Get Back To The Country!

Konsert, Herr Nilsen, Oslo, 4. april 2024

Get Back To The Country rocket bandet med Claudia Scott i førersetet på et arrangement av Norsk Americana Forum. Og tilbake til countryen kom vi iblandet litt rock.

Kanskje får vi ikke oppleve Neil Young live igjen i Norge. Men i kveld fikk vi høre Norges svar på The International Harvesters gjøre countrylåter av Neil på et utsolgt Herr Nilsen i Oslo. Pluss en fantastisk Ohio med bursdagsbarnet Mike Beck på vokal og en countryfisert Powderfinger som fungerte. Flere sanger jeg ikke har hørt live før som Journey Through The Past og Old Country Waltz. Moro. Det var et par stykker som før konserten ytret en viss skepsis til å få søtladne låter som Once An Angel, Harvest Moon og Bound For Glory. Men de fikk vi, og det satte mange pris på! Mitt første møte med Neil Young var Live Aid-konerten i 1985. Da jeg våknet mitt på natta gikk det en energisk mann fram og tilbake og sang. Litt seinere kjøpte jeg countryplata Old Ways med mannen. Neil Young, altså.

En ekstra tommel opp for musikerne i bakgrunnen! Mye bra fra dem! Det er for eksempel mulig å mene at Alexander Lindbäck på trommer, pianist Kenneth Bjørdal («Wasn’t that beautiful», som Beck sa etter en oppvisning fra Bjørdal), bassist Ivar Brynildsen samt gitaristen Dagfin Hjort Hovind kunne fungert sammen med Neil. Med Claudia Scott på koring? Jan Dahlen og Liz Tove Vespestad kunne sin Neil og var også vokalister på flere av låtene, og de koret. Vespestad som hadde full kontroll, og hadde noen historier på lur, som hun bare hadde hørt av andre. Vel, de færreste gjør noe mer enn å gjenfortelle om Neil. Bra folk! Bassisten gråt seg til å synge ikke bare én med tre låter. Helt på sin plass da han så ut til å kunne tekstene på alle låtene som ble spilt.

Alle nevnt? Alle bidro under hele konserten. En liten utfordring for lydmannen. Glimrende av bandet på Don’t Let It Bring You Down! Og om du lurte; ingen låter fra Harvest, fem fra fantastiske After The Gold Rush, tre fra Comes A Time, tre fra Harvest Moon og tre fra Old Ways, Powderfinger fra Rust Never Sleeps, Old Country Waltz fra American Stars ‘n’ Bars, og Helpless og Ohio fra Crosby, Stills, Nash & Young. Og enda kan jeg ha glemt noen.

Ikke akkurat Young Neils dette, Neil Young kan spilles på flere måter. Pluss for bursdagskake i pausen til alle som ville ha!

Skakk og vakker råskap

Adrianne Lenker: Bright Future (album 2024)

«Real House». Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“.

Så kan jeg føye til at jeg bare så vidt var innom det siste kritikerroste albumet fra hennes gruppeprosjekt Big Thief da det kom i 2022, og at jeg nå bare har skrapt litt i overflaten på tidligere soloalbum. Jeg pleier å si at et album også må ses i lys av tidligere album. Denne gangen føles det nesten som en fordel å kunne la seg overraske av en stemme jeg ikke har hørt før, og, når jeg ser på videoene med henne, av et ansikt jeg ikke har sett før. Skal man tro disse videoene, liker 32 år gamle Adrianne fra Indiana i USA seg ute i naturen.

Adrianne Lenker nær dyrker stillheten mellom låtene, lange deilige pauser, la musikken synke inn. Hun gjør et poeng ut av at innspillingen er helanalog. Det enkle står i fokus i stemme, instrumenter. Ofte en akustisk gitar, fiolin, piano. Sjelden samtidig. Ingen trommer. Selv om dette høres enkelt ut, er det så vindskeivt at det kan ta litt tid før alt høres helt riktig ut. Det er to låter her som ikke har falt på plass, og det er «Fool» og «Vampire Empire». Sistnevnte må jo likevel nesten være slik; om et vanskelig kjærlighetsforhold og rusmisbruk. Stygg og fascinerende på en gang. Begge disse låtene kommer på side 1, og må ikke få deg til å stoppe opp. De ti øvrige låtene er aldeles nydelige, og kanskje sitter de til slutt, de to rareste låtene, også.

Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Vakkert er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt. Andre låter som fort kan bli den store favoritten på dette albumet, er «Evol» og «Free Treasure». Jeg fatter meg i korthet denne gangen. Lytt selv til sanger om nyforelskelse, om barndom og mor og ensomhet. Terningkast? Dette er ikke musikk jeg orker å måle i dag.

Adrianne kommer til Oslo i mai. Utsolgt. Jeg kom for seint til festen. Dette ville det vært fint å oppleve live!

Adrianne Lenker, medprodusenten Philip Weinrobe og musikerne har laget ei plate med et felles mål: ”You and I could see into the same eternity“.

Moderne årgangsfolk er blant årets beste så langt

Sierra Ferrell: Trail Of Flowers (album 2024)

Foto: Artistens hjemmeside

La Waxahatchee og Adrianne Lenker eller hvem som er dine favoritter for tiden, hvile litt. I dag har jeg noe helt spesielt til dere etter tips fra en av bloggens lesere. Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, og i motsetning til enkelte album som har fått mye velfortjent skryt i norske aviser og blogger den siste tiden, er den helt uten dødpunkter.

Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.

Ferrell forlot hjembyen sin i West Virgina som 20-åring for å reise gjennom USA, og hun spilte på alt fra lastebil-stasjoner til bakgater, fra forlatte godsvogner til nedlagte jernbaneskinner. Etter å ha bodd i en godsvogn og sunget på gatene i New Orleans, flyttet hun til Nashville og fikk platekontrakt med Rounder Records.

Med Long Time Coming (2021) fikk Sierra Emerging Act of the Year-prisen på Americana Honors & Awards. Blant sammarbeidspartnerene er Margo Price, The Black Key, Zach Bryan og Old Crow Medicine Show. På den nye plata er Lucas Nelson og Nikki Lane gjesteartister. Sierra Ferrell skal være fantastisk live, så vi får håpe vi får oppleve henne på norske scener igjen snart.

Foto: Bandcamp

Sierra Ferrell spiller folkmusikk med elementer av både bluegrass, country og sigøynerjazz. På det nye albumet Trail Of Flowers utvider hun lydbildet ytterligere med musikk som går bredere, mer moderne amerikana, kanskje, hva det enn måtte være. Her finner du innslag av både elektriske og akustiske instrumenter. Og fele, den herlige fela! Men la oss ikke gjerde Sierra inn. Hun er grensesprengende i hele sitt utrykk.

I wanted to create something that makes people feel nostalgic for the past, but excited about the future of music.

– Sierra Ferrell på hjemmesiden

Ja, dette er musikk med dype røtter som likevel høres helt fersk og originalt ut. Stemmen til Ferrell er sterk og vakker og løfter sangene ut til publikum. Hun har stor innlevelse og kan høres ut som både en klassisk vokalist fra 1930-årene når det kreves og en røff rockvokalist når det er det sangen skal ha.

Albumet åpner fengende og storslått med «American Dreaming», en sang om å skape seg et godt liv i en verden der kapitalismen spiser oss opp. «Dollar Bill Bar» følger opp og røsker tak i lytteren.

Og så den fantastiske «Fox Hunt». Har du ikke reist deg enda, har du vondt i beina, synger du ikke med på «Ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh» , har du vondt i halsen. Du skjønner hva jeg mener. Her er det bare å hive seg på, tempoet øker og øker, før Sierra og vi kan puste ut. Tre låter inn i albumet, og jeg er frelst.

Folkemusikk. «Chittlin’ Cookin’ Time in Cheatham County» trodde jeg var en sang som løselig var basert på en sang av Jimmie Rodgers. Så viser det seg i stedet at dette er en rocka versjon av en av Rodgers samtidige/etterfølgere, Fiddlin’ Arthur Smith. På neste låt roer Ferrell ned og tar oss nesten inn i paradis med overjordisk vakre «Wish You Well».

Da var vi fem sanger inn i plata. Det er bare å glede seg til de syv neste. Den skummelt fengende morderballaden «Rosemary» for eksempel, en låt som tar alle mulige retninger underveis uten å miste seg selv.

Så kan man selvfølgelig spørre seg om dette umiddelbare er en styrke eller en svakhet. Går man raskt lei? Det tror jeg ikke. Til det er spennvidden for stor, detaljene for rike og låtene for bra. Og Sierra Ferrell for engasjerende. Jeg tar sjansen. Jeg henter den frem. Sekseren.

Det er da ikke over ennå

El Cuero: …are we done yet? (album 2024)

Det et ikke over. El Cuero er ute med sitt åttende album etter snart to tiår som band. De hadde nok aldri turt å stille spørsmålet i albumtittelen, …are we done yet? om de trodde svaret var «ja». Og det er det jo ikke. Bandet forteller dog at selve albumtittleen og flere av tekstene spiller på tanker rundt samtiden og den negative utviklingen i samfunnet de siste årene. I tillegg får vi tekster om mer personlige forhold. Etter et par uker med noe innadvendte sanger/sangskriver-album er det deilig å høre litt reinspikka rock, der energien og drivet er i forgrunnen, så får tekstene synke inn etter hvert.

Neil Young & Crazy Horse. Det er lite fantasifullt å peke på Neil Young med Crazy Horse når man skal beskrive bandets musikk. Men det må jeg. Så er da også eneste gangen jeg har sett El Cuero live den gangen da de varmet opp på Neil Young & Crazy Horse sin fantastiske konsert i Oslo Spektrum i august 2013. Jeg beklager; jeg hadde nok fokus på hovedattraksjonen under oppvarmingen og husker ikke hvordan det gikk for El Cuero. Så da skjønner man kanskje også at jeg ikke har fulgt bandet i tykt og tynt de årene bandet har eksistert. Men skal jeg dømme etter deres nye album, burde jeg utvilsomt ha gjort det.

…are we done yet? er innspilt av Per Borten i hans Sørgården Studio helt tilbake til våren 2021. Presseksrivet forteller at innspillingen ble gjort med alle bandmedlemmene i samme rom, hvor opptakene ble gjort live. Overdubs med detaljer ble lagt på seinere.

Tre låtskrivere. Albumet inneholder 9 låter, og vokalist og gitarist Brynjar Takle Ohr står bak de fleste av disse. Én låt er signert trommeslager Håvard Takle Ohr, og brødrene har også skrevet én låt sammen. Tre låter er skrevet av Vegard Strand Holthe, som også står for vokalen på sine sanger samt bidrar med gitar og tangenter. Vegard valgte av personlige årsaker å trekke seg fra bandet etter ferdigstillingen av albumet våren 2022, så det er grunn til å tro at det er trioen med Ohr-brødrene og Tommy Reite på bass som vil dra ut på turné med dette albumet. På albumet bidrar i tillegg til bandet Per Borten med gitar og Roar Øien skaper fin countrystemning med sin steelgitar.

Den flotte åpningslåten «Dream It Up Again» høres ut som en litt rocka versjon av Jack Stillwater. Så har da også låtskriver og vokalist Brynjar en stemme som ikke er så langt unna vokalist Terje Espenes i Jack Stillwater. Låten er svært fengende. Vegard overtar vokalen i den like flotte «Bottom Line». Dette svinger, og smilet rundt munnen holder seg også gjennom «Separated». Dette er ei god gammeldags gitarplate der rytmeseksjonen herjer og sender flere av låtene rett inn i rock ‘n’ roll-himmelen.

Rock i en ufri verden. Crazy Horse, ja. Det er vel lov å skrive at «After The Fall» har en åpning og riff som har mer enn litt til felles med «Rockin’ In The Free World?» (Ok, nå er den låten først gitt ut med Neil Young uten Crazy Horse, men det blir flisespikkeri med tanke på alle gangene Neil og hestene har herjet med den låten). Og litt uti låten får vi deilig gitarstøy, dog med litt høyere tempo enn Neil Young pleier å oppvise. Nydelig, og etter min mening platas beste låt!

Av andre favoritter må jeg trekke fram den rocka «How To Dance (In The Light)». I det hele tatt synes jeg rockerne fremstår best– jo mer støy, jo bedre – men de mer neddempede låtene er fine og bidrar til dynamikken i albumet. Joda, de litt roligere «Words Of Love» og «Try To Make You Mine» er bra, med tilstrekkelig krydder til å holde på oppmerksomheten. Litt «Danger Bird»-inspirerte? Nei, nå må jeg la Neil ligge litt.

Energi og spilleglede. Men først og fremst er hele plata ei god energiinnsprøytning. Rett i hodet-refrenger. Flott å høre ei fengende gitarplate igjen. Dette blir gøy live! Skrev jeg at «Kid On The Run» er laget av brødrene Brynjar og Håvard sammen? En strålende og helt riktig avslutning på albumet.