Elliott Murphy for evigheten

Elliott Murphy: Infinity (album 2025)

Design: Chloé

Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.

Elliott Murphys rekke med album i første tiår av dette årtusenet står som ei påle i Gubberocks musikkhistorie. Men selvsagt; historien om Elliott Murphy går mye lenger tilbake enn som så, og med debutalbumet Aquashow i 1973 lå verden nesten og bare nesten for hans føtter, og han vanket i miljø med folk som Lou Reed og David Bowie. Han var skuespiller i Fellinis Roma allerede i 1971 og har også vært rockjournalist og skrevet bøker. Hans selvbiografi Just A Story From America (2019) er svært god lesning.

Elliott Murphy har vært bosatt i Europa i over 30 år og fra sin leilighet i Paris betrakter han nå verden når han ikke er på turné i land som Frankrike og Spania. To ganger har jeg opplevd ham i Norge; en fantastisk bandkonsert i Glenghuset i Sarpsborg for 10–11 år siden og på Grefsenkollen for åtte år siden med sin mangeårige våpendrager og én av verdens beste akustiske og for den saks skyld elektriske gitarister.

Det har gått over to år siden den nå 76 år gamle Elliott Murphy ga ut det særdeles vellykkede albumet Wonder, hans beste på over ti år. Når han nå gir ut Infinity, er det igjen i samarbeid med Olivier Durand, og sønnen Gaspard Murphy har igjen produsert. Alan Fatras bidrar på slaginstrumenter og Gaspard står bak tangenter, elektrisk bass og trommeprogrammering. Dette låter fett og luftig.

Albumet varer 30 minutter, ett kvarter kortere enn sist, og akkurat så langt som album pleide å være i gamle dager, har Elliott uttalt.

Elliott Murphy har fortsatt en av de beste og mest særpregende rockvaokalene der ute. Man hører umiddelbart at det er han som synger. Sangene er gode. Allerede i første låt, den Elliott-typiske «Granny Takes A Trip», hører man at Elliott mener alvor, om noen skulle være i tvil om det. Her ser Elliott tilbake på nær glemte stjerner fra barndommen. Teksten kommer som en fri og utemmet strøm. Neste sang tar utgangspunkt i utsikten fra leiligheten i Paris, «Red Moon Over Paris», der Elliott filosoferer over hva månen forteller om framtida – han vil uansett fortsatt være med. Igjen en interessant låt. I «Baby Boomers Lament» sparker han mot egen generasjon, en generasjon som ikke innfridde forventningene og som nå har ledere som er i ferd med å etterlate verden i kaos. Men kanskje kan den røde månen i forrige låt gi håp. Elliott er innom både James Bond, The Beatles og Rolling Stones i denne låten. Nydelig gitarsolo av Gaspard Elliott!

Albumet holder koken også gjennom låten for fotografen Peter Beard, «The Lion In Winter». Men det beste gjenstår. «Fetch Me Water» er inspirert av det kvinnelige rockabilly-bandet Devils Daughter og har en flott melodi og smakfulle bidrag fra Melissa Cox på fiolin og Gerard McFadden på ståbass. Albumets beste og lysteligste låt!

På rockeren «Make It Real» får Olivier Durand virkelig utfolde seg, og aller siste låt er et låtskriversamarbeid mellom Olivier og Elliott, «Count My Blessings» spilt inn på den primitive Nebraska-måten til Elliott-kompis Bruce Springsteen.

Har jeg begått den synden å nevne alle albumets låter nå? Ikke riktig enda. «Night Surfing» er nest siste låt, og albumets første singel. Elliott sier at han er så gammeldags at han mener singelen skal gi et bilde av hva du finner på resten av albumet, som om Van Gogh ga ut en solsikke av gangen.

”I’m a recording artist by occupation and
the album is my canvas with music and words my paint palette. In this day
and age that’s a slippery slope to climb as definitions are more mutable
than ever before and songwriting credits can be as numerous as a football
team. For the record, my 1967 Garden City High School yearbook did label
me the pioneer surfer of that town“

Så derav tittelen også på et tidligere album, Murph The Surf (1982).

Som du bør ha skjønt: Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy.

Foto: Laurent Bachet

Grunne elvebredder og gamle fortellinger fra Sarpsborg og statene

The Shallow Riverbanks: Broken Ballads (album 2025)

Pressebilde

”Don’t bother asking about Janine…“.

Den aller fineste låten på The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter, får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste!

“…She’s buried in a grave over yonder.“

Østfold er blant landets aller fremste rockefylker, og Sarpsborg-prosjektene Utan Dom. og The Miller Sessions bør være godt kjent for mange av Gubberocks lesere. Denne gangen byr Østfold og Sarpsborg på The Shallow Riverbanks. Bandnavnet kler til de grader musikken. I front står låtskriver, vokalist og gitarist Lars-Jørgen Karlsen, og med seg har han Romina Bluebell Reid på vokal, Kristoffer Riis Lunde på trommer/perkusjon, Bjørnar Olsen på tangenter, Christer Larsson på bass og Nicklas Wilhelmsen på gitar. Nick Simons (som ikke lenger er en del av bandet) har bidratt med blant annet bass, kor, pedal steel, Vienna horn (valthorn) og elektrisk gitar på innspillingen av albumet. Christer Krogh har produsert albumet. Sammen har de snekret musikk bestående av folk(eminner) og rock med mørke og litt tilbakeskuende undertoner. Trekantdramaer, kjærlighet som går skeis. Dramatiske oppgjør. Kall det gjerne amerikana noir.

Jeg føler meg hensatt til en litt svunnen tid når jeg hører albumet. Jeg får en følelse – og det er kun en følelse, jeg vet ikke hva som er intensjonen– av en verden uten elektrisitet, da spøkelser var en viktig del av tilværelsen. Kanskje er det den flotte og «Emilia Couldn’t Sleep» som trekker meg i den retningen og lar meg bli i en litt dunkel stemning plata ut. Sangen er rytmedrevet med en herlig bassgang. Du hører igjen at dette er et band som vet hva de gjør. Litt elektrisk gitar, orgel og igjen piano. Helhet, ja. Men rom for individuelle bidrag. Det uuttalte i tekstene er like viktig som det som faktisk blir fortalt og gir lytteren rom til å skape seg sine egne bilder.

Svunnen tid, ja, men vi drømmer vi oss mer til Amerika enn til landsbygda i Norge: ”I am going real soon// me find my way through the blur// There is no other place I’d rather be// Than back in Tennessee“

Albumet begynner med den særdeles fine «Louisiana Swamp». Bandet sender deg rett inn i en fortettet stemning, og pianoet griper innimellom oppmerksomheten med sin smakfulle, men aldri overdrevne briljans. Jeg har allerede nevnt «A Grave Over Yonder» og «Emilia Couldn’t Sleep», men jeg har også stor sans for den spretne «Iowa I Owe Ya», den søvnige «Birch Leaves» og den bare veldig fine «My Stalllion Will Carry Me Home».

Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger:

“Cause I’m not really a gambling man//Unless I am holding a solid hand…“

Nei, Henning Kvitnes er ikke kun en passasjer

Henning Kvitnes: Sanger i havn (album 2025)

Pressebilde

”Jeg va ́kke født til det her
Jeg skulle bli noe smått
Noe under radar ́n
Noe enkelt og rått
En liten tass i mengden
Helt uten stilling eller rang
Men noen gav meg noen verktøy
Og en benk i smia til en sang“

Slik begynner Sanger fra havn, det nye albumet til Henning Kvitnes. Henning Kvitnes har liksom alltid vært der. Og skal alltid være der. Kanskje uten de store overraskelsene, men som noe trygt og bestandig. Men så er det nettopp det han gjør på albumets første sang, «Smia til en sang». Overrasker. Med funk, men han drar sangen elegant inn i Henning Kvitnes-land etter hvert som den får utfolde seg. Han ser på musikklivet slik det har blitt, mye er forandret, ikke alt til det bedre, snarere tvert i mot. Hvor ble det av det gode håndverket som i sine beste stunder blir kunst?

Han peker på Neil Young og Bob Dylan i «Smia til en sang», Bruce Springsteen er sentral i en seinere låt. Han ser ingen grunn til å skjule inspirasjonskildene. Så er dette stort sett jordnær rock slik en haldenser som har hørt mye på amerikansk rock og kanskje Åge Aleksandersen og Ulf Lundell gjør som best, der han nå synger fra andre siden av drømmene i albumets mest rocka låt «Jeg er gla».

Han gir seg nå sier han, mens han enda er seks og seksti. Han har i skrivende stund bare to måneder igjen. Sanger i havn skal være Henning Kvitnes’ siste studioalbum under eget navn, og turnéen han er ute på i disse dager hans siste. Men han lover ikke å holde seg helt borte fra musikken, heldigvis. Selve pianoballaden «Mens jeg ennå er 66» er av albumets aller fineste. Vi møter ikke en mann som har gjort sitt. Han har bare friheten til å gjøre det på nye måter, og han gleder seg over det han har fått til. Fargene blir sterkere når man blir eldre.

Henning Kvitnes ser tilbake i mange av sangene. Til sommeren i kadetten. Til den gangen de gode refrengene og tekstene kom lett til ham. Kanskje er han unødvendig beskjeden på vegne av den seks og seksti år gamle mannen han har blitt. Tekstene er gode, nære. Han lever saktere, kan betrakte ungdommens rastløshet med ro fra kjøkkenbenken. En favoritt i så måte er «Ingen er bare det du ser». Tittelen sier mye, resten av teksten enda mer. Nydelig sang! En annen er «Kun en passasjer» om å følge familien fra passasjersetet, om å betrakte livet som går videre uten selv å være i sentrum. Henning Kvitnes er ofte ikke en mann av de store ordene, de største går til det jeg antar er livsledsagersken: ”Da jeg fant deg, fant jeg sjælve livet“. Et pust i sivet og kjærlighet for evigheten.

Musikerne på dette albumet er mange. For mange til å nevnes. De bidrar alle til et fint og variert lydbilde rundt Henning Kvitnes’ værbitte stemme. Helt til slutt får vi besøk av Eva Weel Skram på den eneste sangen på albumet som Henning ikke har skrevet alene. Jonas Fjeld står nemlig bak melodien på «Støvets år». En veldig, veldig fin og varm duett som avslutter albumet på aller best mulig måte.

Vel blåst! Og velkommen tilbake?

”Har slutta fred med alt som rår. Jeg blir i salen selv om rulleteksten går.“

Vi trenger Eigil Bergs litterære viser

Eigil Berg: Bokhyllest – Prosa og sang i skjønn(litterær)forening (album 2025)

Foto: Helge Jørgensen

”Vi synger og danser i glede//Og for å fordrive vår redsel for kveld//Der et menneskebarn er til stede//Vil det synges. For sang er en del av oss selv“

Eigil Berg trenger ikke noen introduksjon. Én av de virkelig Grand Old Men i norsk musikkliv, godt kjent som soloartist og fra New Jordal Swingers. Her i Gubberock var vi svært begeistret for hans forrige album, Skygge og Sol (2022). Eigil Berg hyller bøkene i årets album, Bokhyllest. Som sist har han med seg tekstforfatter Ingvar Hovland på laget. Det er et godt valg. Ingvar har også skrevet tekster for Trond Granlund, blant annet for hans album av året, det flotte Livet er så mye. Det er ikke mange som skriver norske tekster til musikk bedre enn Hovland. Med ett unntak har Ingvar skrevet alle tekstene på dette nye albumet til Eigil Berg. Det bidrar til en klar enhet og retning på albumet. For meg er skillelinjene mellom Eigils musikk og stemme, musikerne og Hovlands tekster ikke-eksisterende. Dette er ikke bare en skjønn(litterær) forening. Dette er en forening på mange nivåer.

Blant musikerne finner vi Terje Gewelt, Jørun Bøgeberg og Ole Marius Melhuus på bass og Rune Arnesen på trommer. Eigil selv spiller piano. Ellers drysser ikke minst Stian Carstensens trekkespill magi over et par av låtene, men man finner også fine bidrag fra folk som Lasse Hafreager, Bendik Hofset og Geir Sundstøl og enda flere til. Den musikalske stilen plasserer jeg lett i viser.

Og når Eigil og Ingvar midtveis spør «Hvorfor synges det viser», har de svaret på spørsmålet i dette albumet. Tekster på norsk i tilsynelatende tradisjonell musikalsk innpakning, om det kun er Eigil bak pianoet, eller om hele bandet slipper til. Jeg skriver «tilsynelatende», da musikerne byr på lekre og små originale påfunn underveis, uten å overskygge ordene. For ordene er viktige. Men de må understrekes av meldodiene. Musikken. Det er forskjell på den drivende åpningslåten «Sønn av Pan» og de tyngre «Hosiannasangen» og «Elven med det store hjertet» for å plukke fram noen høydepunkter med en gang.

På denne bokhyllesten har Eigil og Ingvar Hovland tatt for seg bøker som betyr noe for Eigil og laget dikt og musikk av dem. Unntaket er «Regnbuen» skrevet av André Bjerke. Da Eigil leste diktet, kom musikken umiddelbart til ham. André Bjerkes datter Tone ønsket ham hjertelig velkommen til å tonesette diktet.

Den litterært bevandrede vil fra titlene på sporene ellers kunne plassere mange av de litterære inspirasjonskildene til dette albumet. Den gamle mannen og havet, Sneen på Kilimanjaro og Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway, Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle og Knut Hamsuns litterære skikkelser fra Markens grøde, Pan og Sult hviler over et par av dem. Ellers er også tre av sangene inspirert av Arthur Rimbaud. Det går en tematisk tråd gjennom flere av tekstene. Om kjærlighet og drifter i Den gamle mannen og havet, og i tekstene inspirert av Hamsuns og Agnar Mykles verker – ”Han må alltid danse til Pan sin melodi“. Om krig og fellesskap i én av de aller fineste sporene på albumet, «Hosiannasangen», basert på Rimbaud med helt passende trist korsang.

“…men våkner brått av gråt fra mange kvinner i frykt og bønn, og kledd i fattigfolkets pynt, på vei til offerskålen med sin siste mynt“.

Fantastisk formulert om krigers grufullhet. Sørgelig aktuell. Da er det helt på sin plass at den påfølgende «Klokkene ringer for deg» slår fast at ”Ingenting lever alene// Alle er lenket til samme galei“. Her er de musikalske bidragene til Geir Sundstøl på gitarer, banjo og munnspill spesielt verd å merke seg.

Det følger med en innholdsrik booklet med fysiske eksemplarer av albumet. Her kan du lese mer om prosjektet og de enkelte sangene, og heldigvis er tekstene også trykket, slik at man kan fordype seg i stoffet. Albumet fortjener det.

Plata avsluttes med den på alle måter nydelige «Elven med det store hjertet» med cello med Marit Klovning arrangert av den gamle ringreven Kristian Lindeman. En håpefull avslutning på et innholdsrikt album:

«Det er tid for å forsone alt uforsonet liv“