Jeg kjenner ikke Even Martinsen. Men når han skrev hilsen Excitable Boy i en facebook-tråd, ble det for fristende å bruke dette i overskriften på artikkelen. Kanskje et det «poetically true»?
Det er veldig mye som er bra med Even Martinsen debutalbum. La oss begynne med det utenomsportslige. Albumcoveret er fint, og enda finere er tittelen på plata, Poetically True. Det er det det handler om, ikke om alt er biografisk korrekt.
Nå må vi videre til musikken. Presseskrivet gjør det lett for den late siden av meg, en side som til tider tar overhånd. Skrivet nevner nemlig både Warren Zevon og Townes Van Zandt. Townes Van Zandt dukker opp i omtrent annet hvert presseskriv jeg leser, så den referansen er ikke direkte overraskende. Mer sjeldent er det å se Warren Zevon nevnt. Jeg stiller meg bak referansene. Store sko å fylle, men Even fyller likevel sine egne sko, han. Det er bra nok!
Even har spilt inn plata sammen med sitt faste orkester, The Sly Spring Band, et band som består av Miles Anderson på bass, Daniel Vidarson Gullien på gitar og Svein Åge Lade Lillehamre på trommer. I tillegg er det gjestemusikere, ikke minst Michael Barrett Donovan som jeg vil tro bidrar med den folksy fela på de flotte låtene «Hiding» og «Alaskan». Sjur Lyseid har gjort en ypperlig jobb som produsent. Dette låter bra!
Sangene handler om personer på livets skyggeside og tapt kjærlighet, temaer vi ikke er helt ukjent med her i Gubberock, i hvert fall når denne utsendte medarbeideren hører på musikk.
Albumet åpner med «Lifetime», og tankene mine går umiddelbart i retning av Warren Zevons «Excitable Boy» før de glir over i «Frank And Jesse James», også det en Zevon-låt. Det er noe med drivet og samspillet mellom gitar og piano, ikke bare i denne låten, men under flere av låtene tar jeg meg i å glede meg over at yes, de lager slik musikk enda. Men for å smette inn med enda en referanse synes jeg også det er noe litt ubesværet Eagles over flere av låtene. Her beveger vi oss sømløst mellom rock noir, countryrock og, ja folk. Musikalsk er nok de tøffeste låta «Long Way Home» og «Favorite Game».
Og når vi snakker folk, kommer legenden Townes Van Zandt og unge Ian Noe inn i bildet. Even har vært tøff nok til å spare den beste låten til slutt. «Stories Untold» er en glimrende og nydelig låt nettopp i fotsporene til de to nevnte herrer. Og i de fotsporene er det godt å være. Her serveres en sannhet på beste poetiske måte. En av de store låtene av en norsk artist.
”Endless hours by the window, looking for the things I cannot see Over the mountains, and the broken pine trees But nothing passes over this heartworn old road, except for bitterness and cold And stories untold“
Og låten før, «Alaskan», er nesten like bra. Snakk om å avslutte plata med stil. Noen ganger kan man ta det rolig. Deilig å høre at de bare spiller og spiller og spiller på «The Course Of His Relationship» midtveis. Låta er god vaksine mot høstdepresjon, om du er litt mollstemt i utgangspunktet.
Poetically True er blitt ei potent, variert plate med veldig mye bra. Dette var et hyggelig nytt bekjentskap. Live må jo dette bare være helt strålende.
Gubberock har hatt en hyggelig prat med Arnar Vågen og Syvert Feed i den norske gruppa Jake Ziah. Det ble særdeles spennende med utgangspunkt i en sterk, ny plate.
Syvert Feed og Arnar Vågen. Foto: Daniel Henriksen
Jake Ziah slipper fredag 25. oktober det nye, flotte albumet Rising Tide. Gubberock var svært positiv til fjorårets album, The Mission Bell. Men Rising Tide kan fort vise seg å være enda bedre der det beveger seg i et melodiøst og slentrende landskap der du kan risikere å treffe folk som Tom Waits og vår egen OJ Stensland. Rising Tide anbefales på det varmeste!
Jake Ziah ble dannet tidlig i dette årtusenet av Arnar Vågen, Syvert Feed og Kristian Husby, og de lagde musikk innenfor americanaparaplyen. Etter en lang pause ga Arnar Vågen og Syvert Feed ut et album som Feed Vågen i 2020. I 2023 kom The Mission Bell, et album som nok fortsatt hadde elementer av americana i seg, men også noen doser rock og pop.
I anledning plateslippet av Rising Tide har Gubberock tatt en prat med Arnar Vågen og Syvert Feed i Jake Ziah. Her får du høre om bakgrunnen for musikken deres, men også bruddstykker fra uortodokse oppvekster og politisk engasjement.
Gratulerer med ny plate! Den høres aldeles strålende ut. Kan dere si noe om hva som skiller årets plate fra fjorårets?
Takk for gode ord! Det varmer!
Anar: På forrige plate, The Mission Bell, var Nikolai Hængsle med og satte sitt umiskjennelige preg på mange av låtene. Han har en magisk evne til å låte som en egen naturkraft uavhengig av om han spiller med Big Bang, Elephant 9, Needlepoint eller oss. Du hører umiddelbart at det er ham, samtidig som han smelter inn i og endrer sammenhengen han spiller i. Melodisk teft og anslag! På The Mission Bell brukte vi også masse gamle trommemaskiner og båndekkoer i rytmeseksjonen, noe som satt sitt preg på den plata. På årets utgivelse, Rising Tide, er det Erland Dahlen som gjør denne jobben. Alle som kjenner spillet hans, vet hva det er snakk om. Alt han gjør er en liten komposisjon i seg selv med trommer, perk, bjeller, sag og diverse. Melodisk tromming med masse nerve!
Geir Sundstøl toppet rytmeseksjonen med jamaicabassing-fender precision skumbass med flate strenger- som det også kalles. Og så prøver Syvert og jeg å krydre etter beste evne på toppen.
Det låter utvilsomt spennende. Veldig spennende. Det er en sann fryd å lene seg tilbake og la seg suge inn i melodiene, i lydlandskapet. Hvordan jobbet dere med å skrive sangene, og hvordan var arbeidet i studio?
Syvert: Vi skriver låter hver for oss og famler oss fram til en form i fellesskap. Ingen av oss er veldig gode på den prosessen, for det å snakke seg gjennom alt og vurdere om den eller den låta skal med eller ikke, kan helt konkret være smertefullt. Vi prøver oss litt frem og føler på om låta sitter eller ikke. Om den kan lande og finne sin plass. Og så er vi litt glemske og kan gjerne glemme en låt helt bort, for så å komme på den igjen til neste album.
Titlene på låtene er også en mystisk greie for meg og de endrer seg stadig. Jeg begynner med en arbeidstittel som vi beholder lenge, og så bytter jeg plutselig tittel og dermed blir Arnar, og egentlig jeg også, forvirret når vi skriver settliste.
Fantastisk. Høres ut som mye kreativ skaperglede oppi det litt smertefulle. Geir Sundstøl har produsert plata. Hvordan er han å jobbe med?
Syvert: Geir er innehaver av Norges mest intime studio. Studio Intim, som han så fint har kalt det. Her har han en utrolig fin samling med alt som er av gamle analoge rytmebokser, synther, strengeinstrumenter fra alle verdenshjørner og en hel masse annet som er utrolig inspirerende å omgi seg med. Og han er ikke minst en nasjonalskatt som musiker. Geir er ikke en multiinstrumentalist, men snarere to dusin unike musikere i en kropp. Og på toppen av det hele er han plateprodusent og mikser.
Gubberock har omtalt noen plater Geir har produsert opp gjennom årene, og også sett ham på scenen. På scenen holder han seg gjerne litt i bakgrunnen, før han i korte eller litt glimt smeller til og viser at han kan være sjef om han vil.
Gubberock er interessert i tekster. Hva handler Jake Ziahs om denne gangen? Dere er begge politisk engasjerte?
Arnar: Mange, om ikke alle, låtene på denne plata bærer preg av tiden vi lever i. For min del var dette ikke et bevisst valg, men snarere noe som ganske raskt utkrystalliserte seg så fort ordene var festet på papiret. Smått dystopisk er det jo til tider, men det ligger alltid en liten kime til optimisme og håp et sted om en graver litt.
Syvert: Det politiske engasjement har fått en grusom vitamininnsprøytning det siste året. Palestinernes lidelser går det ikke an å overse, og jeg får ikke til å være stille. Absolutt ikke alle, men noen av låtene bærer disse elementene i seg. Det gir mening å forsøke å uttrykke noe rundt det i musikken. Men jeg er blant de heldige som har fått lov til å være med på noen konkrete, om enn symbolske, handlinger for å forsøke å nekte folk å glemme hva som foregår rett foran øynene våre. Jeg tror det hjelper. Litt.
Ja, det er urolige tider, med mange grusomheter rundt om i verden. Musikken er et lyspunkt for mange. Dere har begge en interessant bakgrunn. Kan dere fortelle litt om den, og hvordan musikken deres er inspirert av den?
Arnar: Jeg ble født i Etiopia på midten av 70-tallet en gang, ikke så lenge etter at Keiser Haile Selassie ble avsatt i et marxistisk statskupp ledet av Mengistu Haile Mariam. Etter kuppet ble mine foreldre tvunget til å reise til Kenya hvor jeg tilbrakte jeg store deler av oppveksten. Der smugrøykte jeg Sportsman- og Njotasigaretter bak utedoen med Kanda Bongo Man på radioen. Sigarettene har jeg lagt på hylla, men Kanda Bongo Man er stadig å høre. Om utedoen fortsatt er der, er vanskeligere å få på det rene. Misjonærbarn, noe som i seg selv er et selsomt fenomen…
En spesiell oppvekst, sikkert på både godt og vondt. Har dere én sang på det nye albumet dere er spesielt fornøyd med?
Syvert: Vi er jo generelt fornøyde med det vi har kokt i hop. Alle låtene har sine kvaliteter, synes vi. Men tekstlig betyr «Bona Fide Soul» veldig mye for meg. Litt fordi det er et samarbeid der Arnar la grunnlaget for 20 år siden med noen linjer som jeg aldri har greid å glemme. Til slutt ble det en låt. Det er som om det er selve opprinnelseshistorien til den mytiske Jake Ziah. Men den er også svært viktig for meg fordi den handler om noe som står meg veldig nært, de svakes kamp mot overmakten. For meg har dette blitt en tekst om palestinernes grusomme skjebne og deres livskraft som aldri vil overvinnes:
”Nothing ever changes and nothing ever will But a pure bonafide soul Is hard to kill”
Foto: Julia Naglestad
Slikt gjør inntrykk. Har dere en sang som var spesielt vanskelig å spille inn?
Syvert: Vi spilte jo inn alt sammen på to dager. Da går det unna, og det er ingen tid til pauser og mye luring. Det gjelder å ha øvd, og man må ta avgjørelser med en gang og så gå videre. En spennende måte å jobbe på. Nevnte «Bona Fide Soul» var vanskelig å synge inn. Man skal helst ikke begynne å sippe av sin egen musikk, men tematikken er kanskje litt for nært innpå meg. Kanskje spesielt tatt i betraktning at grusomhetene som begås daglig mot palestinerne når nye ufattelige bunnløse dybder gang på gang. Og ingen med makt gjør noe. De skal vite at jeg holder dem personlig ansvarlige, hver og en, for at de lar dette skje. Historien skal dømme dem hardt.
Grusomt det som skjer med uskyldige sivile. Ble litt vanskelig å bevege seg videre i intervjuet herfra. Men vi prøver. Hva slags musikk inspirerer dere? Noen favorittartister og -plater i livet ditt og det siste året? Norske og utenlandske. Selv synes jeg å høre mer enn en anelse Tom Waits i vokal og musikk på noen av låtene.
Arnar: Tom Waits, etter at han møtte kona, er unektelig en uomgåelig skikkelse for alle som sysler i de krokene av musikken som vi gjør. Som nevnt over, er min oppvekst i Øst-Afrika også av formativ karakter. Her kunne en nevnt i fleng, men Kanda Bongo Man, Quim Manuel O Spirito Santo, Ry Cooder, Daniel Lanois, Circles Around the Sun, Marc Ribot & los Cubanos Postizos, Paul Simon samt Dylan og Cohen må nesten med på inspirasjons-spillelista for min del. Etter sigende var den russiske komponisten Prokofiev Nikita Krutsjovs favorittkomponist – Krutsjov var sovjetisk president under deler av den kalde krigen. Vi prøvde å få på det rene om Putin har en favorittkomponist, men uten hell. Vi endte dermed opp med å sitere Prokofievs “Løyntnant Fie” i instrumentalpartiet på låta «Tyrant’s Child». En idé vi forøvrig stjal ganske så uhemmet fra Sting, som gjorde omtrent det samme en gang på 80-tallet. Så her må jo inspirasjonen kunne sies å være nokså direkte.
Hva med andre kunstformer som litteratur?
Arnar: Jeg leser til enhver tid ett eller annet. Helst skjønnlitteratur, men gjerne også biografier og bøker om fluefiske. Er du bittelitt interessert i banjoens historie, kan jeg anbefale boken “Well of Souls” av K.R.Gaddy på det varmeste. Den bør du i grunnen lese om du ikke er interessert i banjo også. Skikkelig bra! “Cosmic Scholar- the life and times of Harry Smith” skrevet av John Szwed, er også å anbefale. Så er det sagt- hehe.
Takk for tips! Hvilke andre spørsmål ønsker dere å bli stilt, og hva er svaret? Svar gjerne med noen gode historier fra oppveksten!
Syvert: Du skulle spurt om hvor lenge man må kjøre en Opel Kadett uten olje for å få den til å knele helt. Det er mye lenger enn man skulle tro, lenge viser det seg. Du kunne også spurt om hvor langt man kan gå på natta med et bål i ei gryte i svarte granskauen før gryta smelter og man mister bålet ned på bakken og det blir mørkt. Det er ikke langt nok, viser det seg.
Her aner vi spennende historier som vi lar henge litt i lufta. Kanskje ber vi Syvert utdype neste gang! Hva er planene til Jake Ziah framover?
Arnar og Syvert: Nå er planen først å fremst få ut albumet. Så håper vi at noen liker den godt nok til at vi kan få noen spillejobber utover høsten og vinteren. Vi har et ganske kjekt opplegg der vi reiser rundt som duo, med en del geniale duppeditter og lure innretninger for å gjøre så mye ut av oss som mulig. Det første som skjer er 1. november på Støperiet i Tønsberg på en solidaritetskonsert for Palestina. Og vi koker nok i hop noen nye prosjekter utover vinteren. Det ligger blant annet an til et ganske spennende elektronikasamaarbeid i løpet av høsten. Du hører nok fra oss.
Tusen takk, Arnar og Syvert i Jake Ziah. Gratulerer igjen med ny plate. Jeg har nå spilt den to ganger på rad. Den vokser stadig, og jeg er helt sikker på at låter som «Falling Leaves», «Tyrant’s Child» og «I’m Impervious To Bullets» – for å nevne noen stykker – vil sende dette albumet høyt på lista over norske utgivelser. Albumet Rising Tide utgis fredag 25. oktober 2024.
Himmelhamn: Sjå eg har teikna deg i hendene mine (album 2024)
Pressefoto
”Gjev, Frelsar at me då I striden her må stå, Med lengsel mot deg sjå, Så hjarta støtt til deg er vendt Som kjærleik har vår kvida endt, Som døydde og oppsto“ –Nils Johannes Holm, 1829. Hovden, 1927
Gamle salmetekster inn i vår tid. Kan salmetekster med opprinnelse opp til flere hundre år tilbake i tid gi mening i dag? Selvfølgelig kan de det. Salmer tolkes i lys av hvordan de fremføres, av hvem som fremfører og i lys av lytternes eget liv. Slik er det jo med andre tekster også. Vi trekker fra og legger til. Så om Himmelhamns nye plate Sjå eg har teikna deg i hendene mine, treffer deg eller ikke, trenger ikke ha noe med religiøst ståsted eller bakgrunn å gjøre. Tekstene på dette albumet kan oppfattes som gammeldagse i valg av ord og formuleringer. Vel, de er virkelig gammeldagse. Det er ikke til å nekte for at tekstene vil kunne skape et filter mellom musikk og lytter. Dette er likevel musikk og tekster som kan tolkes som et rop om hjelp fra slitne sjeler til å leve det livet vi har nå; det eneste livet vi kjenner. Og mange av tekstene har et håp om et bedre liv, nå og i evigheten. Evig aktuelle temaer, altså, selv om tekstene er skrevet i en tid der gudstroen ofte var sterkere og mer konkret enn blant de fleste i Norge i dag.
Jeg tror at dette er album nummer to fra Himmelhamn. Også det forrige tok utgangspunkt i gamle salmetekster. Den gangen ble albumet utgitt på Kirkelig Kulturverksted, dette nye er utgitt på Diger. Tittelen på det nye albumet skal ha blitt til etter et besøk på en utstilling med fotograf Erlend Berge. Berge har både dokumentert og løftet frem den iboende skjønnheten, og forfallet, som finnes i norske bedehus. “Sjå eg har teikna deg i hendene mine” har vært skrevet rundt om på norske bedehus, og brukt som en bekreftelse på at vi er tilgitt, heter det i presseskrivet.
Torgeir Waldemar. Tekstene er altså gamle. Melodiene står Vigleik Winje bak. Vigleik har faktisk skrevet Torgeir Waldemar-låten «Take Me Home» sammen med Waldemar. Og tematikken i den låten og i flere av låtene til Waldemar bærer faktisk med seg mye av det samme som disse gamle salmetekstene: nåde, tvil, tro, skyld, frelse og forsoning. Brutalt ærlig om å være menneske, som Winje uttaler til Haugesund Avis. Da passer det godt at jeg har kalt musikken til Waldemar sakral og mektig. Himmelhamn, er som Olav Solvang allerede har skrevet i Vårt Land, sakral americana.
Pressebilde
Rikt lydbilde. Vigleik synger med rogalandsaksent og spiller gitar på dette nye albumet. I tillegg består Himmelhamn av Torfinn Thorsen på bass, piano og orgel, Jarle Kristoffersen på cello, Vegard Fossum på trommer og Torleiv Fossum på gitarer, pedalstål, banjo og lommepiano. Musikerne bidrar til at albumet har en stor spennvidde innenfor americana. Selv synes jeg celloen til Jarle Kristofferson og kontrabassen til Torfinn Thorsen tilfører en fin varme til innspillingen. Vegard Fossums trommer skaper en helt særegen stemning på flere av låtene som på den flotte åpningssangen «Eg ser deg Gud i kvar den blom som tirar» og på «Å var det så vel». For eksempel. Alt hører med, her skal du lete godt for å finne overflødige lyder som ikke tilfører noe til den fine stemningen som gjennomsyrer plata. Bandet har også hatt flere medhjelpere som har bidratt til at plata er blitt akkurat det den er, om det er på kor eller det er med teknikken.
Jeg har brukt litt tid på å fordøye denne 50 minutter lange plata. Vi lever i en flyktig tid der den gjennomsnittlige lengden på album utgitt i Norge knapt er mer enn halvtimen. Ofte er det det maksimale vi klarer å oppdrive av konsentrasjon over én lytting. Skal jeg derfor komme med én innvending, er det at albumet slik det er, er noe overveldende. Nå er ikke det bare negativt, snarere tvert i mot; den som leter og er tålmodig, den finner i rikt monn! Så er det noe med å la musikken komme inn under huden før man kaster seg rundt og mener for mye.
For dette er mektig og flott. Litt energifattig etter et par uker som høstsyk var det veldig fint å gå med dette albumet på øret en søndags formiddag. Det fikk bli min gudstjeneste. Ekstra fint og passende var det å høre: ”Du vegen veit, og det er nok for meg! Eg er sliten no“ på favorittsangen «Om eg kje vegen veit» da sofaen begynte å lokke. Nydelig melodi og musikk! Men når du har tatt den tiden du trenger, har du fått flere favorittsanger her. Albumet holder helt inn!
Så får vi kanskje legge disse ordene på minne der vi kriger og herjer med hverandre på jorda:
”Tak alle folkeslag i famn, Lat alle kjenna Fader vår, Så langt som glans av sola når! Vekk alle opp til lov og pris På jorda som i paradis! “ –Fritt etter Thomas von Westen, 1731 av Hovden, 1939
Pressefoto. Celloen og kontrabassen gir varme til lydbildet.
Eric Palmqwist: Människornas Planet (album 2024, Ella Ruth Institut)
Cover: Eric Palmqwist. Foto: Johan Bergmark
Aller best på svenske Eric Palmqwists nye album er låten som kommer midtveis, «KNK» (Kejsarens Nya Kläder). Her har Eric tatt det helt ned, kun piano og Erics inderlige stemme, en vakker melodi og kanskje noen forsiktige virkemidler til. Her beskriver Palmqwist en samling på en tidligere arbeidsplass og det han oppfattet som en strøm av svada. Det handler om New Public Management og tiltak for å få Eric og hans kolleger til å jobbe mer effektivt: Dette er nok en tekst mange kan kjenne seg igjen i.
Rock. På resten av låtene er det mer bråk, mer rock. På forrige soloalbum, Värmen (2022) fremførte Eric selvutleverende låter om seg selv, og låter med godhet for mennesker han hadde møtt. Sterke sanger om glede og smerte. Denne gangen har Eric tatt en titt på Människornas planet. En yngre utgave av Eric hadde ikke forestilt seg at han skulle lage en politisk skive. Men nå hadde Eric samlet seg opp så mye maktesløshet og frustrationer om verden vi lever i at det måtte få utløp gjennom musikken.
Engasjert om planeten vår. Det er ei utmerket samling låter Eric presenterer på dette albumet. Det begynner med en engasjert tittellåt. Tankene mine går mot de uendelige mulighetene menneskene har skaffet seg til å gjøre godt og ondt. Vi er så intelligente at vi lager teknologi som kan ta kontroll over oss. Nå står vi på kanten av stupet. I «Du trodde människorna va bra» ser Eric tilbake på den naive gutten han selv kan ha vært. Nå vet han bedre.
Beskjedene er klare både i tekst og musikk. Eric virker på én side desillusjonert, men ikke uten håp. Sangene fenger, og temaene engasjerer. Albumet oppfatter jeg som en protest mot oss alle. Hvordan vi lever livene våre, at vi ikke tar tak sammen. Kanskje er en låt som «Allt kommer bli bra (la la la)» litt ironisk, men det er også her vi finner Erics håp: ”Men jag vet / En hemlighet Vi kan ändra och förändra Dom vi är“.
Mange gode plater har en sang eller to, man ikke får tak på, eller må bruke mer tid på. På dette albumet er «Paperspåsar i vinden» en slik sang. Telsten er fin og en oppfordring til oss alle om å gjøre noe bra. Melodien fremstår dog mindre fengende og noe enkel. Så får vi se om den vokser på meg. Siste låten, den rolige, «Konstgjord Anding» skiller seg også ut, men har en mer naturlig plassering til slutt på albumet.
Unike og ulike. Men hvorfor henge seg opp i én mulig svak låt eller to, når albumet ellers er spekket med gode låter. Mot slutten av albumet får du godbiter som «Olika och lika» om at hvert enkelt menneske er unike, men likevel like med mange av de samme behovene. En fascinerende sang og tekst. Så hvorfor «Bygger vi en mur» som det heter i en annen sterk sang på plata. Og helt til slutt i denne gjennomgangen av mange av sangene på dette albumet, må jeg nevne den deilige elektriske, Neil Youngske gitaren på nettopp «Vi bygger en mur».
Vi må ta tak. Skal jeg forsøke å løfte blikket litt, se plata litt utenfra, så er det nettopp det Eric inviterer oss til å gjøre når det gjelder livene våre som individer og samfunn; se oss selv utenfra. Vi må ta tak, ikke bare la oss flyte med strømmen. Teknologien må ikke få styre samfunnet, samfunnet må styre teknologien. Andre menneskers ve og vel må være i sentrum for vårt liv, for beslutningstakerne. Vi er unike, men ulike.
Eric har klart å kombinere et sterkt samfunnsengasjement med gode tekster, noen ganger tekster som er vel tydlige, men det trenger vi! Musikken sitter stort sett midt i ansiktet og bør kunne rocke og invitere til allsang på konserter! Veldig bra, dette! Litt ironisk er det kanskje at jeg vender tilbake til én av låtene som ikke sitter helt hos denne lytteren – joda, den har potensial – og den oppsummerer budskapet på denne plata presist:
”För vi är alla papperspåsar i vinden Vi finns här ett litet tag, ett litet tag Och innan vi försvinner, försvinner Kan vi kanske göra nånting bra“
Gubberock 