Gubberock

Snart 75 år gamle Trond Granlund er aktuell med albumet Livet er så mye. Det slippes fredag 14. februar. Da jeg synes det er vanskelig å skrive både et intervju og en albumomtale, velger jeg å gjøre begge deler på en gang.

– Denna får ligge. Det er ikke noe magi her, og den er for lik originalen.

Magi. Men magi finner du mye av på Trond Granlunds nye album, Livet er så mye. Trond Granlund har invitert meg inn i arbeidsstua hjemme hos ham på Lørenskog for å vise meg hvordan han jobber. Jeg ser bøker og plater. Noen bøker av ham selv, noen av og om andre. Bob Dylan, Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Leonard Cohen, Paul Simon, Tom Waits og mange andre. Jeg ser bilder på veggen. Tom Lund og Trond.

Trond lar meg høre sanger han ikke har gitt ut og flere versjoner av sanger han jobber med sammen med sin medprodusent, tekniker og alltid medsammensvorne Roar Vangen. Her er det bare jeg og min gitar, sier Trond. Det låter fint. Men med bass blir den nok enda bedre, så kommer gitaren og låten nærmer seg ferdig. Kanskje legges det på litt krydder til her og der. Sånn sitter Trond og vurderer. Ikke for lite, men heller ikke for mye. Magien kan ligge i detaljene. Men den ligger også i Tronds stemme.

– Noe endret seg med albumet Sanger jeg lærte av faren min (2010). Det er egentlig et album jeg gjorde mest for min egen skyld. Men det treffer noe hos folk. Samtidig begynte jeg nok å dra større og større fordel av mye levd liv som gjenspeiler seg i stemmen. Noen vil si mer sjel og troverdighet. Jeg treffer noe hos folk. Noe udefinerbart. Det er også positivt for kreativiteten min at jeg sluttet å drikke alkohol i 2013. Livet på veien var nok vel hardt en stund.

Johnny Cash. Vi er flere som sammenlikner Trond Granlund med Johnny Cash. Johnny Cash gjorde ikke så mange egne sanger de seinere årene, men sangene han sang hadde ofte denne magien. Johnny Cash gjorde ikke bare sangene til sine, han lot originalene leve godt videre på egenhånd. Trond har mye av det samme. For snart tre år siden ga han ut albumet Sanger jeg lærte av Jokke, et album som utvidet publikumet hans. Ja, også publikumet til Jokke. Trond forteller at han for tretti år siden tok kontakt med Joachim Nielsen for å høre om han ville synge duett med ham på Trond Ingebretsens «Vaterlands bru». Jokke pleide å si nei til slike henvendelser, men for Trond gjorde han et unntak. De fant hverandre de to østkanttrubadurene.

Jokke. På Livet er så mye gjør Trond en versjon av én av både hans og mine favorittlåter med Jokke. Av en eller annen grunn hadde den ikke funnet veien til Jokkeplata. En venn minnet Trond på sangen etter releasekonserten for Jokke-albumet. Sangen følger Jokke og en kamerat gjennom oppturer og nesten frem til den endelige nedturen. Den er på et plan hyllest til et vennskap, på et annet plan trist, sår og vond. Kanskje var det bra at Trond lot sangen hvile litt lenger enn de øvrige Jokke-sangene. Denne versjonen har nemlig blitt noe helt spesielt fint. Den varer over seks minutter, ikke et sekund for mye. Trond tenker på en gammel venn som det også gikk galt med når han synger denne sangen.

Se i nåde. Én av de fineste sangene på det nye albumet er den nær religiøse «Se i nåde» av Kim Therkildsen. Jeg får også høre den i en bluesversjon med munnspill som kanskje kan bli et bonusspor på neste album. Men på det nye får vi en versjon der den akustiske gitaren til sønnen og bandmedlem Tommy Granlund er fremtreden.

– Teksten grenser mot å være banal. Men det er noe her. Et enkelt, men allmengyldig budskap. Vi skapte magi her, kanskje en fremtidig klassiker fra Granlund.

(Redigert: Det lå ikke noe negativt i bruken av ordet banal her.)

Svend Berg. Øvrige musikere er som alltid Jan Arild Moe på herlig ståbass, Roar Vangen på alt som er av instrumenter sånn omtrent, Trond selv på akustisk gitar og Erland Dahlen på trommer. Gjermund Kolltveit spiller fele på et par låter. Bjarne Ormestad spiller trommer på «Se i nåde». Så fikk de med Svend Berg:

– Svend er én av mine favoritter når det gjelder norske tekster. Dessverre så skjedde det saker i Svends liv som gjorde at han mistet gnisten, men vi dro ham i hvert fall opp i Roars studio for å legge på slide og mandolin på det meste vi jobbet med. Og det var mye!

Hør Svend Berg og resten av bandet bandet i «Se i nåde». Magi.

Granlunds Blues. Trond forteller at prosjektet egentlig er et dobbeltalbum. Prosjektet har han kalt Granlunds blues. Kanskje blir det tittelen på neste album med resten av sangene fra prosjektet. Noen sier at sangene ikke er ordentlig blues. Kanskje ikke, men det er Granlunds blues.

Terje Norum. Jeg forteller at jeg er svært glad i albumet Skogslusken (2020), der han sammen med Terje Norum og flere musikere gjør Norums melodier til tekster av Hans Børli. Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt.

– Terje har forresten skrevet melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for. Tittelen sier en hel del, men teksten handler om at livet har både lyse og tunge sider. Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!

Tobias. Livets tunge sider har Trond og familien fått oppleve nok av. For vel ett år siden døde Tronds barnebarn Tobias, 20 år gammel. Slikt setter sine spor, også på dette albumet. To av sangene ble spilt inn med fortvilelse i stemmen få dager etter dødsfallet, og den fine, korte introen til «Bestevenner» som Tronds sønn Tommy har laget og spiller på nylongitar, har fått navnet «Tobias».

Fra popstjerne til country. Jeg måtte innom gamle dager i 1980-årene da Trond var popstjerne, og han oppdager raskt nok at jeg ikke har oversikt over alt han har gjort. Joda, «Girl 16» og noen av albumene kjenner jeg, og jeg husker ham som deltaker i Melodi Grand Prix med sangen «Lisa», en sang til datteren, antar jeg. Trond forteller at de hadde gratis frisør, Marius Müller og ham. Begge hadde krøller fra permanent, og folk trodde de var brødre.

– Så mot slutten av 1980-årene ble jeg plutselig mer interessert i countrymusikk. Jeg lærte meg 20 Hank Williams-sanger og ringte Gamla for å høre om de ville booke meg. Det har vi nok ikke råd til, svarte de. Ikke det, sa jeg, og foreslo en fjerdedel av honoraret jeg kunne få som popartist. Jeg fikk jobben.

– Jeg forelska meg fullstendig i country, eller rootsmusikk om du vil. Men ikke alle var begeistret. Noen kom på scenen når jeg spilte, og ville ha den ekte Trond Granlund. Jeg bare ga meg ut for å være Trond Granlund, mente de. ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“, sang Kris Kristofferson. Jeg føler meg fri og privilegert når jeg har nok penger til å leve og kan glede medmusikanter og publikum, enten jeg spiller på et passe fullsatt Olsen På Bryn eller på et hjem for eldre. Nå kan du gjerne kalle musikken min Americana ispedd norsk folkemusikk og skillingsviser.

Best i motlys. Jeg er svært begeistret for albumet Best i motlys ga ut i fjor. På albumet møter vi Trond Granlund, Bjørn Sundquist, Johan Berggren, Yngve Kveine og Trøgstad Musikkompani.

– Yngve er primus motor og har skrevet tekstene. Johan stod bak musikken. De skjenket meg sanger som passer meg godt, og det koster meg lite å synge dem. Releasekonserten på Torshov er et veldig fint minne. Det blir nok mer Best i motlys framover.

Men vi må tilbake til den nye plata. Du kan ha hørt noen av sangene før med andre. Som «Sång till friheten» av Silvio Rodriguez Dominique og Bjørn Afzelius. Legg merke til perkusjonen til Erland Dahlen som løfter denne låten.

«Holde seg skjerpa» er Ingvar Hovlands oversettelse av Tyler Childers gromme «Nose On The Grindstone». Jeg hadde ikke noe forhold til originalversjonen, og det kan være like greit. En flott, feledrevet låt i Tronds versjon. Nesten helt til slutt får vi fine «Fjellhamarælva», elva ligger ikke langt fra Tronds bosted på Lørenskog. Melodien går til «Carry Me Back To Old Virginny» av James Bland med norsk tekst av Finn Evensen. Nokså dyster og fortvilet, men tar en musikalsk u-sving mot slutten.

Roar Vangen har skrevet to av sangene. «Svein» er en litt raskere bluesa låt, som er svært morsom å høre på. Albumet avsluttes med vakre «Men så kom snøen» med den finurlige formuleringen ”Så falt snøen som skulle falt i fjor“. Perfekt punktum for albumet.

Jeg har ikke noe å utsette på albumet. Dette albumet kunne knapt vært bedre, eller høres bedre ut. Det ville gått fem eller seks øyner på terningen om jeg fortsatt drev med slikt. Viktigere er det at jeg etter en snau uke begynner å bli veldig glad i disse sangene, også de sangene jeg ikke hadde hørt før.

Men det er jo en sang og versjon som sammen med «Bestevenner» treffer meg ekstra godt. «Dar Kjem Dampen» med Ivar Medaas har alltid stått høyt i kurs, og det er ikke lenge siden jeg hørte sangen to ganger i strekk på YouTube. En styrke med Tronds versjoner er at han tar seg god tid. Her får vi seks nydelige minutter. Gjermund Kolltveit krydrer litt ekstra med fela si på denne. Vi lar Trond få nesten siste ord:

– Noen sanger bare må jeg spille. Da jeg nylig hørte «Dar kjem dampen» på radio, skjønte jeg straks at dette var en slik sang. Jeg snakket nettopp med musikkjournalisten Arvid Skancke-Knutsen. Han er også glad i denne. Du tenker kanskje ikke på det, men jeg synger den på Medaas’ dialekt. Det passer ikke med Oslos østkant her. Ja, denne er nok mørkere enn originalen. Denne også.

”Å detta var surjelæ illt“. Og magisk. Mer magi følger på neste album. Jeg tyvlyttet til en svært rolig, nær trist versjon av Lillebjørn Nilsens «Bysommer». Granlunds blues.