Bright Eyes leverte årets Oslo-konsert

Bright Eyes: Konsert Rockefeller, 1. juli 2025

Så telte vi ned sammen:

”Our days arе numbered
Hear thе countdown
5, 4, 3, 2, 1 more round
Shots ring out and we all fall down“

Joda, vi teller ned for livene våre og jorda slik verden har utviklet seg, men i mellomtiden kan vi takke vår skaper for det til tider trøblete – om en skal tro YouTube – men utvilsomme geniet, Conor Oberst, med de nesten like geniale musikerne i Bright Eyes. Og overskriften på artikkelen? Kan jo tilføye at dette nå – i ekstatisk etterrus – fremstår som den beste Oslo-konserten så langt i år, for meg.

Om noen spør meg om hvem som er den beste plateartisten de siste ti årene, vil Conor Oberst raskt dukke opp i pannebrasken. Som konsertartist har han vært god, men ikke like fantastisk. Sist gang jeg så Conor Oberst og bandet Bright Eyes var på Øyafestivalen i 2022. Jeg skrev at det var bra, men at jeg neste gang håpet det skulle bli innendørs på en mindre scene. Nå får jeg ønsket oppfylt, og den fjerde konserten jeg ser med Conor med eller uten Bright Eyes, er også den klart beste!

Det hadde vært en perfekt opptakt til sommerferien med en løpetur der jeg slo dattera mi i spurten om vi alderskorrigerer. Deretter en høneblund, og jeg var klar. På vei ut sa sønnen min at Bright Eyes, de er jo bra. Og han visste hva han snakket om. Mens jeg på Neil Young-konsertene de siste ukene har vært blant de yngste i publikum, var jeg nå faktisk blant de eldste. Gøy å stå og digge den samme musikken som 25-åringene (vel, kanskje var de litt eldre) foran meg!

Før konserten snakker jeg litt med Øyvind Rønning som kan fortelle meg at Conor har de «riktige» meningene. Og Conor gir flere ganger uttrykk for at utviklingen i verden er skremmende. I en fokusert liten tale før siste ekstranummer – den pessimistiske konstateringen av at det er egoismen som rår i «One for You, One For Me» – ber han oss huske at alle mennesker har verdi uavhengig av om de bor i USA, Norge, Gaza, Tel Aviv osv. Og «Old Soul Song (for the New World Order)» er en av flere sanger som blir plassert i dagens virkelighet før bandet starter å spille den. Rolig byggger det seg opp til klimaks:

Yeah, they go wild
Yeah, they go wild
Yeah, they go wild
Yeah, they go wild

Men før det leverer en svært engasjert Conor Oberst en glimrende og fokusert konsert med fantastiske dansetrinn og kroppsspråk. Jeg skriver fokusert, fordi Conor kan fremstå nonchalant, og det gjør han for såvidt fortsatt: Fokusert nonchalant, prøver jeg meg med. Bandet er utrolig, og medlemmene går fra tangenter og løfter låtene med noen storartede blåsere.  Som på «El Capitan» og den glimrende «Bas Jan Ader», en erketypisk Conor Oberst-låt som slentrer avsted med et piano framme i lydbildet pluss en rekke andre instrumenter. En sang man man bare må elske. Dynamikken er upåklagelig, der det går fra det vare til det heidundrende bråkete.

Ett høydepunkt er første låt på konserten og på deres siste plate, en overjordisk versjon av sangen «Bells & Whistle». I sangen synger han om å leve i spenningen mellom å ønske å være alene og å være avhengig av andre: ”I was cruel like a president“ og seinere: ”The label asked for a meet and greet// I agreed reluctantly, I couldn’t be alone“.

Allerede før låten er i gang, har vi skjønt at Bright Eyes var i det fokuserte hjørnet, gjennom en filmatisk intro, slik de har for vane på sine album. Heldigvis får vi mange sanger fra det siste albumet, det er fint å gå på konsert med et band der de to siste albumene er de jeg liker aller best.

Oberst synger gjennom marg og bein. Ordene hans går stort sett rett i kroppen, og ikke via hjernen. Man bare skjønner og føler at det er bra. De som skal levere bedre enn Bright Eyes skal stå tidlig opp om morgenen. Passende da at vi mot slutten får en rå og herlig versjon av tittellåten – den heter dog «Road To Joy» – på albumet jeg først ble kjent med, «I’m Wide Awake, It’s Morning». Selv skal jeg opp klokka 04:15 i morgen på vei mot nye opplevelser, «Road To Joy» med andre ord.

Well I could have been a famous singer
If I had someone else’s voice
But failure’s always sounded better
Let’s f&#€ it up boys, make some noise

Og mellom første og siste låt får vi en Oberst og band som gir alt, Oberst er høyt og lavt, ikke minst i «Mariana Trench» naturlig nok – ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene – men også i andre nyere og eldre sanger. Noen i kjente arrangementer, noen mer omarbeidet. Hele tiden med et stort hjerte for sangene de spiller. Og hele tiden grom lyd, takk til dem/den som stelte med den.

Det blir fristende å omskrive tittelen på dere siste album til Five Dice, All Sixs.

(Redigert).