So Long, Marianne (serie i 8 episoder, 2024, NRK)
”I have torn everyone who reached out for me
But I swear by this song
And by all that I have done wrong
I will make it all up to thee“
Man kan si mye om det livet Leonard Cohen levde i 1960-årene og inn i 1970-årene. Men selvinnsikt hadde han. Beskrivelsen han gir om sitt forhold til Marianne Ihlen i «Bird On A Wire» er enestående klartenkt av en mann som i perioder var sterkt dopet på syre, speed og alkohol. Klartenkt på grunn av dopet, eller på tross av det. Vi tar ikke den diskusjonen her.
So Long, Marianne. Nå kan man se alle de åtte episodene av NRK-serien om forholdet til Leonard Cohen og Marianne Ihlen. Serien er laget av Øystein Karlsen, Ingeborg Klyve og Tony Wood. Thea Sofie Loch Næss spiller Marianne, og Alex Wolff spiller Leonard. Alex Wolff er selv musiker og er forbausende lik Leonard Cohen av utseende, stemme og fakter.
Serien gir en ypperlig beskrivelse av sekstiårene og kunstnerbohemenes frie liv på den greske øya Hydra. Du ser ikke de ofte fattige kunstnerne uten at de har sigaretter og/eller alkoholholdige drikker i hendene. Leonard som i perioder lider av tungsinn og mindreverdighetskomplekser – har i likhet med flere andre – også et farlig stort forbruk av piller og syre (LSD), syre som var et lovlig rusmiddel i 1960-årene. Utgangspunktet for serien er forholdet mellom Marianne og Leonard, deres atskillelser og gjenforeninger som på sett og vis aldri tok slutt i og med at Leonard tre måneder før egen død sendte Marianne en siste hilsen da hun lå for døden.
I serien beskrives Mariannes og Leonards frie liv med stadige nye elskerinner og elskere. Jeg liker de seks første episodene best. «I always liked it slow», for å sitere Leonard. Kanskje skjer det ikke så mye hele tiden, men det at serien tar seg tid til at vi skal bli kjent med hovedpersonene, deres venner og livet de levde, er en stor styrke. Det er en fest og bakrus å høre Cohen i Wolffs skikkelse prate. Det er nærmest som poesi i seg selv, og noen ganger har serieskaperne lagt inn setninger som høres ut som en Cohens-sang, ja, av og til er vel endog ord og vendinger hentet fra Cohens verker. Leonard klarer ikke å motstå fristelsene når han med stigende suksess får tilgang til alle de damene han har drømt om, men hjertet virker å være mer trofast enn kroppen. Det ligger en sympatisk sjel under mange av de tvilsomme valgene han tar, eller var drevet til å ta. Friheten når aldri lenger enn til et visst punkt. Det er særlig tydelig hos Leonard Cohen.
Musikken er laget av Geir Sundstøl. Noen ganger høres den ut som en forlengelse av Cohens sanger, andre ganger er den mer forskjellig. Uansett, den kler serien perfekt.
I seriens to siste episoder er Jo Nesbø manus-forfatter. Tempoet skrues opp et hakk som om serien plutselig har fått speed– vi flyttes stadig mellom New York og Hydra. Man får inntrykk av at Marianne besøker Cohen på Manhattan, i virkeligheten bodde hun der. Samtidig var Leonard opptatt med sitt, og serien klarer ikke å styre unna legendariske treff mellom Leonard og Janis Joplin i heisen på Chelsea Hotel, der Leonard utgir seg for å være Kris Kristofferson. Leser man teksten til Cohens «Chelsea Hotel no. 2», får man resten av den historien. Og det er fascinerende hvor uvitende Leonard virker å være om storheter som Lou Reed, Andy Warhol og alle de andre eksentrikerne som oppholdt seg i miljøet rundt hotellet.
Mye som vises i serien er kjent. Men bilder gjør større inntrykk enn ord. Man kan derfor ta seg selv i å spørre seg selv om miljøet vi får et innblikk i virkelig var så ille. Jeg antar at det i grove trekk var det.
Flere kilder. Som drama, er So Long, Marianne spennende og engasjerende. Jeg går ikke nærmere inn på innholdet i alle dets aspekter – se serien – men dveler ved den alvorligste delen av historien: at barn måtte lide for foreldrenes frihetstrang, egosime og manglende kunnskap om barnesinnet. Serien er basert på historiske hendelser, og sannhetsgehalten vil bli diskutert. For å få mer bakgrunn har jeg på nytt lest i Sylvie Simmons biografi om Leonard Cohen, sett dokumentaren av Nick Broomfield, Marianne & Leonard: Words Of Love (2019) om igjen samt sett dokumentaren om Mariannes og Axel Jensens sønn, Lille Axel av Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning. Nå skal ikke jeg påstå at kildene er uavhengige. So Long, Marianne gjenskaper for eksempel scener vi kan se i Marianne & Leonard.
Livet til Leonard beskrives i hovedsak godt i tråd med biografien til Sylvie Simmons. Hun var slik jeg husker det ikke noen stor fan av dokumentaren Marianne & Leonard uten at jeg vet hvorfor. Hun er så langt jeg kan se lite drøftende av de problematiske sidene av forholdet, og ikke minst hvordan barnet lille Axel led under stefaren Leonard og Mariannes frie liv.
Axel og lille Axel. I begynnelsen av serien er forfatteren Axel Jensen og Marianne i et forhold. De gifter seg og får barn. I serien beskrives Axel som gjennomgående usympatisk, voldsom og notorisk utro og uten omsorg for eget barn, lille Axel. Axel Jensen virker å ha vært helt fraværende for lille Axel. I en kronikk i Aftenposten går forfatter og leder av Axel Jensen-selskapet, Petter Mejlænder, hardt ut mot seriens beskrivelse av Axel Jensen som kun en dust og at hans utroskap da Marianne var på sykehus med blindtarmbetennelse neppe fant sted. Man kan jo også spørre seg hvordan Marianne holdt ut med ham såpass lenge – de var gift i årene 1958–1962 – om han virkelig var så ille.
Det er imidlertid lite sympati å hente for Axel Jensen i Marianne & Leonard og VG-dokumentaren om lille Axel. I klipp med Axel Jensen og i intervju med lille Axel beskrives en mann som ikke bryr seg om sønnen. På et besøk hos faren som femtenåring tar far og sønn syre sammen, og dette skal ha vært en grusom opplevelse for lille Axel. Så forteller den voksne lille Axel også om at han som syvåring begynte å røyke og jevnlig drikke seg full åpenlyst uten at Marianne og Leonard grep inn. Som niåring dro han alene med en 12-årig kamerat til Kreta. Skal man tro lille Axel, ble han utsatt for ren og skjær omsorgssvikt fra flere enn Axel Jensen. Kanskje var dette et resultat av at både Marianne og Leonard i perioder må ha vært svært selvopptatte og ikke klarte å ta lille Axels behov innover seg. Så må vi huske at dette også var en annen tid enn i dag og at det sikkert er flere sannheter enn lille Axels. Både Marianne og Leonard virker å ha vært oppriktig, inderlig glad i barnet Axel og i hverandre.
Lille Axel har tilbrakt størstedelen av sitt voksne liv på psykiatrisk institusjon, noe som meget vel kan ha sammenheng med oppveksten. Marianne & Leonard pekte på at lille Axels skjebne ikke var så ulik flere av de andre bohembarnas. Leonard støttet Lille-Axels skolegang økonomisk langt inn i 1970-årene etter at kjærlighetsforholdet til Marianne var slutt – slutt på ett plan i hvert fall. Lille Axel mistrivdes på kostskolene han ble sendt til. Marianne valgte etterhvert et vanlig liv med norsk mann og bonusbarn i Norge. Marianne blir stort sett alltid beskrevet som en solstråle og skal ha gjort mye for sønnen i voksne år. Både Leonard og Marianne forsøkte trolig å leve opp til strofen fra «Bird On A Wire» som jeg siterte fra innledningsvis: De ville forsøke å rette opp i det gale de måtte ha gjort. Uansett; lille Axel får ikke noe enkelt liv.
Komplekse mennesker. Lite av det jeg skriver en kritikk av serien, det er mer tanker i forlengelsen av den. Både Axel Jensen, Marianne Ihlen og Leonard Cohen var trolig komplekse mennesker. Jeg har ikke truffet noen av dem, og vil ikke påstå at jeg kjenner sannheten om deres liv og personligheter. Historien om Marianne og Leonard fascinerer, både i seg selv og som grobunn for mye av den flotte kunsten Leonard Cohen ga oss. De kan ha tatt noen valg som det i ettertid er lettere å vurdere som gale. Som mennesker vil jeg tro at de utviklet seg mye fra slutten av 1960-årene og fram til sin død i 2016, ikke minst som følge av et seks år langt klosteropphold i 1990-årene for Leonard og som følge av et mer normalt liv for Marianne. Vi får tro at de både lærte av sine feil og ble mer lykkelige enn de fremstilles som i denne nye serien. So Long, Marianne!
”Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free“
Gubberock 