H. Self: Skälva (album 2024) Andi Almqvist: Not Too Far From Happy (album 2024)
I dag blir det to små omtaler av strålende album fra artister fra Sverige fra i fjor. H. Self skulle vært én av hovedattraksjonene på Interstate-festivalen som gikk av stabelen i Oslo for to uker siden. Han måtte avlyse på grunn av sykdom. Andi Almqvist var gjesteartist og imponerte stort!
Andi Almqvist med The Salmon Smokers på Interstate i Oslo. Foto: Tormod Reiersen
Andi Almqvist hadde jeg knapt hørt om før. Han var én av flere artister som gjestet da The Salmon Smokers fra Halden stod på scenen. Almqvist hadde tatt hele veien fra Malmø. Og som de sammen imponerte. De gjorde blant annet tittellåten på Andi Almqvists album fra i fjor Not Too Far From Happy samt en helt utrolig bra og rå versjon av «Earth Died Screaming» av Tom Waits. Sangen finner du på Toms Bone Machine (1992) og kan betraktes som en sang fra midtperioden til Tom Waits.
Og nettopp Tom Waits’ ånd hviler over sangene på Not Too Far From Happy. Her er det ikke gjort noe for å skjule inspirasjonen, og når Tom selv ikke gir ut ny musikk, er dette trolig det nærmeste man kommer. Stemmen er lik den til Tom Waits, men stemningen og sangene er enda likere. I motsetning til sangen Andi fremførte på Interstate, er de fleste sangene på albumet fra i fjor nokså konvensjonelle Tom Waits-ballader, noen høres ut som tidlig Tom Waits, andre eldre. Piano og strykere er ofte langt framme i lydbildet. Én sang heter til og med «Marta», som mange vil huske er «Martha» tittelen på en av sangene på debutplata til Tom Waits. Men en sang som den fantastiske «Sicily» trekker veksler også på Tom Waits’ mer originale side.
Siden Andi, som tidligere har gitt ut album på blant annet svensk, er helt åpen på at dette er ei Tom Waits-plate er det liten grunn til å la seg irritere over den sterke likheten, om noen skulle falle for den fristelsen, men heller nyte den velproduserte og herlige samlingen med særdeles gode sanger. Høydepunktene står i kø. Flere av sangene dirrer av spenning. Ja, en nær oppsiktsvekkende god Tom Waits-plate dette.
Foto: Johan Bergmark
Andi Almqvists album er gitt ut på Ella Ruth Institutet, samme selskap om Eric Palmqwist gir ut sine plater på. Og som H. Self gir ut sine plater på. Jeg hadde hørt mange lovord om H. Selfs album Skälva, men tok meg ikke helt tid til å la meg imponere. Jeg hadde hørt nok til å glede meg til hans konsert på Interstate, og når det ikke ble noe av, lot jeg meg ikke stoppe. De siste to ukene har det blitt mye H. Self. H. Self er artistnavnet til den svenske sanger-låtskriveren Henric Hammarbäck fra Västmanland. I følge en omtale i Klassekampen har Hammarbäck i valget av artistnavn latt seg inspirere av rockabilly-sangeren Ronnie Self som skrev Brenda Lees 1960-hit «I’m Sorry». Hammarbäck har blant annet skrevet sanger sammen med kameraten David Ritschard, og har også engelskspråklige countryalbum i bagasjen.
Men det er som svenskspråklig trubadur, H. Self virkelig skinner. Om Andi Almqvist hadde store doser Tom Waits i kofferten, har H. Selfs Cornelis Vreeswijk-inpirasjon fått plass i toalettveska. Men den er der. Fra nettstedet Rootsymusic.se:
– Cornelis Vreeswijk sa att han ville ge knarkaren ett ansikte. Det vill jag också. Ge en värdighet till de här människorna. Dem det sällan eller aldrig skrivs om. All den otroliga talang som går till spillo i utanförskapet…
Stort sosialt engasjement, glimrende fremføringer og melodier i toppklasse. H. Self gjør en versjon av Yasin Mahamouds «Rap er ingen konst», en sang som der høres ut som om han har skrevet selv. Resten av sangene har Hammarbäck skrevet alene eller sammen med Jonas Ahlgren eller Viktor Littmark.
Blant perlene her må jeg jo nevne «Hade Jag Bara Sluppit Skador» med den herlig arrogante tekstlinja, ”Jag är ett geni och det är inte ni“. Og med låter som «Gemenskap» (”Även missbrukare lämnar i skolan“), «Jessica», «Skit i det», «Ta min Mats ur skolen» er det fristende å gi ham rett. «Maggie Brown» ble kåret til den beste sangen i 2024 borte i Sverige, og skal være til ekskona til Hammarbäck. De hørte mye på Maggie Brown sammen.
To svensktoppar fra i fjor jeg nær hadde gått glipp av. Det hadde vært svært synd.
”There’s nothing down the highway But the darkness of the road“
Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren.Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin.
Før og litt inn i tiden med The Delines frontet Willy Vlautin bandet Richmond Fontaine. Deres svanesang Don’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (2016) anbefales på det aller varmeste. Jeg minnes med stor glede Richmond Fontaine fremføre sangene herfra i trioformat på nå nedlagte Buckleys i Oslo der Willy fortalte historier mellom sangene.
Dette er sånn circa det fjerde albumet – avhengig av hvordan du teller – fra The Delines siden debuten for vel 10 år siden. Sangene til The Delines er spesielt skrevet med Amy Boones stemme for øret. Stemmen og musikken er neddempet etter midnatt-musikk. Siden jeg som regel sover da, er dette musikk jeg gjerne spiller om morgenen. Foruten Amy Boones stemme står blåserne fra blant annet Cory Gray i sentrum. Men det er også forsiktige slaginstrumenter og tangenter i lydbildet, og Willy selv spiller gitar. Dette er musikk å eie. Etter bare såvidt ha hørt på albumet, dro jeg på Big Dipper og kjøpte det. Gleden av å høre albumet og lese tekstene er ekstra stor med The Delines.
Det kan innvendes at formatet til The Delines er begrenset. Den musikalske utviklingen har vært beskjeden og historiene, ja, de er seg som hør og bør fortsatt om outsiderne. Willy tar oss som alltid raskt inn i historiene. Ofte er første ord i sangene et navn eller en henvisning til en «ham» eller «henne». Willy Vlautin, Amy Boone og musikken maler effektivt fram omgivelsene og handlingene med cinematisk presisjon. Fortid og nåtid. Jeg kaller dette soul noir. Mindre monoton og bedre enn forgjengeren, The Sea Drift (2022), men mindre variert enn første halvdel av Colfax (2014). Du må bli med inn i denne verdenen med hud og hår.
Men ja, noe har skjedd siden sist:
Listen man, you have to write me a straight up love song where no one dies and nothing goes wrong or I’m going to lose my mind
Amy Boone ba altså om å få en litt mer oppløftende tekst å synge. Det fikk hun med åpnings- og tittellåten «Mr. Luck & Ms. Doom». Det er historien om to frynsete personer. Den ene en mislykket kriminell og den andre en depressiv husvasker der begge får jackpot i møte med hverandre. Scenen for resten av albumet er satt: Par med outsidere på rømmen.
“Maureen’s gone missing, yeah it’s true//If it don’t break down she’ll be// Out of state by noon“.
Mishandlede, stoffmisbrukere, drapsmenn, andre kriminelle. Alltid med et stort hjerte for dem.
Etter en ukes lytting drister jeg meg til å skrive at Mr. Luck & Ms. Doom er et jevnere album enn flere av forgjengerne. Amy Boone får med sin fantastiske og uttrykksfulle stemme synge mange gode tekster med flere gode melodier. Hun lever disse sangene. Kanskje, og bare kanskje, får du ikke høydepunkter på linje med «Little Earl», «The Oil Rigs At Night» og «Holly The Hustle» for å nevne noen få, men «Maureen’s Gone Missing» og tittellåten er ikke så langt unna heller. Og «Her Ponyboy», for en historie! Fantastisk avslutning på side 1 med dystre «There’s Nothing Down The Highway». Side 2 starter med «Don’t Miss Your Bus Lorraine» og avsluttes med «Don’t Go Into That House», også den om Lorraine, bare en tekstlinje som gjentas; ikke alle tekstene er oppe i dagen, noen lar deg dikte videre selv. Så var det «Nancy & The Pensacola Pimp». Hør hvordan Amy synger «Nancy».
Joda, dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå. Fin og stemningsfull start på dagen. Tar en ny runde, nå med kaffe til.
”She fell for a man who had a sadness he couldn’t beat, but …“
Bonnie ”Prince“ Billy: The Purple Bird (album 2025)
Foto: David Kasnic
Bonnie ”Prince“ Billys The Purple Bird er nok det utenlandske albumet fra i år som jeg har spilt nest mest, og siden jeg aldri fikk Chris Eckmans nye album The Land We Knew The Best ordentlig under huden, seiler The Purple Bird fram og opp. Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt.
Will Oldhams alter ego ga ut tre album under aliaset Bonnie “Prince“ Billy rundt årtusenskiftet. I See A Darkness (1999) , Ease Down The Road (2001) og Master And Everyone (2003) er et solid hat-trick og fortsatt de tre albumene jeg har spilt mest med Will Oldham. I platehylla står det i tillegg musikk under hans eget navn og med Palace Music, Palace Brothers samt et samarbeidsprosjekt med Matt Sweeney. Siste plate jeg hørte ordentlig på var den fine, tilfredse hyllesten til familielivet I Made A Place (2019) med Bonnie ”Prince“ Billy.
Enkelte av platene hans har en slags skranglete indie-countryproduksjon som truer med å falle sammen. Hans nye album er et godt, gammeldags countryalbum spilt inn i Nashville og produsert av ringreven David Ferguson. Med seg på laget har han musikere som Fred Eltringham på trommer, Stuart Duncan på fele, Russ Pahl på elektrisk gitar, Pat McLaughlin på mandolin, Mike Rojas på tangenter, Steve Mackey på bass og enda har jeg ikke nevnt alle. Sangene er for en stor del skrevet av Will og Ferguson sammen, men også Tim O’Brien, Tommy Prine (sønn til John) med flere har bidratt.
The Purple Bird åpner fint med «Turned To Dust (Rolling On)», en sang med fine vers og i lengden et litt kjedelig refreng. Her er kravene store. Herfra og ut har albumet stort sett en stigende formkurve, høydepunktene står tett. Inderlige og triste «Boise, Idaho» er nydelig og kanskje albumets beste låt sammen med den også rolige, men mer komplekse «Sometimes It’s Hard To Breathe». «Guns Are For Cowards» er musikalsk morsom, men som tittelen antyder ligger det et alvor bak. Mot slutten kommer flotte «One Of These Days (I’m Gonna Spend The Whole Night With You)» – glitrende piano – og den nydelige coveren av Elbernita Clarks «Is My Living In Vain».
Joda, i mellom høydepunktene får du solid musikalsk håndverk, med fine instrumentalpartier som på positive «The Water’s Fine» og « New Water». Den siste med trombone. Den pessimistiske «Downstream» fortsetter med metaforer i det flytende element, denne gangen med et dystert blikk på hvor jordkloden er på vei. Sangen er skrevet sammen med John Anderson som også bidrar på vokal. På låten er også en fløyte fremtredende. Et faktisk ganske så variert album innen sine rammer. Avslutningslåten «Our Home» med Tim O’Brien hever stemningen mange hakk.
Veldig fint album fra Bonnie ”Prince“ Billy, nei strålende!
Så får vi tro og håpe han har rett når han nokså fortviler spør om livet hans – og vårt – er forgjeves:
”No, no, of course not, it is not all in vain It is not all in vain, because up the road is eternal gain”
Snart 75 år gamle Trond Granlund er aktuell med albumet Livet er så mye. Det slippes fredag 14. februar. Da jeg synes det er vanskelig å skrive både et intervju og en albumomtale, velger jeg å gjøre begge deler på en gang.
Cover: Bjørn Kulseth. Foto til høyre: Tormod Reiersen
– Denna får ligge. Det er ikke noe magi her, og den er for lik originalen.
Magi. Men magi finner du mye av på Trond Granlunds nye album, Livet er så mye. Trond Granlund har invitert meg inn i arbeidsstua hjemme hos ham på Lørenskog for å vise meg hvordan han jobber. Jeg ser bøker og plater. Noen bøker av ham selv, noen av og om andre. Bob Dylan, Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Leonard Cohen, Paul Simon, Tom Waits og mange andre. Jeg ser bilder på veggen. Tom Lund og Trond.
Trond lar meg høre sanger han ikke har gitt ut og flere versjoner av sanger han jobber med sammen med sin medprodusent, tekniker og alltid medsammensvorne Roar Vangen. Her er det bare jeg og min gitar, sier Trond. Det låter fint. Men med bass blir den nok enda bedre, så kommer gitaren og låten nærmer seg ferdig. Kanskje legges det på litt krydder til her og der. Sånn sitter Trond og vurderer. Ikke for lite, men heller ikke for mye. Magien kan ligge i detaljene. Men den ligger også i Tronds stemme.
– Noe endret seg med albumet Sanger jeg lærte av faren min (2010). Det er egentlig et album jeg gjorde mest for min egen skyld. Men det treffer noe hos folk. Samtidig begynte jeg nok å dra større og større fordel av mye levd liv som gjenspeiler seg i stemmen. Noen vil si mer sjel og troverdighet. Jeg treffer noe hos folk. Noe udefinerbart. Det er også positivt for kreativiteten min at jeg sluttet å drikke alkohol i 2013. Livet på veien var nok vel hardt en stund.
Johnny Cash. Vi er flere som sammenlikner Trond Granlund med Johnny Cash. Johnny Cash gjorde ikke så mange egne sanger de seinere årene, men sangene han sang hadde ofte denne magien. Johnny Cash gjorde ikke bare sangene til sine, han lot originalene leve godt videre på egenhånd. Trond har mye av det samme. For snart tre år siden ga han ut albumet Sanger jeg lærte av Jokke, et album som utvidet publikumet hans. Ja, også publikumet til Jokke. Trond forteller at han for tretti år siden tok kontakt med Joachim Nielsen for å høre om han ville synge duett med ham på Trond Ingebretsens «Vaterlands bru». Jokke pleide å si nei til slike henvendelser, men for Trond gjorde han et unntak. De fant hverandre de to østkanttrubadurene.
Jokke. På Livet er så mye gjør Trond en versjon av én av både hans og mine favorittlåter med Jokke. Av en eller annen grunn hadde den ikke funnet veien til Jokkeplata. En venn minnet Trond på sangen etter releasekonserten for Jokke-albumet. Sangen følger Jokke og en kamerat gjennom oppturer og nesten frem til den endelige nedturen. Den er på et plan hyllest til et vennskap, på et annet plan trist, sår og vond. Kanskje var det bra at Trond lot sangen hvile litt lenger enn de øvrige Jokke-sangene. Denne versjonen har nemlig blitt noe helt spesielt fint. Den varer over seks minutter, ikke et sekund for mye. Trond tenker på en gammel venn som det også gikk galt med når han synger denne sangen.
Olsen på Bryn. Tommy, Trond og Jan Arild. Foto: Tormod Reiersen
Se i nåde. Én av de fineste sangene på det nye albumet er den nær religiøse «Se i nåde» av Kim Therkildsen. Jeg får også høre den i en bluesversjon med munnspill som kanskje kan bli et bonusspor på neste album. Men på det nye får vi en versjon der den akustiske gitaren til sønnen og bandmedlem Tommy Granlund er fremtreden.
– Teksten grenser mot å være banal. Men det er noe her. Et enkelt, men allmengyldig budskap. Vi skapte magi her, kanskje en fremtidig klassiker fra Granlund.
(Redigert: Det lå ikke noe negativt i bruken av ordet banal her.)
Svend Berg. Øvrige musikere er som alltid Jan Arild Moe på herlig ståbass, Roar Vangen på alt som er av instrumenter sånn omtrent, Trond selv på akustisk gitar og Erland Dahlen på trommer. Gjermund Kolltveit spiller fele på et par låter. Bjarne Ormestad spiller trommer på «Se i nåde». Så fikk de med Svend Berg:
– Svend er én av mine favoritter når det gjelder norske tekster. Dessverre så skjedde det saker i Svends liv som gjorde at han mistet gnisten, men vi dro ham i hvert fall opp i Roars studio for å legge på slide og mandolin på det meste vi jobbet med. Og det var mye!
Hør Svend Berg og resten av bandet bandet i «Se i nåde». Magi.
Granlunds Blues. Trond forteller at prosjektet egentlig er et dobbeltalbum. Prosjektet har han kalt Granlunds blues. Kanskje blir det tittelen på neste album med resten av sangene fra prosjektet. Noen sier at sangene ikke er ordentlig blues. Kanskje ikke, men det er Granlunds blues.
Terje Norum. Jeg forteller at jeg er svært glad i albumet Skogslusken (2020), der han sammen med Terje Norum og flere musikere gjør Norums melodier til tekster av Hans Børli. Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt.
– Terje har forresten skrevet melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for. Tittelen sier en hel del, men teksten handler om at livet har både lyse og tunge sider. Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!
Tobias. Livets tunge sider har Trond og familien fått oppleve nok av. For vel ett år siden døde Tronds barnebarn Tobias, 20 år gammel. Slikt setter sine spor, også på dette albumet. To av sangene ble spilt inn med fortvilelse i stemmen få dager etter dødsfallet, og den fine, korte introen til «Bestevenner» som Tronds sønn Tommy har laget og spiller på nylongitar, har fått navnet «Tobias».
Trond i arbeidsstua. Foto: Tormod Reiersen
Fra popstjerne til country. Jeg måtte innom gamle dager i 1980-årene da Trond var popstjerne, og han oppdager raskt nok at jeg ikke har oversikt over alt han har gjort. Joda, «Girl 16» og noen av albumene kjenner jeg, og jeg husker ham som deltaker i Melodi Grand Prix med sangen «Lisa», en sang til datteren, antar jeg. Trond forteller at de hadde gratis frisør, Marius Müller og ham. Begge hadde krøller fra permanent, og folk trodde de var brødre.
– Så mot slutten av 1980-årene ble jeg plutselig mer interessert i countrymusikk. Jeg lærte meg 20 Hank Williams-sanger og ringte Gamla for å høre om de ville booke meg. Det har vi nok ikke råd til, svarte de. Ikke det, sa jeg, og foreslo en fjerdedel av honoraret jeg kunne få som popartist. Jeg fikk jobben.
– Jeg forelska meg fullstendig i country, eller rootsmusikk om du vil. Men ikke alle var begeistret. Noen kom på scenen når jeg spilte, og ville ha den ekte Trond Granlund. Jeg bare ga meg ut for å være Trond Granlund, mente de. ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“, sang Kris Kristofferson. Jeg føler meg fri og privilegert når jeg har nok penger til å leve og kan glede medmusikanter og publikum, enten jeg spiller på et passe fullsatt Olsen På Bryn eller på et hjem for eldre. Nå kan du gjerne kalle musikken min Americana ispedd norsk folkemusikk og skillingsviser.
Best i motlys. Jeg er svært begeistret for albumet Best i motlys ga ut i fjor. På albumet møter vi Trond Granlund, Bjørn Sundquist, Johan Berggren, Yngve Kveine og Trøgstad Musikkompani.
– Yngve er primus motor og har skrevet tekstene. Johan stod bak musikken. De skjenket meg sanger som passer meg godt, og det koster meg lite å synge dem. Releasekonserten på Torshov er et veldig fint minne. Det blir nok mer Best i motlys framover.
Men vi må tilbake til den nye plata. Du kan ha hørt noen av sangene før med andre. Som «Sång till friheten» av Silvio Rodriguez Dominique og Bjørn Afzelius. Legg merke til perkusjonen til Erland Dahlen som løfter denne låten.
«Holde seg skjerpa» er Ingvar Hovlands oversettelse av Tyler Childers gromme «Nose On The Grindstone». Jeg hadde ikke noe forhold til originalversjonen, og det kan være like greit. En flott, feledrevet låt i Tronds versjon. Nesten helt til slutt får vi fine «Fjellhamarælva», elva ligger ikke langt fra Tronds bosted på Lørenskog. Melodien går til «Carry Me Back To Old Virginny» av James Bland med norsk tekst av Finn Evensen. Nokså dyster og fortvilet, men tar en musikalsk u-sving mot slutten.
Roar Vangen har skrevet to av sangene. «Svein» er en litt raskere bluesa låt, som er svært morsom å høre på. Albumet avsluttes med vakre «Men så kom snøen» med den finurlige formuleringen ”Så falt snøen som skulle falt i fjor“. Perfekt punktum for albumet.
Jeg har ikke noe å utsette på albumet. Dette albumet kunne knapt vært bedre, eller høres bedre ut. Det ville gått fem eller seks øyner på terningen om jeg fortsatt drev med slikt. Viktigere er det at jeg etter en snau uke begynner å bli veldig glad i disse sangene, også de sangene jeg ikke hadde hørt før.
Men det er jo en sang og versjon som sammen med «Bestevenner» treffer meg ekstra godt. «Dar Kjem Dampen» med Ivar Medaas har alltid stått høyt i kurs, og det er ikke lenge siden jeg hørte sangen to ganger i strekk på YouTube. En styrke med Tronds versjoner er at han tar seg god tid. Her får vi seks nydelige minutter. Gjermund Kolltveit krydrer litt ekstra med fela si på denne. Vi lar Trond få nesten siste ord:
– Noen sanger bare må jeg spille. Da jeg nylig hørte «Dar kjem dampen» på radio, skjønte jeg straks at dette var en slik sang. Jeg snakket nettopp med musikkjournalisten Arvid Skancke-Knutsen. Han er også glad i denne. Du tenker kanskje ikke på det, men jeg synger den på Medaas’ dialekt. Det passer ikke med Oslos østkant her. Ja, denne er nok mørkere enn originalen. Denne også.
”Å detta var surjelæ illt“. Og magisk. Mer magi følger på neste album. Jeg tyvlyttet til en svært rolig, nær trist versjon av Lillebjørn Nilsens «Bysommer». Granlunds blues.
Gubberock 