden: Jon Niklas Rønning. Hanna Solemdal Idsø (vokal), Ole M. Aagenæs (vokal, piano), Lise Sørensen (fiolin med mer) og Andreas Haga (bass). Regi: Vemund Vik. Latter, Oslo, 13. april 2024
Når vi ankommer salen på Latter i Oslo, og får logoen til Jon Niklas Rønnings show Tilbake til nåtiden mot oss samtidig som det spilles åtti- og nittitallsmusikk, tenker vi at dette skal bli en nostalgisk tripp tilbake til 1980-årene. Som noen husker, var det da Michael J. Fox regjerte med Tilbake til fremtiden-filmene. Nå blir det ikke helt det. Ikke bare det i hvert fall. Et tråd i forestillingen er at dagen i dag er vår beste tid, den eneste vi har. Noen ganger er denne tråden nokså tynn, men vi blir stadig minnet på den.
Noen opplagte poeng? Den amerikanske pianosatirikeren Tom Lehrer gjengir på en av sine plater en kritiker: ”He seldom has any point to make except obvious ones“. Og kanskje er heller ikke dette kvelden for den dype subtile humoren hele tiden. Men jeg og mitt følge koste oss! Dette var nest siste forestilling for i vår, og det blir nye muligheter til høsten. Joda, du har rett Jon Niklas, vi hadde tekstet om hva vi skulle se, hvem som skulle kjøpe billetter og hvor vi skulle spise. Vi endte opp hjemme hos meg og kona.
Tilbake til nåtiden hadde premiere i januar på tiden rundt bisettelsen til Ole Paus. Siste jeg så Jon Niklas var på samme sted for vel to år siden, nettopp sammen med Ole Paus. Veldig fint og litt rørende at forestillingen åpner med at Jon Niklas’ gode venn Ole Paus på skjerm forteller hvor viktig det er å ta vare på øyeblikkene, mens bandet komper.
Ace Of Base og Rihanna. Vi blir tidlig introdusert for to fiktive publikummere, én på 20 år og én på rundt 40 år. Det er en kjent sak at mye av musikksmaken vår formes når vi er rundt alderen 12–22 år, så Jon Niklas gjorde et poeng av at den ene publikummeren ikke fornyer sin musikalske smak, mens det fortsatt er håp for den andre. Selv tilhører jeg de håpløse. Jeg kjente riktignok igjen én åttitallslåt eller to, men da gubbete musikksmak i forestillingen ofte var fra Jon Niklas sin ungdomstid på nittitallet, er jeg egentlig for gammel for de sangene også! Jeg kjenner jo hverken Ace Of Base eller Rihanna. Men hvem bryr seg om slikt når Jon Niklas får lurt inn ei setning om farens plater av Jan Eggum.
Fra politikk til de personlige. Et av Jon Niklas’ forbilder er Loudon Wainwright III. Wainwright bedriver både politisk satire samtidig som han bedriver privat, ehm, satire. I forestillingen beveger Rønning seg mellom disse ytterpunktene. Det er vanskelig å utføre god satire i dag når virkeligheten fremstår så absurd i seg selv. I den grad vi lar oss overraske av innholdet i sangen om Shaman Durek og kommentaren til alle statsrådavgangene, er det fordi vi knapt har orket å lese overskriftene i avisene om dette, men humrer gjør vi! Joda, tror det var en oppdatert linje eller to om fredagens avgang. Og Tesla-sangen kom, den også!
Jon Niklas er kanskje aller best i de mer personlige låtene. Siden jeg så 10-åringen hans på konsert med Jon Niklas’ far for to og et halvt år siden, syntes jeg nesten at jeg kjente én viktig brikke i forestillingen. Neida, sønnen ble aldri utlevert. Og den kostelige versjonen av «So ro lille mann», en sang som blir mer og mer desperat jo lenger tid det tar før sønnen sovner, var inspirert av fireåringen. Lett gjenkjennbar!
Bjørn Eidsvåg og Emma Steinbakken. Mange vil vite at musikkjournalist Øyvind Rønning er far til Jon Niklas. Innimellom det som dessverre stadig blir færre av de gode anmeldelsene av ny musikk i Dagbladet (vi kan lese Øyvinds musikktips andre steder nå), anmelder han låt for låt i program som Maskorama og Hver gang vi møtes. For meg er et høydepunkt i forestillingen harseleringen med disse programmene. Jon Niklas slår riktignok opp vidåpne dører, men hvorfor er det aldri seriøse program om ny musikk der artister fremfører egne sanger? «Koffor, koffor, koffor, koffor!» Det musikalske satt som et skudd under dette nummeret. Herlig.
Bandet! Ja, det musikalske sitter som et skudd hele veien. Hanna Solemdal Idsø er den store stjerna deler av kvelden. Som hun synger. Timingen er strålende hele veien mellom Jon Niklas poenger, og Hanna og også pianist Ole Aagenæs som er innom på vokal med jevne mellomrom. Andreas Haga beveger seg mellom ståbass og elektrisk bass med den største selvfølgelighet og får også lov til å få inn en puncline. Lise Sørensen må være av landets dyktigste fiolinister og satte et elegant preg på forestillingen.
Kveldens beste sluttpoeng fikk vi i nummeret det det var feiring av en skilsmisse. Sputniks sang «Nå skal vi skilles Johanne» har fått en konkurrent! Hva sluttpoenget er? Se forestillingen på onsdag eller høsten!
Krenkorama. Et annet av kveldens høydepunkter – det er noen stykker – er når Jon Niklas fremfører en rektors avgangstale, der noe av alt vi lar oss krenke av blir kommentert. Som opprinnelig sørlending, synes jeg som oftest at de som parodierer dialekter fra Sørlandet, overdriver mer enn en smule. Jon Niklas er intet unntak, men vi setter det på satirekontoen. Og gøy er det jo, at bøker som Kardemomme by må omskrives, fordi bygde-Norge kan bli krenket!
Beste kveld. Til slutt en fremførte Jon Niklas en Erik Bye-klassiker med litt ny tekst. Kvelden i går var da også gårsdagens beste kveld, for å holde meg til sangen og forestillingens tema!
Vi ses på konsert med Lars Winnerbäck til sommeren, Jon Niklas, om vi får det til!
Gubberock 