Gubberock

Når Chuck Prophet strekker seg ekstra høyt

Chuck Prophet med ¿Quiensave¿: Wake The Dead (album 2024)

Vi hører noe helt nytt fra Chuck Prophet når vi setter på hans nye plate, Wake The Dead. Plata åpner med tittellåten og latinamerikanske rytmer blandet med Chucks umiskjennelige stemme og gitarer. Her blir vi øyeblikkelig tatt med i et landskap som er nytt og velkjent på én gang. Chucks og hans nye musikalske partnere, cumbagruppen ¿Quiensave¿ er en kombinasjon fra himmelen. Jeg kan godt forstå at Chuck valgte å kalle plata Wake The Dead, musikken og Chucks sykdomshistorie tatt i betraktning.

Musikk for alle anledninger. De fleste plater jeg hører, på passer bedre i noen situasjoner enn andre. Noen plater er fine å trene til eller kanskje på T-banen. Andre trives best i bilen eller når jeg ligger på sofaen. Atter andre krever en spesiell sinnsstemning eller konsentrasjon. Chuck Prophet lager musikk som passer overalt, når som helst.

Det er noe fullstendig avslappet og upretensiøst over Chuck. For et drøyt år siden så jeg ham to ettermiddager på rad på festival i Oslo, én med band og én uten. Like bra, begge ganger. Jeg ga en litt humørfylt sekser til begge konsertene, vel vitende om at dette egentlig ikke var sekserkaliber, men egentlig var det det likevel. Veldig fint, gode sanger og helt topp i mi bok.

Topp ti-plate. Jeg skal ikke påstå at Chuck Prophets nye album, Wake The Dead er hans beste album, men den kan faktisk være det. Ser man på diskografien hans, er det en imponerende rekke med album han har bak seg etter at Green On Red var historie. Det jeg er helt sikker på, er at Wake The Dead er trygt inne på ei topp ti-liste over årets beste album her på Gubberock. Wake The Dead er rett og slett musikk til å bli glad i og glad av uansett hva man driver med.

Dansbart. Chuck selv mener dette er sanger å danse til. Skru opp volumet og prøv å sitte stille til «Give The Boy A Kiss». Prøv å la være å plystre. Ikke spill luftgitar. Kanskje passer ikke denne musikken til alt likevel. Og oppe i alt denne gladmusikken er det muligens Chuck selv som trenger et kyss når han får beskjed om sykdommen.

Alvorlig sykdom. Etter forrige album, det glimrende Land That Time Forgot (2020), fikk Chuck lymfekreft og trodde han skulle dø. Under behandlingen fant han trøst i den latinamerikanske musikksjangeren cumbia, og da behandlingen begynte å virke, dro han noen timer med bil sørover fra San Francisco til Salinas for å jamme med den lokale cumbagruppen ¿Quiensave¿. Da Chuck begynte å jobbe med albumet Wake The Dead, tok han med seg gruppa i studio. Og resultatet kan man høre nå. Dette er Chuck slik vi liker å høre ham og har lært å kjenne ham. Samtidig byr han og bandet på resultatet av ny musikalsk inspirasjon som fungerer helt uanstrengt og høres helt riktig ut sammen med Chucks godt etablerte varemerke.

Steintøffe gitarer. Jeg kvier meg litt for å begynne å nevne sanger her. Alle sangene er nemlig av skyhøy kvalitet, så grunnlaget er lagt før den fantastiske innpakningen er på plass. Men jeg kan jo nevne noen som muligens stikker seg litt ut, i hvert fall på de første gjennomlyttingene. «Sally Was A Cop» er en kommentar til den grufulle krigføringen som finner sted rundt om i verden. Steintøffe gitarer. «First Came The Thunder» er en svært fengende låt som umiddelbart setter seg i hodet, mens «Red Sky Night» er en rolig sang med strykere og det hele. I «In The Shadow (For Elon)» er det Elon Musk det handler om: ”

”Now everybody’s gonna have to pay
when he rides his rocket ship away
You’ll find me in the shadows
In the shadows I’ll be found”

Strukket seg langt og høyt. Sangene er inspirert av den tøffe tiden Chuck har vært gjennom. Men dette er oppløftende musikk, musikk for sjelen som kroppen blir glad av. Siste sang er den ettertenksomme «It’s A Good Day To Be Alive». Chuck er nok særlig bevisst på dette, vi andre bør legge oss ordene på minne og ta oppfordringen om å svelge stoltheten vår og gjøre noe godt akkurat i dag, mens vi fortsatt lever. Igjen; ei svært sterk plate. Chuck Prophet skriker ikke høyest og er kanskje litt undervurdert blant mange, men han leverer alltid varer fra øverste hylle. Denne gangen har han strukket seg litt ekstra.

”It’s a good day to walk on water
Good day to swallow your pride
Good day to call your mother
Oh, it’s a good day to be alive“

Med OJ Stensland i dur og moll

OJ Stensland: Little Wonders (album 2024 på Dark Valley Records)

Dystert og flott var overskriften da jeg skrev om Stenslands debutplate, Dark Valley Blues. Nå har Ole Johnny skiftet artistnavn fra Stensland til OJ Stensland, etter sigende for å komme høyere opp på googlesøk. Samtidig har han gått fra moll til dur, sier han. Sangene er ikke lenger så triste, hans nye plate er ikke en reise i skyggenes dal. Nå slentrer musikken til dels lystelig av sted, selv om Gubberock aner litt mørk ironi bak flere av låtene. Litt ensomhet og litt ugjengjeldt kjærlighet. I en pratesyngende låt med en en flott melodi og ditto instrumentering deles ei flaske vin med en selv.

Jeg har sett Stensland fremføre låter fra Dark Valley Blues. Det var fint. Jeg har også sett ham fremføre Tom Waits-låter sammen med Ole Jonas Storli. Stensland må være Norges fremste Tom Waits-tolker. Det kan simpelthen ikke være mulig å toppe Tom Waits-brølene- og følsomheten til Stensland når han briljerer sammen med Ole Jonas Storli.

Med egen musikk går ikke Stensland helt i Tom Waits sine fotspor. Stemmen har fortsatt likhetstrekk med Waits og folk som Mark Lanegan. Det er mulig å høre at Stensland er inspirert av Tom Waits, ikke minst på favorittlåten min på det nye albumet, Little Wonders, «Everything Must Die». Det er ikke bare tittelen på låta som sender tankene mine i retning av «Everything Goes To Hell» på albumet Blood Money. Men også sang, Charlotte Lunøes sag, kontrabassen til Andreas Hamre og en melodi Tom Waits kunne laget. Ellers har Stensland med seg en god gjeng musikere som gir sangene det de skal ha. Håkon Berre som slår, – nei, spiller– på trommer og perkusjon. Anne-Grethe Nyhaug fra Fayen bidrar med vokal på «Love And Theft», en tittel som er stjålet fra Bob Dylan som igjen stjal den fra en bok av Eric Lott.

Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland i Raindogs Celebrating Tom Waits

Og våpendrager Ole Jonas Storli, jo, han er i førersetet med tangenter og som produsent. Vi kaller også dette albumet americana, gjør vi ikke?

Albumet åpner frisk med «Nature Girl», og man aner øyeblikkelig en Stensland som koser seg med tunga i kinnet, og Ole Jonas på tangenter og det jeg gjetter på er Ask Nørholm på gitar bytter på å sparke låten framover i de instrumentale partiene. Neste låt «Ramblin’» er enda bedre. Her drar Ole Johnny fram banjoen og munnspillet, og jeg får følelsen av at vi sitter på en irsk pub der det skåles og skråles. Topp stemning! Og den gode pubfølelsen har jeg på flere av låtene.

Albumet har ti låter, og de fleste holder mål og vel så det. Ei perfekt uperfekt og tilsynelatende upretensiøs plate til å skråle og kanskje skåle til, ikke minst til å bli i godt humør av, enten vi er på reisefot, går tilbake i tid eller har en billett i hånda eller alt på en gang for å omskrive noen av låttitlene. Musikk i dur, men i hvert fall noen tekster i moll! Litt mindre dystert, fortsatt flott.

Helt til slutt får vi fine og rolige «Lonesome Road», men om du er i humør til en hjemme alene-fest starter du på ‘an igjen.

Bondesønnen Terje Espenes på plate og scene

Terje Espenes: Bondesønn (album på Nordicana 2024). Terje Espenes med band: Olsen på Bryn i Oslo, lørdag 26. oktober 2024

Fjorårets album fra Terje Espenes, Røtter, hadde ett spor som var enda litt bedre enn de øvrige. «Evig mørke» er en fantastisk låt med utgangspunkt i flyktninger fra Ukraina som må slå rot i et nytt land. Sangen ble spilt i en nydelig versjon på Olsen på Bryn i Oslo i går. På årets album, Bondesønn, skiller «Mor di skal danse på enga» seg litt ut. Heldigvis var det plass også til den på konserten.

Røtter og Springsteen. Konserten i går var i hovedsak viet albumet Røtter og Terjes album med tolkninger av sanger av Bruce Springsteen. Bandet hadde ikke spilt sammen på et halvt år, og det er nok årsaken til at nye sanger fra fredagens utgivelse i begrenset grad er øvd inn for scene. Konserten hadde også i lang tid vært annonsert med at det var sanger fra Røtter og Springsteen-albumet som skulle spilles. Og jeg klager ikke på det vi får, det blir en særdeles hyggelig ettermiddag bare en ti minutters T-banetur unna der jeg bor.

Release-konsert for Bondesønn får bli en annen gang. Men det blir to sanger derfra også: flotte «Svart Mustang» og altså «Mor di skal danse på enga», en mørk låt om å gjøre gale valg for å få endene til å møtes. Men håpet om en bedre framtid der mor di skal danse på enga er der. Såvidt?

Bondesønn. Jeg hadde tenkt å skrive at Bondesønn er enda bedre enn hans første norskspråklige plate fra i fjor, Røtter. Etter å ha hørt plata Røtter tre ganger i går, samt fått det jeg tror er alle låtene på albumet servert av Terje Espenes med band, har jeg bestemt meg for å vente med en slik konklusjon. Jeg kommer tilbake til konserten, la oss begynne med litt bakgrunn og deretter den nye plata.

Terje Espenes er bosatt i Hokksund. Han har gitt ut flere flotte album på engelsk med bandet Jack Stillwater. Med hans første norskspråklige album under eget navn tok musikk-karrieren hans en ny vending. Terje hentet inspirasjon fra eget liv, egne røtter i Dyrøy kommune i Troms. Røtter ble ei jordnær viseplate med gode sanger, meningsfylte tekster og mange lekre musikalske detaljer. Det samme kan sies om Bondesønn:

”Eg kom te verden en vinterkveld
Født på et nes under høge fjell
langt nord i landet der frosten riv
der mange før meg har skapt et liv
Kor arbeidshender dreiv jern imot jord
med krumma nakke og garn i en fjord
Kor tøffe kår har knust mang en drøm
Dem kalte meg alltid for bondesønn“

Albumet ble utgitt på fredag. Tittellåten avslutter albumet og oppummerer på mange måter hva som er Terjes – nettopp – røtter. Fortsatt er det nemlig røttene bondesønnen Terje Espenes synger om. Vi aner likevel at han har utvidet persongalleriet. På albumets øvrige låter er det i mindre grad ham selv det handler om. Det er de som har gått foran. De som slet med å få endene til å møtes i et værbitt landskap.

En trivelig gjeng på jobb, fra venstre: Terje Johannesen, Eivind Kløverød, Terje Espenes og Lars Endrerud

Jeg har nevnt tittellåten og «Mor di skal danse på enga». Det er syv sanger til. Sanger som hører sammen, sanger som forteller en historie. Titlene på sangene er stort sett korte, men lange nok til at vi tas raskt inn i historiene som fortelles: «Landevei», «Bryllupsdagen», «Kniven» og «Arbeidshender». Kanskje er helheten enda sterkere enn sist.

Bandet er viktig. Hovedstammen i bandet på Bondesønn er den samme som på Røtter og som på konserten i Oslo i går: Terje på sang og gitar, Eivind Kløverød på perkusjonsinstrumenter, Terje Johannesen på mange ulike gitarer og trompet og Lars Endrerud på strengeinstrumenter og tangenter. Ingunn Børli Øksnes bidrar med nøkkelharpe og fiolin. Georg Storhaug har med sine skarpe ører – som det står på albumomslaget– produsert albumet. Lyden på vinylplata og sikkert andre formater også er helt prima.

På omslaget takker også Terje de tre bandmedlemene for deres musikalitet og fantastiske samarbeidsevner. En liten prat med Lars Endrerud i pausen på Bryn avslørte at Terje gir bandmedlemmene stor kreativ frihet både i studio og på scenen. Dette er et samarbeidsprosjekt, og alle bandmedlemmene står da også oppført som ansvarlige for arrangementene. Disse sangene kan fremføres av Terje alene, men musikerne løfter dem mange hakk med blant annet skurrete gitarer, rene gitarer, piano og perkusjon.

Konserten. På Bryn i Oslo spiller Lars Endrerud bass, han får til og med lov til å tøffe seg litt på «På min veg te deg». På albumene er hans piano en viktig ingrediens. Og han er mannen som spiller piano på et av Terje Espenes fineste øyeblikk, Springsteen-låta «Point Blank». Det er alltid en fryd å høre og se perkusjonsmester Eivind Kløverød i aksjon. I går biter jeg meg litt ekstra merke i Terje Johannesen. Som den mannen kan spille på ulike gitarer! Et lite orkester i seg selv, og nydelig fargelegging med trompet på et par av låtene, noe som sender nesten sangene over i jazzens verden.

Bandmedlemmene vil sikkert kunne si at ikke alle detaljer er helt på plass. Sånt skjønner ikke jeg meg på; jeg er mer ute etter følelse og opplevelser enn perfeksjon. Det får vi til gangs i går. Espenes og band kan Bruce Springsteen. Et par av dem som «Tougher Than The Rest» og «Streets Of Philadelphia» gir meg faktisk mer enn studioversjonene til Springsteen, «Factory» og «The River» – som begge passer godt inn sammen med sanger om røtter – satt som kuler. Best av dem alle er kanskje «Downbound Train».

Nattseilere! Men som sagt, vi får alle sangene fra «Røtter». En god påminnelse om at gode sanger alltid kommer nærmere når man hører dem live og ser musikerne i aksjon. Avslutningen, en drivende «Nattseilere», er et strålende punktum på en flott ettermiddagskonsert. Det er ikke ofte man er på konsert klokka 15 om ettermiddagen. For meg er det perfekt å kunne rusle hjem til familien og ha kvelden sammen med dem. Nok et fint arrangement i regi av Norsk Americana Forum.

Flott konsert, sterke plater. Med platene Røtter og Bondesønn er Terje i gang med noe særpreget og eget. Akkurat nå gleder jeg meg ikke til mer, det kan jeg gjøre seinere. Nei, nå er det Bondesønn som gjelder. Jeg setter den på en tredje gang denne søndags morgenen. Les gjerne Jon Erik Eriksen omtale i Popklikk. Han beskriver dette albumet godt!

(Redigert 28. oktober 2024)

Terje Johannesen gir ettermiddagen det lille ekstra.

Magikeren Thåström

Thåström: Somliga av oss (album 2024)

”Jag vet inte vad du tror
Men en sak är säker
Du måste lära dig att ta emot“

Det er det det handler om når man lytter til Thåströms nye album, Somliga av oss, ta i mot. Forsvinne inn i musikken. Oppleve musikkens suggererende kraft. Noen øyeblikksbilder fra livet der ute i verden. I Thåströms verden. I vår verden. Det finns ingen annanstans jag hellre skulle vilja va. Uendelig magisk.

De kommer meg selvsagt i forkjøpet de anmelderne som spiller på tittelen på åpningslåten «Magisk oändligt» når de skal lage overskrift på omtaler av Thåströms nye plate Somliga av oss. Har du sett Thåström på konsert, er magiker ett av de ordene som kan komme til pannebrasken når han slynger seg rundt mikrofonstativet og synger sin blues. Det kan være fristende å sammenlikne Thåström med jevngamle og også plateaktuelle Nick Cave. Men der Nick Cave fremstår mer og mer utadvendt, beholder 67-åringen Thåström en litt mystisk avstand til sitt publikum. Samtidig er han rett så nære. Hvem av dem som har gitt ut det beste albumet i år, kan sikkert gis en lite meningsfull diskusjon, men jeg kan røpe med én gang at Thåström ikke står noe tilbake for Cave om man absolutt måste jamföra.

En anmelder mener Somliga av oss er Thåström på det jevne. Jeg vil snu litt på det og skrive at Somliga av oss er et usedvanlig jevnt album om man sammenlikner med hans foregående album. Jeg uttrykte både tvil og tro da jeg omtalte Den som skiner (2021), men toppene på det albumet var uansett høye, med fantastiske «Stora långa gatan» i førersetet. Lydbildet var den gangen synthtungt og massivt. Men når Thåström synger, vil musikken uansett låte Thåströmsk.

Riktignok har Thåström og hans mangeårige samarbeidspartner Niklas Hellberg med synther også på Somliga av oss, og riktignok er deler av albumet spilt inn i Berlin, men strykere og blåsere setter et mye sterkere preg på albumet og gjør at i hvert fall denne lytteren blir enda mer oppmerksom på hva som skjer litt lengre bak i lydbildet. Tekstene kretser rundt enkelthendelser og samspillet med musikken gjør at du aldri vet om du befinner deg i drøm eller virkelighet.

Nå valgte jeg å ta utgangspunkt i magisk når jeg skulle velge overskrift på denne artikkelen. Jeg kunne like gjerne gått til låt nummer fem på albumet, «Majestätisk». For en låt! Utrolig flott saksofon fra Andreas Dorman.

Tidligere denne uka skrev jeg om at det kunne være en liten fordel å komme under huden på musikken før man skriver om den. Jeg kommer ikke under huden på en plata med Thåström, det er plata som sniker seg under huden på meg. På «Förälskad» er det Thåströms messende vokal, noen lette pianoanstrøk og strykerne som lager – unnskyld– magien over et lag av industrirock.

Siste låten «Det årets kallaste kväll» åpner med den fantastiske saksofonen til Dorman før Thåström på dette albumets aller roligste låt maner fram bilder på netthinnen og synger på Nina Simones «Wild Is The Wind».

Mine adjektiver er egentlig oppbrukt. Jeg glemte å nevne at «Mathilde» er av dette albumets aller beste låter. ”Det va så här der blev, vi som hadde alt“. Og så var det den drivende ”Norrut/Söderut» med sine hissige strykere. Jeg avslutter med å gjenta meg selv og sikkert mange andre: Jevnt, uendelig magisk, majestetisk, rolig, intenst. Som pärlor på en rad. Thåström på sitt aller beste. Gleder meg til konsert i Oslo til våren!

“Magiskt oändligt
Kommer så sakta nu
Kommer så nära“

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: