Neil Young & Crazy Horse: Fu##in’ Up (Livealbum 2024, Toronto, november 2023, låtene fra Ragged Glory (1990)
Not everybody will want to hear it beacause it’s not for everyone
Han kommer kritikerne i forkjøpet denne gangen, Neil Young. Han vet at mange ikke ønsker å følge med på alt han gir ut for tiden. Mange har bestemt seg på forhånd for at dette gidder de ikke mer av. Det synes jeg er helt greit. Jeg synes likevel det er nokså uangripelig og særdeles hyggelig at en artist av Neil Youngs kaliber og som har fylt 78 år, ønsker å dele musikken han lager og har laget med sine hengivne fans. Dette gjør han ikke for penger, nei det kan umulig ligge mye overskudd i disse innspillingene som blir utgitt uten større mellomrom. Men jeg sier som Neil ”I’ll take all I can get“. Selv om jeg likevel ikke studerer nye YouTube-klipp i detalj, er det gøy å følge en Neil Young på eldre dager. Håndleddet er nettopp kurert med laser, og han kan igjen gjøre det ingen gjør som ham. Kjøre med de ville hestene, nesten helt uten bruk av tømmer. Jeg elsker den elektriske gitaren hans og den lite strømlinjeformede lyden av bandet – bandet som denne gangen på omslaget bare heter Neil & The Horse.
Pågående turné. Og om du ikke har gjort det, må du sjekke ut nye opptak med «Danger Bird» (med gjesteopptreden av Nils Lofgren) og «Cortez The Killer». Folk som mener at Neil hadde gjort sitt etter den fantastiske turneen med Promise Of The Real i 2016, bør i det minste høre disse klippene før de gir seg helt hen til nostalgien. Eller, kanskje noen vil mene at det er det både den pågående turneen og den nye liveinnspillingen av Ragged Glory (1990) handler om. Nostalgi. Ingen nyere låter, selv om også de siste tre albumene med Crazy Horse har flere gode låter som kunne vært spilt live. Men jeg velger å tolke dette som et statement utover nostalgi: «Hei, jeg er her fortsatt. Jeg kan ikke spille disse sangene som for mer enn 30 år siden. Men jeg har fått noe med alderen. Noe nytt. Det er dette jeg elsker å gjøre. Take it, or leave it.»
Ragged Glory fra 1990 er et album som betyr mye for Neil Young-fansen. En revitalisert Neil Young satte fyr på grungegenerasjonen. Selv var jeg fortsatt nokså ny fan da dette albumet dyttet meg ytterligere over ende etter at Freedom kort tid før hadde gjort sitt. Jeg har vært på konsert med Neil Young i nyere tid der rundt en tredjedel av konserten har vært viet albumet. I november i fjor spilte Neil Young og Crazy Horse sangene fra Ragged Glory på en privat fest i Toronto i Canada. Nå kan vi høre resultet. Som på turneen som pågår i disse dager, bestod bandet av Ralp Molina på trommer, Billy Talbot på bass og unggutten Micah Nelson på gitar. Nils Lofgren spiller med Bruce Springsteen nå, men deltok både på gitar og med piano i Toronto.
Litt lengre versjoner. Alle sangene har fått nye navn, med unntak av coveren, den låten her jeg liker minst, «Farmer John». Albumet har fått tittel etter én av låtene på Ragged Glory, men selve låten er nå omdøpt til «Heart Of Steel». Kanskje mener Neil med dette å si at alt er ved det samme, men likevel forandret. Den eneste låten fra Ragged Glory som mangler, er avslutningen «Mother Earth», en litt seig låt med Neil bak trøorgel. Jeg har aldri vært veldig glad i den, og savner den ikke. Plata klokker likevel inn på 68 minutter, mer enn fem minutter lenger enn Ragged Glory. Det betyr at det blir plass til lengre gitarpartier på låter som vi kjenner som «Love And Only Love» («A Chance On Love») og «Love To Burn» («Valley Of Hearts»), låter som nå klokker inn på henholdsvis 13 og 15 minutter. ”It goes on too long but that’s just me“. Dette er låter med enkel struktur som gir masse rom til ekskursjoner for bandet. Følg låtene dit låtene tar oss! «Love And Only Love» har åpnet mang en Neil Young-konsert. Etter en konsert i Italia i 2013 skrev jeg: ”Allerede fra første toner av «Love And Only Love» kom klumpen i halsen, og godfølelsen varte gjennom hele konserten. Tid og sted blir uvesentlig når Neil og hestene drar til verdens utkanter med sine instrumenter“. «Love To Burn» skinner minst like sterkt her, og vi hører på vokalen at låten betyr noe for Neil. Låten ble noe kryptisk intodusert av Neil i Stockholm i 2014, like før den ble kjent at han var separert fra nå avdøde Pegi Young og at han hadde blitt sammen med Daryl Hannah.
Låter jeg savner på Fu##in’ Up? I fjor høst ble Ragged Glory utgitt med bonusspor. Man kunne jo tenkt seg at de hadde spilt f.eks. nydelige «Interstate» eller «Boxcar», men de hadde kanskje ikke passet helt inn.
Det er langlåtene som er hjørnesteinene på Ragged Glory og Fu##in’ Up. Men det er de kortere låtene som skrur opp tempoet og skaper dynamikk. Om jeg skal sammenlikne de to platene, er nok Neils stemme litt flatere av og til på den nye liveinnspillingen. Samtidig skaper jo Nils’ sitt piano litt forskjell ikke minst på «Farmer John» og introen til «Manison On The Hill». På kloningen av Bob Dylans «My Back Pages», «Days That Used To Be» drar Neil fram munnspillet.
James Mazzeo. Og på samme låt synger han ”Cause there’s very few of us left my friend from the days that used to be“. Enda flere er borte nå enn i 1990. Produsenten av Ragged Glory, David Briggs. James Mazzeo som stod bak coveret på Zuma, et platecover som flere ganger er plassert blant tidenes verste av en eller annen grunn. James Mazzeo døde for snart to år siden, og han hedres gjennom at flere av hans tegninger i «Zuma-stil» pryder innercoveret på Fu##in’ Up.
Hva var det Dylan sang? ”Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now“. Nei, vi er ikke yngre. Denne musikken skal helst rådigges. Jeg tar én av fire platesider av gangen. Det er alt jeg orker med luftgitaren nå.
Ikke definitive versjoner. Det finnes egentlig ikke definitive versjoner av sangene på Ragged Glory. Dette er sanger som lever sitt eget liv hver gang de fremføres. Du trenger ikke sammenlikne dem, bare bli med på turen slik den er akkurat denne gangen.
I am so happy to have this to share. It is my life. Not perfect. Not always kind. Flat. Sometimes mistakes…But deep deep love
Liveversjonene på Way Down In The Rust Bucket og Weld fra rundt 1990 oppleves nok som tettere og viktigere. Dette er ikke stoff terningkast er laget av. Jeg kommer ikke til å spille Fu##in’ Up ofte. Men som fan synes jeg likevel dette er en fin stasjon i historien om Neil Young. Om du ikke samler på Neils plater, eller ikke er hardbarket fan, er dette neppe nødvendige saker for deg. Sjekk likevel gjerne opp noen YouTube-videoer fra den pågående turneen om du vil vite hva Neil Young & Crazy Horse er gode for i 2024. Selv drømmer jeg om at Neil Young & Crazy Horse kommer til Europa til neste år. De trenger ikke være på toppen, en god Neil Young er bedre enn det meste. For meg i hvert fall.
Gubberock 