Subtil variasjon fra Gillian Welch og David Rawlings

Gillian Welch And David Rawlings: Woodland (album 2024)

Nytt album fra Gillian Welch og David Rawlings er en begivenhet. Woodland er – faktisk – en variert reise inn i deres musikalske univers. Dette er bare så fint!

Jeg fant fram Gillian Welchs album fra 2011, The Harrow And The Harvest, og ble minnet om to ting: Hvor fort tida går og hvor fantastisk det albumet er. I årene forut hadde Gillian Welch med god hjelp fra sin partner i musikk og livet ellers laget en fin rekke med jevne album, og fansen kan fortsatt diskutere hvilket som er best.

I etterkant av The Harrow And The Harvest besøkte duoen Rockefeller i Oslo. Det var en magisk kveld og basert på min stadig haltende hukommelse uttalte én av Gubberocks lesere på vei ut noe i retning av at alle kvinner skulle hatt en mann som David Rawlings, to skritt bak, men alltid til stede, alltid der for å løfte kvinnen fram og opp. For med sitt fantastiske gitarspill og forsiktige vokalharmonier var det nettopp det han gjorde. Løftet Gillian opp. Hun hadde helt sikkert klart seg godt på egenhånd, men sammen var de stille dynamitt.

I årene som fulgte fortsatte de samarbeidet, selv om det ble lengre mellom utgivelsene. De ga ut ei veldig fin ny plate under navnet Dave Rawlings Machine med David i hovedrollen i 2015, David har gitt ut ei soloplate, og det har også blitt ei plate med andres sanger og mer til.

Nå lager de musikk under navnet Gillian Welch and Dave Rawlings noe som signaliserer at David er mer enn en støttespiller, det har han selvfølgelig alltid vært. Deres nye album Woodland er spilt inn i deres Woodland Sound Studios i Nashville, et studio som har vært i sentrum av all musikk de har laget de siste 20 årene, og som ble ødelagt av en tornado i 2020:

”The past four years were spent almost entirely within its walls, bringing it back to life after the 2020 tornado and making this record. The music is (songs are) a swirl of contradictions, emptiness, fullness, joy, grief, destruction, permanence. Now.” – via Pitchfork

På Woodland spiller de ti nye sanger. David synger noen av låtene, noe som skaper en god dynamikk. Som før er gitarene helt sentrale, men en forsiktig rytmeseksjon og strykere gir oppdrift til flere av sangene, og understreker og forsterker på sett og vis det magiske samspillet mellom paret.

De to åpningslåtene er fantastiske. På «Empty Trainload of Sky» er Gillians stemme helt i front. Musikken er stille og intens. Låten tar den tiden den trenger. Gitarene får luft og vinger av en forsiktig rytmeseksjonen. Den suggererende «What We Had» er like fin. Igjen en rytmeseksjonen, men nå bidrar steelgitaren og strykerne til å sende låten til himmels.

Nå skal ikke jeg få gjennom alle de fine sangene på plata, men vi må ta med oss et par til: «Hashtag» er en hyllest til Guy Clark. Tittelen er litt ironisk da hashtag er noe vi hverken forbinder med duoen eller Guy Clark. Men det er jo også poenget; slike som dem blir ikke ordentlig anerkjent før etter sin død, og da med hashtag i en tweet, eller noe slikt. En veldig fin låt sunget av David med strykere som truer med å falle ned på den sukkersøte siden. «The Day Mississippi Died» har en nær akopalyptisk tekst, musikalsk er den livlig, mer livlig enn det meste annet du finner på denne plata.

Du synes kanskje albumet blir vel ensformig? Egentlig er dette ei svært variert plate. På en subtil måte. Det er er stykke fra flotte «The Bells And The Birds» til like flotte «Turf The Gambler» med et kraftig munnspill og stemmer som glir over i hverandre. Gubberock skulle ha skrevet om albumet i flere uker, men stadig utsatt å skrive. Det har vært helt fint å bare oppdage musikken sakte, sakte som flere av låtene.

Helt til slutt får vi banjolåten «Howdy Howdy». Da er der bare å sette på plata ei gang til. Jeg sier det igjen: Dette er bare så fint!

Et glimt av himmelrike

Caleb Caudle: Sweet Critters (album 2024)

Pressebilde med tillatelse

”And it feels just like heaven sometimes On a day like this the struggle is
More than I can stand
And it feels just like heaven sometimes“

Noen utstråler mye varme gjennom musikken sin. Amerikanske Caleb Caudle er én av dem. Da jeg skrev om hans glimrende album Forsyhtia (2022) og hans solokonsert i Oslo i februar 2023, tydde jeg naturlig nok til Gubberock-klisjéen om å sitte ved et leirbål og varme hendene over flammene mens Caleb Caudle synger. Slik føles i i høyeste grad også det nye albumet Sweet Critters. Musikerne skaper en varm countrystemning, og Caleb selv synger varmere og bedre enn noen gang. Sangene går gjerne i et rolig eller i et middels tempo, der de roligste sangene også ofte – slett ikke alltid – er de beste. Også dette som på Forsythia. Jeg kan ikke tenke meg et mer passende nytt album for mørke og kjølige høstkvelder.

De første gangene jeg hørte plata, var jeg litt småskuffet. Men så ropte den, nei hvisket, oftere og oftere på meg. Dette er rett og slett ei nydelig samling sanger.

Sist var det John Cash som hadde produsert albumet. Denne gangen er det John Paul White og Ben Tanner som har hatt styringen i et studio i Alabama. Foruten John Paul White oppgir Caleb folk som Guy Clark og Buddy Miller som musikalske helter, og da legges lista høyt. Men Caleb river ikke, han går over med glans. Albumet er dedikert til kompis og bandmedlem Alex McKinney som nylig døde.

Foto: Tormod Reiersen

Alle låtene på plata er skrevet av Caleb selv utenom åpningslåten Keith Whitleys «Great High Mountain» der Caleb synger om at man ikke trenger å flytte fjell, men heller klatre over dem. Og det sier noe om både hvor Caleb nå befinner seg i livet og hans livsfilosofi. I presseskrivet beskrives albumet som en samling nattlige sanger. Han lever nå nærmere naturen, finner en ro når natten faller på der minnene fra fortiden og angsten for framtiden får hvile. Han trives godt i lag med «Sweet Critters»; finner en slags uskyld i småkryp.

Åpningslåten glir nesten sømløst over i «The Devil’s Voice», og her ser Caleb tilbake på en mindre harmonisk tid der djevelen gjerne kan være en metafor for rusmidler. Ikke vet jeg, men et par av tekstene antyder at djevel, og for den saks skyld Gud, også kan være mer enn metaforer for Caleb.

Etter de to fine åpningslåtene følger godbitene på rekke og rad. Aoife O’Donovan låner stemme til flotte, nedtonede «The Brim», Allison Russell til «Heaven Sometimes». Blant de mange perlene på albumet må «River Of Fire» nevnes. Låten handler om en gang Caudle ble ranet. Jeg er også spesielt svak for tittelåten og «Kentucky When You Called». Avslutningslåten «Where We Left Off» er en sang om en venn Caudle ikke ser så ofte. Men den aller største favoritten er nok «The Garage» der Caudle synger om en klubb med livemusikk der han hang i formative år, og der han virkelig følte seg hjemme og etterhvert fikk et publikum.

Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.

Pressebilde med tillatelse

Tre nye og gode norske

Gubberock ligger notorisk på etterskudd. Jeg innser at jeg ikke rekker å skrive lange avhandlinger om alle de nye platene jeg liker. Men hvorfor skal det alltid være så langt? I dag blir det tre ganske korte omtaler av nye norske album jeg liker godt.

Malin Pettersen: Seasons (EP 2024)

Foto: Sveinung Eide (Er litt usikker på kreditt her, i presseskrivet står det at Malin har gjort alt selv, inkludert å ta bildene.)

IVi begynner med den korteste og ferskeste av dem. Malin Pettersens nye EP varer kun et drøyt kvarter, men det forhindrer ikke at jeg her finner den musikken med henne som jeg liker best.

Jeg har sett Malin noen ganger på hyllestkonserter der hun gjerne har gjort et par låter. Hun har alltid imponert med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Hun eier scenen på en litt forsiktig og lun måte. Albumene hennes har jeg aldri fått helt tak på, og jeg innrømmer at det ikke er så uvanlig som man kanskje skulle tro for plater i den ofte veskystinspirerte americanen som noen kaller Nordicana. Men Malin har fått strålende kritikker for sine album, helt sikkert fortjent selv om de ikke har truffet meg. På Alonesome (2019) var Malin helt alene. Og nå gjør hun det igjen.

Tidligere denne uka har Gubberock omtalt nye spartanske album med Togeir Waldemar og Tom Roger Aadland. Jeg har vært overrasket over hvor sterke album de har laget; Aadland alene, Waldemar med hjelp av Michael Barrett Donovan på fele. Malin Pettersen har spilt inn sin EP hjemme i et garderobeskap, helt uten annet enn gitaren og sin stemme. Less er definitivt more for Malin Pettersen. Og jeg lar denne omtalen følge samme motto. Dette er nydelig og nært. Fem sanger på engelsk, én på norsk. Hør og bli overbevist! Den perfekte plata å starte dagen med!

Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado (album 2024)

Foto: Laila Tjugum

Nilsen’s Southern Harmony har hatt plassen i CD-spilleren i bilen i flere uker. Dette er fin musikk for bilkjøring, ei litt rocka countryplate.

Bandet består av Bjørn Nilsen på vokal og gitar, Erik Nielsen på munnspill, Ken Narverud på bass
og Øyvind Hansen på trommer. På Sugarado bidrar flere gjestemusikere som blant annet Bjørn og Stein Kulseth fra plateaktuelle The Contenders. Sangene er til dels skrever i samarbeid med folk som Jeff Wasserman, Austin Church, Ricky Whitley, Karren Pell.

Plata har en rekke gode spor, mange av dem nær allsangvennlige med Erik Nielsen flotte munnspill og den solide vokalen – noen ganger likner han selveste Rodney Crowell – til Bjørn Nilsen. Tekstene handler om hverdagsliv med snev av samfunnskommentar. Samlet er dette ei flott countryplate. Alle de ni låtene er fine, men jeg vil særlig trekke fram «Lonely Was My Middle Name», «Defenceless», Pray Like You Mean It» og «Holdin’ On To Nothin’».

Birri: For All Those In Mourning (album 2024)

Foto: Agnete Brun

”Yes I was raised between mountains, been cilmbing steep hills for a lifetime“

Leter du etter musikk som gir deg gåsehud? Birris sang «Raised Between Mountains» gir meg gåsehud i hvert fall. Og det er flere sanger er som gir store musikalske opplevelser på hennes nye plate.

Sist, men ikke minst. Birri er Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, nå bosatt i Lofoten. For All Those In Mourning følger fem år etter Birris forrige album, Ten Years. Som tittelen på albumet antyder, handler det om sorg, der hver av de ti låtene tar for seg ulike stadier i en sorgprosess. Den siste låten, «Time» skal være Birris egen favoritt. Sorg, ja, både på det personlige plan og over verdenssituasjonen.

Dette er et svært variert album. Her er det gospel, soul, rock, og americana.

Resultatet er blitt ytterst sjelfullt, med en rekke flotte sanger. Ikke alle sitter umiddelbart, men etter noen runder tar den flotte produksjonen – rett og slett en fremragende samling musikere – Birris insisterende vokal og sanger fatt i deg! Du tviler aldri på at hun mener og har levd disse sangene. Det er til tider rett og slett storslått med et orgel som dundrer av gårde, messingblåsere og strykere. Men aldri overlesset.

Plata og Birri har internasjonalt format.

Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!

Redigert 26. september 2024.

Førsteklasses gitarpoesi fra Tom Roger Aadland

Tom Roger Aadland: Lysvandring (album 2024)

Foto: Birte Magnussen

”Det er ferskt blod i sporå“

Først tenkte jeg at vi hadde med ei morderballade å gjøre. Men kanskje er blod i sporene en referanse til Tom Roger Aadlands gjendiktninger av Bob Dylan sanger på Blood On The Tracks, og da er det vel snarere samlivsutfordringer vi snakker om?

Poeten. Tom Roger Aadland skriver sanger med tekster til ettertanke. Det er fint å sette seg ned med platecover og knekke koder med hensyn til hva artisten vil si. Men det kan være like fint å ikke forstå alt med én gang, gjerne misforstå, tolke som man vil, eller ta tiden til hjelp. Tom Roger Aadland er én av den norske musikkens store poeter. Han styrer unna det opplagte. Jeg undres på hvordan det går med flere av parene på det nye albumets side 1. Går de fra hverandre, finner de tilbake til hverandre? Som han synger i albumets aller første låt, en låt som fungerer som en liten ingress til resten av plata:

”For vegen min har aldri vore ein
Men mange små, lik dropar i ei elv
Og vegen min har aldri vore bein“

Tom Roger Aadland har blant annet skrevet tekster for Hellbillies, Vamp, Tove Bøygard og Erik Lukashaugen. For mange er han mest kjent for sine gjendiktninger og versjoner av Bob Dylans sanger. I fjor ga han ut det flotte albumet Skyer, ei av 2023s beste norske ifølge Gubberock. På Skyer var det mange musikere så nå får vi noe ganske annet.

På oppfordring fra hans produsent Kjetil Steensnæs har Aadland denne gangen spilt inn et album i kjellerstua i Nittedal med kun Aadlands stemme og gitarer. For at dette konseptet skal fungere kreves det gode sanger og gode fremføringer. Og det får vi her.

Gitaristen. Det er mye fin musisering på Lysvandring. Veldig mye. Han kan spille gitar, Tom Roger Aadland. Det spilles på gitar, det hamres ikke. Formatet gjør at man får bedre øye på gitaristen Tom Roger. På «Reint bord» tar han også fram tolvstrengeren. Og, jo, han kan spille kraftig på gitaren når låten krever det, som på «Boka om oss». Det er samspillet mellom melodiene, gitaren og Aadlands tekster som gjør dette albumet. Her er det ikke snakk om noe svakt ledd i lenka. Gitaren er en naturlig forlengelse av Aadlands stemme. Alle variasjonene i spillet og gitarstrengene, er faktorer som bidrar til at interessen mer enn holdes oppe hele albumet gjennom.

Foto til høyre: Birte Magnussen

Jeg slipper ikke gitaren helt enda. Én av favorittlåtene mine på albumet er tittellåten «Lysvandring». Sangen minner meg ørlite om Leonard Cohens «The Stranger Song» der gitaren og teksten nærmest triller av gårde. Teksten kan være fire øyeblikksbilder fra en by som det er nærliggende å tenke er Bergen, om vi skal holde oss på det konkrete planet. Trekker man teksten litt lenger it, kan den kanskje tolkes som en hel livssyklus for et par: ”Deg og meg ei morgenstund…Deg og meg rundt midnattstid“. Tom Roger Aadland tar oss nærme hovedpersonene, men løfter samtidig historiene deres opp til noe som er gyldig for mange mennesker. Ja, det er vel mer enn fingerspillet Aadland har til felles med Cohen.

Bibelhistorie og samfunnskommentar. «Godt nytt frå fronten» handler om alle de som sendes ut i krig, og forfremmes til frontlinjen, med utgangspunkt i den gamle historien om Urias som ble plassert helt framme slik at han skulle bli drept, og slik at kong David kunne ta hans kone Batseba. Og siden jeg nevnte Cohen, dette er bilder som selveste Leonard Cohen brukte, om enn i en annen kontekst, på «Hallelujah». Tom Roger Aadland har ofte med en sang med en lang og ekstra ambisiøs tekst ikke ulikt Bob Dylan. I avslutningssangen «Salmer unda palmer» vender Tom Roger tilbake til historien om David, Uria og Batseba, sammen med andre historier fra Bibelen og litteraturen, ispedd fortellerens kommentarer til eget liv og samfunnet han lever i. Nå nærmer vi oss selveste «Halleluja», på sitt vis. Sangen høres enkel og intrikat ut på en gang; hør den gitaren, les den teksten. Aadland på sitt aller beste! Dylan. Cohen. Aadland.

Nært og mystisk. Hele albumet Aadland på sitt aller beste. Hør hvor vâr og nære han er i «Ditt vakre sinn» og går over i det mer mystiske på fantastiske «Svermar og tater». Albumet lyder nakent, fokusert og veldig bra. Det er ikke alltid man trenger mange virkemidler når de brukes godt! Denne plata blir stående.