Ian Noe: Canyon Falls Trailer Band (album 2026)
Noen album er mer etterlengtet enn andre. Ian Noe har med sine to foregående album spilt seg helt opp i eliteserien blant folk- og countryartister. Nå har det gått hele fire år siden sist. Klarer han å innfri?
Med John Prine i 2020. Om man spør Claude og ChatGPT om når Ian Noe spilte sammen med John Prine i Oslo, får man til svar 27. august 2019, og at det var Noes første konsert i Oslo. Det er ikke riktig, og jeg hadde litt moro av å presse dem begge opp i et hjørne. De skylder på oppføringer i et konsertarkiv. I den store sammenheng spiller ikke slike små faktafeil så stor rolle om det er følelser man forsøker å formidle, og jeg synder stadig vekk selv. Men denne gangen betyr det mye for meg personlig. Konserten med Prine i 2019 ble utsatt til 9. februar 2020 på grunn av sykdom. Kvelden i 2020 ble en av de fineste og mest vemodige jeg har opplevd med musikk. Salen følte at dette var siste gangen man fikk oppleve John Prine live, selv om de færreste skulle ane at han skulle gå bort bare få måneder seinere som følge av covid. På sett og vis var det som han leverte stafettpinnen videre til Ian Noe.
Between The Country og River Fools & Mountain Saints. Ian Noe hadde året i forveien gitt ut sitt fabelaktige debutalbum Between The Country, og han hadde holdt konsert på Krøsset i Oslo i august 2019 på tiden rundt da han skulle varmet opp for Prine. Jeg var ikke på Krøsset, men jeg opplevde Ian Noe gjøre en mer enn flott konsert med band på John Dee i Oslo i august i fjor. Der spilte han sanger fra Between The Country, det omtrent like fine River Fools & Mountain Saints (2022) og smakebiter fra det helt ferske albumet Canyon Falls Trailer Band.
Between The Country er sanger om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene til Noe i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. «Letter To Madeleine» er kanskje den beste låta, men du verden så mange bra sanger du finner her. River Fools & Mountain Saints har omtrent samme temaer som på debutalbumet. På «Between The Country» er det folk-balladene, med de fantastiske refrengene og punchlinene som dominerer: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe utvidet nå det musikalske spekteret, halvparten av låtene på River Fools & Mountain Saints er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer.
Canyon Falls Trailer Band har musikalsk mest til felles med River Fools & Mountain Saints. Dette er et ambisiøst konseptalbum som tar utgangspunkt i det legendariske, fiktive bandet Canyon Falls Trailer Band som opptrer én eneste kveld på et såkalt «showcase» i håp om å få musikkbransjens anerkjennelse. Det oppdiktede bandet utforsker et mangfold av sjangre i et forsøk på å lokke musikkbransjen til å gi dem en sjanse. Hva som videre skjedde med bandet, vet vi ikke. Men den uforglemmelige opptredenen lever videre. Så vi skjønner at Ian Noe utvider musikken sin litt til.
Varianter av to sanger? Skal man likevel være litt slem, kan man si at Ian Noe synger nyanser over to låter: den inderlige nydelige balladen og den mer spretne countrylåten. Jeg elsker balladen, så om det bare er ulike versjoner av «If Today Doesn’t Do Me Inn» fra debutalbumet vi til tider blir presentert for, er det helt greit for meg. Det lages uansett ikke stort bedre sanger enn «One More Night» og «Appalacian Haze» som er på forrige album og for eksempel «Tobacco Moon», «The Bible County», «Return Of The Interstellar Angels», «If I’d Give In» og «Jukebox Blues (For Blaze)» som er på årets album. Og den mer livate bluegrass-inspirerte låten lar bandet briljere og skaper fin dynamikk. Når det er sagt, er vel også balladen mer country denne gangen med sine steel-gitarer. Ian Noe har beveget seg noen tommer fra å være folkartist til mer reinspikka countryartist om vi fortsatt skal holde fast ved nyansene.
Nei, 16! Men la os slippe tanken om bare to låter. Likheten er vel ikke større enn at vi heller snakker om artistisk særpreg og slektskap mellom sangene. Canyon Falls Trailer Band har derfor 16 av dem. Og Noe har vel aldri tidligere laget en countrysang som «She’s Familiar (In The Strangest Ways)»?
Jeg har hatt albumet på lyttelenke noen uker og hadde gledet meg til å kjøpe det på dobbelt-LP på fredag. Men det slippes ikke fysisk i Norge før seinere i høst. Men å høre albumet på Tidal, er også noen hakk opp, og det forsetter å vokse. Selv om jeg liker balladene best, er det kanskje de musikalsk lekne låtene som vokser mest. Gir du meg en gitarsolo og ei fele og et piano i lydbildet, er jeg ofte solgt. Fra introduksjonen til bandet på åpnings- og tittellåten til avslutningen med «Kickin’ It In Nashville» er det bare å holde seg fast.
Fest og tårer! Svarer på spørsmålet i innledningen er selvsagt et høyt og rungende «ja»! For ei fest av ei plate, ispedd noen tåredryppende ballader. Ian Noe har med seg arven etter John Prine, men lager likevel noe helt eget.
