Det regnet sjel og hjerte over Oslo

Lars Winnerbäck pluss David Ritschard og venner: Vulkan Open Air, Oslo 24. august 2024.

Det ble en kveld alle som var på Vulkan Open Air langs Akerselva i Oslo vil huske. Jeg skulle gjerne vært det uavbrutte regnet foruten. Men når det ble som det ble, er det fristende å skrive at regnet forsterket felleskapsfølelsen og den musikalske opplevelsen da Lars Winnerbäck igjen ga sin själ och hjärta til publikum i Oslo.

Lars Winnerbäck og David Ritschard på scenen.

David Ritscard! Før siste runde med ekstranummer fra Lars Winnerbäck kommer kveldens festligste øyeblikk: Den svært originale David Ritschard hadde sammen med venner underholdt en drøy time før Lars Winnerbäck entret scenen. Makan til sprudlende originalitet skal man lete lenge etter. De lager folk som Ritschard i Norge. Får du muligheten, må du se ham! I bandet hadde han med seg ei dame som sang, spilte piano og gitar og hadde en unik tilstedeværelse på scenen. Jeg burde merket meg navnet. Også Amanda Bergman sang noen sanger, De trenger nok mer tid på å synke inn. Det er David Ritschard og hans, jeg hadde nær sagt kostyme, man særlig vil huske. For et lurveleven det ble da disse folkene kom ut og spilte med på en coverversjon av «Hum Hum Från Humlegården». Publikum elsket det!

David Ritschard!

Åpner med samme sang som sist Oslo. Jeg fikk oppleve Lars Winnerbäck på samme sted for to år siden og i Oslo Spektrum i fjor høst. Begge med omtrent samme band. Begge glitrende opplevelser. Konserten begynner med samme sang som i Oslo Spektrum, «Min gata i stan», fra fjorårets album Neutronstjärnan. Det er kanskje ikke platas aller beste sang – vi fikk noen kandidater senere på kvelden – men uansett en perfekt åpningslåt. Kanskje jeg er blendet av nærheten til gårsdagens konsert, men jeg har en følelse av at Lars ville enda mer med de første sangene han spilte i går enn i Oslo i fjor høst, frasering og arrangement bar enda bedre. Tidlige sanger som den underbare «Dunkla rum» och «Själ och hjärta» satt som ei kule. ”Lågsäsong» var et tidlig høydepunkt. For en versjon!

Flott scenedesign. Scenen og lyssettingen er verd noen ord. Under noen av låtene ruller det bilder i bakgrunnen som fremhever innholdet i sangene. Gater, landskap og barndomsminner. Andre ganger får vi livefilm av Lars eller bandmedlemmer slik at vi også får se nærbilder av musikerne i aksjon. Fargeleggingen av scenen er sparsommelig, men effektiv. Særlig kunne vi føle en nærhet til bandet når scenen ble mørklagt med lys på strategiske punkter mot slutten og mellom flere av låtene.

”Om du lämnade mig nu“

Publikum er med. Vi er mange som har mange favoritter når Lars og bandet spiller gjennom 23 sanger som alle fortjener plass på en best of-samling. Når Lars og Sandra Widman synger «Om du lämnade mig nu», ser jeg en dame bortenfor meg holde begge hendene med atskilte fingrer foran ansiktet. Dyp konsentrasjon. Litt seinere er hendene under haka, og jeg kan se ett stort smil. Jeg var litt redd et øyeblikk, men det går visst bra. Det høres ut som mannen bak meg strever med sitt under «Jag får liksom ingen ordning», nei vi er mange som kan ha slitt med å få orden på livene våre. Kvinnen noen hakk på andre siden vet hva hun skal gjøre:

”När hösten kommer och tiden gått för fort
När allt känns på rutin och redan gjort
Ska jag samla mina krafter och göra nånting stort
För dig, för dig, för dig“

Personlig. To av sangtekstene treffer meg ekstra hardt. Lars Winnerbäck er opptatt av verdenssituasjonen. Hvorfor får mennesker som Putin og Trump så mye makt? De fleste menneskene Lars har truffet er gode folk som vil det beste, vil gå i samme retning mot en fredelig framtid. Deretter setter de i gang med «Åt samma hold». Jeg tar øyeblikkelig sangen tilbake fra storpolitikken til det personlige, til tiden jeg ikke hadde ”ordning på mitt liv“. Da møtte jeg kona og nesten bokstavelig:

”Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?» Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“.

Og når Lars senere synger den fantastiske «Tror jag hittar hem», en sang han trolig skrev til sin norske kone Agnes Kittelsen, er det selvfølgelig min egen kone jeg tenker på. Lars er så heldig å ha med seg verdens beste trommis i Jonna Löfgren. Det er alle i publikum enige om. Og det er hun som får æren av å hamre ut alt som ikke måtte være bra, og erstatte dette med ny giv i «Tror jag hittar hem». Noen ganger sier trommeslag mer enn tusen ord. Nesten i hvert fall.

Jonna hittar hem

Slik er det med disse sangene som forteller om ungdomsliv, samliv, voksenliv og politikk. De treffer på et eller annet plan oss alle. Sangene sender ut gode vibrasjoner og fred og samhold blant menneskene ved Akerselva denne kvelden. Vi hører om barn som skal ut i voksenlivet i «Nåt som verkligen är bra» fra Neutronstjärnan. Den plata var produsert sammen med Kent med et litt sært lydbilde, til et rockealbum å være. På konserten er denne særheten tonet ned, men noe koring fra «boks», bidrar til at disse sangene likevel ikke er tatt helt ut av platas verden. Men det låter bra!

Dramaturgi. Før første runde med ekstranummer, spilles en film der kammermusikere kommer inn på en scene, og vi hører at de begynner å spille. Deretter kommer bandet på scenen og smeller av «För Dig» og «Kom i håg mig». Det har gått nesten to timer, regntøyet mitt var ikke helt tett, men hvem tenker på slikt nå? Mot slutten synger Lars og publikum den gripende fredshymnen «Ingen soldat» før en perfekt oppbygd «Söndermarken» får lov til å avslutte.

Like bra som i Oslo Spektrum i fjor høst? Det er i hvert fall ikke langt unna!

Råka tå Hellbillies

Hellbillies, Vulkan Open Air, Oslo, 23. august 2024

Det er mange ting i her i livet jeg har ugjort. Nå er det én mindre. Nå har jeg nemlig opplevd Hellbillies i levende live. Og det ble en riktig fin opplevelse. Uværet holdt seg unna, og musikken varmet i det som faktisk ble en riktig fin Oslo-kveld.

Det var mye jeg skulle sett denne fredagskvelden på Vulkan Open Air. Men å være med dattera mi på friidrettsstevne er noe av det gøyeste jeg gjør her i livet, så fine folk som Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga og Melissa Horn måtte spille uten meg.

Men jeg rakk ned til de siste 20 minuttene med Big Bang, et band jeg heller ikke har sett live. Stemningen var god, og også jeg koste meg. Avslutningen med Lars Håvard Haugen fra Hellbillies på gitar var særdeles bra, og det rykket kraftig i rockefoten min.

Men så var det klart for Hellbillies. Jeg tilhører ikke deres største fans, men har stor respekt for det bandet har stått for gjennom flere tiår. Men slik det er med mange på slike festivaler; jeg tilhører dem som håpet på mange av hitene. Bak sceneteppet begynner bandet å spille, teppet går opp, og vi er i gang med én av dem, hitene altså. Vi blir umiddelbart råka tå ei pil, og deretter én av mine store favoritter, «Sur som rognebær» om Gamle Bryn. Dessverre kom ikke en annen sang sang om mannen, den som bare heter Gamle Bryn.

Utover i det 75 minutter lange festivalsettet kom både nyere og eldre sanger; noen godt kjente, noen for meg ukjente. Men fansen kunne dem alle. Mange av de mest engasjerte blant publikum var 25–30 år. Hellbillies begeistrer over generasjonene. For meg gjør det ikke noe om folk synger med av full hals på slike konserter, når de ellers oppfører seg pent.

Det er skrevet en del om det i sommer: Verre da med de 50-åringene – min aldersgruppe – som kom seg fram til scenen ved siden av meg like før konserten skulle begynne. De har nok bedre råd til å kjøpe seg (for mye?) alkoholholdig drikke. Det måtte prates, tas selfier. Prates igjen. Når Aslag stod alene med gitaren på scenen, klarte de greit å bli hørt uten å skrike. Verre da – for dem – når bandet kommer inn. Hvorfor stille seg helt foran ved scenen? Jeg ble nok både sur som rognebær og mørkemann der jeg stod fram til jeg igjen klarte å konsentrere meg om musikken.

Det er en rutinert gjeng som står på scenen. På noen av de for meg mer anonyme låtene kan det likevel være en fryd å følge instrumentalpartiene til Åls svar på sørstatsrockerne i The Allman Brothers Band. Lars Christian Narum (også kjent fra gruppa Narum) la inn noen herlige piano- og orgelsoloer, det øvrige bandet spilte stødig og engasjert. Ja, og så er det Lars Håvard Haugen, da. Mye flott som kommer ut av gitarene hans! På én av sangen gjengjeldte Øystein Greni Lars Håvards visitt da Big Bang spilte, noe de gjorde akkurat passe mye ut av.

Etter sanger som «20 år på vegen», «Leite etter lykke», «Mørkemann», «Baka ein stein», «Plenklyppar’n» med plenklipper på scenen og «Stjerneskudd» med tekst av Tom Roger Aadland var det klart for stor finale. To sanger med tekst av legenden Arne Moslåtten. «Den finaste eg veit» med allsang som fikk Aslag til å spørre om alle her var fra Ål, han var nok ikke veldig “terga upp tå byfolk“, Aslag, slik han sang om i viss om Gamle Bryn tidligere på kvelden. «Ei Krasafaren Steinbu» er for meg den aller beste Hellbillies-sangen. Melodien står Mick Hanly for («Past The Point Of Recue», gjort kjent av Hal Ketchum. Den norske teksten er fantastisk:

”Når det e som aller svartast
Når det bles med krappe vindkast
Når eg går mot eit stup, ni eit djup
Då kjem eg te ei krasafaren steinbu
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein“

Bandet heiv seg ut i en versjon med høyt tempo i fremføring og løp over scenen. Lars Håvard var nede og showet med publikum. En perfekt avslutning på en fin kveld!

Øystein Greni spilte på én sang med Hellbillies

Hvordan leve flere liv?

Jo, gjennom bøker og musikk!

Jón Kalman Stefánsson: Trilogien om Gutten. Himmelrike og helvete, Englenes Sorg og Menneskets hjerte. (2007, 2009, 2011). Fiskene har ingen føtter (2013).

”Herlig er mørket, ly til å tenke i, huler til å krabbe inn i, rom til å lese i, selv om det unektelig også kan være så tungt at noe går i stykker” (Fra Gutten)

Det er ikke tilfeldig at jeg hører den kommende plata til det norsk-svenske fenomentet Utan Dom. – ja, de skriver navnet på bandet slik – samtidig som jeg skriver på en liten artikkel om noen av bøkene til den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Jeg spurte nemlig vokalist og tekstforfatter i Utan Dom., Lasse Karlsen, om de kanskje var litt inspirert av den finske regissøren Aki Kaurismäki. Nja, stor fan, svarte Lasse, men Utan Dom. er kanskje heller inspirert av filmskaperen Roy Andersson og nettopp Jón Kalman Stefánsson. Jeg hadde ikke lest noen av bøkene hans så jeg plukket like gjerne opp Fiskene har ingen føtter og de tre bøkene som utgjør trilogien om Gutten. Men sistnevnte ble ikke anbefalt som strandlektyre. Så da leste jeg den der. Eller ikke helt der, men ikke så langt unna heller.

Jeg leste bøkene fra mitt univers. Samtidig, jeg fikk følelsen av å leve andre liv. I alle de fire bøkene opplever jeg å få lov til å leve meg inn i liv jeg egentlig er langt unna å leve selv. Forskånet for å leve selv, tror jeg vi sier. Fiskene har ingen føtter tar oss med til Keflavik. Boka veksler mellom hovedpersonens nåtid og to generasjoner tidligere. Det er barskt. Det handler om kjærlighet og selvpåført savn. Og fisk.

Trilogien om Gutten følger en gutt på vei inn i voksenlivet for kanskje mer enn 100 år siden på Island, et liv som starter på verst mulig måte når foreldre og søster dør, og han blir atskilt fra sin bror. I begynnelsen av boka dør også sjelefrende og bestekamerat. Guttens miljø er tøft og preget av fysisk arbeid. Gutten – og hans kamerat – skiller seg ut fra de fleste andre. Gutten har interesse for det skrevne ord, og det renner en poetisk åre gjennom ham.

”Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med inn til kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke.“ (Fra Gutten)

I den første og korteste boka i trilogien blir vi kjent med Gutten. I den andre boka er mye av handlingen lagt til en reise Gutten blir med på for å avlevere post. Uvær følger uvær. Livsfare følger livsfare. Fortellerstemmen er til stede i alle de fire bøkene, og i andre bok av Gutten er han særlig sterkt nærværende der han serverer filosofiske gullkorn og vrir på ordtak, om det ikke er nye han lager. Litt som Lars Saabye Christensen på det beste. Den siste boka er den røffeste. Mer galskap, mer fyll, vi lar dog Mímir være i fred. I denne boka vender vi tilbake til mange av personlighetene vi ble kjent med gjennom Guttens farefulle ferd i den foregående boka. Avslutningen sitter som et skudd, kanskje noe av det mest storslagne jeg har lest. Bøkene og ikke minst avslutningen på Gutten får på mesterlig vis fram de hårfine grensene det er mellom liv og død. Lev og elsk mens du kan i neste minutt kan du være død!

”Det tok en hel uke før den dystre nyheten nådde frem til dem. Er det en grusomhet eller en lise at han levde sju dager lenger i bevisstheten til dem som betydde mest av alt for ham, død men likevel levende? Det var en nabo som kom og slukket verdens lys.“ (Fra Gutten)

Hvor kommer Utan Dom. inn i bildet? Nei, det må Lasse Karlsen & Kompani selv gjøre rede for. Men Jón Kalman Stefánssons bøker er en tilstand. Det samme er musikken til Utan Dom. Når du hører Utan Dom., trer du inn i en egen verden. Musikalsk er det trist og vakkert så det holder. Vakkert som mange av passasjene i Stéfanssons bøker. Du ser for deg bandmedlemmene som like gjerne kan være gjengangerne i sangene, der de sitter i Värmland med en pils eller whiskey. Eller med en kaffekopp. Det er mørkt ved et tjern. «Det är redan september» og «november». Ikke er det min jobb å skille kunstnerene og kunsten, skuespilleren selv eller rollen han spiller. Musikken og tekstene er virkelige. På samme måte som livene Jón Kalman Stefánsson skaper. Og jeg får lov til å leve disse livene om det så bare er alternative virkeligheter, og heldigvis bare for en stund. Nei, dette er da ikke virkelighetsflukt.

”Och månen stryker med handen i natten. Över skogar och mark, sjöar och vatten. Det som skal leva. Måste enn gång dö. “ (Utan Dom.)

Og nå er jeg i gang med nok ei bok av Stefánsson.

(Redigert).

Rapporter fra livet på en humpete landevei er blant årets beste

Espen Gunstein: Vi kan så mangt (album 2024)

Jeg kjenner meg igjen i Espen Gunstein. I hvert fall i tekstene hans. Tilsynelatende en helt vanlig mann, som synger om et helt vanlig liv. Nå er ikke Espen Gunstein en ny Øystein Sunde. Men hans nye album Vi kan så mangt har en slags stille og underfundig humor fylt av selvironi som tiltaler meg. Espen Gunstein er min mann. Han er vår mann.

Fra raddis til traddis. Vi kan så mangt er tredje og siste album i trilogien Fra raddis til traddis. Første del av trilogien kom i 2018. Novemberbarn ble beskrevet av Espen som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Albumet er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent på året, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg særlig sterkt berørt av den innholdsrike låten «Gata vår».

På Herregårdsstasjonsvogn (2020) hadde mye ordnet seg i livet til Espen. Soundet fikk tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring. Jeg beskrev sangene som skråblikk fra A4-livet og kjente meg igjen i mange av betraktningene.

Ny livsfase. Vi kan så mangt starter der Herregårdstasjonsvogn slutter. Det er ikke en stasjonsvogn som pryder tegningene på det flotte albumomslaget av Kristian Rollefsen. Nei, nå er bilen mindre. Espen selv står på trammen med kaffekoppen og filosoferer over livet. På omslagets bakside er det miniatyrtegninger som gir en kort oppsummering av sangenes innhold, om jeg har klart å legge sammen brikkene riktig.

Musikalsk tenker jeg litt mindre J.J. Cale enn sist. Gitarene til Hans Marius Graasvold gir likevel fortsatt assosiasjoner til Cale og Mark Knopfler når de dukker fram og gir ekstra krydder og variasjon til mange av låtene, så vi er likevel i samme landskapet. Blåserne til Pål Robin Haakonsen – han spiller også bass – er mer fremtredende, ikke minst på åpningslåten «Forfra et sted». Det særdeles velspillende bandet består ellers av Tor Arne Langeland på tangenter og Rolf Magnus Amundsen på slaginstrumenter. Lene Merethe Anda korer. Kjetil Arvesen Nesheim har produsert, mikset og mastret på utmerket vis. Espen synger og spiller akustisk gitar. Det svinger av disse folkene! Fortsatt vil jeg kalle dette viserock. Espens stemme er den samme. Litt forsiktig, hviskende. Troverdig. Vi snakker ikke om skjønnsang. Det et litt Ole Paus over Espen – også i noen av tekstene – og det er utelukkende positivt ment.

De tre første låtene sitter nokså umiddelbart, og blir sittende. «Forfra et sted» er kanskje favoritten så langt, men de drivende «Bratte dager» og «Bymann» står ikke mye tilbake. Jeg bet meg også raskt merke i albumets tre siste sanger med titler som etterlater liten tvil om hva de handler om; «Det kan bare pappa», «Gamle sammen», og «Begynnelsen på slutten». Sangene på midtpartiet er ikke like prangende, men de trer likevel frem etter tre-fire runders lytting, og blant dem finner du sanger som kan konkurrere med «Forfra et sted» om å være akkurat din favoritt.

Rim. Espen er glad i rim, og de fungerer stort sett veldig bra for denne lytteren. Likevel kan det jo hende man henger seg opp i noen av dem. For meg halter det litt med «skjedde og gjedde» og «sammen og prammen». Men det er kanskje bare meg? Men stort sett fungerer det utmerket som på den Prøysen-inspirerte «Det kan bare pappa»:

”Hvem kan ligge bråbåken natta lang
være redd, trett i full alarm,
være trygg, være havn
hvem kan vippse spenn til en liten mann
i et håp om å rekke fram
ville holde en hand“

Også alvor. Tittelen på albumet er hentet fra sangen «Meteoritt», som åpner vinylens side 2. Her ser Espen utover seg selv og sitt eget liv. Vi kan så mangt, men vi skaper oss så mange problemer. Som enkeltmenensker. Som samfunn. «Ser du meg nå» er albumets alvorligste sang, albumets mest dramatiske sang understreket av den vitale trommingen og orgelet. Den handler om å se våre medmennesker før det er for seint.

Hva gjør vi nå? Mot slutten av albumet rykker alderdommen nærmere. Barna flytter ut, hva gjør vi nå? Spørsmålet er lett å relatere seg til for mange av oss. Den eldste dattera mi flyttet ut for ei uke siden. Fortsatt har jeg to hjemmeboende ungdommer, men livet glir over i en ny fase:

”Tjue år med venting, service og logistikk
Netter fylt med våking, redsel og konflikt
Vi skulle bli gamle sammen
Men nå står vi her og savner larmen
Så – hva gjør vi nå“

Da Espen sang om «40-årsmila», kunne jeg nikke gjenkjennende: ”Vi er løpere, Espen og jeg“. Nå klarer ikke denne skribenten å bokstavelig talt løpe fra alderdommen lenger – må drive annen trim. Jeg har sett «Begynnelsen på slutten» som det heter i albumets siste låt. Sangen har en storslagen finale der Pål Robin Haakonsen virkelig løfter låten med sine blåseinstrumenter. Plata ebber altså ut med begynnelsen på slutten, men vi tar gjerne midtpartiet av slutten og kanskje noe nær den definitive slutten på seinere album, selv om det måtte bli lenge til til det siste, Espen! Espen vil ha mer, han vil vite hva som skjer. Jeg vil ha mer!

Blant årets beste norske. Jeg var begeistret for Herregårdstasjonsvogn. Vi kan så mangt er enda bedre. Melodiene er jevnt over sterkere, noen av dem beint fram nydelige. Musikernes bidrag og produksjonen er helt utsøkt. På flere sv de gode tekstene går humor og alvor hand i hand, men Espen kan være bare alvorlig når budskapet tilsier det. Denne plata kommer høyt når årets beste norske album skal kåres av Gubberock, og kanskje er det det som handler aller mest om meg.

Albumet utgis digitalt 30. august. Da er det også releasekonsert på Parkbiografen i Skien. Allerede nå kan du kjøpe plata på vinyl av Espen Gunstein.