Gubberock

Can’t Steal My Fire: The Songs Of David Olney (album 2024)

For fem år siden var David Olney på scenen, sa ”sorry“ og døde. En slik død legender er laget av. David Olney var imidlertid en legende før sin død. Og med sitt samarbeid med Anana Kaye på deres felles album Whispers & Sighs gitt ut ett år etter at han døde, fortsatte legenden å vokse. Whispers & Sighs er av Olney aller beste album, og fullførte en rekke av sterke album som aldri så ut til å ta slutt. En sangskrivernes sangskriver, David Olney.

Hyllesten til ham, Can’t Steal My Fire, dekker omtrent hele karrieren, og det føles helt riktig at nettopp Anana Kaye synger én av hans eldre sanger, «Running From Love», utgitt på David Olneys siste album mens hans levde. Anana Kaye har en helt fantastisk stemme, og kan løfte omtrent enhver sang til noe større og eget. Olney har fortalt at sangen tar utgangspunkt i spioner som lever i en skyggeverden der sannheter blir til løgn og du alltid frykter at du er i ferd med å bli tatt. Styrke, stolthet, frihet, eiendeler i den virkelige verden blir alle forpliktelser i denne skyggeverdenen. Anana Kaye får virkelig fram en stemning av en annen verden.

På denne samlingen har artistene egne musikere, men det er klare forbindelseslinjer mellom dem. Gitaristen i Anana Kaye, Irakli Gabriel, lager glimrende videoer for andre artister. Denne gangen har han laget en sterk video til Mary Gauthiers gåsehud-tåredryppende fremføring av «1917». «1917» er da også et høydepunkt på dette albumet – den er også av Olneys aller beste sanger:

”He puts two roses in a vase
Two roses sadly out of place
Like the gallant smile on his haggard face”

Sangen er sett fra perspektivet til en fransk prostituert som møter soldater før de skal ut i krigen til en nokså sikker død. Mer enn en moralisering over den prostituerte og kundene hennes, er dette en antikrigssang som fordømmer krigenes meningsløshet. Vi snakker om de sivile ofrene, ofte glemmer vi at soldatene også er ofre. Det er umulig ikke å bli berørt av denne sangen. Og når den blir fremført som her, blir i hvert fall jeg tatt med guarden nede.

Irakli Gabriel har også hatt en finger med i innspillingen av bidraget fra Olney selv, den resiterende «Sonnet #40». Sporet glir sømløst inn mellom Greg Browns versjon av «That’s My Story» og Afton Wolfes rå versjon av «Titanic», en trio av spor som løfter dette hyllestalbumet utover å være nettopp det, en hyllest. I «Titanic» er det isfjellet som er betrakteren.

Én annen av mine absolutte favorittsanger med David Olney er «Jerusalem Tomorrow», om mirakelmannen som møtte sin overmann i Jesus. Igjen et fantastisk perspektiv fra perspektivenes mester. Olney plasserer seg litt på siden, hos outsideren og betrakter verden derfra. Buddy Miller gjør en svært fin versjon av denne sangen. Ofte kan det ta litt tid å nullstille seg når man skal høre sanger i versjoner med andre artister enn de man har hørt originalt. Dette er en slik versjon, men når den først sitter, tåler denne store sangen enda mange runder etter nær å ha blitt ihjelspilt med originalartisten av denne lytteren.

Steve Earle var en nær venn av Olney og har fått æren av å skrive linernotes. Han forteller blant annet om at han allerede tidlig i 1970-årene var begeistret for Olney og fremsnakket ham og sang sangene hans. Midt på natten ble han vekket av Jerry Jeff Walker. Walker ville ha Earle til å synge «Sister Angelina» for Neil Young. Nei, ikke én av hans egne sanger. Så dette sporet måtte med på denne hyllesten. Det bør ikke ødelegge nevneverdig for lytteren at fredagens 70-årsjubilant sang med mer styrke og autoritet for 25 år siden. Med måtte også Townes Van Zandts fremføring av «Illegal Cargo». Så får det heller ikke hjelpe at Van Zandts livefremføring nokså objektivt sett bryter litt med stemningen ellers på plata. Som en nær femti år gammel tidligere uutgitt fremføring og med Van Zandts posisjon og vennskap med Olney, er den likevel av de viktigste, og plasseringen til slutt på albumet er helt riktig.

To nødvendige bidrag der og 15 sterke bidrag til. Lucinda Williams har vært i covermodus noen år og åpner plata med en bluesy og tøff «Deeper Well». Plata får fram både rockeren, folksangeren og det midt mellom hos Olney. Jimmy Dale Gilmore synger som alltid glimrende, og har fått æren av å synge den eviggrønne «If It Wasn’t For The Wind». The Steeldrivers synger en annen beslektet favoritt, «If My Eyes Were Blind». To sterke sanger med ettertenksomme tekster som fortjener å leses også uten musikk til. Så enkle sanger og tekster, men hentet fra en dyp, dyp brønn.

På det beste kaster slike hyllestplater også lys over sanger som ikke er like kjent for alle lyttere. For meg er Janis Ians fremføring av låten «She’s Alone Tonight» – en låt hun skrev sammen med Olney – en slik åpenbaring. Så er det også særdeles hyggelig at Willis Alan Ramsey fremfører «Women Across The River», Ramsey som utga ei glimrende plate tidlig i 1970-årene for så å bli borte. Nevnes må også The Mccrary Sisters gospelfremføring av «Voices On The Water». Enda flere; Jim Lauderdale og Dave Alvin gjør seg ikke bort de heller.

David Olney var opptatt av flyktningenes kår, og hans siste album mens han levde, This Side Or The Other (2018), hadde flere sanger om dette, som albumet antyder. Olney skrev også et essay i No Depression om problematikken. «Always The Stranger» forteller om flyktninger på leting etter et nytt sted de kan kalle et hjem. R.B. Morris er en artist jeg ikke hadde et forhold til fra før, men når jeg leser om ham, virker han å være en poet og musiker verdt å sjekke ut nærmere. Versjonen hans av Olneys sang er i hvert fall veldig fin.

Jepp, denne hyllesten må du høre. Jeg lot den ligge litt da den kom i høst, det var så mye som rant inn av ny musikk. Men nå er tiden virkelig inne. Fjorårets beste samling av sanger, sånn omtrent. Og alle artistene legger virkelig sjela si i sangene de synger. Det finnes unødvendige hyllestplater og det finnes nødvendige. Dette er av den sistnevnte typen.