Gubberock

Tre skarpe observatører

John Prine: «Souvenirs» (2000)
Warren Zevon: «The Envoy» (1982)
Randy Newman: «Born Again» (1979)

(Første gang publisert i Popklikk i 2020)

I dag tar Gubberock for seg tre album av tre av våre favorittartister. John Prine, Randy Newman og Warren Zevon har flere fellestrekk. De skriver ikke nødvendigvis om sine egne liv; de har ofte en ironisk og satirisk avstand til sine hovedpersoner. Men ikke alltid.

Hos John Prine er varmen som regel nærværende, han er oftere personlig. Zevon kan også være personlig til det selvutslettende, noe som på sett og vis er et sympatisk trekk ved ham med tanke på hva omgivelsene måtte tåle av ham i perioder. Hos Randy Newman finner man oftere en kjølig distanse, selv om også han har kommet opp med enkelte låter om eget liv. Det hører også med til historien at Zevon ikke var særlig glad i Newman på det personlige plan. Det kan ha sammenheng med at han samtidig mente Newman var gullstandarden for det han selv drev med. Zevon var utvilsomt en kompleks personlighet.

Både Zevon og Newman hadde klassisk skolering og kunne musikk før de ble rockartister. Begge er strålende bak pianoet, Zevon også med gitar. Zevon hadde noe som Newman aldri har hatt, et utemmet rockhjerte. Jeg har plukket ut ett album fra hver av de tre artistene. Ingen av valgene er opplagte, og dette er ikke platene som oftest trekkes frem i diskusjonsforum der vi presenterer et fint bilde av et album og ødelegger minst mulig med forstyrrende tekst. Synes du jeg var for slem nå? Da er neppe Newman, Prine og Zevon noe for deg.

Vi begynner med John Prine, som kjent døde han nylig, 7. april i år. Warren Zevon gikk bort for nesten 18 år siden. Randy Newman er fortsatt blant oss, og sist vi hørte fra ham var med korona-kommentaren «Stay Away».

John Prine: «Souvenirs» (2000)

Min innfallsvinkel til John Prine har i liten grad vært de ordinære studioalbumene. Det er ikke til å komme unna at mange av dem er suverene. Finner du et album med flere klassikere enn den selvtitulerte plata fra 1971? Jeg begynte med «John Prine Live» (1988) og samleboksen «Great Days». Disse platene hadde en stund alt jeg trengte, suverene sanger og gode historier mellom låtene. Men da nyinnspillinger av eldre låter, «Souvernirs», ble utgitt i 2000 fikk jeg en ny favoritt.

Prine hadde vært gjennom en operasjon for strupekreft. Stemmen var ruere. Prine virket å ha tatt igjen mange av de bråmodne sangene fra syttiårene i alder og visdom. Samtidig møter vi fremtidige våpendrager Jason Wilber og et oppdatert lydbilde, et lydbilde som har mye til felles med det vi møtte i Oslo Konserthus i august 2018 og februar 2020.

Kanskje er det ikke relevant, men jeg kommer til å snakke om disse konsertene i Oslo til jeg dør, og sannsynligvis lenge etter det også. Konsertene viste en Prine som trolig var helt på toppen som sceneartist: Vi fikk det beste av alle verdener: Musikken, stemmen, historiene og under alt dette levd liv.

Han ga uttrykk for at han var fornøyd med livet på sine eldre dager og hederen som ble skjenket ham de siste årene. Han støttet nye artister, ikke ulikt måten Kris Kristofferson i sin tid hadde hjulpet ham selv da han trengte det. Og Jason Wilber? Han var Prines skytsengel i Oslo i februar. Alltid på vakt, alltid i nærheten.

Men det var «Souvenirs» da. Kjenner du til John Prine, kjenner du sannsynligvis låtene om de to gamle, ensomme i «Hello In There» — «Probably the prettiest song I have ever written»— og «Sam Stone» om vietnamveteranen som ender sitt liv etter en overdose; tekstlinjer så sterke, direkte og usentimentale at det gjør godt og vondt på en gang, ja kanskje mest vondt: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose».

På «Souvenirs» får vi også låten «Angel Of Montgomery», udødeliggjort av Bonnie Riatt, og sitert i mange artikler de siste dagene: « My old man is another child that’s grown old», «But how the hell can a person go to work in the mornin’ And come home in the evenin’ And have nothin’ to say.»

Og vi får «Far From Me» en sang om et tidlig forhold som var i ferd med å gå over ende. Nydelig melodi, lakonisk avlevert. Prine beskriver dette med finslipte detaljer få andre kan matche:

«And I wished for once I weren’t right
Why we used to laugh together
And we’d dance to any old song
Well, ya know, she still laughs with me
But she waits just a second too long»

En annen låt jeg ble oppmerksom på gjennom dette albumet var «Six O’ Clock News». Melodisk ikke så ulik «Far From Me». Også her gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien —«The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.»

«Souvenirs» byr imidlertid også på noen doser humor. I «Donald and Lydia» er humoren dog ganske mørk —«Cause mostly they made love from ten miles away.» I andre låter er det herlig selvironi som i låten om organdonasjon, «Please Don’t Bury Me»: «And the deaf can have both of my ears if they don’t mind the size».

I det hele tatt er «Souvenirs» en suveren plate å starte med om du ikke allerede er inne i John Prines univers. Ei plate helt uten dødpunkter. Jeg har trukket frem noen låter. Andre låter kunne like gjerne vært trukket frem.

Warren Zevon: The Envoy (1982)

Min bor hadde en opptakskassett. På den ene siden var det et album av Talking Heads, på den andre «The Envoy» av Warren Zevon. Det var da jeg første gang ble kjent med den inderlige desperadoen.

Den selvtutulerte plata fra 1976 er Warren Zevons beste studioalbum. Oppfølgeren, «Excitable Boy» (1978), hans neste beste. Det er lite kontroversielt. For meg er «The Envoy» fra 1982 er klar nummer tre. Og her vet jeg at jeg skiller lag med mange Zevon-fans. Om du ser nærmere på omslaget, vil du se et norsk avisutklipp om en konsert han gjorde i Oslo.

Tittellåten er en herlig rocker. En besk samfunnskommentar som dessverre er evig aktuell.

«Nuclear arms in the Middle East
Israel is attacking the Iraqis
The Syrians are mad at the Lebanese
And Baghdad does whatever she please
Looks like another threat to world peace
For the envoy»

«The Overdraft» følger tøft opp, før vi får den herlige «Hula, Hula Boys». Senere får vi, det jeg oppfatter som trivelige låter, kanskje helt uten sarkastiske baktanker, som «Let Nothing Come Between You» og «Never To Late For Love». Men man vet jo aldri med Zevon. Det man vet er at Zevon omgikk seg med de riktige musikerne på denne tiden. «Looking For The Next Best Thing» har både en fin melodi, fine tekstlinjer, men ikke minst: en av de aller flotteste gitarsoloene jeg vet om. Tar jeg ikke feil, er det Waddy Wachtel som slår seg løs.

Humor: Ja, den er til stede. Beksvart. «Ain’t That Pretty All» er et godt eksempel på dette:

«Going to hurl myself against the wall
‘Cause I’d rather feel bad than feel nothing at all
And it ain’t that pretty at all»

Med tiden har jeg også blitt svært glad i de litt mer bortgjemte låtene «Jesus Mentioned» og dramatiske «Charlie’s Medicine» om henholdsvis Elvis Presley og en narkolanger.

Da «The Envoy» ble utgitt, hadde Zevon allerede levd et hardt liv en stund. Dette ble ikke bedre da «The Envoy» floppet, og plateselskapet kvittet seg med ham. Oppfølgeren «Setimental Hygiene» (1987) ga Zevon en etterlengtet revansj. Og i 1992 så jeg Zevons solokonsert på Sentrum scene i Oslo. Men det er en annen historie, og en helt annen Zevon enn ham vi møter i konsertopptak fra tiden rundt og før «The Envoy».

Randy Newman: «Born Again» (1979)

Mitt første musikalske møte med Randy Newman var flotte «Land Of Dreams» i 1988. Omtrent samtidig hørte jeg et intervju med ham i forbindelse med at han skulle holde konsert i Oslo. Der uttalte han at han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke var mer populær i Norge, vi elsket jo Leonard Cohen. Ja, jeg var og er svært glad i Cohen, og med en slik uttalelse ble Randy Newman også raskt min mann. Herlig ukorrekt!

Og ukorrekt hadde Newman vært mange ganger før. Han hadde evnen til å gå inn i de mest usympatiske karakterer; barnemordere, voldtektsmenn, rasister, pyromaner. I 1977 ertet han med «Short People» på seg foreningen for kortvokste. Jeg skal aldri mer forsøke å være morsom, uttalte Newman. Joda, på «Born Again» (1979) forsøkte han seg igjen.

«Born Again» er kanskje det minst likte blant Randy Newmans studioalbum. Og det rareste. Tekstene var drøye og mer satiriske enn noen gang. Synthesizerne preget albumet i utstrakt grad. I god Randy Newman-ånd velger jeg derfor å plukke frem akkurat dette albumet.

Omslaget er skrekkelig herlig, med en Kiss-parodi fra Randy Newman. Og på enkelte av låtene anstrenger han seg heller ikke for å være populær blant sine kolleger og sine kollegers fans. «The Story Of A Rock ’n’ Roll Band» har omtrent alt du forbinder med Electric Light Orchestra. Paradoksalt nok bidro frontmann i E.L.O, Jeff Lynne, på Newmans «Land Of Dreams» et lite tiår seinere. Også på andre låter peker Newman nese til popkulturens kommersialisme. Allerede i åpningslåten heter det «It’s Money That I Love».

På «Mr Sheep» gir Newman stemme til en som latterliggjør en forretningsmann, og aldri har jeg hørt en mer ondskapsfull stemme! Mesterlig.

«Golly, Mister, where you going?
You’ll be late for work
Careful or you’ll drop your briefcase, Jesus, what a jerk»

I «Half A Man» omhandles en transevisitt. Jeg vet ikke hvor Newman vil med «They Just Got Married», men hver gang jeg hører låten stopper jeg opp når Newman helt liketil avleverer «anyway she dies», som om det er det minst viktige med hele historien. På avslutningslåten «Pants» møter vi Randy Newman på det mest vulgære.

Finn Dag Steiro uttalte en gang om låten: «Som alltid hos Newman matcher musikk og tekst hverandre perfekt». Når det gjelder denne låten har han helt rett. Jeg mener dog at det like ofte er den perfekt mismatch mellom tekst og musikk hos Newman. Særlig gjelder dette noen av de tidlige, nydelige balladene hans som jeg ofte har brukt lang tid på å oppdage skjuler en grusom historie.

Randy Newman har de siste tiårene i hovedsak laget koselig musikk til Disney-filmer. Hvert tiende år eller så kvesser han pennen og gir oss skarpe observasjoner fra pianokrakken. Siste ordinære album, «Dark Matter» (2017), er en klassiker i mitt hus. Jeg har sett Newman live én gang. Jeg har hatt billetter fire ganger. Av kjente årsaker avlyses trolig konserten i mai. Så får vi bare håpe at det igjen blir en mulighet til å se denne pianopoeten i levende live i Oslo.

Tre flotte album fra tre av de største låtskriverne. Men vi slutter der vi begynte. Jeg synes John Prine må få siste ordet, denne gangen, med en av sine udødelige verselinjer:

«Just give me one good reason
And I promise I won’t ask you any more
Just give me one extra season
So I can figure out the other four»

Moro og litt ettertenksomt med Jon Niklas Rønning og band

Tilbake til nåtiden: Jon Niklas Rønning. Hanna Solemdal Idsø (vokal), Ole M. Aagenæs (vokal, piano), Lise Sørensen (fiolin med mer) og Andreas Haga (bass). Regi: Vemund Vik. Latter, Oslo, 13. april 2024

Jon Niklas Rønning, Hanna Solemdal Idsø, Lise Sørensen.

Når vi ankommer salen på Latter i Oslo, og får logoen til Jon Niklas Rønnings show Tilbake til nåtiden mot oss samtidig som det spilles åtti- og nittitallsmusikk, tenker vi at dette skal bli en nostalgisk tripp tilbake til 1980-årene. Som noen husker, var det da Michael J. Fox regjerte med Tilbake til fremtiden-filmene. Nå blir det ikke helt det. Ikke bare det i hvert fall. Et tråd i forestillingen er at dagen i dag er vår beste tid, den eneste vi har. Noen ganger er denne tråden nokså tynn, men vi blir stadig minnet på den.

Noen opplagte poeng? Den amerikanske pianosatirikeren Tom Lehrer gjengir på en av sine plater en kritiker: ”He seldom has any point to make except obvious ones“. Og kanskje er heller ikke dette kvelden for den dype subtile humoren hele tiden. Men jeg og mitt følge koste oss! Dette var nest siste forestilling for i vår, og det blir nye muligheter til høsten. Joda, du har rett Jon Niklas, vi hadde tekstet om hva vi skulle se, hvem som skulle kjøpe billetter og hvor vi skulle spise. Vi endte opp hjemme hos meg og kona.

Tilbake til nåtiden hadde premiere i januar på tiden rundt bisettelsen til Ole Paus. Siste jeg så Jon Niklas var på samme sted for vel to år siden, nettopp sammen med Ole Paus. Veldig fint og litt rørende at forestillingen åpner med at Jon Niklas’ gode venn Ole Paus på skjerm forteller hvor viktig det er å ta vare på øyeblikkene, mens bandet komper.

Ace Of Base og Rihanna. Vi blir tidlig introdusert for to fiktive publikummere, én på 20 år og én på rundt 40 år. Det er en kjent sak at mye av musikksmaken vår formes når vi er rundt alderen 12–22 år, så Jon Niklas gjorde et poeng av at den ene publikummeren ikke fornyer sin musikalske smak, mens det fortsatt er håp for den andre. Selv tilhører jeg de håpløse. Jeg kjente riktignok igjen én åttitallslåt eller to, men da gubbete musikksmak i forestillingen ofte var fra Jon Niklas sin ungdomstid på nittitallet, er jeg egentlig for gammel for de sangene også! Jeg kjenner jo hverken Ace Of Base eller Rihanna. Men hvem bryr seg om slikt når Jon Niklas får lurt inn ei setning om farens plater av Jan Eggum.

Fra politikk til de personlige. Et av Jon Niklas’ forbilder er Loudon Wainwright III. Wainwright bedriver både politisk satire samtidig som han bedriver privat, ehm, satire. I forestillingen beveger Rønning seg mellom disse ytterpunktene. Det er vanskelig å utføre god satire i dag når virkeligheten fremstår så absurd i seg selv. I den grad vi lar oss overraske av innholdet i sangen om Shaman Durek og kommentaren til alle statsrådavgangene, er det fordi vi knapt har orket å lese overskriftene i avisene om dette, men humrer gjør vi! Joda, tror det var en oppdatert linje eller to om fredagens avgang. Og Tesla-sangen kom, den også!

Jon Niklas er kanskje aller best i de mer personlige låtene. Siden jeg så 10-åringen hans på konsert med Jon Niklas’ far for to og et halvt år siden, syntes jeg nesten at jeg kjente én viktig brikke i forestillingen. Neida, sønnen ble aldri utlevert. Og den kostelige versjonen av «So ro lille mann», en sang som blir mer og mer desperat jo lenger tid det tar før sønnen sovner, var inspirert av fireåringen. Lett gjenkjennbar!

Bjørn Eidsvåg og Emma Steinbakken. Mange vil vite at musikkjournalist Øyvind Rønning er far til Jon Niklas. Innimellom det som dessverre stadig blir færre av de gode anmeldelsene av ny musikk i Dagbladet (vi kan lese Øyvinds musikktips andre steder nå), anmelder han låt for låt i program som Maskorama og Hver gang vi møtes. For meg er et høydepunkt i forestillingen harseleringen med disse programmene. Jon Niklas slår riktignok opp vidåpne dører, men hvorfor er det aldri seriøse program om ny musikk der artister fremfører egne sanger? «Koffor, koffor, koffor, koffor!» Det musikalske satt som et skudd under dette nummeret. Herlig.

Bandet! Ja, det musikalske sitter som et skudd hele veien. Hanna Solemdal Idsø er den store stjerna deler av kvelden. Som hun synger. Timingen er strålende hele veien mellom Jon Niklas poenger, og Hanna og også pianist Ole Aagenæs som er innom på vokal med jevne mellomrom. Andreas Haga beveger seg mellom ståbass og elektrisk bass med den største selvfølgelighet og får også lov til å få inn en puncline. Lise Sørensen må være av landets dyktigste fiolinister og satte et elegant preg på forestillingen.

Kveldens beste sluttpoeng fikk vi i nummeret det det var feiring av en skilsmisse. Sputniks sang «Nå skal vi skilles Johanne» har fått en konkurrent! Hva sluttpoenget er? Se forestillingen på onsdag eller høsten!

Krenkorama. Et annet av kveldens høydepunkter – det er noen stykker – er når Jon Niklas fremfører en rektors avgangstale, der noe av alt vi lar oss krenke av blir kommentert. Som opprinnelig sørlending, synes jeg som oftest at de som parodierer dialekter fra Sørlandet, overdriver mer enn en smule. Jon Niklas er intet unntak, men vi setter det på satirekontoen. Og gøy er det jo, at bøker som Kardemomme by må omskrives, fordi bygde-Norge kan bli krenket!

Beste kveld. Til slutt en fremførte Jon Niklas en Erik Bye-klassiker med litt ny tekst. Kvelden i går var da også gårsdagens beste kveld, for å holde meg til sangen og forestillingens tema!

Vi ses på konsert med Lars Winnerbäck til sommeren, Jon Niklas, om vi får det til!

Old 97’s byr opp

Old 97’s: American Primitive (album 2024)

Om man vil rose ei plate ordentlig, sier man ofte at den nye plata er bandets eller artistens beste. Dallas-gjengen Old 97’s er ute med sitt trettende album, og det er neppe det beste. Men ikke la deg skremme, dette er energisk og en herlig vitamininnsprøyting. Forgjengeren, Twelfth, var nok enda et bedre, og et gjenhør her om dagen bekreftet at det var ei av de mest melodiøse og samtidig rocka platene fra 2020. Twelfth var under lupen omtrent samtidig med Chuck Prophets The Land That God Forgot, og også denne gangen er likheten mellom Rhett Millers og Chuck Prophets stemmer slående, særlig når Old 97’s roer litt ned.

Rock, punk, country. «Honeypie» er i og for seg én av låtene som har fellestrekk med Prophet. En litt slentrende og glad låt som får deg til å trekke på smilebåndet. Teksten er til tider småirriterende, men åpningen er jo sjarmerende:

”My old lady she’s young at heart
She’s got a crooked smile and it’s a work of art“

«Magic» derimot er en sang Chuck Prophet ville vært stolt av. Det er svært fengende, og vil ikke forlate hjernebarken. Jo, jeg tror på at det er magi i luften!

Musikken til Old 97’ er hva jeg vil kalle rock med snev av punk og med et lite lag country i bakgrunnen. Gruppas besetning er uendret etter 30 år, og det er ganske imponerende. Rhett Miller forteller i et nylig intervju med Rolling Stone at det definitivt har vært øyeblikk der de kunne vært mer beregnende og fått større gjennomslag. Men de har vært trofaste mot sine visjoner.

Meningsfylte tekster. Gjennomgående er nok American Primitive mer punk enn forgjengeren, mer rocka. Rhett Miller gjør et poeng av at det har vært mindre etterproduksjon enn vanlig; det du hører er stort sett det de spilte. Jeg pleier av og til å påpeke hvor jeg hører på platene, og American Primitive er ei plate jeg trives sammen med på ellipsemaskinen, men den fungerer utmerket en tidlig lørdags morgen i sofaen også. Den åpner freskt med «Falling Down» og «Somebody». Bandet er tight! Dette er trommer, bass og gitar som vi liker dem! Noen små gitarsoloer, men de tværes aldri ut. Her må det bare danses som om verden faller sammen rundt oss, for det gjør den. Tittellåten fortsetter der de to første begynte. Energisk. Herlig. Om jeg var litt kritisk til teksten på «Honeypie», er det egentlig bare flisespikkeri. For tekstene holder et høyt nivå, med gode refleksjoner om verden vi lever i og mer personlige forhold.

Noen flotte rolige låter. Etter tre rocka låter, roes det ned, vi får akustiske gitarer og en nydelig melodi. «Where The Road Goes» er akkurat hva vi trenger nå. «Incatination» mot midten av albumet er flott. Produsenten reddet den fra søppelbøtta. Dette er en sang som får Rhett Miller til å reflektere over barna som vokser opp, og egne feil som han kan ha plaget seg selv for mye med.

«By The End Of The Night» er en klassisk plystrelåt. Vi får flere rockere. «Chased The Setting Sun» inviterer nesten til allsang. Den dramatiske «Western Star» er det bare å nyte. Glimrende vokal og frasering på denne låten. På «This World» rockes det hardt. Og helt til slutt en instrumental som viser at disse gutta kan spille klassisk gitar.

Humørpille. Jeg begynte kanskje litt negativt med at American Primitive neppe er Old 97’s beste plate. Jeg har skrevet meg gjennom albumet, og ender opp nesten uenig med meg selg. Og må jeg seinere bite i meg påstanden, er det helt greit. Drivende bra, med noen flotte neddempa låter innimellom. God lytting! Noen ord på veien, fra Rhett til barna hans, eller fra Rhett til oss alle:

”Here’s an invitation to rejoin the human race
Open up your shutters show the world your face
Happiness has found you once it wants to once again“

Originalt, vakkert, variert. Viktig

Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind (album 2024) og Brother (album 2020)

Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye albumet Struggle For Peace Of Mind, og det må omtales. Men dette blir også en omtale av Brother, om hennes bror, fra 2020. Jeg anbefaler lytteren å la dem være to ulike album, ikke spille dem etter hverandre. Oppleve dem på forskjellige premisser. Brother er rett og slett et av de albumene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg i år. The Struggle For Peace Of Mind vil nå høyt på lista over årets beste norske album.

Vi begynner med det nye albumet:

The Struggle For Peace Of Mind

Tilfeldigheter og fatale hendelser. Mange av oss har lest novellen Att döda ett barn av Stig Dagerman, og ingen som har lest novellen, glemmer den. Novellen forteller to historier der tilfeldigheter leder fram til en mann som har drept og ei jente som blir drept i trafikken. Åpningssangen «Incidents» – tilfeldigheter, hendelser – på The Struggle For Peace tyder på at Liv-Eli har lest den novellen:

”If she hadn´t crossed the street the second that she did
She’d still be here
If he hadn’t spilled that coffee on his shirt
He wouldn’t be too late for work
And he wouldn´t have to drive that fast“

Resten av teksten følger ikke opp novellen, men peker likevel på hvordan tilfeldighetene, og noen ganger egne valg, former oss. Den korte veien fra ro til uro understrekes også av musikken.

På leting etter ro. Platetittelen sier mye om hva tekstene denne gangen handler om, og Liv Eli utdyper i presseskrivet:

Slik jeg ser det, er det fred og harmoni vi alle jakter på gjennom livet. Det er det alt koker ned til, enten vi har store eller små utfordringer gjennom alle livets faser.
Liv Eli i presseskriv

Stemningen fra åpningslåten fortsetter i «Goodbye Innocence» om hvordan alt endres etter et fatalt valg og likevel er som før. Krefter river og sliter i deg. Musikken river og sliter i deg. Tar deg av sted. Til et nytt sted. Det samme stedet.

«17 million fucking flies». Du drar på ferie, du kan flykte, men du kan ikke gjemme deg. Du ligger på stranda, men fluene flyr rundt deg. Inni deg. «Still searching for peace of mind» som Neil Young sang. Og som Liv Eli synger om. «It’s all in your mind», som det heter i den stillferdige, men likefullt dirrende «Lost». Etter fire sanger er vi inne i en egen musikalsk verden. Liv Elis verden. Lost. Lost. Rannveig Ryeng spiller nydelig fiolin på denne og flere av låtene.

Spennende produksjon. Noen låter er bygget opp av piano og synther fra produsent Kristoffer Lo som også bidrar med blåsere og gitar på plata. På alle sanger utenom åpningen «Incidents» er det Thomas Järmyr som spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. På «Incidents» er det Torstein Lofthus som har hånd om trommene på beste vis. Liv Eli selv gir mye av seg selv i vokalen. Samlet blir dette stemningsfullt. Storslått og mektig, nesten sakralt, men også dvelende og neddempet i partier.

Too Blue» har kalde og interessante – om jeg kan bruke et slikt ord – tangentslag som gjentas og gjentas. De alene skaper mye av låten for meg. Liv Eli synger og lydene rundt vokser for så å tas helt ned. Hvordan realisere seg selv? Hva vil det si å realisere seg selv? Det er så mange sider ved oss vi aldri får brukt. Igjen tilfeldigheter? Håkon Soldal korer.

Dette er på én måte ikke ei plate med flere sanger. Det er ei stemning. Én sang. Nei, ikke helt det heller. Forskjellige spor, men en udiskutabel helhet. Mange variasjoner. Jeg liker de variasjonene «Fly Away» byr på. Igjen piano. Varmere nå. Gir deg tid til å puste, ber deg puste. Puste. Trekker oss opp når vi ligger nede. En annen gang kan det være meg. Deg. Sangen gir gåsehud.

Vi blir med videre. «I’m More», «Pale Moonlight». Hør plukkingen på gitaren, perkusjonen. Varierte, flotte! Vi er Liv Eli på farens dødsleie i «Never Gonna Die». Faren lever videre for Liv-Eli, gjennom Liv-Eli. En sang til trøst når kjære dør og må videre til den andre siden. Ida Kateraas spiller flott klarinett på denne låten. Høres ut som kammermusikk. Så får sangen nesten bokstavelig talt vinger. Én av flere låter på dette albumet som inneholder så mange musikalske elementer at de oppleves litt forskjellig om du tar på hodetelefoner og nilytter, eller skrur opp stereoen og lar musikken fylle rommet. Og til slutt «Gratitude»:

”This moment in time
That is all mine
Fills me with gratitude
For what I can do
Fills me with gratitude
For what I can do“

Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren.

Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.

Brother

”I’m locked in the deep
Let me sleep… In the deep“

Jeg hadde allerede bestemt meg for å omtale The Struggle For Peace Of Mind. Så begynte jeg å høre litt på hennes platedebut. Hørte litt på enkeltlåter bare for å kunne sette den nye plata i perspektiv. Musikken – da hadde jeg ikke kommet til tekstene – var så vakker, så gode melodier og arrangement at jeg tenkte at nå bare utsetter jeg Dagsrevyen, og hører hele plata i sammenheng. Så fikk Dagsrevyen være Dagsrevyen. Jeg spilte plata én gang til og fant fram tekster. Dette var sterk kost. En gammel Facebook-post fra Liv-Eli som bekreftet mitt inntrykk fra tekstene.

Depresjon og angst. Skulle jeg bare styre unna Brother? Dette er ikke et tema jeg er komfortabel å skrive om. Men jeg kan ikke tillate meg å legge plata og temaet til side. Albumet Brother handler nemlig om broren til Liv-Eli Engesnes. Jeg bruker i det følgende mange av Liv-Elis egne ord. Broren begikk selvmord fem år før albumutgivelsen. Det siste halvannnet året av sitt liv slet den vellykkede, fornuftige, kule og handlekraftige broren hennes tungt med angst og depresjon. Han delte mye av det han slet med med Liv-Eli. Men det gikk likevel helt galt, og familie, venner og kolleger satt sønderknust tilbake.

Liv-Eli bearbeidet sorgen gjennom å lage musikk og deretter tekster. Hun hadde i utgangspunktet ikke en plan om å gi ut noe som helst. Men etter hvert fikk hun et ønske om å arrangere sangene og gi dem ut. Uten for mye støy og promotering.

Hun skriver: ”Albumet er dedikert til min bror, alle de som har mistet noen i selvmord, og ikke minst de som sliter. Og til alle dere som sliter: Gi aldri opp, tapet er for stort“.

Med seg på laget har hun Håkon Soldal som arrangør og produsent, samt på tangenter, Torstein Lofthus (trommer), Magnus Forsberg (trommer), Jo Ranheim (gitar og bass), Pål Magne Solbakk (fiolin), Kjell Magne Robak (cello), Ørjan Kjos (bass).

Bra, sterkt og viktig. Ordene mine blir for flate. Da jeg første gang hørte litt sporadisk, var det tittellåten «Brother», den gåsehudfremkallende «You» og den vakre pianoinstrumentalen «Gunnar» som for alvor vekket interessen, men dette er ikke en plate for enkeltlåter. Her har du tekster sett fra brorens synsvinkel, tekster sett fra Liv-Elis synsvinkel. Det er også en sang om en lykkelig barndom.

Dette er blitt ei usedvanlig sterk plate på alle måter. Jeg vet ikke om jeg skal anbefale noen å gå inn i dette universet, men sangene sangene handler ikke bare om død, men også om å leve. Kanskje kan vi dytte samfunnet et lite stykke i riktig retning om vi går inn i disse følelsene, blir litt mer åpne med hverandre om det som er vanskelig.

De etterlatte må finne en vei videre. Kanskje kan plata også være til trøst for etterlatte. Dette er uansett vakker musikk som det også gjør godt å høre, alt det vonde til tross. Den siste sangen «Starfish» gir rom for tolkninger. Liv Eli lar følelsene komme opp og ut, og ser framover, håp?

”I’m lying like a starfish on the surface of the sea
Though I am not a swimmer, I’m not frightened by the deep”

Ikke redd for dypet i oss alle. Men ikke alltid dykke ned i det. Selv om albumet er fra 2020, er dette av dem som har gjort aller sterkest inntrykk i år.

(Ikke terningkast på denne, men blant de beste norske jeg har hørt fra 2020)

Del dette:

Del dette:

Del dette:

The Struggle For Peace Of Mind

Brother

Del dette: