Gubberock

Bright Eyes: Five Dice, All Threes (album 2024)

Det er passende når Conor Oberst og Matt Berninger fra The Narional mot slutten av albumets nest siste låt, «The Time I Have Left», synger «Sha-la-la-la-la» på beste Bruce Springsteen-manér. Hadde den siste låta og den første ordentlige låta på det nye albumet til Bright Eyes, Five Dice, All Threes, vært gjort av en artist med Bruce Springsteens konsert-format hadde de kunne løftet en full stadion. Men en slik artist er ikke Conor Oberst i bandet Bright Eyes. Kontrasten ble stor da jeg den ene dagen så Nick Cave på Øyafestivalen i Oslo og den andre dagen så Conor og Bright Eyes. Der Nick Cave nærmest blir en gudommelig skikkelse, driver Conor Oberst på med sitt. Nesten som en av oss. Men han virket i god form, og Bright Eyes leverte en god konsert!

Innadvendt og trøblete geni? Conor er den litt rotete, sleivete artisten som – om man skal tro et ferskt Youtube-klipp – fortsatt har sine problemer med å få livet til å henge sammen. Han så langt piggere ut i Oslo for to år siden. Kanskje burde jeg hoppet over det, kanskje blir det for spekulativt, men det føltes nødvendig å sneie innom det etter å ha sett klippet. Selv om mange av sangene ikke handler om Conor selv, virker det som om Conor ser seg selv både innenfra og utenfra på flere spor, og han liker ikke alltid det han ser. Som så mange andre av oss, har han flere motsetninger i seg, motsetninger som er i krig om hvem han skal være.

Verden trenger en mann av Conor Obersts kaliber i god form! De siste albumene Conor Oberst har levert, har alle vært blant årets beste album hos meg. Den siste med Bright Eyes, Down In The Weed, Where The World Once Was (2000) er kanskje det aller beste han har gjort. Men samarbeidet med Phoebe Bridgers (2019) og soloplatene Salutations (2017) og Upside Down Mountains (2014) er helt strålende og minst like gode som de kanskje mer kjente Bright Eyes-platene I’m Wide Awake It’s Morning (2005) og Cassadaga (2007). På Salutations var The Felice Brothers backingband, og Conor ga nylig ut den glimrende Valley Of Abandoned Songs med The Felice Brothers på sitt nye plateselskap. Jeg oppfatter Ian Felice og Conor Oberst som musikalske halvbrødre, nei, blodsbrødre. Hvem som kommer høyest på lista over årets beste album hos Gubberock, gjenstår å se, men høyt kommer de begge.

Gamle sanger om igjen. De siste årene har Bright Eyes spilt inn eldre egne sanger på nytt i den såkalte Companion-serien, der de også har tatt med coverversjoner av andres sanger som de var opptatt av da originalplatene ble gitt ut. Jeg oppdaget serien for få dager siden og har ikke satt meg inn i den. Townes Van Zandts «Fare The Well Miss Carousell» var et interessant valg, men versjonen ga meg ikke så fryktelig mye.

Flere genier. Jeg skriver mye om Comor Oberst. Bright Eyes er befolket med flere genier enn ham. Foruten Conor består kjernen i Bright Eyes av multinstrumentalistene Nate Walcott og Mick Mogis. De skal ha sin del av æren for at den musikalske biten er så spekket med elegant krydder. Med seg på albumet har de en rekke musikere og gjesteartister. Oberst har enten skrevet sangene alene eller i samarbeid med Nate Walcott og/eller artisten Alex Orange Drink. Alex Orange Drink skal ha hatt stor innflytelse på plata.

Terninger og filmklipp. Plata begynner slik tidligere plater med Bright Eyes har hatt for vane, med prat. Det tar nesten to minutter før plata kommer ordentlig i gang etter det første tittelsporet «Five Dices». Terningkast, filmklipp, rock og opera. Selve filmklippene er fra filmen Suddenly (1954) der Frank Sinatra hadde en hovedrolle. Og den godeste Sinatra blir trukket fram som en helt i albumets siste sang. Terningene og terningspillet Five Dice skal være en metafor for at livet er er sjansespill. Senere på plata kommer sangen «All Threes», og terningkast kan også høres i flere av låtene. Vi får se på både filmklippene, praten og terningene som en måte å ramme inn plata på, uten kanskje å trekke det for langt. Man stiller vel heller ikke for mange spørsmål når geniene i Bright Eyes utfolder seg og på nytt har laget ei plate som vil bli blant årets aller mest spilte her i gården. Én anmelder mente plata var veldig ordrik – omtrent som tidlig Bright Eyes – og at melodiene kom for mye i bakgrunnen. Den innvendingen kjenner ikke denne skribenten seg igjen i.

Sparker fra. Som på forrige album sparker det ordentlig fra på spor nummer to. Der Down In The Weed, Where The World Once Was hadde sin «Sing And Dance» har Five Dice, All Threes sin «Bells And Whistles», en marsj som åpnes med nettopp plystring og som senere kan by på klokkespill. En sang til å bli i godt humør av, og en sang der Conor Oberst er på sitt beste der han tar stemmen over toppen når det trengs. I sangen synger han slik jeg oppfatter ert om å leve i spenningen mellom å ønske å være alene og å være avhengig av andre. Åpningsfrasen er én for musikkbøkene: ”I was cruel like a president“ og seinere: ”The label asked for a meet and greet// I agreed reluctantly, I couldn’t be alone“.

Historisk person. Det følger deretter flere godlåter. På «El Capitan» slippes trompetene til igjen før den glimrende «Bas Jan Ader», en erketypisk Conor Oberst-låt som slentrer avsted med et piano framme i lydbildet pluss en rekke andre instrumenter. En sang man man bare må elske. Om du er som meg, går du til Wikipedia og finner ut at Bas Jan Ader var en nederlandsk performanceartist og fotograf som levde mellom 1942 og 1975, og som på mystisk vis forsvant i en seilbåt.

Det fortsetter med den alvorlige og inderlige «Tiny Suicide», en sterk sang som legger seg som en knyttneve i magen, godt hjulpet av noen forvirrede blåsere. Tittelspor nummer to, «All Threes» er en jazzete sang der Cat Power bidrar med vokal. Kanskje blir plata ørlite svakere herfra og ut – i hvert fall flere neddempede låter – men fortsatt gjenstår mye bra, låter som kanskje vil vokse de neste gjennomhøringene. Akkurat slik Conor Oberst-sanger har for vane. Rockeren «Rainbow Overpass» slår bra for seg. «Hate» sparker lenge mot religiøse skikkelser, men Conor ender opp med å hate protestsangeren som dukker opp i speilet. Line mye som å være en protest mot religion kan sangen derfor være en protest mot seg selv, i hvert fall mot den personen andre vil han skal være.

Brenner sterkt. Spor nummer 13 er den glimrende allsangvennlige «Tin Soldier Boy», en sang som likevel kan ha et alvorlig bakteppe der livet selv blir tellet ned, og det etter en sang med tittelen «The Time I Have Left». La oss ikke dvele for mye med dette. Når sangen ebber, ut er 53 innholdsrike minutter over. Five Dice, All Threes er trolig et hakk svakere enn Down In The Wood, Where The World Once Was. Akkurat det måtte man bare forvente. Men som du har skjønt; dette er uansett av årets platehøydepunkter. Om Bright Eyes ikke alltid står for de ypperste konsertopplevelsene, er de alltid nær suverene på plate: ” Bright Eyes burning like fire” som Art Garfunkel sang. Jeg håper inderlig ikke bandet og Conor Oberst brenner ut med det første.