Stian Borgens debutalbum åpner like gjerne med fine strykere før en akustisk gitar og Borgens egen stemme overtar på låten «You Forget». Det føles som den er over før den har begynt, det er et godt tegn siden den faktisk varer nesten tre minutter. Stian Borgen har en stemme som er skapt for sanger- sangskriveralbum, en stemme som ligger i kryssningspunktet mellom folk som Bob Dylan, Jerry Leger og Tom Petty.
Stian Borgen har også produsert og arrangert låtene. Dette låter både friskt, modent og litt melankolsk, så at dette er Stians første album er ikke så lett å merke. Skulle ikke tro han hadde gjort annet! I følge Jessheimpuls skal det ha tatt 36-åringen fra Kløfta nesten 15 år å spille inn sangene på albumet. Tekstene kretser blant annet rundt egen identitet, kjærlighet, religion, makt og samfunn.
Stian har med seg en rekke musikere. Her er det både strengeinstrumenter, blåsere, trommer og tangenter. Det gir variasjon, men på ingen måte sprik. Resultatet er nydelig!
Om «You Forget» er fin, er den poppete «The Painter» enda finere. Herlig vokal, rullende orgel og en flott melodi. Et forståelig valg som albumets andre singel. Enda mer forståelig er valget av singel nummer én. «Silver And Precious Gold» er albumets beste låt og bidrar til at andre halvdel av albumet er enda bedre enn første låt. Av årets aller beste norske låter så langt?
«Mary Claw» er vel forresten omtrent like bra, en nydelig og innsmigrende låt. Men hvem likner Stian Borgen på her? Jeg kommer ikke på det, og det får ikke hjelpe. En låt som bare løfter og løfter seg til trompetene løfter den helt opp i himmelen.
Albumet har enda flere fine låter, noen forsiktige der de deilige strykerne bare kiler deg på ryggen. På disse låtene lukter det Inpirasjon av Nick Drake. Noen låter er dylanske og noen kanskje mer beatleske. Hva er det de sier? «Skal du bare høre en norsk pop-plate i år, skal du høre denne». Ja, gjør det. Sjarmbombe!
34 minutter i dette selskapet går usedvanlig fort, så jeg tar en runde til. Stian Borgen holder sammen med en mange musikere konsert på Herredshuset på Jessheim i kveld. Skynd deg dit. Jeg ville nesten heller vært der en på den utekaféen jeg sitter på i Paris nå, og her er det fint!
20. mars 2022, like etter at Norge var åpnet opp igjen etter Covid-19, spilte Torgeir Waldemar og en rekke musikere i Oslos opera. Det var en stor kveld. Nå foreligger mange av sangene derfra som en liveplate. Jeg synes omtalen av konserten som jeg skrev for to år siden, står seg godt og gir en bedre beskrivelse av hva dette handler om enn om jeg skulle skrevet en ny omtale nå. Men først litt oppdatering:
Vit at sanger som «Falling Rain», «Sylvia», «Bottom Of The Well» og «Black Ocean» som omtales under, ikke har fått plass på plata, men tenker likevel omtalen skal få stå urørt. Mye av stemningen fra denne spesielle marskvelden er nemlig gjenskapt. Her er det 70 minutter med bra musikk! «Take Me Home» med fela til Tuva Syvertsen i en sentral rolle får lov til å åpne plata, og den fungerer omtrent som «Falling Rain» gjorde på konserten.
Du får også glimrende og utforskende versjoner av sanger som «Souls On A String», «Island Bliss» og «Streets» for å nevne noen flere låter. Låtmaterialet på liveplata hviler tungt den selvtitulerte debutplata fra 2014, men også No Offending Borders (2017) og Love (2020) er representert samt låten «Talent For Love», en veldig fin duett sunget og skrevet i samarbeid med Charlotte Qvale der Krissy Mary og Daniel Henriksen – som på de fleste låtene her – bidrar med bakgrunnsvokal.
Dette låter fortsatt «andektig, sakralt og mektig»!
Foto til høyre: Fra konserten med Torgeir Waldemar 20. mars 2022. Foto: Tormod Reiersen
Torgeir Waldemar – The Ballerina Session, konsert i Den Norske Opera og Ballett. 20. mars 2022
«So there'll be stabbings and shootings And young men dying all around And it keeps going through my brain And I can still hear the sound» -Link Wray, «Falling Rain»
Torgeir Waldemar åpner den nesten to og en halv time lange forestillingen på operaen i Oslo alene på scenen med en antikrigssang av Link Wray. Han sender raskt tankene våre i retning av Ukraina og grusomhetene som utspiller seg der. Jeg ser ikke ansiktet hans som er gjemt bak en stor cowboyhatt. Den mektige stemmen, den akustiske gitaren og munnspillet fyller operaen med vellyd. Dette er min første konsert i operaen – for et konsertlokale! Den første halvtimen er Torgeir Waldemar stort sett alene på scenen. Tuva Syvertsen er dog innom med fele og gir ekstra dynamikk til «Take Me Home».
Torgeir Waldemar mfl. Foto: Tormod Reiersen
En musikkskribent skrev en gang at dommedag aldri er langt unna i Torgeir Waldemars tekster, og det kan være derfor jeg blir sittende og dvele ved det som utspiller seg i Ukraina og setter flere av låtene inn i den konteksten. Vi får sanger om å forlate sine kjære, vente på et tog som skal frigjøre, krysse elva til den andre siden, og bønner til Vårherre om frelse og om å gjøre det slutt på lidelsene. Kanskje mer sørgesanger enn sanger til trøst?
«I'm on my way, across the river I'm on my way, to the other side But I can't compel the ground that shivers Or salvation for you and I»
Foto: Tormod Reiersen
Etter vel en halvtime fylles scenen med rockmusikere og et strykeorkester. Vi begynner også å skimte noen dansere – hva er det som rører seg der? Danserne sender tankene mine etterhvert også i retning av slaver og straffanger, uten at jeg vet om det er tilsiktet. Utover i det første settet bygges intensiteten gradvis opp fram til pause. Det flotte strykeorkesteret bidrar med mer enn harmonisk godlyd. Her får de frem uroen som ligger under Torgeirs sanger. Etter pause er igjen Torgeir alene på første låt, «Bottom Of The Well», før vi får en urpremiere på en flott countrylåt som Charlotte Qvale synger hovedvokal på. Utover i andre sett skrues intensiteten til igjen, og det hele eksploderer i en rundt ett kvarter (?) lang «Black Ocean» der det rundt 15 manns store orkesteret pluss tre dansere utfolder seg og skaper et inferno av støy og dans. Americana anno 2022! Så følger den beske politiske kommentaren «Sylvia (Southern People)», en sang som trolig opprinnelig er inspirert av Neil Youngs «Southern Man» og enkelte politikeres holdninger til syriske flyktninger:
«So how long will it last, Sylvia Southern people need another leading man You claim your faith, Sylvia But your spirit seems so very dead»
Helt til slutt roer Torgeir og hjelperne ned med strømløst sang med hele bandet. En ny bønn til Vårherre! Veien til Bibelen samt fortvilte salmer som «Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?» er kort denne kvelden.
Torgeir Waldemar hadde jobbet med ideen om denne konserten i Operaen i tre år. Ved hjelp av mange gode medhjelpere, ikke minst orkesterleder Ole-Henrik Moe, oppfylte de drømmen om å gi oss enn opplevelse for historiebøkene! En flott og inntrykksfull kveld!
Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds, Røverstaden i Oslo, 20.4 2024
Så forteller Jesper om mormoren sin som han mistet til Alzheimer, og bandet spiller sangen «A Strange Goodbye» som er skrevet for henne. Det er slike øyeblikk som gjør konserter til unike, små magiske øyeblikk. Eller når mannen bak orgelet tar frem trekkspillet, trommisen slår litt ekstra hardt, eller du kan skjelne et smil fra pianomannen, mens den hardt arbeidende bassisten avleverer en liten solo. Eller nåt multiinstrumentalisten drar frem fela og avleverer en kommentar som aldri er ment å være morsom. Men først og fremst når bandet hele tiden er i musikkens tjeneste – ikke på individuell frierferd– opptatt av å lage en opplevelse for seg selv og publikum.
Samtale mellom Jesper Lindell og Erik Valebrokk. Før konserten med Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds i Røverstaden i Oslo samtalte Kulturjournalist Erik Valebrokk med Jesper. Det er vel lov å si at spørsmålene til Erik var lengre enn svarene fra den sympatiske svensken? Erik kunne fortelle at han nesten til kjedsommelige hadde lest omtaler av Jesper der The Band blir trukket fram. Det var likevel umulig å unngå at store deler av denne seansen også skulle handle om Jesper og The Band. Joda, jeg kjeder dere med The Band, jeg også.
Jesper er en mann som lager musikk på intuisjonen. Det er derfor ikke naturlig for ham å analysere egen musikk. Han lager ikke musikk for at den skal høres tidløs ut eller høres ut som den er fra 2024. Høres musikken ut som den er inspirert av The Band, er det fordi Jesper har hørt mye på The Band, ikke fordi han vil høres ut som dem. Man blir det man spiser. Samtidig synes jeg det er imponerende at han synger omtrent som alle vokalistene i The Band, riktignok på ulike låter. Det er ikke noe man uten videre kan absorbere seg fram til, skulle jeg tro. Ikke jeg i hvert fall. Samtalen dreiet videre rundt Jespers fine opptreden på Bobfest i Konserthuset like over Røverstaden over der Jesper sang to låter. Om hans soloprosjekt, og om hvordan bandet isolerer seg på et stille sted når de skal lage musikk. Som The Band i deres «Big Pink» altså.
Erik Valebrokk og Jesper Lindell i samtale før konserten
Suggererende. En fin samtale, men Jesper, som nesten virket litt sjenert, er nok enda mer glad i å snakke gjennom musikken. Jesper og hans seks mann store band åpnet denne siste konserten på Norgesturneen med fine «One Of This Rainy Days» fra årets album, Before The Sun. God åpning, og det tok seg deretter ytterligere opp opp når vi fikk den majestetiske og suggererende tittellåten fra det albumet. En låt som bare borrer og herjer og trykker på alle knapper som gir musikalsk godfølelse.
Jeg er nokså ny til Jespers verden, ble for alvor glad i musikken hans i vinter med den nye plata. Og første del av konserten var i stor grad viet disse låtene. «Howl» er et eksempel på en litt vimsete låt som fremstod mye bedre live enn på plate.
Fin stigning i konserten. Jesper fortalte i samtalen med Erik Valebrokk at forrige album Twilights og Before The Sun delvis var innspilt på samme tid. Before The Sun er en mer moden og avansert plate, mens sangene på Twilights skulle fungere godt live. Og det gjorde de! Jeg både liker og kjenner låtene på Before The Sun best, men det var tidligere sanger som løftet seg mest i dette liveformatet, og da ikke bare fra Twilights. Men uansett jeg synes konserten hadde fin stigning der bandet også fikk vist seg mer fram i låter som «If There Comes A Time» – for en låt – og den herlige «Keep On Keeping On».
Aldri hadde det vært lettere å være svenske i Oslo ropte en svensk publikummer til Jesper. Det tror jeg på. Og småpraten fra bandmedlemmer om sitt forhold til Oslo under Jespers stemming av gitaren kommer ut på riktig side av sjarmerende.
Ekstranumrene begynner med Jesper alene på scenen og i et parti på siste sangen, «Moving Slow» (?) er store deler av bandet foran scenen. Herlig avslutning.
Internasjonalt format. Jeg forlater konsertlokale godt fornøyd. Det er ikke sikkert vi får mange muligheter til å oppleve Jesper Lindell & Brunsvik Sounds på en liten klubbscene i Norge. Jesper og bandet har egentlig et internasjonalt format. Men samtidig har jeg følelsen av at de uansett er fornøyd med å kunne spille musikken de elsker. Ikke ta alt for høytidelig, men være en kameratgjeng som trives sammen. Sekseren får likevel ligge denne gangen. Kanskje blir vi presentert for mer løssluppenhet og råskap en annen gang. Da kommer sekseren fram. Det krever sikkert mer av publikum enn at de sitter bedagelig på stolene sine. Og ikke hør på meg; det viktigste er at dere ikke mister noe av dere selv på veien, dere trivelige, litt beskjedne (virket slik i hvert fall!) og førsteklasses musikere. Godt nok for meg!
”I am a visitor On this lonely earth, I am a visitor Well, I don’t need much But a healing touch“
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen.
Trommemaskiner? John Moreland fra Tulsa i Oklahoma har holdt det gående en stund, har rukket å bli 38 år gammel. Han har utforsket seg selv, tatt musikken i nye retninger med trommemaskiner og annen elektronikk. Nå er han tilbake som den sanger- sangskriveren vi ble kjent med på plater som In The Throes (2013) og nettopp High On Tulsa Heat (2015).
Tilbake til fundamentet. Etter en turné i 2022 er han sliten. Sliten av å turnere, sliten av å leve opp til andres forventninger. Han kobler ut. Kobler fra sosiale medier, reflekterer. Og spiller inn The Visitor hjemme, kun med hjelp av våpendrager John Calvin Abney som avleverer en gitarsolo og hjelper ham med det tekniske. Kona gir stemme til én låt. Ellers spiller han alt selv; om det er gitarer, dobro eller trommer. Så kan man tenke seg at John Moreland har laget sin Nebraska, slik Bruce Springsteen gjorde hjemme fra kjøkkenbenken. Tematisk og musikalsk er de beslektet. Men et hjemmestudio i dag er noe annet enn for 40 år siden. John Morelands album røsker i perioder mer!
Men han trenger ikke mer enn én gitar og stemmen, noe han demonstrerer på åpningslåten «The Future Is Coming Fast». Nydelig. Dystert. Vi har virkelig rotet til denne verdenen for oss selv. På «Gentle Voice» skrus tempoet opp, vi får tromme og innslag av elektriske gitarer. Temaet er krig, også på det personlige plan. John drar til med en munnspillsolo av den brutale sorten: «I’m a child who cannot flutter myself free».
Nøkkelspor. Og så får vi ett nøkkelspor. «One Man Holds The World Hostage». Hvem er denne mannen? En styrke ved John Morelands tekster er at han legger ikke alt åpent framfor oss. Ondskapen har mange ansikter. Og vi har forskjellige meninger om hvem som representerer den. Det kan være Trump eller Putin, kinesiske, iranske eller israelske ledere. Mannen i gata som har sin verden.
John vil vite. Etter et lite mellomspill kommer den nedstrippede og gripende «The More You Say The Less It Means». Han kan lage titler, John Moreland. Han kan spille gitar. Ok, på akkurat denne låten er det John Calvin Abney som leder an på gitar. Og Moreland kan lage tekster som får tankene i sving. John synger om «some folks say and some folks know». John vil vite. Han leter etter sannheten. Og hvem han er. Det er ikke andres forventninger som skal definere ham. Han synger mer om dette på «Blue Dream Carolina». Jeg tenker på Otis Gibbs, én av de beste historiefortellerne av dem alle. Kanskje er det mest stemme og fremtoning. Og integritet. John Moreland skriver ikke lineære historier på samme måte. Dette er mer Townes Van Zandt enn Guy Clark.
Følgesvenn. Denne plata har vært med meg i to uker. Den tilhører også dem som får liv til å bli spilt i stua. Jeg tror kona liker den også. For mange er den ikke av det umiddelbare slaget. Den kan oppfattes monoton. Så om ikke stemmen til John er nok med det samme, la den få noen runder. Melodiene kommer smygende. Lydbildet er akkurat slik vi liker det på folkplater. Ikke noe fiksfakseri, bare det som trengs. På «Silver Silver» trengs det lite. Jeg vil tro låta handler om hvordan den digitale verden fremmedgjorde John, og valgene vi må ta for å leve i pakt med oss selv. På «Ain’t Much I Can Do About It», trengs det en hel del mer. Dette er albumets rocker, og med unntak av stemmen til kona Pearl Rachinsky er John hele rockbandet alene.
Hør John Morelands The Visitor tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
Gubberock 