So Long, Marianne!

So Long, Marianne (serie i 8 episoder, 2024, NRK)

Foto: NRK

”I have torn everyone who reached out for me
But I swear by this song
And by all that I have done wrong
I will make it all up to thee“

Man kan si mye om det livet Leonard Cohen levde i 1960-årene og inn i 1970-årene. Men selvinnsikt hadde han. Beskrivelsen han gir om sitt forhold til Marianne Ihlen i «Bird On A Wire» er enestående klartenkt av en mann som i perioder var sterkt dopet på syre, speed og alkohol. Klartenkt på grunn av dopet, eller på tross av det. Vi tar ikke den diskusjonen her.

So Long, Marianne. Nå kan man se alle de åtte episodene av NRK-serien om forholdet til Leonard Cohen og Marianne Ihlen. Serien er laget av Øystein Karlsen, Ingeborg Klyve og Tony Wood. Thea Sofie Loch Næss spiller Marianne, og Alex Wolff spiller Leonard. Alex Wolff er selv musiker og er forbausende lik Leonard Cohen av utseende, stemme og fakter.

Serien gir en ypperlig beskrivelse av sekstiårene og kunstnerbohemenes frie liv på den greske øya Hydra. Du ser ikke de ofte fattige kunstnerne uten at de har sigaretter og/eller alkoholholdige drikker i hendene. Leonard som i perioder lider av tungsinn og mindreverdighetskomplekser – har i likhet med flere andre – også et farlig stort forbruk av piller og syre (LSD), syre som var et lovlig rusmiddel i 1960-årene. Utgangspunktet for serien er forholdet mellom Marianne og Leonard, deres atskillelser og gjenforeninger som på sett og vis aldri tok slutt i og med at Leonard tre måneder før egen død sendte Marianne en siste hilsen da hun lå for døden.

I serien beskrives Mariannes og Leonards frie liv med stadige nye elskerinner og elskere. Jeg liker de seks første episodene best. «I always liked it slow», for å sitere Leonard. Kanskje skjer det ikke så mye hele tiden, men det at serien tar seg tid til at vi skal bli kjent med hovedpersonene, deres venner og livet de levde, er en stor styrke. Det er en fest og bakrus å høre Cohen i Wolffs skikkelse prate. Det er nærmest som poesi i seg selv, og noen ganger har serieskaperne lagt inn setninger som høres ut som en Cohens-sang, ja, av og til er vel endog ord og vendinger hentet fra Cohens verker. Leonard klarer ikke å motstå fristelsene når han med stigende suksess får tilgang til alle de damene han har drømt om, men hjertet virker å være mer trofast enn kroppen. Det ligger en sympatisk sjel under mange av de tvilsomme valgene han tar, eller var drevet til å ta. Friheten når aldri lenger enn til et visst punkt. Det er særlig tydelig hos Leonard Cohen.

Musikken er laget av Geir Sundstøl. Noen ganger høres den ut som en forlengelse av Cohens sanger, andre ganger er den mer forskjellig. Uansett, den kler serien perfekt.

I seriens to siste episoder er Jo Nesbø manus-forfatter. Tempoet skrues opp et hakk som om serien plutselig har fått speed– vi flyttes stadig mellom New York og Hydra. Man får inntrykk av at Marianne besøker Cohen på Manhattan, i virkeligheten bodde hun der. Samtidig var Leonard opptatt med sitt, og serien klarer ikke å styre unna legendariske treff mellom Leonard og Janis Joplin i heisen på Chelsea Hotel, der Leonard utgir seg for å være Kris Kristofferson. Leser man teksten til Cohens «Chelsea Hotel no. 2», får man resten av den historien. Og det er fascinerende hvor uvitende Leonard virker å være om storheter som Lou Reed, Andy Warhol og alle de andre eksentrikerne som oppholdt seg i miljøet rundt hotellet.

Mye som vises i serien er kjent. Men bilder gjør større inntrykk enn ord. Man kan derfor ta seg selv i å spørre seg selv om miljøet vi får et innblikk i virkelig var så ille. Jeg antar at det i grove trekk var det.

Flere kilder. Som drama, er So Long, Marianne spennende og engasjerende. Jeg går ikke nærmere inn på innholdet i alle dets aspekter – se serien – men dveler ved den alvorligste delen av historien: at barn måtte lide for foreldrenes frihetstrang, egosime og manglende kunnskap om barnesinnet. Serien er basert på historiske hendelser, og sannhetsgehalten vil bli diskutert. For å få mer bakgrunn har jeg på nytt lest i Sylvie Simmons biografi om Leonard Cohen, sett dokumentaren av Nick Broomfield, Marianne & Leonard: Words Of Love (2019) om igjen samt sett dokumentaren om Mariannes og Axel Jensens sønn, Lille Axel av Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning. Nå skal ikke jeg påstå at kildene er uavhengige. So Long, Marianne gjenskaper for eksempel scener vi kan se i Marianne & Leonard.

Livet til Leonard beskrives i hovedsak godt i tråd med biografien til Sylvie Simmons. Hun var slik jeg husker det ikke noen stor fan av dokumentaren Marianne & Leonard uten at jeg vet hvorfor. Hun er så langt jeg kan se lite drøftende av de problematiske sidene av forholdet, og ikke minst hvordan barnet lille Axel led under stefaren Leonard og Mariannes frie liv.

Axel og lille Axel. I begynnelsen av serien er forfatteren Axel Jensen og Marianne i et forhold. De gifter seg og får barn. I serien beskrives Axel som gjennomgående usympatisk, voldsom og notorisk utro og uten omsorg for eget barn, lille Axel. Axel Jensen virker å ha vært helt fraværende for lille Axel. I en kronikk i Aftenposten går forfatter og leder av Axel Jensen-selskapet, Petter Mejlænder, hardt ut mot seriens beskrivelse av Axel Jensen som kun en dust og at hans utroskap da Marianne var på sykehus med blindtarmbetennelse neppe fant sted. Man kan jo også spørre seg hvordan Marianne holdt ut med ham såpass lenge – de var gift i årene 1958–1962 – om han virkelig var så ille.

Det er imidlertid lite sympati å hente for Axel Jensen i Marianne & Leonard og VG-dokumentaren om lille Axel. I klipp med Axel Jensen og i intervju med lille Axel beskrives en mann som ikke bryr seg om sønnen. På et besøk hos faren som femtenåring tar far og sønn syre sammen, og dette skal ha vært en grusom opplevelse for lille Axel. Så forteller den voksne lille Axel også om at han som syvåring begynte å røyke og jevnlig drikke seg full åpenlyst uten at Marianne og Leonard grep inn. Som niåring dro han alene med en 12-årig kamerat til Kreta. Skal man tro lille Axel, ble han utsatt for ren og skjær omsorgssvikt fra flere enn Axel Jensen. Kanskje var dette et resultat av at både Marianne og Leonard i perioder må ha vært svært selvopptatte og ikke klarte å ta lille Axels behov innover seg. Så må vi huske at dette også var en annen tid enn i dag og at det sikkert er flere sannheter enn lille Axels. Både Marianne og Leonard virker å ha vært oppriktig, inderlig glad i barnet Axel og i hverandre.

Lille Axel har tilbrakt størstedelen av sitt voksne liv på psykiatrisk institusjon, noe som meget vel kan ha sammenheng med oppveksten. Marianne & Leonard pekte på at lille Axels skjebne ikke var så ulik flere av de andre bohembarnas. Leonard støttet Lille-Axels skolegang økonomisk langt inn i 1970-årene etter at kjærlighetsforholdet til Marianne var slutt – slutt på ett plan i hvert fall. Lille Axel mistrivdes på kostskolene han ble sendt til. Marianne valgte etterhvert et vanlig liv med norsk mann og bonusbarn i Norge. Marianne blir stort sett alltid beskrevet som en solstråle og skal ha gjort mye for sønnen i voksne år. Både Leonard og Marianne forsøkte trolig å leve opp til strofen fra «Bird On A Wire» som jeg siterte fra innledningsvis: De ville forsøke å rette opp i det gale de måtte ha gjort. Uansett; lille Axel får ikke noe enkelt liv.

Komplekse mennesker. Lite av det jeg skriver en kritikk av serien, det er mer tanker i forlengelsen av den. Både Axel Jensen, Marianne Ihlen og Leonard Cohen var trolig komplekse mennesker. Jeg har ikke truffet noen av dem, og vil ikke påstå at jeg kjenner sannheten om deres liv og personligheter. Historien om Marianne og Leonard fascinerer, både i seg selv og som grobunn for mye av den flotte kunsten Leonard Cohen ga oss. De kan ha tatt noen valg som det i ettertid er lettere å vurdere som gale. Som mennesker vil jeg tro at de utviklet seg mye fra slutten av 1960-årene og fram til sin død i 2016, ikke minst som følge av et seks år langt klosteropphold i 1990-årene for Leonard og som følge av et mer normalt liv for Marianne. Vi får tro at de både lærte av sine feil og ble mer lykkelige enn de fremstilles som i denne nye serien. So Long, Marianne!

”Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free“

Du trenger ikke å tro det du hører

Laurel Lewis: Selvtitulert album (2024)

Foto: Laura Schneider

Noen ganger er det like greit å ikke tro det du hører. Så lenge du hører. Madison Lewis var rundt 13 år da hun spilte inn og ga ut sitt debutalbum i 2017. Med en stemme som oste av autoritet og levd liv, gode sanger og musikk som hadde en bredde som omfattet blues, americana og jazz, gjorde hun det klart for de som lytter at hun ville være å regne med framover. Og nå foreligger hennes album nummer to. Hun kaller seg nå Laurel Lewis som en hyllest til hjembyen i Laurel County i Kentucky. Hennes første album var produsert av hennes gitarlærer. På hennes nye har hun fått hjelp av ikke ukjente Rodney Crowell.

Det hadde selvfølgelig vært gøy å skrive at jeg har oppdaget Laurel Lewis helt på egenhånd. Slik er det jo dessverre ikke denne gangen heller. Men jeg har lært meg at når Egon Holstad i avisen Nordlys roper ulv, bør jeg i det minste vurdere å lytte. Og det gjorde jeg heldigvis denne gangen. Jeg brukte store ord om nå 21 år gamle Vilde Byes albumdebut. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke om den like gamle Laurel Lewis. Vi tar det i den nøkterne tonen, så kan du legge til litt for kjente selv.

Rodney Crowell tok kontakt med Laurel Lewis etter at Laurel hadde deltatt på et seminar der Rodney underviste i å skrive sanger. Han må tydeligvis ha likt det han hørte. Han har strammet opp Laurels musikk og låter og snevret inn hennes musikalske utrykk: Trommer, gitar, fiolin, mandolin og litt til gir sammen med Laurels værbitte stemme sangene akkurat det de skal ha og enda litt til som en bonus. Aldri kjedelig – til det er spennet og kvaliteten i låtene og Laurels stemme for stor. På fire av de ni låtene er Rodney og Laurel kreditert låtene sammen, på resten av sangene står Laurel oppført alene.

Laurel ikke bare høres ut som om hun har et levd liv bak seg. I en alder av 21 år kan hun vise til en oppvekst med ustabile foreldre – ifølge hjemmesiden hennes – rusmisbruk og angst og depresjon. Nå som voksen har livet hennes tatt en ny retning. Gjennom å være åpen om egne erfaringer vil hun gjøre livet lettere for andre:

I have to remember that everything gets better in the morning. Everything always gets better when the sun comes out

Hun skriver med utgangspunkt i egne opplevelser, men ikke mer spesifikt enn at sangene bør kunne gi gjenklang hos de fleste. Ni sanger, ni sanger som knapt kunne vært bedre. Fra «Working On Forgivness» via kjempesanger som «Corkscrewed», «Imaginary Lover», «Room Without A View», «The Maze» og helt inn til «Magnolia Holler». Og flere til. Jeg skriver ikke mer om disse sangene denne gangen. Laurels folk har snakket om at de vil forsøke å ordne er Zoom-intervju. Det vil i tilfelle være litt utenfor boksen min, men er et tilbud det er vanskelig å si nei til.

Intervju eller ikke, denne plata tror jeg vil treffe den gjennomsnittlige Gubberock-leser. Hardt. Hør også hennes debutalbum. Så får du finne ut av om du kan tro det du hører!

Nick Cave frelste Oslo Spektrum

Konsert Oslo Spektrum, 2. oktober 2024 med Nick Cave & The Bad Seeds. Support: Dry Cleaning

Foto: Tormod Reiersen

”And my hand, searching for your hand, searching for my hand, searching for your hand, searching for mine“

Nick Cave synger om det vakre og vidunderlige i verden for et fullsatt Oslo Spektrum. Og for noen timer er det alt vi tenker på. Hvor vakker verden er. Vi opplever det særlig sterkt hver gang Nick Cave har vært ute på vår flanke. Folk smiler og ler litt. Vedkommende som fikk litt ekstra oppmerksomhet fra Nick Cave denne gangen stråler og får noen nikk fra oss rundt. Dette er gøy. For noen timer i det minste er vi alle frelst fra grusomhetene i verden. Gubberock begravde terningen. Den har stått opp fra de døde, for i dag i hvert fall. Sekser!

Men dette er ikke bare gøy. En kveld med Nick Cave har nok alvorlige øyeblikk der Nick ikke går ned til scenen like foran oss. «Bright Horses» fra Ghosteen er ett av dem. Ghosteen ble laget for at Nick Cave, kona og den døde sønnen Arthur skulle ha et rom å ta farvel i. I sangen «Joy» synger Nick: ”I Woke up this morning with the blues//All Around my head//I felt like someone in my family is dead“. Gleden han nå opplever innimellom er dyrekjøpt, fundamentet er sorg, sorgbearbeidelse, kona Susie og en ny måte å se verden på, å se sitt publikum på. To av kveldens høydepunkter er en inderlig Nick Cave som synger «Cinnamon Horses» og «I Need You». Blir du ikke berørt da, har du kanskje kommet på feil sted denne onsdagskvelden.

Warren Ellis på storskjerm. Foto: Tormod Reiersen

Felleskap. Som fan kan man også filosofere over hva vi gjør Nick Cave til. Han vandrer nede hos oss ved scenekanten, omtrent slik Bruce Springsteen gjør. I går er han i usedvanlig godt humør. Sarkasmene er få. Joda, først signerer han ei plate, men så får eieren gjennomgå på en humoristisk måte: Hva er det du driver med, hva er det vi alle driver med, liksom. Så litt ironisk distanse er det. Jeg har tidligere opplevd Nick Cave som en nær guddommelig person som leder en menighet. Men nå er avstanden mellom Nick og oss andre behagelig liten. Vi er alle mennesker som sliter med vårt, men som finner sammen og kan dele slike opplevelser. Vi føler likevel noe sakralt når Nick og publikum sammen synger ”touched by the spirit, touch by the flame“ i «Conversion». Vi berøres.

Foto: Tormod Reiersen

Det er lett å glemme resten av bandet når hovedpersonen selv er så karismatisk, gir så mye av seg selv. Warren Ellis er en fryd for øyet. Og en fryd for ørene. Hans fele på Weeping Song og et par låter til er av en slik karakter at du rister på hodet, ler og gråter på en gang. Hvem savner vel Nicks gamle duett-partner på denne låten, Blixa Bargeld, når fela til Warren spiller? Og særlig på de nye sangene – tror Nick spiller gjennom hele den nye plata Wild God – løfter gospelsangerne musikken den siste biten inn i himmelen. Gåsehud. Bad Seeds er ellers forsterket med Colin Greenwood fra Radiohead etter at Martin Casey er ute på grunn av sykdom. Jeg vet at ikke alle er enige, men der jeg stod ute på flanken var lyden helt prima, og de enkelte bidragsyterne er tydelig til stede i lydbildet. Lydnivået er passe høyt.

Vi får også flere eldre låter. For mange er «Palaces Of Montezuma» stor. Over 30 år gamle «Papa Won’t Leave You, Henry» lagde Nick for å få spedbarnet sitt til å sove. En grusom tekst, kan Nick fortelle, men med et parti som var godt egnet til å dysse barnet i søvn. Det er alltid en fryd å synge med på «From Her To Eternity», ja vi er mange som skriker teksten litt ekstra når Nick er nede hos oss. Nede hos oss er han også på «Tupelo», en intens låt om natta da Elvis Presley ble født. Det blir ikke mange fine bilder denne kvelden, hurtigknipser når jeg først tar frem telefonen. Publikum rundt meg holder stort sett kameraene nede. Når Nick er på sitt mest inderlige bak flygelet, er det ikke rom for å tenke tanken, og når han er helt nede sammen med oss, er det få som tar sjansen på å ende opp som offer for en sarkasme eller to. Men joda, midt under en fantastisk versjon av «Red Right Hand» peker Nick på en telefon når han synger: ”You to turn it off/He’s a ghost, he’s a god//He’s a man, he’s a guru.“

Nick blir fort godvenner med denne karen, ikledd en t-skjorte solgt av Nicks folk. Foto: Tormod Reiersen

Jubilee Street! Konserten begynner med én av de svakere låtene fra Wild God. «Frogs» er likevel mer enn nok til å sette tonen for kvelden (redigert: og et fint nikk til Kris Kristofferson og hans «Sunday Morning Coming Down» som en leser påpeker). Så kommer allerede den vidunderlige tittellåten på årets album, «Wild God», og det er uansett ikke noe å lure på. Halvveis ut i de to første låtene er han ute hos publikum, og slik gjør han det ofte. Setter seg bak flygelet, men der kan han ikke bli for lenge. Ti år gamle «Jubilee Street» har vært et høydepunkt på mange Cave-konserter de seinere årene. Jeg synes den blir bedre og bedre for hver gang, og at taktomslaget midtveis blir mer og mer dramatisk. Underveis i sangen løper Nick tilbake til flygelet og hamrer løs. Bedre blir det ikke.

Det måtte i tilfellet bli «Mercy Seat». Sangen om den dødsdømte. En suggererende låt som går gjennom marg og bein. Hva rører seg i hodet på denne personen. Til slutt føler du nesten at du sitter i stolen og rister. Uhyggelig sterk låt.

Touched by the flame! Vi går inn for landing. Jeg nevnte «Weeping Song». Her lærer han publikum hvordan vi skulle klappe til låten. Jeg tror han er imponert. Helt mot slutten blir det allsang til «Into My Arms» en av de enkleste sangene på «The Boatman’s Call», likefullt en sang vi bare elsker. Så tonet konserten ut med «As The Water Covers The Sea» fra Wild God.

Vi går ut i natta og tilbake til hverdagen. Men hverdagen blir aldri helt den samme igjen: ”Touched by the spirit, touched by the flame“.

Foto: Tormod Reiersen
Foto: Tormod Reiersen

Bright Eyes burning like fire!

Bright Eyes: Five Dice, All Threes (album 2024)

Foto: Tormod Reiersen

Det er passende når Conor Oberst og Matt Berninger fra The Narional mot slutten av albumets nest siste låt, «The Time I Have Left», synger «Sha-la-la-la-la» på beste Bruce Springsteen-manér. Hadde den siste låta og den første ordentlige låta på det nye albumet til Bright Eyes, Five Dice, All Threes, vært gjort av en artist med Bruce Springsteens konsert-format hadde de kunne løftet en full stadion. Men en slik artist er ikke Conor Oberst i bandet Bright Eyes. Kontrasten ble stor da jeg den ene dagen så Nick Cave på Øyafestivalen i Oslo og den andre dagen så Conor og Bright Eyes. Der Nick Cave nærmest blir en gudommelig skikkelse, driver Conor Oberst på med sitt. Nesten som en av oss. Men han virket i god form, og Bright Eyes leverte en god konsert!

Innadvendt og trøblete geni? Conor er den litt rotete, sleivete artisten som – om man skal tro et ferskt Youtube-klipp – fortsatt har sine problemer med å få livet til å henge sammen. Han så langt piggere ut i Oslo for to år siden. Kanskje burde jeg hoppet over det, kanskje blir det for spekulativt, men det føltes nødvendig å sneie innom det etter å ha sett klippet. Selv om mange av sangene ikke handler om Conor selv, virker det som om Conor ser seg selv både innenfra og utenfra på flere spor, og han liker ikke alltid det han ser. Som så mange andre av oss, har han flere motsetninger i seg, motsetninger som er i krig om hvem han skal være.

Verden trenger en mann av Conor Obersts kaliber i god form! De siste albumene Conor Oberst har levert, har alle vært blant årets beste album hos meg. Den siste med Bright Eyes, Down In The Weed, Where The World Once Was (2000) er kanskje det aller beste han har gjort. Men samarbeidet med Phoebe Bridgers (2019) og soloplatene Salutations (2017) og Upside Down Mountains (2014) er helt strålende og minst like gode som de kanskje mer kjente Bright Eyes-platene I’m Wide Awake It’s Morning (2005) og Cassadaga (2007). På Salutations var The Felice Brothers backingband, og Conor ga nylig ut den glimrende Valley Of Abandoned Songs med The Felice Brothers på sitt nye plateselskap. Jeg oppfatter Ian Felice og Conor Oberst som musikalske halvbrødre, nei, blodsbrødre. Hvem som kommer høyest på lista over årets beste album hos Gubberock, gjenstår å se, men høyt kommer de begge.

Gamle sanger om igjen. De siste årene har Bright Eyes spilt inn eldre egne sanger på nytt i den såkalte Companion-serien, der de også har tatt med coverversjoner av andres sanger som de var opptatt av da originalplatene ble gitt ut. Jeg oppdaget serien for få dager siden og har ikke satt meg inn i den. Townes Van Zandts «Fare The Well Miss Carousell» var et interessant valg, men versjonen ga meg ikke så fryktelig mye.

Flere genier. Jeg skriver mye om Comor Oberst. Bright Eyes er befolket med flere genier enn ham. Foruten Conor består kjernen i Bright Eyes av multinstrumentalistene Nate Walcott og Mick Mogis. De skal ha sin del av æren for at den musikalske biten er så spekket med elegant krydder. Med seg på albumet har de en rekke musikere og gjesteartister. Oberst har enten skrevet sangene alene eller i samarbeid med Nate Walcott og/eller artisten Alex Orange Drink. Alex Orange Drink skal ha hatt stor innflytelse på plata.

Terninger og filmklipp. Plata begynner slik tidligere plater med Bright Eyes har hatt for vane, med prat. Det tar nesten to minutter før plata kommer ordentlig i gang etter det første tittelsporet «Five Dices». Terningkast, filmklipp, rock og opera. Selve filmklippene er fra filmen Suddenly (1954) der Frank Sinatra hadde en hovedrolle. Og den godeste Sinatra blir trukket fram som en helt i albumets siste sang. Terningene og terningspillet Five Dice skal være en metafor for at livet er er sjansespill. Senere på plata kommer sangen «All Threes», og terningkast kan også høres i flere av låtene. Vi får se på både filmklippene, praten og terningene som en måte å ramme inn plata på, uten kanskje å trekke det for langt. Man stiller vel heller ikke for mange spørsmål når geniene i Bright Eyes utfolder seg og på nytt har laget ei plate som vil bli blant årets aller mest spilte her i gården. Én anmelder mente plata var veldig ordrik – omtrent som tidlig Bright Eyes – og at melodiene kom for mye i bakgrunnen. Den innvendingen kjenner ikke denne skribenten seg igjen i.

Foto: Tormod Reiersen

Sparker fra. Som på forrige album sparker det ordentlig fra på spor nummer to. Der Down In The Weed, Where The World Once Was hadde sin «Sing And Dance» har Five Dice, All Threes sin «Bells And Whistles», en marsj som åpnes med nettopp plystring og som senere kan by på klokkespill. En sang til å bli i godt humør av, og en sang der Conor Oberst er på sitt beste der han tar stemmen over toppen når det trengs. I sangen synger han slik jeg oppfatter ert om å leve i spenningen mellom å ønske å være alene og å være avhengig av andre. Åpningsfrasen er én for musikkbøkene: ”I was cruel like a president“ og seinere: ”The label asked for a meet and greet// I agreed reluctantly, I couldn’t be alone“.

Historisk person. Det følger deretter flere godlåter. På «El Capitan» slippes trompetene til igjen før den glimrende «Bas Jan Ader», en erketypisk Conor Oberst-låt som slentrer avsted med et piano framme i lydbildet pluss en rekke andre instrumenter. En sang man man bare må elske. Om du er som meg, går du til Wikipedia og finner ut at Bas Jan Ader var en nederlandsk performanceartist og fotograf som levde mellom 1942 og 1975, og som på mystisk vis forsvant i en seilbåt.

Det fortsetter med den alvorlige og inderlige «Tiny Suicide», en sterk sang som legger seg som en knyttneve i magen, godt hjulpet av noen forvirrede blåsere. Tittelspor nummer to, «All Threes» er en jazzete sang der Cat Power bidrar med vokal. Kanskje blir plata ørlite svakere herfra og ut – i hvert fall flere neddempede låter – men fortsatt gjenstår mye bra, låter som kanskje vil vokse de neste gjennomhøringene. Akkurat slik Conor Oberst-sanger har for vane. Rockeren «Rainbow Overpass» slår bra for seg. «Hate» sparker lenge mot religiøse skikkelser, men Conor ender opp med å hate protestsangeren som dukker opp i speilet. Line mye som å være en protest mot religion kan sangen derfor være en protest mot seg selv, i hvert fall mot den personen andre vil han skal være.

Brenner sterkt. Spor nummer 13 er den glimrende allsangvennlige «Tin Soldier Boy», en sang som likevel kan ha et alvorlig bakteppe der livet selv blir tellet ned, og det etter en sang med tittelen «The Time I Have Left». La oss ikke dvele for mye med dette. Når sangen ebber, ut er 53 innholdsrike minutter over. Five Dice, All Threes er trolig et hakk svakere enn Down In The Wood, Where The World Once Was. Akkurat det måtte man bare forvente. Men som du har skjønt; dette er uansett av årets platehøydepunkter. Om Bright Eyes ikke alltid står for de ypperste konsertopplevelsene, er de alltid nær suverene på plate: ” Bright Eyes burning like fire” som Art Garfunkel sang. Jeg håper inderlig ikke bandet og Conor Oberst brenner ut med det første.

Foto: Tormod Reiersen