Et villskudd i den norske musikkfloraen

Villskudd: Det kommer til å regne snart (album 2024)

”I lomma har jeg Børli og i sekken, brød og smør“.

Det lover godt.

Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Halvveis inn i åpningslåten «Flere ideer» har vi skjønt at dette kan bli moro. Rock i flere fasonger. Her lar man låten gå der den skal gjennom varierende vokalintensitet som dras helt ut når det føles riktig. Det blåses bokstavelig talt ut gjennom Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm på saksofon og trompet og vokalgruppa Firr. Tangentene ruller. Herlig! Neste låt «Du har vært her lenge» er en bastant rocker. Fin den også. Så roes det ørlite ned med «Sent nå». I hvert fall for en liten stund. Tova Karina bidrar med vokal på denne – ja, jeg må nesten si det– gnistrende gode låta med gnistrende gitarer.

Men hvem er disse menneskene som truer med å sette lørdagen på hodet? Lurvete rockere, og et av landets travleste band, sier presseskrivet. I 2023 slapp Villskudd det flotte debutalbumet Alt er annerledes, produsert av Ole Kirkeng. Nå er de allerede tilbake med et nytt album, Det kommer til å regne snart. Bandet består av David William Øynes på vokal og bass, Alf Kippersund Nordseth på trommer, Carl Anders Sørheim på gitar, Markus Lierhagen på gitar og Johannes Gartland på tangenter. Denne gangen har Markus Lierhagen produsert, og plata er mikset og og mastret av Christian Obermayer.

Noen låter er bedre enn andre. Sangen «Slikke våre sår» kommer midtveis og går helt opp i tetsjiktet blant årets beste sanger så langt i år. Kjærlighet, tro og tvil. Kaotiske følelser. Nesten syv minutt med skrudd godlyd. Den begynner forsiktig. Det fortsetter omtrent like rolig. Vokalist David William Øynes har det ikke travelt. Etter to minutter får vi det vakre refrenget for første gang. Etter fire minutter er intensiteten skrudd til. Det er alvor nå. ”Jeg teller din latter som mynter, og vet jeg må betale tilbake med ensomhet“. Gitarene begynner å ljome, så senkes sangen helt ned før villskapen i vokalen og de fantastisk originale gitarene får fritt spillerom. Bedre blir vel ikke norsk rock i 2024? Noen ganger går syv minutter altfor fort.

Og som om ikke det er nok. Den neste låten «Godsakene» er nesten like bra. Her trår Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm igjen til på saksofon og trompet. Vi er må inne i en stim av gode låter. Hele plata er en stim av gode låter. Jeg synes jeg hører et lite lån fra Neil Young her, fra Ulf Lundell der, og Bob Dylan her og der. Og «Der går’a igjen» låner et ”Shalala“ fra Tom Waits, eller skal vi heller si Bruce Springsteens versjon av «Jersey Girl». Men tekstene på dette albumet er mer Tom Waits. Rennesteinspoesi kaller de det. Gjerne for meg.

Prisutdeling. Neida, alt er ikke bare tøff rock. Når albumet er over, har vi fått rock i alle fasonger. Hør det slentrende pianoet på den ditto slentrende «Den såpefine tida». Helt til slutt er det tid for en beslektet jazzblues i den fine «Langt hjem». 41 varierte minutter.

Ikke at priser nødvendigvis betyr så mye, men dette bandet bør få flust av dem. Noen melankolske tekster eller ei. De kan begynne med «Gubberocks gledesspreder 2024», så får de andre mindre viktige prisene komme seinere. Neida. Gleder meg til å se dem på Dunk i Oslo før selveste Jerry Leger skal på scenen. Det blir fett, for å låne et ord som tilhører en yngre generasjon enn min.

Naboene har nok våknet nå. Jeg lar lørdagseuforien komme bandet til gode, terningkast seks!