Ditt fravær er mørke og Dødens spilleliste

Jón Kalman Stefánsson: Ditt fravær er mørke (roman 2021).

”Gudrídurs hjerte banker så hardt da Pétur kommer inn og sjarmerer alle med sin iver og sitt nærvær, at hun frykter at det kan høres over høye fjellvidder og hele veien hjem til Uppsalor, hjem til Gísli. Som det absolutt ikke må.“

En Facebook-venn proklamerte at han aldri leste bøker som ikke forteller historier fra virkeligheten. Det er kun som tidtrøyte å regne. Han kan lese denne boka. Den forteller kanskje ikke historier fra virkeligheten, men den forteller historier som er like sanne som virkeligheten. Bare på en annen måte. Andre vinkler. Viser oss at det vi ikke forstår, gjør verden større. Slik stor kunst kan.

Spillelisten. Den hadde ligget og godtgjort seg siden i fjor sommer, romanen Ditt fravær er mørke av Jón Kalman Stefánsson fra 2021. Da kjøpte jeg inn og leste flere bøker av den islandske forfatteren, der trilogien Gutten rager aller høyest til nå. Lasse Karlsen i det smått fantastiske Østfoldbandet Utan Dom. anbefalte. Nå faller flere brikker på plass. Utan Dom. spiller tristesser i dødens tempo, har Karlsen fortalt. Dødens spilleliste følger romanen Ditt fravær er mørke, se lenke nederst i denne artikkelen. Alle sangene i spillelisten har sin funksjon i romanen. Mange fantastiske sanger, flere jeg ikke har hørt. En imponerende spennvidde, kan min ganske så musikk-kyndige sønn fortelle meg. Jeg nevner for meg kjente artister som som Bob Dylan, Nick Cave, Tom Waits, Nina Simone, The Beatles, David Bowie, Edit Piaf, Eric Satie, Chet Baker, Bruce Springsteen og The Cure.

På vei hjem fra første del av påskeferien spiller vi den tre og en halvtimes lange spillelisten, sønnen min og jeg, og på den måten blir vi litt like to av hovedrolleinnehaverne i boka. Han kjenner alle sangene jeg kjenner til, men har kjennskap til flere. Jeg blir litt imponert, men han skynder seg å fortelle at han ikke kjenner til de norske amerikanagreiene mine. Duke Ellington & John Coltrane med «In A Sentimental Mood», jo den hører han på nesten hver dag når han studerer, en spesiell stemning. Men også han får noen nye oppdagelser, som islandsk rap. Det er i det hele tatt fint også for meg å få gamle klassikere spede ut med nye oppdagelser. Joda, jeg har en CD med Damien Rice, men må trekke fram hans «It Takes A Lot To Know A Man» spesielt. Storslagen! En fin biltur.

Sangene er aldri i veien for romanen. Nei, de forsterker romanen som romanen forsterker sangene. Viser hvor geniale de er, mye av det de forteller om selve livet. Non, je ne regrette rien, jeg angrer intet. ”Men vi legger ikke til noen låt av Bee Gees på Dødens spilleliste. Vi er da ingen kjeltringer.“ Jeg hører sjelden spillelister, nå gjør jeg et unntak. Hører «Broken Bicycles“ med Tom Waits:

”Somehow I forget every time;
These things you’ve given me
They always will stay
They’re broken… but I’ll never throw them away“

Selv om musikken ligger og dirrer over og under i denne roman som også huser musikere – en far og hans sønn kommuniserer nesten bare gjennom musikken – så er den så mye, mye mer. En stort anlagt slektskrønike over omtrent fire generasjoner. I begynnelsen virker romanen over 540 sider – slukt i løpet av to dager – å inneholde fascinerende, løsrevne historier. Vi hopper fram og tilbake i tid, tilbake til 1800-tallet og helt fram til koronaen. Etter hvert blir forbindelsen mellom generasjonene tydeligere. Mens boka springer fram og tilbake – det er som om tiden slutter å eksistere – blir vi gladere og gladere i karakterene. Vi heier på dem, vi heier på kjærligheten og lojaliteten. Vi dømmer ikke, vil bare at alle skal få det bra. Det får de selvfølgelig ikke når de svikter eller står sviktet igjen tilbake. Noen drukner i alkohol eller tar livet sitt. Også andre etterlater mørke. Romanen finner sted i et karrig landskap på Island. Menneskene, språket og romanens fortellerstil bærer preg av dette, ikke på den minimalistiske måten, snarere tvert i mot:

”Fire uker med heftige følelser, svik, ustyrlig lykke…Derfor flyktet hun“.

Eller som Billie Holiday synger:

”I’m a fool to hold you
Such a fool to hold you
To seek a kiss not mine alone
To share a kiss the Devil has known“

Kjærlighet og svik. Én av romanfigurene er ekspert på filosofen Søren Kierkegaard, og det er store spørsmål som bringes fram og diskuteres. Når livet gir deg to valg, kan begge valg være riktige og gale samtidig. Skal man velge sviket og den store kjærligheten, eller skal man svikte den store kjærligheten for dem man er glad i? Spørsmålet treffer de fire generasjonene hardt, og til tider damper Stefánnsons roman av uforløst og forløst kjærlighet og begjær der den ustyrlige kjønnsdriften fører karakterene til himmel og helvete, godt hjulpet av Gud og Djevelen, om ikke i samarbeid, men i noe som nesten likner på det. Kanskje en kamp mellom det gode og det onde, der det er umulig å velge det som bare er godt.

Ei fantastisk bok. Fortelleren lider av hukommelsestap og maner fram historiene godt hjulpet av en frafallen prest, nå bussjåfør. Er de levende eller døde? Er det selve Døden som forteller, siden vi får Dødens spilleliste? Ikke alle tråder blir nøstet opp. Igjen; Det vi ikke forstår, gjør verden større.

“Selvfølgelig er det mye som er uklart, mye som er ubesvart. Sånn må det bare være. Det vet du like godt som meg. Ellers har vi ingen grunn til å fortsette videre“

Sitater. Boka kryr av gode sitater, og om du mister tråden av og til, hjelpes du videre av et fremragende språk og, skal vi si, store og små ord for livet. Tone Myklebost må ha gjort en fremragende oversetterjobb; dette er en fryd å lese.

Til slutt får vi noe som nesten likner en lykkelig slutt. Så lykkelig som den kan bli, sånn omtrent. Ta sats, hopp inn i dette universet, du blir aldri helt den samme igjen etterpå:

”Dødens spilleliste er klar. Da er det ikke annet å gjøre enn å leve“.

Charles Wesley Godwin med korte øyeblikksbilder

Charles Wesley Godwin: Lonely Mountain Town (EP/album 2025)

Foto: Hjemmeside

Noe musikk går aldri av moten. Men hva vet jeg om mote? Vi starter på nytt: Noe musikk blir jeg aldri lei av, kan jeg alltid gå til, selv om appetitten eller kapasiteten til å sette meg inn i ny musikk ellers midlertidig skulle være begrenset. Den behagelige countrymusikken med substans, gode melodier og tekster. Artister som skriver ærlig fra eget liv, fra andres liv. Da er det ikke så viktig hvor mange countrysangere det skal til for å skifte en lyspære. Kanskje stusser du på ordet «behagelig» og får feil assosiasjoner. Det er dog mulig å lage behagelig musikk med substans, også innen countrymusikken.

Charles Wesley Godwin er en relativt fersk sanger og låtskriver fra West Virginia med et lite knippe album i beltet. Sist vi hørte fra Charles Wesley Godwin med ny musikk var det glimrende og ambisiøse dobbeltalbumet, Familiy Ties. Family Ties er et høyest personlig album som tilførte toppen av musikken som ble gitt ut i 2023. Etter Family Ties bare fortsatte Godwin å skrive sanger. Mange fra veien. Nå har Godwin gått til en slags annen ytterlighet ved å gi ut en EP med syv sanger som stort sett ikke tar utgangspunkt i ham selv eller familien hans, Lonely Mountain Town. Han kaller det EP, ja, men med sine 25 minutter er den like lang som enkelte LP-er som blir gitt ut. Det spiller liten rolle; dette er vakker musikk med noen øyeblikk fra menneskers liv. Den avsluttende «Hammer Down» er en cover av en sang av Jason Molina, og Godwin synger den sammen med Scott Avett. Akkurat det sporet er fint, men ikke av de som best passer inn på denne ellers enda mer lavmælte EP-en. De andre sangene har Godwin skrevet, alene eller sammen med andre.

Med seg har Godwin fått produsenten Al Torrence som også spiller mange av instrumentene på albumet. Nå er kanskje ikke synthesizer et instrument man forbinder med den gode countrymusikken, og kanskje er ikke Lonely Mountain Town reinspikka country, men Al Torrence klarer ved hjelp av delikate og forsiktige synther å tilføre flere av låtene en egen og flott atmosfære som forsterker sangenes særpreg snarere enn å gå i veien for dem.

Tittellåten fører deg inn i et musikalsk landskap det er godt å være. En melankolsk sang om en by som oppleves ensom uten den kjære ved sin side. En flott låt som er skrevet for en film. Den neste sangen «It’s The Little Things» har tekstmessig nesten litt for mye til felles med American Aquariums «Little Things», men her jeg sitter med kaffekoppen en tidlig søndags morgen hører jeg gjerne enda en sang om de små gledene der man eksplisitt trekker fram den første smaken av denne drikken om morgenen. Det er de små tingene som virkelig gjør livet verdt å leve. Charles Wesley Godwins melodi er i tråd med EP-ens grunntone mer – nå skriver jeg ordet igjen – «behagelig» enn American Aquariums.

«Dead To The Rights» er en praktfull sang som Godwin beskriver å være i nabolaget til Paul Simons «The Boxer». De øvrige sangene er like fine: Om sveiseren i «It’s Her Move» inspirert av en fisketur Godwin tok til Nord-New Mexico, den nydelige «Then I’m Gone» og «She Don’t Love Me anymore».

Jeg blir tregere og tregere til å skrive om musikken jeg hører. Denne EP-en har ligger i rotasjon i et par måneder og godgjort seg, den blir stadig bedre. Kanskje er 25 minutter lite. Man blir sittende å ønske seg mer. Men som Godwin synger: “It’s The Little Things“. Og jeg tar en kopp kaffe til.

Til bluegrasshimmelen med Alison Krauss

Alison Krauss & Union Station: Arcadia (album 2025)

Før Alison Krauss og Robert Plant var det Alison Krauss & Union Station og Coen-filmen Oh Brother, Were Art Thou? Nydelig bluegrass. Men allerede da hun medvirket til det soundtracket, hadde hun et drøyt tiår bak seg som soloartist og med Union Station. Samarbeidet med Robert Plant og produsenten T Bone Burnette bringer fram en mer rocka nerve hos Alison enn den litt mer lekne musikalske siden hun fremviser med Union Station på deres første album på 14 år.

Men det er da også flere likhetstrekk. Alison synger vakkert på gode sanger, og som i samarbeidet med Robert Plant har hun ledende vokal på omtrent halvparten – dvs. seks av ti i dette tilfellet – av sangene. På de øvrige fire er det her Russell Moore som sørger for at det blir en nær nødvendig kontrast til Alisons stemme og får den til å skinne enda sterkere, og det mener jeg kun positivt. Foruten Krauss på vokal og fele og Moore på vokal, gitar og mandolin består Union Station nå av selveste Jerry Douglas på mandolin og lapsteel, Ron Block på banjo og Barry Bales på bass.

Tekstmessig er plata på mange måter en forlengelse av Broken Ballads med Sarpsborgbandet The Shallow Riverbanks, nylig omtalt her i Gubberock. Vi skal til statene og vi skal tilbake i tid, og tekstene handler om bødler og andre ikke alltid trivelige saker. Låtskriverne er imidlertid av nyere dato og Alison Krauss’ bror er én av flere samtidige låtskrivere bak sangene på albumet.

Skal vi tro The Guardian, er «Richmond on the James» de døende ordene til en borgerkrigssoldat sunget av en en usentimental Krauss, mens banjoen driver sangen framover. Moore synger den litt tunge «Granite Mills», om kvinner og barn som i 1874 dør innestengt i en brennende fabrikk. Flere enkeltskjebner beskrives idet de dør. Kunne de vært reddet om man bare hadde fortalt dem sannheten? «The Hangman» bygger på et eldre dikt, men er likevel en høyest aktuell sang om å være tilskuer til det onde – ”an innocent bystander“? Ja, generelt fremstår sangene er både gamle og friske på en gang. Friskest tekstmessig er kanskje åpningslåten «Looks Like The End Of The Road», en sang som talte direkte til Alison under pandemien, men som taler til altfor mange av oss alle nå.

Det er dermed mange skarpe kanter i tekstene og i de sterke sangene. Gode låtvalg! Høydepunktene sitter tett, så tett at det blir vanskelig å trekke fram høydepunkter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!

Foto: Randee St. Nicholas

Fremragende og variert fra Patterson Hood

Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams (album 2025)

Bilde til høyre: Pressebilde

Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet.

Skal man kjøpe fysiske produkter, er det litt ekstra stas om man får noe mer enn man får med strømming. Det får man om man kjøper Patterson Hoods nye album; flotte bilder, historiene bak sangene og tekstene. Hva mer kan man ønske seg? Jo, selvsagt god musikk. Uten det har det 12 siders store heftet begrenset verdi.

Og god musikk får man. Bandet hans Drive-By Truckers er på det beste både rått og bra. Men noen ganger kan det bli litt mye gitarer og litt lite dynamikk. Når nå Patterson Hood er ute med sitt første album under eget navn på 13 år, får vi stort sett en mer neddempet utgave av ham enn vi gjør med Drive-By Truckers. Albumet er produsert av Chris Funk som også spiller bass og tangenter på flere av låtene. Den eksperimenterende trommeslageren Dan Hunt må også nevnes. Selv setter Patterson Hood seg ofte ned bak pianoet, men selvsagt ligger han ikke helt unna gitarene. Ellers har han med seg en bredt sammensatt gjeng.

Mange av sangene til Patterson Hood har en politisk slagside når han spiller med Drive-By Truckers. På Exploding Trees & Airplane Screams tar han utgangspunkt i hendelser i eget liv. Den første tittellåten «Exploding Trees» finner sted da Patterson Hood var seks år. Trær som var gjennomvåte frøs og eksploderte bokstavelig talt og gjorde stor skade på omgivelsene. Sangen låter så dramatisk som den skal med Patterson bak piano og med litt trommer og synther som understeker dramaet.

12 siders hefte med tekster, historier og bilder

På to av albumets beste sanger har Patterson fått vokalhjelp av fremadstormende amerikana-artister. De kvinnelige vokalene skaper fin kontrast til Patterson Hoods særpregede, men noe begrensede stemme. Lydia Loveless låner stemme til «A Werewolf And A Girl», en sang skrevet 40 år etter at Patterson forelsket seg i en jente på videregående skole. Steve Berlin fra Los Lobos – et av Pattersons favorittband – bidrar med saksofon. Den godeste Steve Berlin setter sitt preg på flere av låtene med både saksofon og fløyte– hør «The Pool House» med Berlin på fløyte og med strykere. Så var det Katie Crutchfield fra Waxahatchee som løfter «The Forks Of Cypress» som er skrevet som en slags hyllest til Bobbie Gentry og hennes måte å skrive mystiske historier på. Kevin Morby gir en ekstra spiss til sangen med sin gitarsolo.

Joda, her har mange interessante historier og gode melodier. «Miss Coldiron’s Oldsmobile» om den triste nabodammen fascinerer. På «The Van Pelt Parties» er det fullt Drive-By Truckers-øs der MJ Lenderman blant andre fra Wednesday får slå seg løs. Patterson Hoods far er David Hood, en reisende musiker med base i Muscle Shoals som blant annet har vært i Norge med The Waterboys. Patterson forteller at hans barndom var lite konvensjonell. Moren hadde helseproblemer, og han tilbrakte mye tid hos besteforeldrene. «The Van Pelts Parties» handler om en årlig fest med foreldrene hos barnevakten og hennes foreldre. Skal vi tro sangteksten, var dette fester av det utagerende slaget.

Sangene finner sted fra Patterson var 6 til 29 år og er skrevet i et tidsrom på rundt 40 år. Eldst av dem er den andre tittellåten, «Airplane Screams», fra 1984. Patterson forteller at han tidlig var opptatt av Pinocchio. Sangen «Pinocchio» får avslutte albumet. Den skal være av Pattersons kones favorittlåter av ham. Den er da også av de aller beste på albumet.

Patterson Hoods album kom ut for flere uker siden, omtrent samtidig med det nye soloalbumet til tidligere bandkompis Jason Isbell. Mens Isbells har fått få runder etter at jeg skrev om det – kanskje trengte det bare en pause – har jeg stadig tatt fram Exploding Trees & Airplane Screams med Patterson Hood. Jeg har drøyet med å skrive om det, har følt på at dette albumet ville jeg lenge utforske selv uten å dele det med andre. Nå er tiden inne.

Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier. Jeg drister meg til å si at det er blant årets beste så langt.

Konsert med Drive-By Truckers på Rockefeller