Frank Tønnesen (Tønes): Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem (Bok 2018)
Vi kjenner ham som Tønes. Da jeg omtalte hans forrige album, Thilda Bøs Legat, skrev jeg at det har flere fine sanger som ligger et sted mellom det vare og det mer humoristiske, og at de fleste sangene har et anstrøk av begge deler. Da
Frank Tønnesen, altså Tønes, debuterte skjønnlitteratur i 2018, fikk vi ikke det hysterisk morsomme som på «Spleiselag/Waldorfsalat», men mer det som ligger nettopp midt mellom det underfundig morsomme og det mer alvorlige.
For observasjonene i boka Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er morsomme. Vi kan kjenne oss igjen i en del av det de strever med i kystnære bygder på Sørvestlandet. I hvert fall har jeg opplevd mer enn en gang å trykke inn avtrekkeren på bensinpistolen en ekstra gang for å oppleve at bensintanken renner over og jeg i verste fall får en sprut i ansiktet. For eksempel.
Tittelen på boka henspeiler på det vi kan finne på å si til småbarn når vi er ute og leker. Men i boka møter vi voksne personer som tar med seg juletrær og servise fra hotell, uten at de egentlig trenger å stjele. Men det har bare blitt slik i tilværelser som preges av litt kjedsomhet og noen ganger utenforskap. Dermed får mindre problemer vokse seg store.
Boka består av småkapitler som veksler mellom de ulike karakterene og av og til møtes livene. Mange av personlighetene både misliker man litt og blir glad i på en gang. Kanskje er det stoff nok her til å spinne videre på enkelte av hovedpersonenes liv i en senere bokutgivelse?
Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er en småhumorisrisk bok med alvorlige undertoner. Den er herved anbefalt. Vel 320 lettleste sider klarer de fleste av oss.
Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction (album 2024)
Defiance Part 1 stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig.Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier!
Mer politisk. Da Ian Hunter for ett år siden ga ut albumet Defiance Part 1, skrev han at den første delen er en ganske morsom plate, og at denne andre delen er tyngre og mer politisk. Sangene på Defiance er skrevet under pandemien og er blitt til i samarbeid med hans gamle våpendrager gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Noen av artistene som Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er nå døde. I omtalen av Defiance Part 1 kan du lese mer om Ian Hunter og prosjektet som sådan.
Sterk åpningskvadruppel. «Fiction Man» roer litt ned etter åpningen «People», men Ian Hunter holder fortsatt koken og det politiske engasjementet oppe. Jeg elsker de fraseringene. Strykerne skaper variasjon og løfter låten nesten opp til nivået fra første låt. De to neste låtene, «The 3rd Rail» og «That Ain’t Rock And Roll» fullfører denne svært potente åpningskvadruppelen. Nydelig gitar fra Jeff Beck og muligens Johnny Depp på den flotte, balladeaktige «The 3rd Rail». Depp har forresten laget den flotte covertegningen. Kanskje synger Hunter om seg selv i «That Ain’t Rock And Roll» når han synger om at de ikke lager dem slik lengre og om sannheten som kommer ut av «The Horse’s Mouth» med referanse til navnet på eget nyhetsbrev.
Etter de fire første sangene holder nivået seg fortsatt høyt, men enkelte av låtene er litt svakere, mens andre som «Precious» har noen stakkato hvileskjær underveis. Ikke at jeg har mye å klage på, flotte overganger, og noen mener nettopp «Precious» er av albumets beste. «Weed» kan bli en ny allsangfavoritt om Ian Hunter kommer seg ut på veien igjen, men versene er bedre enn refrenget!
Lucinda Williams fikk hjelp av Bruce Springsteen på to låter på hennes album i fjor. De var av de svakeste på hennes album, Rock N Roll Heart. Slik sett har Ian Hunter vært mer generøs med Lucinda enn Lucinda var med Bruce. Balladen «What Would I Do Withou You» er en nydelig og løftes av at vi får høre stemmene til Lucinda og Ian sammen.
Kanskje savner jeg et par ballader til på nivået til «Guernica» og «Angel» fra Part 1, men samtidig synes jeg de svakeste låtene på Part 2 er bedre enn de svakeste på Part 1: «I Hate Hate» og «Kiss N’ Make Up». «Kettle Of Fish» på denne nye plata er egentlig ikke i samme kategori. Det er mer en illsint sang som tiltar i sinne og intensitet utover i låten. «Everybody’s Crazy But Me» er jeg litt litt mindre venn med, men den er ikke så verst, den heller. Fansen peker på likheter med «Once Bitten Twice Shy», ikke minst når Ian Hunters traller mørkt før han starter å synge teksten.
Part 3? Albumet toner ut med «Hope», en grei, avdempet avslutning på et album som ellers bekrefter at rocken kjenner ingen aldersgrenser. Defiance Part 2 er jevnere og kanskje enda bedre enn Part 1. Ian Hunter holder koken! Ryktene går om at Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
I would say Brighter Shade set the tone for the record as a sincere, passionate oath to our sacred path.
Benjamin Tod
”And you dare to trade it all for a brighter shade of blue“ synger Benjamin Tod i Lost Dog Street Band i åpningslåten på deres nye album, Survived. Men trorlig er det nettopp det han gir oss gjennom albumet: en lysere melankoli. Han kjemper mot demonene og rusmisbruket. Han kan se seg i speilet. Har integritet. Så langt har han overlevd. Men som han synger i tittelen på låt nummer to: ”There’s a lifetime of work“.
Hardt liv. Jeg er ingen tilhenger av at kunstnere skal ofre seg fullstendig for kunsten gjennom å leve vilt og hemningsløst for å ha noe å skrive om. Det er å kreve for mye, selv om det har blitt mye god kunst av det. Når det gjelder Benjamin Tod, er det nok motsatt. Musikken har en stor del av æren for at han har stablet seg på beina og tør å møte sin egen tilkortkommenhet. I 2022 ga han ut to plater; ei som soloartist og ei med Lost Dog Street Band. Jeg var så begeistret at jeg kjøpte omtrent hele diskografien både med soloartisten og bandet. Om du vil vite mer om mannen og artisten, kan du lese om platene fra 2022 og her om hele diskografien.
Country fra dypet av sjelen. Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Charley Crockett har gitt ut ei veldig fin og beslektet countryplate, men han måtte vike. Inntil videre i hvert fall. Benjamin Tod er som det heter i enda en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med prærie og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker.
Foto: Starla Groves
Benjamin Tod var egentlig ferdig med Lost Dog Street Band, men da han januar 2023 spilte inn nye sanger til et soloalbum med honky tonk-musikk, skjønte han at han også hadde sanger som krevde Lost Dog Street Band. Bandet har ofte kun vært en duo med kona Ashley Mae på fele, eller en trio også med bass, men denne gangen ble prosjektet utvidet til å telle fem personer. Den herlige fela er fortsatt i fokus, men trommer og flere strengeinstrumenter fyller ut lydbildet på beste måte.
Hyller røttene. I tillegg til sangene som allerede er nevnt må jeg trekke fram «Muhlenberg Country Line» spesielt. En glimrende sang der Benjamin hyller kulturen som har sitt utspring i området rundt Green River som blant annet renner gjennom Colorado og Utah. Benjamin forteller at all amerikansk musikk har røtter tilbake hit, og at han selv, Ashley og flere andre har startet organisasjonen Muhlenberg Music Mission for å fremme den musikalske arven til området.
Albumet har gitt plass til én sang skrevet av andre. «Hubbardsville Store» er laget av Larry Murray, og Jim Ringer hadde en versjon som Benjamin trekker frem som en stor inspirasjon.
Lærer seg å håndtere problemene. Albumet avsluttes med to av albumets beste sanger: den inderlige «If You Leave Me Now» og tittellåten «Survived». Benjamin forteller at «If You Leave Me Now» er en sang som har sitt utspring i hendelser over flere år der måten han håndterte problemer på, lagde nye problemer som var større enn de opprinnelige problemene. Han er glad for å være på den andre siden av låten nå. Benjamin mener «Survived» kan være den beste låten han har skrevet. Jeg tolker Benjamin dithen at den både oppsummerer albumet og hva som gir livet hans – og vårt – mening.
Dette er et strålende countryalbum.Survived er et glimrende sted å starte om du ikke kjenner Benjamin Tod og hans musikk fra før. Kanskje er det litt mindre jevnt og med litt færre gedigne topper enn albumet jeg kåret til det beste albumet i 2022, men det er sannelig ikke mye svakere heller. Benjamin Tod er helt åpen sitt liv for egen og for vår skyld. La oss ta oppfordringen om å forsøke å leve et liv i tråd med våre idealer og det som betyr noe:
Miller Sessions på Herr Nilsen i Oslo 30. april 2024
Vi hadde en avtale Espen Langbråten i Miller Sessions og jeg. Jeg skulle ikke skrive om konserten. Litt sant og litt løgn omtrent som historiene som ble fortalt av og om Joaquin Miller (1841– 1913) på Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Ingen vet hva som er hva.
Da jeg skrev om plata The Poet som Espen og Miller Sessions ga ut i fjor høst, mente jeg at det var av det årets mest interessante norske plater. Og det står jeg for fortsatt. Ikke bare er tekstmaterialet fascinerende og formidlet av en person som har en unik interesse av å formidle tekstene; melodiene, Espens stemme og musikken kler også materialet perfekt. Jeg anser meg som å være litt mer enn gjennomsnittlig interessert i litteratur, i hvert fall mer enn den gjennomsnittlige musikkelsker, så å få historiene fortalt sammen med sangene er en stor bonus for meg.
Riktignok har Espen tonet ned den strammere regien i historiefortellingen som han skal ha i andre settinger enn denne klubbkonserten, men de litt mer improviserte historiene som Espen selvironisk fastslo at gled ut og ble for mange, ble for meg et ekstra velsmakende krydder. Vi fikk høre om poeten, hestetyven, kokken, redaktøren og mye annet. Men ikke minst fikk vi de gode låtene; musikk satt til Joaquin Millers dikt da Espen egentlig var plaget med skrivesperre for sine norske låter.
Jeg storkoste meg hele kvelden, og bandet med Øystein Lindberg på tangenter, Lars Martin Torp på bass, Andreas Łosiewicz på trommer og Espen selv på fremragende gitar og en mektig vokal, ga materialet minst det det trengte gjennom både amerikana-musikken, og i de røffere låtene der Espen tok fram fuzzgitaren. Som det svingte av «Java» og «Steve Cropper»! Fantastiske versjoner. Og som Espen leverte de roligere «Don’Stop At The Station Despair», «The Voice Of The Dove» og nesten helt til slutt «An Answer, en sang som nær handler Espen selv kunne han fortelle:
”Well who shall lay hands on my harp but me Or chide my sing from the sounding tree The passionate sun and the resolute sea These were my masters and only these“
Veldig fint å se hvordan Espen levde disse sangene, noen av dem med hvert fiber i kroppen. Miller Sessions serverte underveis også flotte låter som ikke var på albumet. Som ekstranummer fikk vi en smakebit fra det som kan bli et ny norskspråklig album fra Espen Langbråten. Det kan bli fint, det også!
Ikke perfekt på den sterile måten, ikke stramt. Men musikk er så mye mer enn perfeksjonisme. Dette var trivelig og svært bra. Takk for en fin kveld! Beklager, det ble noen ord!
Gubberock 