Ned den store, lange gata med Thåstrøm

Thåstöm i Oslo Spektrum 14. mars 2025

“Sandra sjöng Maria Magdalena
Det passar alltid så perfekt här»

Dette er min tredje konsert med Thåström. Min første var for mindre enn bare tre år siden. Samme sted. Oslo Spektrum. Fantastisk. Så dette måtte jeg bare få med meg. Siden sist hadde Thåström gitt ut det mer enn solide Somliga av oss (2024) og som ventet ble det fem sterke låter derfra. Joda, jeg skulle gjerne hatt enda et par stykker. Jeg går ikke på Thåström-konsert for utelukkende å få gamle sanger. Mange av høydepunktene er nemlig fra senere års album. Selv sanger som man ikke likte så godt da de ble gitt ut rister Thåström stjernestøv over. I går eksemplifisert med en fin «Papperstunna väggor» og en enda bedre «Sødra korset». I natt har sanger kvernet i hodet mitt. Bruker tid til å fordøye kvelden. Thåström og det seks manns store bandet leverte fantastisk igjen:

Det hadde bygd seg opp. Magisk oändligt. En glimrende «Körkarlen» som jeg ikke trodde jeg likte. Før i går. Vi hadde bevæpnet oss med vinger. Med vingar. Med vingar. Jeg elsker den sangen. Egentlig ville jeg bare lukke øynene og fly over taket. La musikken gjøre jobben. Dundre gjennom kropp og sjel. Men da kunne jeg gå glipp av mye. Lys. Bevegelser. «Sandra sjöng Maria Magdalena». Thåström hadde startet til introen. Med sin fremtoning tatt ut av en Astrid Lindgren- bok, alv, hadde han tatt først tatt sangen inn under huden. Du ser hvordan han konsentrerer seg. Rører på seg. Så skal sangen ut igjen. Han tar oss med ned Den Stora Långa Gatan. Den er som en film. En film av Fellini. Eller noen andre. Bergman. Filmer jeg så da jeg trodde jeg skulle være intellektuell. Filmer av den typen jeg aldri forsto noe av, selvsagt, men som likevel sendte meg inn til et forunderlig sted der det var godt å være. Bare at i denne filmen jeg er i nå flimrer lysene i flere farger, trommene jager, gitarene og fela snerrer. Magnifikt. Och Sandra Sjöng Maria Magdalena. Vi pratade om städerna vi bott i/Om städerna vi inte bott i… Eller är det dom onda presidenterna han förbannar.

”I hans trädgård faller äpplen idag// I hans trädgård rasar rosenblad av”: Og litt seinere kan Thåström fortelle at det er ingen som synger blues som Jeffrey Lee Pearce. For en versjon! Vi får gode versjoner på rekke og rad. Om noen begynner litt rolig, bygger de seg noen ganger så sakte opp at du nesten ikke merker det, før du står og dirrer i et herlig inferno av lyd og lys – Alltid va på väg! l siste ekstranummer har publikum tatt Thåströms rolle. Før «Alla vill till himlen» står de der og danser sangen inn under huden før den skal synges og danses ut igjen.

Joda, det ble mye. To timer og et kvarter. En halvtime mer enn forventet. Rått, stygt og godt med «Centralmassivet» og «Old Point Bar». Nærmere allsang på «Sönder Boulevard» og «Kort biografi med litet testamente».

”Jag såg The Clash på stora hotellet i Örebro//Sen blev det aldrig bättre än så“. Joda. Nordens rockekonge i går. Thåström altså!

Och Sandra sjöng Maria Magdalena…

Tre nye, norske pop-perler

Gubberock har vandret i popens verden denne lørdags morgenen. Først en tur til popverkstedet til Haakon Ellingsen, så en tur innom leiligheten til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart og til slutt inn i Johnny Hides verden.

Haakon Ellingsen: Why Act As Love Doesn’t Exist (album 2025)

Kona er kjørt til jobb, kaffen er satt på, og jeg tror det er fyr på peisen, omtrent. Da er det tid for besøk til Haakon Ellingsens pop-verksted, et lunt og hyggelig sted jeg har besøkt noen ganger de siste årene. Her tryller veteranen Haakon fram den ene melodien finere enn andre med musikk inspirert av band og folk som Beach Boys, Ron Sexsmith, The Beatles og mange andre.

Foto: Henriette Nilsson

Haakon har denne gangen en egen sang som er tilegnet de musikalske forbildene i «The Everlasting Everly». Veldig fin. Veldig fin er også åpningslåten «Jump For Joy (Eldorado)» der John og Paul gjør en gjestevisitt. Teksten tar trolig utgangspunkt i Haakons egen barndom og hans eget barn. Ser du mer glede enn hos et barn som hopper i sofaen? Selv er du litt redd for at sofaen ikke skal tåle dette, men du har ikke hjertet til å stoppe leken. «Why Act As Love Doesn’t Excist?» som også er tittelen på det nye albumet som sangen er hentet fra. Til slutt i sangen er lite utdrag fra Edgar Allan Poes dikt «Elsorado».

Noen som oppfører seg som om kjærlighet ikke eksisterer er Putin og Trump. De får passet sitt påskrevet i «Letter To The Tsar». Flere av sangene er påvirket av verdenssituasjonen på den ene eller andre måten. Musikalsk er dette ei herlig gryte med fine melodier, Haakons instrumenter som irsk bouzouki, oud, chilensk charango, ukulele, indisk harmonium, fado-gitar, banjo og kalimba. Ikke spør meg hva alt er for noe. Men det låter spennende. Som vanlig med album fra Haakon Ellingsen har Kyrre Fritzner produsert, og Lars Lundvall fra deLillos bidrar også.

Et litt dystert bakteppe, men musikalsk og i flere av tekstene er det gjemt små og store gleder. Se etter blomstene. «Guess I’m Happy Now» kan fort bli et nytt munnhell her i gården. Er du ikke i bedre humør når sistelåten «Lullaby For My Butterfly» toner ut, er det ikke Haakons skyld. Nydelig!

Sweetheart: Nothing Lasts Forever – Live From A Living Room (album 2025)

Etter besøket i Haakons popverksted blir jeg med hjem i stua til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart, «verdens tristeste rockband». Pop, rock eller Americana? Hvem bryr seg? Sammen med låtskriver og vokalist John Arne Gundersen har hun rigget seg til for å gjøre noen av gruppas beste sanger for rundt 20 personer. Lavmælt, vakre vokalharmonier. På det beste magisk.

Foto: Nikolai Grasaasen

På duoens siste plate bidrar trompetisten Nils Petter Molvær på flere av låtene, og jammen får jeg øye på ham borte ved kjøkkenbenken. Håpet stiger, og til tross for at de ikke har øvd sammen, bidrar Molvær på de fire første sangene som presenteres for publikum. Og om sanger som «In The Falling Rain» og «Like A Shadows In The Night» ikke var fine nok fra før, drysser Molvær mer stjernestøv over dem. For meg er de fire sporene med Molværs bidrag aller mest nødvendig, men du gjør lurt i å sitte konserten ut, for også de fem siste sporene til slutt er, ja, magiske. Film på YouTube!

Og deretter kan du dra hjem og høre de to albumene og EP-en om igjen. Strålende musikk!

Johnny Hide: People Are Beautiful (album 2025)

Johnny Hide var aktiv med musikk i mange år, men forteller at den siste lufta gikk ut av ham med det tredje albumet med gruppa Number Seven Deli i 2012. Samtidig sluttet han som bartender på det nå nedlagte, men akk så legendariske konsertstedet Mono i Oslo. I 2019 førte triste omstendigheter til at han igjen vendte seg mot musikken.

Pressebilde

Nå foreligger det nye albumet People Are Beautiful. Med seg har han musikerne fra Number Seven Deli, og Rune Berg er medprodusent. Melodisk og stemningsmessig synes jeg det er likhetspunkter med Haakon Ellingsen. På samme måte som hos Ellingsen er dette musikk som skal spre glede og håp i en ellers til tider mistrøstig verden der mange av oss er smånervøse hver morgen når vi slår på nyhetene.

Plata åpner med en nydelig «Whenever You’re In Doubt» Vi svever videre med like fine «For The Best». Mang en «A Gentle Word Softly Spoken» her, men sangen med akkurat den tittelen er blitt en liten favoritt her i gården. Melodi, vokal, gitarer. Trommer! Perfekt. Albumet holder nesten samme fine, positive nivå hele veien. Jeg ser for meg en biltur i en cabriolet, vind i året – nei, det kan umulig være meg – og det er fint å leve.

I dag lar jeg det være med et «dette er fint!»

Jason Isbell reiser alene

Jason Isbell: Foxes In The Snow (album 2025)

Foto til høyre: Tormod Reiersen

”It’s time to be brave“, synger Jason Isbell på «Open And Close», det som kanskje er beste spor på Foxes In The Snow, hans nye album. Yes, indeed.

Han har gitt meg noen gåsehudøyeblikk på konsert, Jason Isbell. Både med band og helt alene med gitar og en hjerteskjærende sang og vokal. Forrige album med Jason Isbell, «Weathervanes» (2023), avsluttet med to lange sanger der han og bandet Unit 400 malte med bred pensel med gitarer, orgel og trommer. Nå går Jason Isbell til den motsatte ytterligheten. For første gang helt alene med sin glitrende Martin akustiske gitar på et helt album. Nydelig, nært.

Helt nye sanger. Isbell samler ikke opp låter over tid slik eksempelvis kompisen Patterson Hood gjorde for sitt nye soloalbum. Albumene skal uttrykke hvor han er i livet. Ikke slik å forstå at alle er 100 prosent selvbiografiske, men likevel, som så ofte før, inspirert av hendelser i eget liv.

–Jeg synger de gamle kjærlighetssangene om ekskona Amanda Shires, sa Isbell før konsertene i Oslo i fjor høst. Kanskje betyr de ikke det samme for ham lenger, men sangene skal leve etter at han er død, forteller Isbell i et nytt intervju med det britiske musikkmagasinet Uncut. Så synger han da også ”I’m sorry the love songs all mean different things today“ i sangen «Gravelweed» på hans nye album, Foxes In The Snow. Også andre sanger som sangen med de nydelige overgangene – og i en tidlig utgave av denne omtalen nevnt blant albumets svakeste sanger – «Good While It Lasted», er det naturlig å tolke i lys av hendelser i Isbells liv. Ifølge Isbell er «Eileen» en oppbruddsang, med navnet til en han møtte og et refreng han hadde hatt i hodet en stund, uten at den spesifikt handler om noen eller noe om man skal tro låtskriveren selv. Sangen med den flotte tittelen «Wind Behind The Rain» avslutter plata og er laget på bestilling fra forloveren til Jasons lillebror for bryllupet. Joda, sangene kommer fra ulike steder. Jason skriver sanger om sitt liv, om våre liv.

Stemmen og gitaren. Jeg liker Jason Isbell når han sparker fra med gitaren og bandet sitt, gjerne med en hudløs låt alene med gitaren innimellom som kontrast. Men ei hel plate solo kan være et krevende format for både lytteren og artisten. Første sang begynner til og med helt a capella. Jason har stemmen. Han er selvlært på gitar, nær undervurdert som elektrisk gitarist. Han har studert storheter som Nick Drake, Joni Mitchell og Paul Simon når det gjelder akustisk gitarspill. Gitarlyden hans er fyldig, og han kan virkelig spille. Stilen er aldri så lite saktegående bluegrass. Dette låter nydelig, og tekstene holder som vanlig toppklasse. Holder melodiene, holder sangene?

Toppkarakterer hos andre. Fin som bakgrunnsmusikk, fortalte niesa da hun spilte kort sammen med dattera mi. 5/5 i Mojo og 9/10 i Uncut og best siden det store kunstneriske gjennombruddet Southeastern (2014)? Vel, jeg har hatt veldig stor glede av de påfølgende albumene med eller uten 400 Unit i navnet.

Foto: Tormod Reiersen

Også Gubberock nærmer seg toppkarakteren. Jeg har spilt dette albumet mye siden jeg fikk ei lenke til det for et par uker siden. Låtene vokser, men jeg vil nok foreløpig gå ned et lite hakk på karakterskalaen sammenliknet med Uncut og Mojo. Sangene jobber seg fortsatt innover i sjelen min, så betrakt dette som en løypemelding. Jeg hadde gledet meg til å sitte med LP-en og med tekstene foran meg, nyte gitarspillet og Jasons stemme, mens han gradvis rydder all tvil av veie og lar meg innse at Mojo og Uncut har helt rett. Og etter første analoge gjennomspilling, er det ikke tvil om at plata kommer nærmere, er varmere, klarere. Det er vanskelig å argumentere mot sanger som «Eileen», «Gravelweed» og nydelige «Open And Close». Den lystelige tittellåten kan være om alt han elsker ved dattera med en klassisk Isbellsk vending som ”Where she’s heard me sing the words that can’t be said“. Midtpartiet av plata er best, mente jeg lenge. Kanskje, sier jeg nå, for «True Believer» er nest siste låt, og av de jeg begynner å virkelig få ørene opp for. Jason Isbell reiser seg gang på gang. Både med låter du trodde ikke var noe tess, og i livet. Også den andre låten «Ride To Robert’s» – trolig om starten på et forhold – er en typisk vokser. Første sangen «Bury Me» tok et langt steg oppover da LP-en krøp ut av høyttalerne.

Denne plata skiller seg uansett såpass mye fra forgjengeren at det er enkelt å si at vi trenger den. Jeg vil også tro den er viktig for den kunstneriske utviklingen til en av de virkelig store artistene i Gubberocks verden.

Dette er intimt og nært. Lite overflødig. Det er få som behersker dette formatet så godt som Jason Isbell. Det er egentlig et godt tegn at jeg holder igjen toppkarakteren samtidig som plata vokser. På scenen presenteres disse sangene med historier mellom sangene. Det håper jeg vi får se i Norge også. Kanskje nye gåsehudøyeblikk?

En sterk femmer.

(Redigert)

”How does it feel?“

A Complete Unknown, en film om Bob Dylan, Regissør James Mangold. Timothée Chalamet spiller og synger som Bob Dylan, Edward Norton er Pete Seeger, Elle Fanning er Sylvie Russo, Monica Barbaro er Joan Baez, Boyd Holbrook er Johnny Cash og Scoot McNairy er Woody Guthrie.

Dylan og Joan Baez. Foto: Searchlight Pictures.

Og med denne oppramsingen av karakterer får du også et innblikk i hvem som er sentrale i den nye og allerede bredt omtalte filmen som følger Bob Dylan fra begynnelsen av 1960-årene og fram til hans berømte/beryktede konsert på Newport Folk Festival i 1965 der han tente på alle de elektriske pluggene. Resten er historie som det heter. Den betydningsfulle visesangeren ble rockestjerne.

Nei, jeg skal egentlig ikke dvele så mye ved handlingen. Sannheten er at jeg satt som fjetret de mer enn to timene filmen varte. Ofte med en tåre i øyekroken, en tåre jeg ikke helt kan forklare. ”How does it feel?“. Jeg vet virkelig ikke. Skuespillerne kom så nær oss. Nei, karakterene de spilte kom nær oss. Det gnistrer mellom dem. Musikken, bildene, lyssettingen. Lyden. Se den på kino. Nå har ikke jeg greie på film, men alt gikk rett hjem hos meg. Og så kommer jeg ikke unna sangene og artisten. Jeg blir aldri ferdig med Dylan. Jeg forstår ham aldri ferdig. Jeg spilte nylig 27 CD-er fra Bob Dylans 74-turné med The Band. Kanskje økte forståelsen min med én millimeter. Og kanskje ga filmen meg en millimeter til. Men forstå? «How does it feel?».

Dylan og Suze. Foto: Searchlight Pictures.

Man kan alltid lure på hva som er sant og hva som er forstørret i en slik film. Jeg har lest en del om Dylan, men glemmer fort. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen er at Pete Seeger spilte en større rolle i Dylans tidlige karriere enn hva jeg var klar over. At Woody Guthries inspirerte Dylan er godt kjent, og filmen dveler en del ved Dylans sykehusbesøk. Jeg synes også forholdet mellom Dylan, Joan Baez og Dylans kjæreste Suze Rotolo kommer sterkt fram, og aldri sterkere enn når Dylan og Baez synger «It Ain’t Me Babe» på Newport Folk Festival mens Suzie ser på. Noen har sagt at filmen fremstiller drittsekken Bob Dylan. Mulig det, men mindre enn forventet. Dylan kjæreste Suze Rotolo heter av en eller annen grunn Sylvie Rosso i filmen, det skal muligens gi et inntrykk av at alt ikke er fakta, men at sannheten heller kommer frem gjennom helheten.

Synes det var interessant å se filmen omtrent samtidig med serien om Harald og Sonja. Begge gir et godt tidsbilde fra omtrent samme tida, er flott filmet. To helt ulike miljøer, eller var det egentlig det? Litt paradoksalt at filmen har 9-årsgrense mens serien om Sonja og Harald har 13-årsgrense. Kanskje ble det røykt enda mer i serien, og kanskje var Kong Olavs bannskap verre enn bannskapen til Dylan og hans venner? Men selv om det ble røykt en del i Dylan-filmen og en del nok skulle være steine, var det få tegn til illegale rusmidler i filmen. Slik blir den mer familievennlig. Uansett, like greit, nei, bedre.

Nei, jeg savnet ingen ting. Kanskje er ikke lenger Dylan a complete unknown. Mytene om ham er kanskje litt overdrevne. Men alt er ikke myter. For en skapertrang. Natt og dag. Hvor tok han alt fra, ja, hvor tar han fortsatt alt fra? Musikken. Tekstene. ”How does it feel?“!

Foto: Searchlight Pictures.

Redigert.